En epoke er over...

Enkelte ting er fundamenter i tilværelsen vår. Dette endres selvsagt med alderen, men noen er mer eller midre konstante til vi blir voksne og vel som det.
For meg har barndomshjemmet mitt vært et slikt fundament. Så lenge jeg kan huske har vi hatt det samme huset, der foreldrene mine har bodd, og jeg har kommet hjem dit jevnlig også etter jeg flyttet ut og ble voksen.
Siden jeg selv fikk barn, har det røde huset i Surnadal også blitt et knutepunkt og trygg havn også for dem, og et sted som bare er der for alltid.

Som helt naturlig er, så har mor lyst på mindre hus og hage, og bardomshjemmet ligger ute til salg.
Men uansett hvor naturlig og vanlig dette er, så må jeg innrømme at jeg syns det er rart...
Jeg har tenkt det i årevis, at dagen kommer, når vi bare skal kjøre forbi huset som har vært "hjemmet" mitt i over 40 år. Nye gardiner i vinduene, kanskje ny farge også, og fremmede folk som driver på i hagen. I huset mitt...!

Jeg er nok over gjennomsnittlig nostalgisk av meg, og har en tendens til å holde fast ved både tradisjoner og ritualer. Derfor gjør nok dette hussalget noe med meg også, og jeg blir litt melankolsk og vemodig.
Slike epokeskifter får meg til å tenke over at alt har en slutt, og at alt er veldig forgjengelig i livet.
Rammer som vi har omgitt oss med, og som har vært med å prege oss som den vi er, blir tatt bort, og vi må stå litt mer på egne ben.

Det skal nok gå veldig bra, og jeg ler litt inni meg av min noe kanskje overdrevne nostalgi.

Det som er viktig er jo tross alt å tenke på alt det fine jeg har opplevd i bardomshjemmet mitt!
Alt har sin tid, og ofte så er det jo ikke verst det som kommer heller:-)

(Litt symbolsk, så ble et tre som ble plantet da vi flyttet inn dengang, revet opp med roten under stormen "Dagmar" i romjulen...)