Dyre edle dråper...

Vi som jobber med gravide og fødende, vet at ikke alle babyene kommer med storken; heller ikke vi den naturlige veien, der mor og far har bidratt med sitt på den mest "normale" måten.

Det er jo snart så mange måter å bli gravid på, og måter å bli befruktet og få barn på, at den gode gamle metoden i sengehalmen har fått mange "konkurrenter". Assistert befruktning på den ene eller andre måten har medført at stadig flere par og mennesker har fått sitt ønske oppfylt om å bli foreldre.
Dette er en heldig utvikling for dem som ellers ikke kunne ha blitt foreldre, samtidig som det på den andre siden gir grobunn for en del diskusjoner og dilemmaer, på grunn av både etiske og fysiske faktorer.

Barn som kommer til verden etter befruktning med donorsæd er også blitt ganske vanlig her til lands, og ikke sjelden har kvinnen vært i Danmark for å bli inseminert med sæd fra en dansk donor.
I Danmark er det fremdeles anonym sæddonor, og noe det eneste kvinnen eller paret får vite er bl.a. øyefarge og høyde.

Jeg var nylig innom et studentbolig-kompleks i København. Der hang det store plakater rundt omkring, hvor de reklamerte for sæddonasjon, og prøvde å få tak i nye sæddonorer.
Unge mannlige studenter skal fristes til å levere sæd til en cryobank, og derved få spedd på studentøkonomien sin.

Nordisk cryobank som de kaller seg, gir guttene 300 kroner for hver "skvett", og skriver at man kan bli 3000 kroner rikere om måneden dersom man gir en leveranse 6-10 ganger om måneden...!
Jeg må si det er ambisiøse mål, og disse donorene får det travelt innimellom forelesningene dersom de skal rekke å produsere og levere alle disse bidragene til en donor-baby-

Jeg husker faktisk fra legestudiet selv jeg, at guttene på kullet mitt ble fristet med "sydentur", dersom de kunne levere sæd til IVF-klinkken ved sykehuset.

Jaja, det er bra at noen lar seg friste, eller kanskje også noen som ser på seg selv som gode hjelpere til folk som ikke får til å lage barn selv.
Det er forsåvidt greit det, og jeg ser som fagperson at mange har stor glede og nytte av at noen menn ofrer seg.

Men på det helt personlige planet må jeg ærlig innrømme at jeg håper at ikke mannen min eller sønnene mine bidrar til å befolke verden på dette viset...
Jeg respekterer fullt ut at andre tenker annerledes enn meg, men jeg sliter litt med dette altså;-)

Det er i mitt hode en stor vesensforskjell på en blodbank og en sædbank, og jeg kjenner at jeg syns man gir fra seg noe ganske spesielt ved å være sæddonor, og at det er mer enn en hverdagslig sak. Men jeg tror at mange unge virile gutter tenker på dette på en langt mer ukomplisert måte når de ser disse reklameplakatene.

Håper bare de slipper å få unger på døren om en del år da; det kan bli en blåmandag for en del av disse gutta, som har tjent seg enkle lommepenger i en lykkelig og ubekymret studenttid.

Nå kan ikke vi ikke føde fortere...

Jeg oppholder meg for tiden i København. En av de store sakene i avisen Politiken i går var situasjonen for fødende kvinner.
Som i Norge har det skjedd store forandringer innen fødselsomsorgen de siste årene. Liggetiden er blitt radikalt endret, og stadig flere sykehus praktiserer såkalt "ambulant fødsel", der mor og barn sendes hjem bare timer etter fødselen.
Det har blitt gitt et inntrykk av at dette har vært en bevisst politikk, og at det har ligget gode faglige begrunnelser bak også, fordi friske fødende er nettopp "friske", og kan få et like godt tilbud ute i hjemmet og kommunene.

Men nå sier leger og ansatte ved fødeinstutusjonene STOPP. "Nu kan vi altså ikke løbe sterkere"
Overleger i obstetrikk (fødselssykdommer) sier rett ut at ambulante fødsler og svært korte barselopphold aldri har vært laget som et "tilbud", men simpelthen er gjennomført fordi det ikke er plass til dem som ikke feiler noe ved barselavdelingene.

Og så kommer den interessante betraktningen på hvorfor det er slik; nemlig at det er stadig flere fødende kvinner med komplikasjoner.
I Danmark har andelen av kvinner med komplisert fødsel steget kraftig de siste 10-15 årene. Fra at 63% av fødsler var ukompliserte for 15 år siden, er det nå bare 50%. Det er en stor forskjell på kort tid.

Spesiallege og sjef ved obstetrisk klinikk ved Rigshospitalet i København, Morten Hedegaard, mener dette kommer av at det er stadig flere kvinner som i dag kan få barn, som ikke ble gravide før. Med bedre overvåkning av gravide og fødende, kraftig økning i fertilitetsbehandling og bedre behandling av kronisk syke kan nå flere bli gravide. Antallet av kraftig overvektige gravide har også skutt i været, i likhet ned at stadig flere "gamle" blir gravide. Samlet sett medfører denne i og for seg svært hyggelige utviklingen at flere får hjelp, men den gir også store utfordringer medisinsk og dermed også økonomisk og ressursmessig.

De kronisk syke, svært overvektige og andre "risikofødende" krever langt mer ressurser, noe som går på bekostning av de ukompliserte fødende. Innen risikogruppen er det flere som blir igangsatt, noe som øker risikoen for keisersnitt, og blødninger etter fødsel. De får mer svangerkapsforgiftning, oftere svangerskapsdiabetes og større foster. Alt dette krever flere svangerskapskontroller, økt oppfølging under selve fødselen, og altså lengre opphold ved barselavdelingen. De legger mer beslag på ressursene, og da "passer" det godt at friske normale gravide får færre kontroller og ikke tar opp plassen på barsel.

Dette er en utvikling jeg ikke liker i det hele tatt!
Jeg har kjempet lenge for å synliggjøre gravide og fødende kvinners situasjon, ikke minst i barseltiden!
Svangerskap og fødsel er en normaltilstand, og en fødende og barselkvinne er frisk i en viss forstand, men hun er SÅRBAR og i en helt spesiell og ny situasjon.
Derfor trenger hun et økt omsorgsnivå og hun og det nyfødte barnet skal ha et minimum av tilbud om omsorg og ivaretakelse de første dagene.
Det beste stedet å yte dette er i en barselavdeling, mener jeg, i de aller første dagene.

Jeg syns vi i Norge skal ta signalene og bekymringene fra fagfolk i Danmark på største alvor, og ikke gå i samme fellen, og over-effektivisere denne unike delen av livet som fødsel og barseltid er.

Det er fint og flott at stadig flere kvinner og par som tidligere ikke kunne få barn, nå får hjelp til å gjennomføre et svangerskap. Men da må det følge ressurser med, slik at de såkalte normalfødende også får den hjelp, støtte og omsorg de har rett på og behov for.

Det er morgendagens oppvoksende mennesker vi har med å gjøre; de fortjener en best mulig start på livet!

"If you love somebody, set them free"...

I dag har jeg sendt avgårde eldstesønnen min til USA på utvekslingsopphold i et helt år. Det er en rar følelse av vemod og glede. Vemod fordi man syns det er så fryktelig trist å skilles fra barnet sitt så lang tid, og så langt borte. Glede fordi man er glad for at barnet sitt har vokst opp til å bli et så selvstending og modig menneske at han tør å hive seg uti et slikt usikkert men spennende prosjekt, som det er å dra hjemmefra for så lang tid. Det er dette det å være mor og forelder består i, er det ikke? Nettopp drømmen om å oppdra barna sine til å bli trygge og selvstendige individer, som tør å stå på egne ben og prøve seg i ut i verden på sine egne vinger.

Men det gjør jo så vondt også... Jeg kjenner meg ganske tappet i kveld, med et sug i magen, fordi jeg ikke vet hva som venter ham, og ikke har så mye jeg kan gjøre for ham i hverdagen i denne perioden. Men det blir helt sikkert bra, og det er så utrolig hvor mye man får med seg av ballast av et slikt opphold, som man har nytte av videre i livet.

Så jeg skal vel egentlig være fornøyd i kveld, selv om det kjennes litt sårt akkurat nå. Vondt-godt på et vis, som slike ting er...

Livssmertens tydelige språk...

Noen tilstander og diagnoser står for oss som mer fylt med skam og avmakt enn andre. Mens noen sykdommer plager er greie og "enkle" å komme til legen eller sykehuset med, er andre mer skamfulle og tunge.
En av disse er selvskading.

Inntil nokså nylig, har det å skade seg selv, ved å påføre seg selv sår og ytre skader, vært forbundet med den største taushet og skam. Heldigvis så har det kommet mer i fokus, og stadig flere tør å komme ut med sine historier, og ikke minst å erkjenne for seg selv at de sliter med dette problemet. Et problem som faktisk er mye større enn man tidligere var klar over. Faktisk kom det frem i et doktorarbeid at så mange som 9% av de spurte hadde påført seg selv en ytre skade en eller flere ganger. Det er i veldig stor grad jenter som bedriver denne destruktive adferden.

En gjennomgående tendens er at selvskadere også har et alvorlig problem med spiseforstyrrelser, særlig bulimi, men også personlighetsforstyrrelser og tvangslildelser kan være en del av det komplekse bildet.
Dette er et komplekst problem, der sårene og arrene på huden etter de selvpåførte kuttene bare viser overflaten av den "egentlige" smerten pasienten kjenner på.

Aftenposten forteller i dag om Tonje som har slitt med selvskading og spiseforstyrrelser i mange år, og som har møtt et helsevesen som har håndert hennes selvpåførte skader på en veldig uheldig og fornedrende måte.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Tonje-fikk-over-50-sting-pa-rad-uten-bedovelse-7272360.html#.UgkHNdI3BIE

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Gar-til-kamp-mot-sying-av-selvskadere-uten-bedovelse-7272442.html#.UgkDOdI3BIE

I årenes løp som lege har jeg møtt mange selvskadere. Gjennom 5-6 år som lege ved Skade-akuttavdelingen ved St Olavs Hospital ble det å lappe sammen kutt og sår hos selvskadere en nokså "vanlig" ufordring i en travel arbeidshverdag. Det var gjerne her de havnet, menneskene som i sin desperasjon tok i bruk tapetkniver, barberblader eller andre skarpe gjenstander for å døyve den indre smerten  ved å lage kutt og sår som var mer synlig enn den livssmerten de bar inni seg.
På en legevakt er det stadig nye leger, sykepleiere og personell, og det er stort tempo med mange pasienter. Det er i utgangspunktet en veldig uheldig situasjon for et ungt lidende menneske å skulle behandles på et slikt sted, men dette er realiteten.

Jeg har med hånden på hjertet ikke sydd disse pasientene uten bedøvelse, slik det er beskrevet i artiklene i Aftenposten. Men jeg kan godt kjenne igjen den følelsen som beskrives, der jeg tror både pasient og lege kjenner på en slags avmakt og  "provokasjon" over hele situasjonen. Noen pasienter er faste gjengangere, og kommer stadig innom med nye kutt og sår som skal lappes sammen. På en legevakt er det ikke rammevilkår for å gå inn i selve problemet, og å få nok relasjon til mennesket bak arrene, og dette er en svært utfordrende situasjon for alle parter. Da kan det desverre ende opp med at en del av disse sårbare pasientene kjenner seg veldig nakne og avkledd når de ligger der og blir sydd sammen, og sendt ut igjen.
En selvskader som har rispet og kuttet seg opp kan godt ha sprøyteskrekk, og de kan ha like mye smerter ved sying som andre, men dette kan det være vanskelig å skjønne, desverre også for enkelte helsepersonell. Noe som bunner i mangel på kunnskap og erfaring, ikke ondskap eller vond vilje.

MEN, vi som leger  plikter selvfølgelig å behandle ALLE pasienter med respekt og følsomhet! Selv om vi kan kjenne et stikk av irritasjon og resignasjon og tenke "nå igjen...??" Dette kan nok alle som jobber ved en legevakt kjenne på; fra de som tar imot pasientene til sykepleiere og leger.

Her som så ofte ellers, tror jeg noen av de uheldige og vonde erfaringene selvskade-pasienter beskriver, skyldes helsepersonells manglende kunnskap om komplekse psykiatriske tilstander. Dette med selvskading er svært kompleks psykiatri, og fordrer en del kunnskap, ikke minst om pasienten og hennes/hans livs- og sykehistorie.

Etter at jeg begynte som fastlege har jeg møtt igjen denne pasientgruppen, men fra et helt annet ståsted.
Nå møter jeg dem gjerne ferdigsydd, med arr som gror. Men i denne legerollen er min oppgave å prøve å komme dypere inn i hvorfor de skader seg selv på denne måten, hjelpe til å behandle dem for dette, og å få dem på beina med all den livssmerten de bærer på. Vi snakker ofte om mennesker som har opplevd mye krenkelser, overgrep, har dårlig selvbilde, og alvorlige spiseforstyrrelser. En del av dem har mange og lange møter med psykiatrien, og det er vanskelige liv de hanskes med.

Det er gledelig hver gang man hører om pasienter som klarer å komme seg ut av denne destruktive praksisen som det å kutte seg selv er. Det henger som regel alltid sammen med at de håndterer de andre store utfordringene sine bedre, og får god hjelp og støtte til å komme seg ovenpå og videre i livet.

Å bli møtt på legevakten med profesjonaliltet, respekt og empati burde være en selvfølge. Å få tilbud om bedøvelse er også det.
Det å få økt kunnskap om selvskadere og hvem de er, gir helsepersonell og pasientene selv også, en bedre mulighet til å gjøre møtet med legevakten til en litt bedre opplevelse.
Det at det er lettet litt på skammens slør i forhold til denne pasientgruppen, er et positivt bidrag til dette.

La "vetet få kvila" innimellom...

Jeg har i sommer bidratt i en artikkel i Norsk Ukeblad, det var trivelig!

Den omhandlet det å få hvilt seg og slappet av, og ulike "eksperter" kom med råd om hvordan få til hvile og avslapning når man har ferie.

http://www.klikk.no/helse/doktoronline/psykiskhelse/article854402.ece?fb_action_ids=10201052241845627&fb_action_types=og.likes&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=288381481237582

Det å hvile kan være så mangt, og vi mennesker er ulike når det gjelder hva vi oppfatter som avslapning og avkobling. Det kan gjerne være at man tenker på hvile som det å ta det helt med ro, legge bena på bordet og ikke gjøre noen ting. Og jeg tror at nettopp det å koble helt av er viktig, en gang i blant. rett og slett å skru av tankestrømmen, det innebygde giret og alle gjøremål og "burder".

Men for noen kan det faktisk være stressende å ikke gjøre noen ting. Det er det faktisk viktig å være klar over, og det er viktig at folk finner sin egen måte å koble av på.
Mens det for noen er total avlapning å ligge rett ut på en strand, er dette en aktivitet som for andre rett og slett er stressende og noen de absolutt ikke forbinder med avkobling! De får heller restituert seg og samlet overskudd ved å ta seg en sykkel- eller fjelltur, eller å ha andre typer opplevelsesferie som er noe helt annet enn det de driver med til daglig.

Det viktigste må vel være at den enkelte faktisk blir istand til å kjenne etter hva som fungerer for dem! For alle trenger vi avkobling og restitusjon. Det er desverre så altfor mange som ikke tar seg tid til å kjenne etter eller å bli kjente med seg selv, slik at de går på en vegg eller to, og bygger opp for mye stress i hverdagen uten å ta noen "friminutt".

Vi blir iblant fascinert av folk som kan virke som supermennesker. De får til mye, og har en enorm arbeidskapasitet og tilsynelatende ubegrenset overskudd.
Ja; det er veldig stor forkjell på folks kapasitet og evner. Men jeg er nokså sikker på at en ting som kjennetegner slike overskuddsmennesker, er at de har kontakt med denne delen av seg selv som går på å finne noen hvileskjær i løpet av døgnet. Enten det er en femminutters "nøkkelsøvn", meditasjon, små "sovepauser"  når de har anledning i drosjen, bussen, i lunchen eller hva det nå er. Men det å finne ro og et eget "rom" i små eller større øyeblikk; det tror jeg er bra.

Denne uken er den norske legen Michael de Vibe portrettert i Legetidsskriftet. Han har spesialisert seg på såkalt "Oppmerksomt nærvær", eller Mindfulness. Det dreier seg om å få et bevisst forhold til hva man tenker og gjør, og gjennom aksept av flyktige tanker og stress komme nærmere sin egen bevissthet, og gjennom det få endringer med seg selv og mindre stress.

http://tidsskriftet.no/article/3035155?fb_action_ids=10201084790539324&fb_action_types=og.recommends&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=288381481237582

Jeg har selv vært på kurs med de Vibe, og det var både nyttig og lærerikt, og man får med seg litt tips i hverdagen for å lære å håndtere stress og travelhet på en annen og bedre måte.


Vi har stadig nye trender innen medisinen. Jeg er veldig glad for at det ser ut til at nettopp Mindfulness og det å "gå inn seg selv" er i ferd med å bli litt mer trendy og aksepert. Jeg ser det også blant mine legekolleger, at det er en klart økende interesse for å bruke slike teknikker for å bedre helsen til folk.

Det er virkelig et fremskritt for folkehelsen!

Breastfeeding week...

I går gikk startskuddet for Breastfeeding Week. I en uke skal det fokuseres på amming i over 170 land over hele verden, i håp om å øke både forekomsten og lengden av brysternæring.

Vi i Norge har i mange år blitt sett på som et foregangsland når det gjelder kunnskap og forekomsten av amming. Takket være engasjerte fagfolk og solid innsats fra mange hold, har ammestatistikken vært økende og høy her til lands, og andre land har sett til Norge, og latt seg inspirere og motivere.

Takket være gode permisjonsordninger etter fødsel, langtkommet likestilling og trygge arbeidsvilkår for mange, så har mye ligget til rette for at kvinner har klart å amme barna sine stadig lengre. Vi har i ganske stor grad nådd målene og anbefalingene til WHO, om 6 måneders fullamming og minst 1 års delamming, og engasjementet har vært stort også fra myndighetene; bl.a. ved opprettelsen av ammekyndige helsestasjoner, ammepoliklinikker og fokus på informasjon om amming i svangerskaps- og barselomsorgen.

Ved at vi har klart å få til en så bra ammestatistikk, har vi vært inspiratorer for andre og dårligere stilte land, som har oss som forbilder. Etter min mening er dette både inspirerende og forpliktende. Hvilke signaler politikerne og samfunnet som helhet gir, også i forhold til temaet amming, har konsekvenser ikke bare for oss selv, men kanskje også for verden rundt oss. Dersom norske myndigheter signaliserer at amming ikke ”er så nøye”, at andre politiske hensyn går foran ammingen, så er dette trolig med å gi ringvirkninger på sikt, ikke bare i Norge, men også i andre land.

Man kan få inntrykk av at det er nettopp dette som skjer til en viss grad her til lands nå. Valgkampen er godt i gang, og et av de ”hotte” temaene er fedrekvote. Far  har fått stadig lengre øremerket del av foreldrepermisjonen, det er bra. Men det er fortsatt mange som mener dette ikke er nok. Susanne Kaluza, en kjent blogger og journalist, uttalte i en kronikk at amming som argument for mors permisjon er ”å dra det slitne ammekortet”. Liselotte Aune Lee kalte det i et annet innlegg ”mødrenes seiersgang”, mens andre profilerte debattanter uttaler at ”nå er det fars tur!”.

Fars tur? Til hva, undrer jeg?

Har ikke far også vært med på den gode bølgen av likestilling i hjemmet, og har vi ikke allerede mange flotte tilstedeværende fedre rundt omkring? Jeg vet om og treffer så mange engasjerte fedre, både privat og i jobben som fastlege, der det for dem er helt naturlig å ta sin del av ansvaret, følge barnet til legen, delta på tilstelninger, sette opp hestehalen på veslejenta og å stå på sidelinjen på fotballbanen. Så klart kan vi bli enda bedre, og det er mange menn som bør skjerpe seg i forhold til å ta sin del av ansvaret hjemme.

Spørsmålet er hva prisen skal være for å dele permisjonstiden etter fødselen mer og mer likt mellom mor og far. Er det den absolutt riktige veien å gå for at fedre skal kjenne seg likeverdige og fullverdige som omsorgspersoner?

Det er forstemmende å observere hvordan temaet amming og vilkår for amming blir et stadig mindre synlig argument for at mor skal ha en vesentlig del av permisjonen, for å sikre muligheten til amming i henhold til anbefalingene.

Jeg tror det er mange som tror at vi har kommet så langt i å oppnå gode rettigheter for kvinner, at vi nå kan legge oss bakpå og slappe av. Kvinner har i følge enkelte oppnådd så mye at det har gått for langt, og det er visst ”fars tur” til å få mer likestilling. Paradoksalt, er det ikke det? Feminismen og likestillingskampen gjør jammen sine rare krumspring…

Det er en veldig farlig vei å gå å tro at de gode og flotte rettighetene vi kvinner har fått kjempet fram i generasjoner, kan leve sitt eget liv. Ingenting går av seg selv. Ikke engang Coca Cola eller Ikea lever eller selger av seg selv, uten stadig pushing og bevisst ”markedsføring”. På samme måte vil ikke ammefrekvens eller fødselsrater og fremkjempede rettigheter for kvinner bestå i beste velgående dersom vi tar dem for gitt, og begynner å se på dem som et ”problem”, som det er på tide å få stoppet og fordelt over til far.

Det er bemerkelsesverdig at en del av de tingene som ble kjempet frem for 20-30 år siden er blitt noe som sees på som en trussel.

Vi skal feire ”Breastfeeding week” i en uke fremover. La oss få lov til å gjøre det uten bismaken av at amming står i veien for den politisk korrekte likestillingen eller den ”riktige” veien til karriere og full jobb, mens det egentlig er puppen som skal være full…

Valgkamp med trendy farsfokus

Jeg er selv i et visst feriemodus, men ut fra mediabildet er politikerene absolutt ferdig med solsenga og longdrinkene. Det er valgkamp for fullt, og vi kan ikke unngå å høre eller se hva de lover ut i øst og vest, eller krangler og diskuterer om.

Den største og visst nok viktigste saken som seiler opp denne uken er fedrekvoten. Mens Erna og Siv ønsker å fristille familiene helt, til selv å velge hva som er best for dem når det gjelder fordeling av foreldrepermisjonen, har Trine Skei Grande i Venstre denne uken markert høyt og tydelig at de mener det bør en tredeling til.

Jeg har tidligere i vår gitt klart uttrykk for min mening om dette, og står fortsatt på at fedrekvote er bra for å bevisstgjøre både menn og arbeidsgivere på at de bør ta ansvar hjemme og kanskje få et mer bevisst forhiold til det å få hverdagsomsorgen for et lite barn. MEN jeg mener at det nå er i ferd med å gå for langt andre veien, bl.a. ved at mors øremerkede uker er redusert. Dette er etter min mening helt feil signaler å gi overfor nybakte mødre først og fremst, og jeg mener det er mor som er viktigst for et lite barn det første leveåret.
Det er trist å observere at amming er blitt en faktor det tas stadig mindre hensyn til; ja det kan faktisk virke som dette momentet er bare til bry for enkelte som argumenterer for at mor far skal dele likt.

Jeg gjentar og kommer til å gjenta til det uendelige, at mor og barn må få tilrettelagt en mest mulig optimal tid etter fødsel og de neste månedene etter fødsel. Slik samfunnet utvikler seg nå, er det skraping, sparing og skvising i alle ender, og mor er blitt "ut" i forhold til far som er "in".

Jeg mener det er ganske oppsiktsvekkende at et tema som fedrekvote skal seile opp og bli et stort og "viktig" tema for partiene så nær inntil et stortingsvalg. Her i landet har vi det så utrolig godt, både mor, far og barn, og vi har allerede verdens beste permisjonordninger, vi har korte arbeidsuker, vi har en bra likestilling, også innen familien, der far i Norge ofte er en tilstedeværende far.
Og politikerne og andre forkjempere av full deling og enda mer fedrekvote får det jo til å høres som om vi har så utrolig mange dårlige og fraværende fedre slik vi har hatt det, og har det i dag! Det er jo helt feil, og jeg tror de fleste av oss egentlig må være enige i at barn i dagens Norge vokser opp med fedre som stort sett er på banen og involverer seg mye i sine barns liv og deltar hjemme.

Jeg vet om så veldig veldig mange andre temaer som er så mye mer viktig for Trine, Erna, Jens, Siv og co å snakke om og løfte frem! Hva med å snakke høyt og inderlig om de gamle på sykehjemmene, hva med å løfte frem miljøpolitikken mer, hva med alle nedskjæringene som skjer i sykehusene, mens det ikke er erstattet med tilbud ute i kommunene (Samhandlingsreformen)? Hva med å snakke om hva vi skal gjøre med samfunnet vårt, slik at vi faktisk ikke må jobbe så hardt og mye mens vi er småbarnsforeldre? Jeg savner å høre miljøpartiet SV snakke om det i stedet for å mase på småbarnsmødrene om å komme seg ut i mer jobb!

Fedrekvote og likestilt foreldreskap; det er trendy å snakke om det. Derfor ender det opp med å bli det som ansvarlige politikere bruker tiden sin på for å sanke velgere.

Noen steder er det ikke hva som er trendy som er det beste, for verken liten eller stor...