I går gikk startskuddet for Breastfeeding Week. I en
uke skal det fokuseres på amming i over 170 land over hele verden, i håp om å
øke både forekomsten og lengden av brysternæring.
Vi i Norge har i mange år blitt sett på som et foregangsland
når det gjelder kunnskap og forekomsten av amming. Takket være engasjerte
fagfolk og solid innsats fra mange hold, har ammestatistikken vært økende og
høy her til lands, og andre land har sett til Norge, og latt seg inspirere og
motivere.
Takket være gode permisjonsordninger etter fødsel,
langtkommet likestilling og trygge arbeidsvilkår for mange, så har mye ligget
til rette for at kvinner har klart å amme barna sine stadig lengre. Vi har i
ganske stor grad nådd målene og anbefalingene til WHO, om 6 måneders fullamming
og minst 1 års delamming, og engasjementet har vært stort også fra
myndighetene; bl.a. ved opprettelsen av ammekyndige helsestasjoner,
ammepoliklinikker og fokus på informasjon om amming i svangerskaps- og
barselomsorgen.
Ved at vi har klart å få til en så bra
ammestatistikk, har vi vært inspiratorer for andre og dårligere stilte land,
som har oss som forbilder. Etter min mening er dette både inspirerende og
forpliktende. Hvilke signaler politikerne og samfunnet som helhet gir, også i
forhold til temaet amming, har konsekvenser ikke bare for oss selv, men kanskje
også for verden rundt oss. Dersom norske myndigheter signaliserer at amming
ikke ”er så nøye”, at andre politiske hensyn går foran ammingen, så er dette trolig
med å gi ringvirkninger på sikt, ikke bare i Norge, men også i andre land.
Man kan få inntrykk av at det er nettopp dette som
skjer til en viss grad her til lands nå. Valgkampen er godt i gang, og et av de
”hotte” temaene er fedrekvote.
Far har fått stadig lengre øremerket del
av foreldrepermisjonen, det er bra. Men det er fortsatt mange som mener dette
ikke er nok. Susanne Kaluza, en kjent blogger og journalist, uttalte i en
kronikk at amming som argument for mors permisjon er ”å dra det slitne ammekortet”.
Liselotte Aune Lee kalte det i et annet innlegg ”mødrenes seiersgang”, mens andre
profilerte debattanter uttaler at ”nå er det fars tur!”.
Fars tur? Til hva, undrer jeg?
Har ikke far også vært med på den gode bølgen av
likestilling i hjemmet, og har vi ikke allerede mange flotte tilstedeværende
fedre rundt omkring? Jeg vet om og treffer så mange engasjerte fedre, både
privat og i jobben som fastlege, der det for dem er helt naturlig å ta sin del
av ansvaret, følge barnet til legen, delta på tilstelninger, sette opp
hestehalen på veslejenta og å stå på sidelinjen på fotballbanen. Så klart kan
vi bli enda bedre, og det er mange menn som bør skjerpe seg i forhold til å ta
sin del av ansvaret hjemme.
Spørsmålet er hva prisen skal være for å dele
permisjonstiden etter fødselen mer og mer likt mellom mor og far. Er det den
absolutt riktige veien å gå for at fedre skal kjenne seg likeverdige og
fullverdige som omsorgspersoner?
Det er forstemmende å observere hvordan temaet
amming og vilkår for amming blir et stadig mindre synlig argument for at mor
skal ha en vesentlig del av permisjonen, for å sikre muligheten til amming i
henhold til anbefalingene.
Jeg tror det er mange som tror at vi har kommet så
langt i å oppnå gode rettigheter for kvinner, at vi nå kan legge oss bakpå og
slappe av. Kvinner har i følge enkelte oppnådd så mye at det har gått for
langt, og det er visst ”fars tur” til å få mer likestilling. Paradoksalt, er det
ikke det? Feminismen og likestillingskampen gjør jammen sine rare krumspring…
Det er en veldig farlig vei å gå å tro at de gode og
flotte rettighetene vi kvinner har fått kjempet fram i generasjoner, kan leve
sitt eget liv. Ingenting går av seg selv. Ikke engang Coca Cola eller Ikea
lever eller selger av seg selv, uten stadig pushing og bevisst ”markedsføring”.
På samme måte vil ikke ammefrekvens eller fødselsrater og fremkjempede
rettigheter for kvinner bestå i beste velgående dersom vi tar dem for gitt, og
begynner å se på dem som et ”problem”, som det er på tide å få stoppet og
fordelt over til far.
Det er bemerkelsesverdig at en del av de tingene som
ble kjempet frem for 20-30 år siden er blitt noe som sees på som en trussel.
Vi skal feire ”Breastfeeding week” i en uke
fremover. La oss få lov til å gjøre det uten bismaken av at amming står i veien
for den politisk korrekte likestillingen eller den ”riktige” veien til karriere
og full jobb, mens det egentlig er puppen som skal være full…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar