Når blir sorg en sykdom...?

Vår nye president i Legeforeningen har gått ut og støttet forslag om at det må gå an å bli sykmeldt på grunn av sorg. Kjempebra, sier jeg! Både som lege, og som et medmenneske.

http://www.vl.no/samfunn/legepresident-ja-til-sorgmelding-/
Temaet sorg har blitt aktualisert etter 22 juli, og flere har nå fått bevissthet om at vi leger faktisk ikke kan sykmelde folk på grunn av sorg!  Hva så når folk mister noen av sine nærmeste, eller de av en annen grunn kommer i en sorgreaksjon som gjør at de ikke er arbeidsføre i en kort eller lengre periode? Vi møter selvfølgelig stadig mennensker som er i en slik tilstand, og vi kan faktisk ikke alltid si til dem at de må ta seg sammen, og komme seg på jobb i morgen. Når vi vurderer at de ikke kan eller bør på jobb, må vi slik det er i dag være "kreative", og sette en eller annen diagnose på dem som vi kan stå inne for. De blir gjerne type "akutt Psykisk krisereaksjon " eller "Reaktiv depresjon", eller "Stressreaksjon". Men det er ikke lett, for leger vil jo ikke sitte å gi folk feil diagnoser pga et urimelig system, det er ikke "Lege artis"!


Et annet problem med å gi folk en slik fiktiv diagnose, kan være at de blir "stemplet" av for eksempel forsikringsselskap, som er helt allergisk og livredd for å gi livsforsikring til deg dersom det står at du har hatt en depresjon eller en annen "P-diagnose", der P står for "psykiske" diagnoser. Derfor er det så utrolig viktig at vi leger ikke lager et ekstra problem til en person som simpelthen er i en akutt sorg og krise, men som ikke skal defineres som "psyk" for dét!
Det er fryktelig at det er sånn, men det er det, bare spør noen i forsikringsbransjen.

Dette har jeg selv opplevd på kroppen, etter at jeg mistet et barn. Jeg ble faktisk nektet full livsforsikring, og fikk "karantene" i 5 år, for å bevise at sykmeldingen og diagnosen som ble satt på meg, ikke ga meg varig nedsatt arbeidsuførhet. Det å miste barn er riktignok regnet som en ekstremt stressende påkjenning, og både sykeligheten og dødeligheten er klart økt hos foreldre som erfarer dette. Men det er jammen en påkjenning å møte "stengt dør" og avvisning hos forsikringsselskapet også, når man selv føler at man klarer å jobbe seg opp etter en slik sorg og tragedie.

Jeg håper virkelig at det blir lov til å sykmelde folk i sorg, en såkalt sorgmelding. Folk er ikke syke fordi om de er i sorg, men de kan iallefall bli syke dersom deres sorg ikke blir håndtert riktig i begynnelsen! Jeg tror at en time-out, kanskje bare 1-2 uker fra jobb, kan hjelpe mange til å få tid og ro til å bearbeide krisen, og komme seg raskere enn om de blir presset til å gå på jobb med en gang. Andre igjen har lyst på jobb, og finner trygghet og balanse i å ha de faste rammene. Dette må individuialiseres, men det må gis rom til begge deler. Det avhenger også mye av hva slags jobb man har; har man et yrke der man er mye eksponert for folk eller det settes høye krav til konsentrasjon og presisjon, så er det vanskelig å klare å utføre jobben bra og trygt hvis kropp og sjel er helt ute av balanse.

Vi anbefaler samtidig sørgende om å prøve å ha en mest mulig strukturert hverdag også, etter at en tragedie har rammet. Det er lurt med fast døgnrytme, komme seg opp om morgenen, spise regelmessig, og få seg litt mosjon og frisk luft. Alt kan virke som et ork, men denne regelmessigheten kan hjelpe til at sorgprossessen går lettere, og at man faktisk kommer seg inn i jobb og sosialt liv igjen raskere.

Så, jeg ser frem til at det blir lov å sorgemelde folk! Det blir et fremskritt, både for de personene som er i en slik vanskelig livssitusajon, og det gir mulighet for oss leger til å jobbe på en redelig og respektfull måte når det gjelder sorgarbeid.

Øvelse gjør mester...!

Å leke skole er veldig populært for minstemann for tiden. Det øves og skrives bokstaver, og storesøster på åtte er en ivrig lærer!

Så lenge de er ivrige selv, så er det vel bare å drive på:-)

Engasjert gjeng...;-)

Midt oppi mer eller mindre kjedelige og intetsigende debatter om bompenger, skjenketider og eiendomsskatt, nå på tampen før valget i morgen, så er det bra at enkelte av oss ser litt lengre enn til vår egen nesetipp! Her i huset har det vært ivrig vaffelsteking og plakatskriving i dag, før ungene satte seg med bord og utstyr i gata for å selge vafler og saft til forbipasserende. Og inntektene de skal gå til Unicef, for å hjelpe barn på Afrikas horn, i følge barna...!

Senere på dagen har smådamene ringt på dørene rundt omkring i nabolaget, for å be om tomflasker, der de pengene skal gå til Leger uten Grenser!

Litt mye "etterarbeid" for mor og far, med rydding, panting og sending av penger, men man skal vel ikke klage over at barna har engasjement litt utover å ønske seg den fineste Barbiedokka eller Legoesken...;-)

Brettspill...:-)

I kveld har jeg kost meg sammen med minsten og spilt brettspill! Han er en kløpper i spill, og spiller alle slags spill i barnehagen.
Jeg må innrømme at dette med gode gammeldagse brettspill er blitt en liten salderingspost i vår tilværelse de siste årene, eller så lenge jeg har hatt tre, fire og fem unger å følge opp, med hver sine aldre og behov på ulike måter.

Jeg har hatt dårlig samvittighet for dette, for jeg ser jo hvor hyggelig barna syns det er når vi voksne tar oss tid til å sette oss ned, slå av TV, PC-er og legge bort mobilen en stund, og kun fokusere på dem og spillet. Det er alltid hundre ting i luften, multitasking, og det er ikke så ofte man klarer å faktisk sette seg ned å rett og slett bare fokusere på en ting, som et brettspill krever.

Stigespillet, Kaste griser eller Yatzi går forsåvidt greit; utfordringen kommer når de litt større barna vil ha meg med å spille Monopol, Risk eller et eller annet spill som varer flerfoldige timer... Da er det ikke enkelt å sette av tid i en travel hverdag, rett og slett, og det blir nesten slik at man er avhengig av barnevakt, fordi minstemann til nå har gått lei etter 10 minutter, og ser sitt snitt til å tulle med brikkene eller gjøre andre spillopper, som medfører at storesøskene blir blir sint og lei, og spillet blir avsluttet med sure miner...

Men nå har alle blitt såpass store at de faktisk klarer å spille Monopol på egen hånd, og femåringen er blitt såpass forstandig at han gjerne er med som "hjelpesmann" på et lag;-)

Brettspill er veldig koselig, og nå  skal jeg bli flinkere til å sette alle andre "viktige" ting til side på travle ettermiddager, og sette meg ned med barna og slå en terning eller ti:-)

Skaprydding...

I dag har jeg hatt et lite/stort prosjekt, nemlig å rydde i klesskapet til den yngste frøkenen i huset. Jeg har satt det ut og satt det ut, for jeg syns det er utrolig slitsomt og kjedelig å rydde i klesskapene til ungene.
Ikke før er jeg ferdig å rydde og sortere i størrelser, vinterklær versus sommerklær og slitt-ikke slitt, så er jeg igang igjen; det er som en pølse uten ende!

Og, hver gang blir jeg pinlig påmint om at barna har for mange klær...! Det er ørt-og førti gensre, bukser og kjoler, og jeg har gang etter gang blitt "forført" til å kjøpe et klesplagg. Det er jo så mye fint ute i butikkene!! Og som jente-mor må jeg innrømme at jeg er litt barnslig, og liker søte fine kjoler, med stæsj på.

Det er litt pinlig og en litt ekkel følelse når en ser at mange av klærne ikke er slitt eller brukt i det hele tatt; noen av plaggene har fortsatt merkelappen på.

Og ungene vokser så utrolig fort! Med mange klesskap og -skuffer, og størrelser å holde orden i, så klarer jeg ikke å henge helt med i størrelsene-
Om sommeren er det iallefall voksetid, og jeg tror jammen sol og varme er bra for groforholdene i en liten barnekropp også.

Men nå er skapet ryddet, og gensere, truser, bukser og nattøy er fin stablet i hver sin hylle. Enn så lenge-til frøkenen skal i gang med å finne frem de riktige klærne til skolen i morgen...

Så er det et par poser til en yngre kusine, en til Fretex, og et par poser som går rett i søpla. I og med at det ikke er flere småjenter i huset som kan arve, så skal jeg ikke lagre noe av det på loftet denne gangen. Med de to første ungene var det ikke måte på hvor flink jeg var til å sortere, merke og legge i egnede kasser på mørkloftet. Det var greit å finne med tanke på de neste i rekken. men nå har jeg mistet oversikten, og gitt opp "systemet" mitt...

Selv om 1-2 timer av en nydelig søndag gikk med, så føles det veldig godt å ha i det minste ett ryddig og oversiktelig klesskap i huset:-)

Tannfeens magi for fall...?

I går måtte minstemann trekke en fortann pga en skade, og fikk derfor en litt tidlig start på tannfellingen.
Men, han fikk en fin liten skattekiste å legge tannen i, og satte forventningsfullt kisten på vasken på badet, i håp om at tannfeen skulle komme i natt.
Jeg foreslo å legge tannen under puten, men det var litt skummelt..., kanskje tannefeen var litt farlig óg, så da var det tryggest at den kom på badet og la fra seg penger istedet.

Gledesstrålende kom han og viste oss pengen i morges, og syns dette med tannfe er svære greier.
Men, så er det det å være lillebror da...! Det gikk ikke lang tid før storesøster hadde gitt ham en grundig innføring i at tannfeen er bare tull, og at det er mamma og pappa som legger penger penger under puten, eller et annet sted.
Jeg ser at han sliter med hva han skal tro nå, og man kan se at noe av "magien" er slukket. Jeg er så barnslilg jeg, at jeg syns det er litt trist at han allerede nå må innføres i livets harde og kjedelige realiteter, og hadde unt ham å få undres litt over dette litt til, iallefall til neste tann faller ut...;-( Så jeg prøver å si at det ikke er sikkert at storesøster har rett, og at det iallefall ikke er jeg som har lagt noen penge, jeg lå og sov i heeele natt.

Så får vi se hva som vinner da; harde fakta eller en liten god fantasiverden, for en stakket stund...

Barseltiden-viktige hvetebrødsdager for mor og barn...!

Jeg har akkurat kommet hjem fra Oslo, og to dager med møter i Helsedirektoratet, der barselomsorgen sto på plakaten.
Vi er en gruppe fagfolk og brukere som skal lage nye retningslinjer for barselomsorgen i Norge. Kjempespennende arbeid, og et veldig viktig felt.

Barseltiden er en helt unik tid, for en nybakt mor og barnet hennes, og også for en helt ny liten familie. I alle kulturer har man gjennom alle tider hatt ulike tradisjoner knyttet til barselperioden, som gjerne er definert som de første 6 ukene, eller 40 dagene etter fødselen.
"Alle" vet at mor er sliten og overveldet etter fødselen, og det har tradisjonelt vært lagt opp til at hun får hjelp og avlastning til både praktiske gjøremål og barnestell den første tiden, slik at hun får mulighet til å komme seg, komme igang med amming, og bli vant til den nye situasjonen på en rolig og gradvis måte.

Nå er det andre ting som gjelder, og her i landet, som en del andre steder, så er barseltiden blitt stadig mer hektisk og skviset, og tankegangen om at mor og barn trenger ro og støtte de første ukene blir stadig mindre "verdt", samtidig som økonomisk tankegang og rasjonaliseringer råder. 
Derfor kortes tiden på barselavdeling ned stadig mer, og mor og barn blir sendt hjem,-til hva...?

Den dagen det står et offentlig, kommunalt apparat og tar i mot den nybakte familien, med den omsorg, råd og hjelp som de trenger og fortjener den første tiden, så er det kanskje greit å dra tidlig hjem fra sykehuset. Men det er ikke greit, dersom alternativet er at de blir sittende alene med såre bryst, ømme sting og tusen spørsmål om stell av babyen sin. Det er nok ikke alle som har far hjemme, eller bestemødre som kan være der i dagevis.

Det å bære frem, og føde barn er en skikkelig flott samfunnsinnsats, i tillegg til en fantastisk personlig erfaring. Det bør jammen "honoreres", og det er helt urimelig at det skal ende opp som økonomisk regnestykke, der det om å gjøre å få ut mor og barn så fort som mulig.
Det er ikke sikkert dette er det mest lønnsomme for samfunnet som helhet på sikt...

En ting er sikkert; alle barselkvinner er forskjellige, men ingen er "maskiner". Det å føde og bli mor er helt naturlig og vanlig, men også helt spesielt og et krevende stykke arbeid både fysisk og psykisk. Det må vi få lov til å kjenne på, uten å oppleve at stoppeklokken går!