Da er listen komplett...!
Den listen er kanskje litt suspekt, og egentlig ikke noe å være stolt av, nemlig at nå har alle fem barna i huset pådratt seg et brudd et eller annet sted på kroppen...
Sistemann var uheldig i gymen, og fikk et ublidt møte med en annen elev rett på nesa, slik at han lignet mistenkelig på Mike Tyson da han kom blødende hjem etter gymtimen for noen dager siden.
Og riktig nok; nesen var brukket. I dag har jeg vært med ham på St Olavs hospital, der han fikk nesen på riktig plass igjen. Men fy søren, det så vondt ut! Først stapper legen inn mengder med gasbind dynket i bedøvelsesmiddel, inni den knekte nesen. Etter stund måtte han ligge på en benk, og nesebenet ble knekket på plass med en tang. Til tross for sin tenåringsalder, så var det nok greit å ha en hånd å klipe hardt i mens det pågikk.
Nesen blir bra igjen den, og det kunne absolutt vært noe værre!
Skulle nesten tro at familien vår hadde benskjørhet eller dårlig ernæring, men jeg tror ikke det heller...!
Det at alle ungene har brukket et eller annet ben tyder vel mer på at vi ikke pakker dem inn i alskens polstring, og de får utfolde seg med både det ene og andre. Og-jeg tror ikke jeg er hasardiøs som forelder altså, og håper ikke andre mener det heller.
Det er bedre at barn har noen blåflekker og gips på en arm, enn at de alltid har rene pene klær uten en skittenflekk...;-)
tirsdag 30. august 2011
tirsdag 23. august 2011
Er det så bra å bli født keiserlig...?
I dag skriver Aftenposten om at fire av ti gynekologer mener at kvinner skal betale for keisersnitt som ikke er medisinsk nødvendig.
Slikt blir det debatt av!
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4205841.ece
Stadig flere norske kvinner ber om å få foretatt keisersnitt, i stedet for å "måtte" føde vaginalt, selv om lege eller jordmor har funnet noen ren medisinsk grunn til det. Nå er det over 17% av alle fødsler som er "keiserlige", og dette er en kraftig økning på noen tiår, og alt tilsier at tallet bare kommer til å øke. Det er bare å se på andre land; bare i Danmark er tallet mye høyere enn her, og i USA og Australia kommer over hvert tredje barn til verden via et operasjonssnitt på magen, i stedet for den naturlige veien gjennom skjeden til mor.
I USA får man jo som kjent det meste for penger, også helsetjenester, og der er det bare å bestille seg en "time" til keisersnitt, og plotte det inn i almanakken...
Som både lege og mor, så må jeg ærlig innrømme at jeg er skeptisk, og til dels skremt over denne utviklingen. Men desverre så står den sørgelig i stil med så mye annet vi ser innen "kropp, sjel, helse og sånn..." !
Vi fjerner oss stadig mer vekk fra vår "natur", vi har fått et svært unaturlig forhold til kropp, smerter, naturlige kroppsfunksjoner, og vi er vante til å kunne kontrollere både oss selv og tilværelsen ned til minste detalj. Vi er blitt perfeksjonister i forhold til hvordan vi skal se ut, og slike voldsomme endringer som både et svangerskap og en fødsel medfører for oss, så er jeg ikke forundret over at en del opplever en uberegnelig og ukontrollerbar situasjon som en fødsel er, som veldig skremmende og overveldende.
Da tror en del at keisersnitt er en fin og grei måte å komme seg unna på. Ingen revne underliv, ingen ukontrollerte utbrudd på fødestuen, og man må ikke utlevere seg selv så sterkt som i en fødeprosess.
Og ja, keisersnitt er en flott fødemetode i veldig mange sammenhenger, absolutt! Det er mange situasjoner og tilstander som krever at man må foreta "sectio", og det er helt naturlig i at det i en gitt befolkning er en viss andel som føder barna sine på denne måten. Vi har helt innlysende helsetilstander, som feks forliggende morkake, sykdom hos mor eller barn, enorm fødselsangst, veldig stort foster, noen ganger seteleie, relevante tidligere traumatsiske opplevelser, og en del andre tilstander, som legen vurderer i hvert enkelt tilfelle, også sammen med den gravide kvinnen. Noen gravide er livredde for å føde, både førstegangs- og flergangsfødende. Det som er viktig da er å ta denne kvinnen på alvor, og gi henne masse tid og rom for å kunne komme med sine bekymringer. Da ser man faktisk at en god del av dem som egentlig har "bestemt seg" for keisersnitt, klarer å føde vaginalt, under nøye oppfølging, og de kjenner virkelig på at de har mestret noe etter dette.
Det er ingen absolutte regler, og det er nettopp her utfordringen ligger...! Mange leger opplever at stadig flere pasienter kommer med klare bestillinger og forventnigner, både når det gjelder innen dette og andre felt. Folk er ofte svært oppdatert fra nettet, bøker og media, og de har dannet seg klare formeninger om hva de ønsker både av oss leger og helsevesenet generelt.
Dette er jo også i tråd med hva helsemyndighetene ønsker; det er stadig mer fokus på såkalt brukermedvirkning, der pasienten skal lyttes til og høres, for det er jo tross alt kropp og sjel til denne personen det angår.
Men mange medisinske spørsmål og avveininger er kompliserte og ofte finnes det ingen enkel fasitløsning, men den beste løsningen finnes gjerne etter en grundig vurdering av ulike ting, satt sammen. Mye av det faglige innen legevitenskapen er jo komplisert, selv for oss som er fagfolk, så da kan man heller ikke forvente at "menigmann" skal kunne klare å holde seg oppdatert. Så dette med brukermedvirkning kan jammen være vanskelig for den det gjelder også, og jeg opplever støtt og stadig at folk rett og slett ønsker at jeg tar valg og avgjørelser for dem.
Selv om keisersnitt er et fint alternativ i en del tilfeller, så tror jeg en del undervurderer litt hva dette egentlig er også. For det er rett og slett et kirurgisk inngrep, en operasjon! Og det er vel ikke så urimelig at man skal tenke seg ekstra godt om man virkelig ønsker å gjennomgå det, dersom det ikke er en medisinsk grunn til det...?
Alle kirurgiske inngrep, om de er i narkose eller "bare" i spinal/epidural (som de fleste keisersnitt), innebærer en del risiki i forhold til blodpropp, infeksjoner, arr-komplikasjoner, og det tar faktisk ofte lenger tid før kvinnen kommer seg etter en sectio enn etter en normal vanlig fødsel.
For et friskt sunt barn er det også oftest sunnere å bli født vaginalt; lungene presses og tømmes for vann, barnet blir gjerne mer våkent etter fødselen, og det er lettere å komme i gang med ammingen.
Så, det er ikke alltid fordi legene er "vrange" eller vanskelige at de vegrer seg for å legge en ellers frisk og sunn gravid under kniven. Noen føler nok det, og enkelte kan kanskje være mer firkantede, desverre.
Men her som ellers gjelder KOMMUNIKASJON! Vi fastleger som jobber med svangerskapsomsorg, og jordmødre, må ta denne tendensen på alvor, og bli enda flinkere til å gi god informasjon og råd, slik at kvinnen kjenner seg trygg gjennom svangerskapet mot fødselen.
Men så er det en faktor til, så kjedelig den enn er; økonomi...!
Vi kan desverre ikke komme fra den, fordi vi som er med og forvalter helsekronene, har faktisk et ansvar for å være med og fordele "godene" på vår måte. Selv om vi er et styrtrikt land, så vokser ikke noe til himmels her heller. Når det gjelder keisersnitt, så er det veldig mye dyrere enn en vanlig fødsel, og det krever mye mer helsepersonell involvert. Da må man velge hva man skal bruke ressursene på , iallefall til en viss grad.
Det må være lov til å spørre seg hvor mye skal prioritere å bruke helsekroner, eller fylle operasjonsstuene, med inngrep på "friske" folk.
Jeg har ingen klar formening om egenandel ved "unødvendige" keisersnitt, men det er så mange andre spørsmål dette reiser, syns jeg. Da har vi på en måte resignert i forhold til det medisisnke argumentet, vi lager et "klasseskille", og vi gir tapt for en kommersiell tendens som sier at folk skal kunne kjøpe alt for penger.
Dette er vanskelig, og ingen enkle løsninger. Men det er kjempeviktig at det blir tatt opp, for jeg er faktisk redd for at vi skal få amerikanske tilstander her også.
Det syns jeg ville vært veldig sørgelig... For tenkt så fantastisk opplevelse det tross alt er å føde da, for veldig mange av oss!
Slikt blir det debatt av!
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4205841.ece
Stadig flere norske kvinner ber om å få foretatt keisersnitt, i stedet for å "måtte" føde vaginalt, selv om lege eller jordmor har funnet noen ren medisinsk grunn til det. Nå er det over 17% av alle fødsler som er "keiserlige", og dette er en kraftig økning på noen tiår, og alt tilsier at tallet bare kommer til å øke. Det er bare å se på andre land; bare i Danmark er tallet mye høyere enn her, og i USA og Australia kommer over hvert tredje barn til verden via et operasjonssnitt på magen, i stedet for den naturlige veien gjennom skjeden til mor.
I USA får man jo som kjent det meste for penger, også helsetjenester, og der er det bare å bestille seg en "time" til keisersnitt, og plotte det inn i almanakken...
Som både lege og mor, så må jeg ærlig innrømme at jeg er skeptisk, og til dels skremt over denne utviklingen. Men desverre så står den sørgelig i stil med så mye annet vi ser innen "kropp, sjel, helse og sånn..." !
Vi fjerner oss stadig mer vekk fra vår "natur", vi har fått et svært unaturlig forhold til kropp, smerter, naturlige kroppsfunksjoner, og vi er vante til å kunne kontrollere både oss selv og tilværelsen ned til minste detalj. Vi er blitt perfeksjonister i forhold til hvordan vi skal se ut, og slike voldsomme endringer som både et svangerskap og en fødsel medfører for oss, så er jeg ikke forundret over at en del opplever en uberegnelig og ukontrollerbar situasjon som en fødsel er, som veldig skremmende og overveldende.
Da tror en del at keisersnitt er en fin og grei måte å komme seg unna på. Ingen revne underliv, ingen ukontrollerte utbrudd på fødestuen, og man må ikke utlevere seg selv så sterkt som i en fødeprosess.
Og ja, keisersnitt er en flott fødemetode i veldig mange sammenhenger, absolutt! Det er mange situasjoner og tilstander som krever at man må foreta "sectio", og det er helt naturlig i at det i en gitt befolkning er en viss andel som føder barna sine på denne måten. Vi har helt innlysende helsetilstander, som feks forliggende morkake, sykdom hos mor eller barn, enorm fødselsangst, veldig stort foster, noen ganger seteleie, relevante tidligere traumatsiske opplevelser, og en del andre tilstander, som legen vurderer i hvert enkelt tilfelle, også sammen med den gravide kvinnen. Noen gravide er livredde for å føde, både førstegangs- og flergangsfødende. Det som er viktig da er å ta denne kvinnen på alvor, og gi henne masse tid og rom for å kunne komme med sine bekymringer. Da ser man faktisk at en god del av dem som egentlig har "bestemt seg" for keisersnitt, klarer å føde vaginalt, under nøye oppfølging, og de kjenner virkelig på at de har mestret noe etter dette.
Det er ingen absolutte regler, og det er nettopp her utfordringen ligger...! Mange leger opplever at stadig flere pasienter kommer med klare bestillinger og forventnigner, både når det gjelder innen dette og andre felt. Folk er ofte svært oppdatert fra nettet, bøker og media, og de har dannet seg klare formeninger om hva de ønsker både av oss leger og helsevesenet generelt.
Dette er jo også i tråd med hva helsemyndighetene ønsker; det er stadig mer fokus på såkalt brukermedvirkning, der pasienten skal lyttes til og høres, for det er jo tross alt kropp og sjel til denne personen det angår.
Men mange medisinske spørsmål og avveininger er kompliserte og ofte finnes det ingen enkel fasitløsning, men den beste løsningen finnes gjerne etter en grundig vurdering av ulike ting, satt sammen. Mye av det faglige innen legevitenskapen er jo komplisert, selv for oss som er fagfolk, så da kan man heller ikke forvente at "menigmann" skal kunne klare å holde seg oppdatert. Så dette med brukermedvirkning kan jammen være vanskelig for den det gjelder også, og jeg opplever støtt og stadig at folk rett og slett ønsker at jeg tar valg og avgjørelser for dem.
Selv om keisersnitt er et fint alternativ i en del tilfeller, så tror jeg en del undervurderer litt hva dette egentlig er også. For det er rett og slett et kirurgisk inngrep, en operasjon! Og det er vel ikke så urimelig at man skal tenke seg ekstra godt om man virkelig ønsker å gjennomgå det, dersom det ikke er en medisinsk grunn til det...?
Alle kirurgiske inngrep, om de er i narkose eller "bare" i spinal/epidural (som de fleste keisersnitt), innebærer en del risiki i forhold til blodpropp, infeksjoner, arr-komplikasjoner, og det tar faktisk ofte lenger tid før kvinnen kommer seg etter en sectio enn etter en normal vanlig fødsel.
For et friskt sunt barn er det også oftest sunnere å bli født vaginalt; lungene presses og tømmes for vann, barnet blir gjerne mer våkent etter fødselen, og det er lettere å komme i gang med ammingen.
Så, det er ikke alltid fordi legene er "vrange" eller vanskelige at de vegrer seg for å legge en ellers frisk og sunn gravid under kniven. Noen føler nok det, og enkelte kan kanskje være mer firkantede, desverre.
Men her som ellers gjelder KOMMUNIKASJON! Vi fastleger som jobber med svangerskapsomsorg, og jordmødre, må ta denne tendensen på alvor, og bli enda flinkere til å gi god informasjon og råd, slik at kvinnen kjenner seg trygg gjennom svangerskapet mot fødselen.
Men så er det en faktor til, så kjedelig den enn er; økonomi...!
Vi kan desverre ikke komme fra den, fordi vi som er med og forvalter helsekronene, har faktisk et ansvar for å være med og fordele "godene" på vår måte. Selv om vi er et styrtrikt land, så vokser ikke noe til himmels her heller. Når det gjelder keisersnitt, så er det veldig mye dyrere enn en vanlig fødsel, og det krever mye mer helsepersonell involvert. Da må man velge hva man skal bruke ressursene på , iallefall til en viss grad.
Det må være lov til å spørre seg hvor mye skal prioritere å bruke helsekroner, eller fylle operasjonsstuene, med inngrep på "friske" folk.
Jeg har ingen klar formening om egenandel ved "unødvendige" keisersnitt, men det er så mange andre spørsmål dette reiser, syns jeg. Da har vi på en måte resignert i forhold til det medisisnke argumentet, vi lager et "klasseskille", og vi gir tapt for en kommersiell tendens som sier at folk skal kunne kjøpe alt for penger.
Dette er vanskelig, og ingen enkle løsninger. Men det er kjempeviktig at det blir tatt opp, for jeg er faktisk redd for at vi skal få amerikanske tilstander her også.
Det syns jeg ville vært veldig sørgelig... For tenkt så fantastisk opplevelse det tross alt er å føde da, for veldig mange av oss!
mandag 22. august 2011
Skolestart og faste oppgaver...:-)
I dag har barna startet på skolen etter sommerferien her i Trondheim. Og like sikkert som at høsten kommer, er første lekse allltid av typen "legge på papir på skolebøkene".
Det er da man ser en av mange forskjeller på barna sine; mens noen (særlig i fjortis-alderen...) knapt får lagt på papir før jul, er det stor stas for henne i 3.klasse å kjøpe inn papir på Nille, og hun passer på at det legges på allerede etter første skoledag!
Det er da det også avsløres hvem av oss foreldre som er litt mer "petimeter" enn den andre; hun trodde nok at pappa var litt mer nøye enn mamma, så han måtte til pers i dag:-)
Det er da man ser en av mange forskjeller på barna sine; mens noen (særlig i fjortis-alderen...) knapt får lagt på papir før jul, er det stor stas for henne i 3.klasse å kjøpe inn papir på Nille, og hun passer på at det legges på allerede etter første skoledag!
Det er da det også avsløres hvem av oss foreldre som er litt mer "petimeter" enn den andre; hun trodde nok at pappa var litt mer nøye enn mamma, så han måtte til pers i dag:-)
torsdag 18. august 2011
Med skolesekk på ryggen...
Skolesekk er skikkelig seriøse greier!
Etter to år med den knalloransje Statens Vegvesen-sekken som alle 1.klassinger får utdelt gratis første skoledag her i Trondheim iallefall, hadde vi lovet 8-åringen at hun skulle få seg ny sekk når hun nå begynner i 3.klasse.
Etter å ha trålet så og si alle potensielle sekk-butikker i Trondheim klarte hun endelig å bestemme seg, og jeg "klarte" å bli enig med henne i hvilken sekk hun skulle få.
For herregud-for et virvar av sekker, fasonger og ikke minst farger!! Ikke nok med at man skal vite hvilken størrelse ungen skal ha; sekkene komme i alle regnbuens farger og mønstre, og med hester, Hello Kittyer, prinsesser, dødningehoder, fotballer og andre emblemer og aksessorier. Det er visst lenge siden det fantes enten rød, grønn eller blå, og valget sto mellom Bergans eller et annet merke eller to-
Så er det dette å klare å overbevise en fortsatt rosa-glad småjente om at det kanskje er lurt å velge en litt mer nøytral farge, som hun også liker om et år eller to... For sekkene er ikke gratis akkurat, og det er ikke aktuelt å ønske seg en ny til neste høst.
Vi er jo faktisk litt stolte over at hun har brukt den oransje "Statens vegvesen"-sekken i to hele skoleår:-) Det var ikke akkurat så mange ungene som hadde den lenger da skoleåret var slutt i vår. Mange forbinder den med 1. klasse, selv om sekken er flott den, og absolutt ikke er utslitt etter 1.klassen, der de ikke bærer med seg tunge bører i sekken akkurat...;-) Den iøyenfallende fargen og alle refleksene er også super for barna, like mye i 2. klasse som i 1., for jeg vil ikke si at de er blitt så mye mer trygge i trafikken i løpet av det ekstra året.
Så dette har faktisk vært en liten "kampsak" for meg; som en sikkert typisk bitchy foreldremøteplager, har jeg
foreslått at flest mulig kunne oppfordre barna sine til å bruke disse sekkene i allefall i to skoleår. Både fra et trafikktrygghets-synspunkt, og fra et miljøsynspunkt. For tenk på alle de helt OK sekkene som står rundt omkring på alle loft og boder og ikke blir brukt mer, bare fordi ungene og vi blir pådyttet reklamer for alle mulige fancy skolesekker i posten og butikkene!
Jenta mi fortalte i dag om en gutt i klassen som hadde kommet med ny sekk allerede andre skoledag i 1.klasse, og hadde fortalt stolt at "den oransje sekken hadde de kastet i søpla". Da er det mer foreldrene som har et problem, spør du meg...
Etter to år med den knalloransje Statens Vegvesen-sekken som alle 1.klassinger får utdelt gratis første skoledag her i Trondheim iallefall, hadde vi lovet 8-åringen at hun skulle få seg ny sekk når hun nå begynner i 3.klasse.
Etter å ha trålet så og si alle potensielle sekk-butikker i Trondheim klarte hun endelig å bestemme seg, og jeg "klarte" å bli enig med henne i hvilken sekk hun skulle få.
For herregud-for et virvar av sekker, fasonger og ikke minst farger!! Ikke nok med at man skal vite hvilken størrelse ungen skal ha; sekkene komme i alle regnbuens farger og mønstre, og med hester, Hello Kittyer, prinsesser, dødningehoder, fotballer og andre emblemer og aksessorier. Det er visst lenge siden det fantes enten rød, grønn eller blå, og valget sto mellom Bergans eller et annet merke eller to-
Så er det dette å klare å overbevise en fortsatt rosa-glad småjente om at det kanskje er lurt å velge en litt mer nøytral farge, som hun også liker om et år eller to... For sekkene er ikke gratis akkurat, og det er ikke aktuelt å ønske seg en ny til neste høst.
Vi er jo faktisk litt stolte over at hun har brukt den oransje "Statens vegvesen"-sekken i to hele skoleår:-) Det var ikke akkurat så mange ungene som hadde den lenger da skoleåret var slutt i vår. Mange forbinder den med 1. klasse, selv om sekken er flott den, og absolutt ikke er utslitt etter 1.klassen, der de ikke bærer med seg tunge bører i sekken akkurat...;-) Den iøyenfallende fargen og alle refleksene er også super for barna, like mye i 2. klasse som i 1., for jeg vil ikke si at de er blitt så mye mer trygge i trafikken i løpet av det ekstra året.
Så dette har faktisk vært en liten "kampsak" for meg; som en sikkert typisk bitchy foreldremøteplager, har jeg
foreslått at flest mulig kunne oppfordre barna sine til å bruke disse sekkene i allefall i to skoleår. Både fra et trafikktrygghets-synspunkt, og fra et miljøsynspunkt. For tenk på alle de helt OK sekkene som står rundt omkring på alle loft og boder og ikke blir brukt mer, bare fordi ungene og vi blir pådyttet reklamer for alle mulige fancy skolesekker i posten og butikkene!
Jenta mi fortalte i dag om en gutt i klassen som hadde kommet med ny sekk allerede andre skoledag i 1.klasse, og hadde fortalt stolt at "den oransje sekken hadde de kastet i søpla". Da er det mer foreldrene som har et problem, spør du meg...
tirsdag 16. august 2011
På "pinebenken"...
En av arbeidsoppgavene til oss fastleger, er å gjøre underlivsundersøkelser på våre kvinnelige pasienter.
Og som kvinnelig fastlege så blir det noen "GU-er" i løpet av en arbeidsuke; en del velger jo damelege nettopp pga denne typen ærender hos legen sin, og jeg, som jobber sammen med mannen min, får noen ekstra, som ønsker å gå til meg for nettopp en slik time, selv om de går til ham resten av gangene.
Og det er helt greit, selvfølgelig.
Som dame selv, så forstår jeg godt at de fleste kvinner gruer seg til å komme til GU. Til tross for 6 fødsler og en del undersøkelser "der nede", så blir jeg selv aldri bekvem med noe dette, og har stor forståelse for mine pasienter...;-) Jeg ser på en del at de gruer seg noe helt forferdelig, mens andre igjen virker til å ha verdens mest naturlige forhold til både denne settingen og til kropp og nakenhet.
For noen ungjenter er det første gangen de ser en gyn-benk, og de må omtrent forklares bak-frem på benken. Da er jobben vår å gjøre denne spesielle undersøkelsessituasjonen mest mulig bekvem, og gjøre dem trygge på at "jobben" blir gjort på en mest mulig respektfull og skånsom måte.
Når jeg foretar underlivsundersøkelser, forstår jeg virkelig hvor mye "makt" vi har over situasjonenen, og det skal jammen lite til for å trå feil, slik at enkelte pasienter kan føle seg overkjørt eller dårlig behandlet. Dette er nok en ekstra utfordring for mannlige leger, for situasjonen er utrolig sårbar for pasienten, men også for legen.
Man hører innimellom om pasienter som kjenner seg utilbørlig behandlet, og noen ganger blir legen anmeldt for krenkende oppførsel av ulik grad og art.
Noen ganger er det desverre noe i det, og legen har utnyttet situasjonen, og gjort ting som er langt over streken. Andre ganger kan det simpelthen være en dårlig kommunikasjon, og misforståelser som gjør atdet bærer galt avsted, og legen får en klage mot seg. Det er derfor det er lurt, ikke minst for mannlige leger, å ha en medhjelper tilstede i samme rom, hvis pasienten ønsker det.
Det er ikke alltid vi vet heller, om damen har vonde opplevelser og erfaringer fra tidligere, som gjør at hun kan oppleve enkelte deler av en slik undersøkelse, som krenkende, og gjenoppleve minner fra dette. Noen har opplevd overgrep, andre har fæle fødselsopplevelser, og alt dette kan gjøre en GU til et lite "helvete".
Men, for de fleste så går det greit, og jeg prøver å fortelle dem at alle vi damer har "felles skjebne" med å måtte sitte i "pinebenken", og at dette er en vanlig del av min arbeidshverdag.
Jeg hadde en litt artig historie på jobb i går, da det kom en velvoksen dame på GU. Hun grudde seg litt, og sa at hun alltid pleide det. Hun kunne fortelle at hennes forrige lege hadde en litt orginal vri på å få henne til å slappe litt mer av ved undersøkelsen; en gang hun kom på GU før jul, hadde han pyntet benholderene på GU-benken med glitter og juletrekuler! Hun hadde fått seg en god latter, og syns det var en artig og orginal vri:-)
Men slike påfunn er dristig, og man skal jammen kjenne pasienten sin, og pasienten legen sin, før man tør å gjøre et slikt stunt i en "sådan stund"...
Jeg tror ikke jeg kommer til å gå for julepynt-løsningen, og håper for Guds skyld at min mannlige kollega og ektemann heller ikke gjør det. Da kan man fort ende opp som overskrift i en eller annen tabloidavis...;-)
Og som kvinnelig fastlege så blir det noen "GU-er" i løpet av en arbeidsuke; en del velger jo damelege nettopp pga denne typen ærender hos legen sin, og jeg, som jobber sammen med mannen min, får noen ekstra, som ønsker å gå til meg for nettopp en slik time, selv om de går til ham resten av gangene.
Og det er helt greit, selvfølgelig.
Som dame selv, så forstår jeg godt at de fleste kvinner gruer seg til å komme til GU. Til tross for 6 fødsler og en del undersøkelser "der nede", så blir jeg selv aldri bekvem med noe dette, og har stor forståelse for mine pasienter...;-) Jeg ser på en del at de gruer seg noe helt forferdelig, mens andre igjen virker til å ha verdens mest naturlige forhold til både denne settingen og til kropp og nakenhet.
For noen ungjenter er det første gangen de ser en gyn-benk, og de må omtrent forklares bak-frem på benken. Da er jobben vår å gjøre denne spesielle undersøkelsessituasjonen mest mulig bekvem, og gjøre dem trygge på at "jobben" blir gjort på en mest mulig respektfull og skånsom måte.
Når jeg foretar underlivsundersøkelser, forstår jeg virkelig hvor mye "makt" vi har over situasjonenen, og det skal jammen lite til for å trå feil, slik at enkelte pasienter kan føle seg overkjørt eller dårlig behandlet. Dette er nok en ekstra utfordring for mannlige leger, for situasjonen er utrolig sårbar for pasienten, men også for legen.
Man hører innimellom om pasienter som kjenner seg utilbørlig behandlet, og noen ganger blir legen anmeldt for krenkende oppførsel av ulik grad og art.
Noen ganger er det desverre noe i det, og legen har utnyttet situasjonen, og gjort ting som er langt over streken. Andre ganger kan det simpelthen være en dårlig kommunikasjon, og misforståelser som gjør atdet bærer galt avsted, og legen får en klage mot seg. Det er derfor det er lurt, ikke minst for mannlige leger, å ha en medhjelper tilstede i samme rom, hvis pasienten ønsker det.
Det er ikke alltid vi vet heller, om damen har vonde opplevelser og erfaringer fra tidligere, som gjør at hun kan oppleve enkelte deler av en slik undersøkelse, som krenkende, og gjenoppleve minner fra dette. Noen har opplevd overgrep, andre har fæle fødselsopplevelser, og alt dette kan gjøre en GU til et lite "helvete".
Men, for de fleste så går det greit, og jeg prøver å fortelle dem at alle vi damer har "felles skjebne" med å måtte sitte i "pinebenken", og at dette er en vanlig del av min arbeidshverdag.
Jeg hadde en litt artig historie på jobb i går, da det kom en velvoksen dame på GU. Hun grudde seg litt, og sa at hun alltid pleide det. Hun kunne fortelle at hennes forrige lege hadde en litt orginal vri på å få henne til å slappe litt mer av ved undersøkelsen; en gang hun kom på GU før jul, hadde han pyntet benholderene på GU-benken med glitter og juletrekuler! Hun hadde fått seg en god latter, og syns det var en artig og orginal vri:-)
Men slike påfunn er dristig, og man skal jammen kjenne pasienten sin, og pasienten legen sin, før man tør å gjøre et slikt stunt i en "sådan stund"...
Jeg tror ikke jeg kommer til å gå for julepynt-løsningen, og håper for Guds skyld at min mannlige kollega og ektemann heller ikke gjør det. Da kan man fort ende opp som overskrift i en eller annen tabloidavis...;-)
fredag 12. august 2011
Tre generasjoner på bærtur...:-)
I dag har jeg og niåringen vært på "blåbærskog" sammen med farmor og farfar! I likhet med meg har han arvet et helt spesielt "bærplukke-gen", og vi elsker å plukke og sanke bær, enten det er blåbær, bringebær eller multe.
I og med at det tilsynelatende bare er vi to som har dette genet i familien, så allierte vi oss med farmor og farfar, og la ut på tur i deres hjemtrakter i dag.
Og det var full service; svigers hadde ordnet med både niste, kaffe og saft, og forsyne meg så tømte de alle blåbærene sine oppi min bøtte da turen var slutt også. Så da er det ikke noen sak å være på bærtur;-)
Nå gleder jeg til varm og deilig blåbærpai med vaniljleis, det er godt det!
onsdag 10. august 2011
Tubfrim-hva var det nå...?
Er det noen av dere som husker Tubfrim?
Jeg hadde ihvertfall glemt hva det var, helt til vår lille frøken på 8 kom hjem og lurte på om vi har noen frimerker hun kunne få klippe av noen konvolutter. Hun hadde nemlig fått høre fra en "gammeltante" at "man kan samle frimerker, og sende det til Tubfrim, og at det var veldig lurt å gjøre."
Og-faktisk så er det ikke så dumt et tiltak! Tubfrim har eksistert i 80 år i Norge, og det er Nasjonalforeningen for folkehelsen som står bak. Ved at vi sender brukte frimerker til Tubfrim, så selges disse videre til alt fra samlere til frimerkehandlere både i Norge og i utlandet. Inntektene går til barn og unge med funksjonsvansker, og til tuberkuloserammede. I tillegg bruker Tubfrim-organisasjonen gjerne folk på gamlehjem eller dagsenter til å klippe frimerker fra konvolutter de får tilsendt, og dette er jo en fin aktivitet på slike steder.
http://www.tubfrim.no/
Man tror jo gjerne at man ikke får særlig med frimerker i huset lenger, med stadig mindre brevskriving oss i mellom i våre data- og internettider. Men tar man en nærmere titt, så er det jammen ikke lite frimerker i omløp, tross alt, og frøkenen her i huset fikk raskt en stor konvolutt full, i allefall når besteforeldrene ble engasjert også;-)
Neste prosjekt er visst vaffelsalg i gata til inntekt for rammede i Somalia, så det står ikke på engasjementet iallefall...:-)
Jeg hadde ihvertfall glemt hva det var, helt til vår lille frøken på 8 kom hjem og lurte på om vi har noen frimerker hun kunne få klippe av noen konvolutter. Hun hadde nemlig fått høre fra en "gammeltante" at "man kan samle frimerker, og sende det til Tubfrim, og at det var veldig lurt å gjøre."
Og-faktisk så er det ikke så dumt et tiltak! Tubfrim har eksistert i 80 år i Norge, og det er Nasjonalforeningen for folkehelsen som står bak. Ved at vi sender brukte frimerker til Tubfrim, så selges disse videre til alt fra samlere til frimerkehandlere både i Norge og i utlandet. Inntektene går til barn og unge med funksjonsvansker, og til tuberkuloserammede. I tillegg bruker Tubfrim-organisasjonen gjerne folk på gamlehjem eller dagsenter til å klippe frimerker fra konvolutter de får tilsendt, og dette er jo en fin aktivitet på slike steder.
http://www.tubfrim.no/
Man tror jo gjerne at man ikke får særlig med frimerker i huset lenger, med stadig mindre brevskriving oss i mellom i våre data- og internettider. Men tar man en nærmere titt, så er det jammen ikke lite frimerker i omløp, tross alt, og frøkenen her i huset fikk raskt en stor konvolutt full, i allefall når besteforeldrene ble engasjert også;-)
Neste prosjekt er visst vaffelsalg i gata til inntekt for rammede i Somalia, så det står ikke på engasjementet iallefall...:-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)