tirsdag 13. mars 2012

En epoke er over...

Enkelte ting er fundamenter i tilværelsen vår. Dette endres selvsagt med alderen, men noen er mer eller midre konstante til vi blir voksne og vel som det.
For meg har barndomshjemmet mitt vært et slikt fundament. Så lenge jeg kan huske har vi hatt det samme huset, der foreldrene mine har bodd, og jeg har kommet hjem dit jevnlig også etter jeg flyttet ut og ble voksen.
Siden jeg selv fikk barn, har det røde huset i Surnadal også blitt et knutepunkt og trygg havn også for dem, og et sted som bare er der for alltid.

Som helt naturlig er, så har mor lyst på mindre hus og hage, og bardomshjemmet ligger ute til salg.
Men uansett hvor naturlig og vanlig dette er, så må jeg innrømme at jeg syns det er rart...
Jeg har tenkt det i årevis, at dagen kommer, når vi bare skal kjøre forbi huset som har vært "hjemmet" mitt i over 40 år. Nye gardiner i vinduene, kanskje ny farge også, og fremmede folk som driver på i hagen. I huset mitt...!

Jeg er nok over gjennomsnittlig nostalgisk av meg, og har en tendens til å holde fast ved både tradisjoner og ritualer. Derfor gjør nok dette hussalget noe med meg også, og jeg blir litt melankolsk og vemodig.
Slike epokeskifter får meg til å tenke over at alt har en slutt, og at alt er veldig forgjengelig i livet.
Rammer som vi har omgitt oss med, og som har vært med å prege oss som den vi er, blir tatt bort, og vi må stå litt mer på egne ben.

Det skal nok gå veldig bra, og jeg ler litt inni meg av min noe kanskje overdrevne nostalgi.

Det som er viktig er jo tross alt å tenke på alt det fine jeg har opplevd i bardomshjemmet mitt!
Alt har sin tid, og ofte så er det jo ikke verst det som kommer heller:-)



(Litt symbolsk, så ble et tre som ble plantet da vi flyttet inn dengang, revet opp med roten under stormen "Dagmar" i romjulen...)

3 kommentarer:

  1. Jeg skjønner godt at dette må føles rart og litt trist. Jeg er også i overkant nostalgisk og sentimental av meg. Mannen min skjønner ikke at jeg ikke bare kan glede meg over det som har vært for så og se fremover. Jeg prøver jo det, men følelsene er ikke alltid så rasjonelle likevel...;o)

    SvarSlett
  2. :-)
    Jeg, og sikkert du også, gleder meg over det som har vært, og iallefall så har jeg evnen til å glede meg til det som skal bli fremover!
    Men allikevel så er det en slags "tapsopplevelse", og jeg er faktisk ikke så rasjonell av meg at jeg klarer å si pytt sann, og bare riste det av meg.
    Vi er alle forskjellige...;-)

    SvarSlett
  3. Nydelig innlegg, Kari.
    Under konserten med Secret Garden var nettopp dette med stedet/landet vi kommer fra blir et fast holdepunkt underveis i livet, selv om vi ikke nødvendigvis bor der lenger. Dette var introen til sangen My Land: en vakker hyldest utført av Espen Grjotheim. Wow!

    http://www.youtube.com/watch?v=6dpxTMLgNOI

    SvarSlett