Jeg har, i likhet med veldig mange nordmenn, fulgt med og hørt om gjengen med ulike funksjonshemninger, som Lars Monsen har dratt med seg på høye fjell og i krevende norsk natur. Jeg fikk med meg bare den siste episoden, men likevel satt jeg og gråt og var rørt da jeg så gleden og stoltheten i blikkene til deltakerene, som klarte å krype seg opp til Snøhetta.
Jeg er ikke i tvil om Monsen har kjørt deltakerene beinhardt, og det kan helt sikkert diskuteres hvor bra og positivt noe av det de utsettes for, er.
Men jeg må innrømme at jeg nesten satte morgenkaffen i halsen i går, da jeg leste innlegget til lederen i "Stopp diskrimineringen", Berit Vegheim. Hun er sinna på den ydmykende fremstillingen deltakerene blir utsatt for på TV, og kaller det hele et "Freak-show".
http://www.aftenposten.no/meninger/Visst-er-Ingen-grenser-et-freakshow-6759437.html#.TzaJuoGO6F8
Hun mener at vi sitter og glaner på dette programmet for å la oss "imponere" av disse annerledes menneskene, som hun sier ikke gjør noe ekstraordinært i forhold til det mange andre funksjonshemmede allerede har gjort.
Unnskyld meg, men jeg syns hun bommer helt med innlegget sitt. Dette er da ikke et Freak-show, og jeg nekter å tro at det å komme seg opp til toppen av Snøhetta er en hverdagslig sak for de fleste funksjonshemmede. Det er det iallefall ikke for oss såkalt funksjonsfriske!
Jeg er dypt imponert av hva de får til, og jeg syns ikke de skal tas fra den følelsen selv heller.
Og; er det ikke bra da, at vi får se en TV-serie der vi blir bedre kjent med mennesker som har funksjonshemninger av ulik art, og får se hva de faktisk er i stand til å klare, til tross for de hindringene de står overfor?
Jeg er enig med Vegheim i at det kan bli litt klamt og patetisk, når en gjeng blir samlet, fordi de har et lyte, det være seg døvhet, CP eller et amputert ben. På samme måte som det blir teit å se ti platinablonde babes med store pupper på det samme TV-showet. MEN; "Ingen grenser" fokuserer på de positive sidene ved mennesker. Og det er en kjensgjerning at mange av oss har lite eller ingen kontakt eller kjennskap til folk med funksjonshemninger, iallefall har mange liten kunnskap om hvor mye en person med bare ett ben eller med CP er i stand til å klare av fysiske utfordringer. Det finnes mange oppfatninger, eller fordommer, om en vil kalle det det, og mange har en stigmatisert holdning til mennesker som er annerledes et
mainstream menneske.
Det gjør nok at mange gruer seg til å ta kontakt eller snakke med en handicappet person også, fordi man rett og slett er usikker.
Da tror jeg at et program som "Ingen grenser" er med og bryter ned slike grenser og stigmatiserte syn, og gjør det mindre "skummelt" å tilnærme seg hverandre.
Jeg syns denne diskusjonen minner mye om en annen type fordommer og frykt også, nemlig når det gjelder rasismedebatten.
Folk vet rett og slett for lite om hverandre, og det skaper igjen en slags
fremmedfrykt, enten det er snakk om farge, rase eller det er snakk om mennesker som har en funksjonshemming. Fordommer kommer gjerne av at man har for lite kunnskap om det man har fordommer mot.
Som Berit Vegheim i "Stopp diskrimineningen", så har vel de fleste et ønske om at vi ikke skal se på noen som "annerledes", og målet er at alt og alle skal bli mest mulig naturlig og integrert, uten å sette noen i bås.
Selvfølgelig er det fint og prisverdig. Det er viktig å være tolerant og inkluderende, så klart.
Imidlertid lurer jeg noen ganger på om den norske toleranse- og inkluderingstanken kan ta litt overhånd innimellom...? Målet tror jeg veldig mange er enig i; at rasisme ikke skal tolereres, heller ikke diskriminering på grunn av legning, kjønn eller lyter, f.eks.
Men, i fare for å være politisk ukorrekt, så må jeg si at denne "toleransen" kan føles litt vel klam innimellom. Det er en veldig sterk holdning, iallefall i det offentlige rom, på at man for Guds skyld må være politisk korrekt hele tiden, og Gud forby om man missnakker seg eller kommer med en ytring som ikke er riktig i forhold det som er
korrekt! Da blir man hengt på torget, og kalt både rasist, sjåvinist og det som verre er.
Rasisme er aldri greit. Men jeg vet ikke om jeg er med på tankegangen som råder om at alt alltid er rasisme. Jeg tror like mye det kan være uvitenehet og usikkerhet for det som er fremmed, og også bunner i en slags keitete nysgjerrighet.
Nå skal man balansere på en meget stram line for å unngå å være rasist. Det er egentlig nok å lese Torbjørn Egner-bøkene fra vi var små til våre egne barn, om hottentotten Hoa eller Lindgrens Pippibøker om faren hennes som var negerkonge. Jeg kommer ikke til å sensurere disse ordene når jeg leser til mine egne barn, men heller prøve å forklare, når det er naturlig og på sin plass.
Jeg syns det er naturlig at barnet mitt kikker en ekstra gang når vi går forbi en med bare ett ben, eller at ungene syns det er noe litt underlig å se en dame med burka. Det betyr jo ikke at de er diskriminerende fordi om de peker og spør...
Jeg husker selv at det sto en flokk og pekte og lo mot oss, en gang jeg reiste på landsbygda i Kina. Jeg fikk også høre at det luktet sur melk av meg og oss hvite, en gang jeg reiste i Sør-Amerika, og at de ikke syntes vi var fine nei, så store og grove vi var, med store neser. Og jeg og venninnen min ble jaget på dør da vi besøkte en moské i Pakistan, selv om vi hadde prøvd å dekke til hår, og ta de hensyn vi kunne.
Det er rart, dette med rasisme, og hvor grensen går. Jeg satt og så på Nytt på Nytt i går, der en av gjestene var en norsk-pakistansk regissør. Han la ut om alle "pakkisene", og vitset om sitt eget moderfolk, mens folk i studio lo godt. Hadde det vært Knut Nærum som hadde sagt de samme tingene, så hadde det vært store overskrifter i dag. Det er litt interessant dette, at i vår flinke og korrekte toleranse-verden, så er det noen uskrevne regler om hvem som kan og hvem som ikke kan si ting. Grensene og balansegangene er hårfine.
Jeg er redd for at vi kveler folks egentlige usikkerhet og mange spørsmål ved å lage så strenge normer i den offentlige debatten om hva som er lov og ikke lov når det gjelder disse temaene.
Da er faren for at vi legger lokk på folks egentlige behov for å få vite mer, og for å få svar på en del av de usikkerhetene de har. De føler seg kanskje uglesett fordi de faktisk
er usikker på hvordan det er å få en nabo fra Afganistan, eller hva man egentlig skal kalle en person fra Afrika eller en innfødt fra Australia.
Jeg tror også at et program som "Ingen grenser" faktisk gjør det enklere for mange å ta kontakt med en person i rullestol, eller en med CP, når vi møter dem, og folks syn blir mer "normalisert". De finner ut at mennesker er mennesker, uansett, og at handicappede ikke er én homogen gruppe, like lite som det bare er en "slags" innvandrere...!
Jeg har en følelse av at det like gjerne er de "korrekte" innfødte nordmenn som er mest strenge og dømmende overfor meningmanns innimellom keitete og usikre forhold til "minoriteter" av alle slags. Kanskje mer enn dem som faktisk vet hvor skoen trykker...!
