Og jeg syns det er en veldig fin ting å være med på! Det er nok ikke sikkert jeg hadde kommet meg på så mange gudstjenester ellers en vanlig søndag, men med gutt nummer to og en jente i kor der også, så blir det faktisk en del søndagsmorgener som går med til besøk i Nidarosdomen.
For meg er dette blitt et nydelig lite friminutt i en travel hverdag. Å sitte der, i dette vakre og monumentale byggverket, som rommer så mye tradisjon og historie, ja det er stort syns jeg!
Uansett hvor man står i forhold til kirken og tro, så tror jeg det å være i Nidarosdomen gjør noe med en.
Jeg tror heller ingen tar skade av å være i kirken en gang i blant, det er tross alt en viktig del av vår kulturhistorie, uansett hvilket ståsted man har.
Det er fascinerende å se hvor mange det er som går til nattverd også. Da jeg var liten og ung, og vokste opp på bygda, så var det bare noen få gamle damer, de innbitte kirkegjengerene, som gikk til alters. Da var det ingen andre som våget, eller ville, det kunne jo bli folkesnakk, og folk kunne jo tro at du var blitt skikkelig "indremisjons-kjerring"...!
Nå er det alle slags folk i alle slags aldre, og det virker som det å gå til nattverd er blitt nokså vanlig, og noe som tydelig vis betyr noe for folk.
Dette er en spennende utvikling.
En annen slags "tilnærming" som den Norske Kirke driver med, er å skifte liturgi stadig vekk. Det er muligens for å prøve å nærme seg folk på en måte, og et forsøk på å holde på folk, og få kirken til å kjenne seg litt mer i takt med tiden.
Jeg er imidlertid usikker på om dette er riktige grep for å få folk til å kjenne tilhørighet og identitet med det som foregår på en gudstjeneste eller en kirkelig seremoni.
Det er noe med de faste rammene, de faste ordene og liturgien, som gir en trygg bunn i det som skjer under en gudstjeneste, og man skal ikke kimse av at denne gjenkjennelses-dynamikken har mye for seg, selv om de kanskje har byttet ut en del gammeldagse og urforståelige ord til dagens språkdrakt.
Det er godt å kunne sitte i kirken å synge med og "messe" med på liturgien, uten å snuble i nye ord og vendinger. Jeg forstår at det trengs revisjoner en gang i blant, men på en måte så kan det virke som kirken famler litt med å finne sitt språk og preg.
Nå er jeg ganske nostalgisk og tradisjonell av meg, så jeg foretrekker å høre "Fader vår" på den måten jeg er vant til, og ser ikke helt hvorfor man ikke lenger kan si nettopp "Fader vår", men må skifte til "Vår Far".
Trygge rammer og tradisjoner kan være vel så viktig for å få folk til å føle seg "hjemme" det også, enten det er i kirkerommet, på skolen eller i barneoppdragelsen.
Bønnen "Fader Vår" er faktisk noe som alle kirkesamfunn innen den kristne kirken deler, og er egentlig veldig vakker og ren, i sin enkelhet. Hvis man tenker litt nærmere over hva man egentlig sier i de få ordene, så rommer det veldig mye av folks lengsler, bønner og håp.
Jeg har egentlig bare ramset opp ordene uten å tenke så nøye etter eller å "høre " så nøye etter tidligere, men har de siste årene fått et annet forhold til denne universelle bønnen.
Den aller vakreste utgaven jeg har hørt er sunget på arameisk, språket man tror var Jesus sitt morsmål.
Der må sette dere tilbake, og nyte den her:
http://www.youtube.com/watch?v=HTRfUHIXBNc&feature=related
Ha en god søndag:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar