For en SFO...!

I kveld har jeg overvært en kjempeflott musical som SFO har satt istand. Ikke nok med at de har satt i sving over 80 barn, men alt er hjemmelaget og komponert i tillegg!

"Rot i støvsugerposen" handlet om hva vi kan finne inne i en støvsugerpose, og om hvordan det er å leve sammen i et samfunn der man er forskjellige, men må leve og ha det fint sammen uansett.

Jeg tar av meg hatten for hva de har fått til, både musikalsk, med fengende musikk og fine tekster. Og barna var kledd i fantasifulle kostymer, som også var hjemmelaget av de voksne på SFO. Her var det barn kledd ut som popkorn, gamle skruer og spikere, vaffelrester og godteripapir.

Og i orkesteret var det en blanding av lærere, foreldre og ikke minst rektor på skolen, som er en ivrig musikant og drivkraft på alle de flotte kulturelle tilstelningene som skolen har.

Man hører fra så mange skoler at SFO er nesten bare en "lagringsplass" for barna, med dårlig tilbud både pedagogisk og ellers. Jeg må si at det nettopp er SFO på vår skole som imponerer meg mest, og de har voksne ansatte som virkelig vil noe, og som har et bevisst forhold til det de driver med.
Det merker ungene, og det er faktisk nesten alle fjerdeklassingene som velger å ha SFO også, selv om det mange steder da er ganske vanlig at barna kutter ut SFO, og drar hjem rett etter skolen istedet.


Gratulerer, Nyborg, med en fin forestilling!

Vakre ord om våren...

Endelig er det ekte vårtegn her i Trondheim også. Etter vinter, snø, vind og regn, så titter endelig krokus og hestehov frem fra vinterdvalen.

Jeg elsker våren, og syns dette er den beste tiden på året. Å se av naturen våkne, og at knoppene skyter langsomt frem på trærne, og at grått og hustrig gress sakte men sikkert får et lite grønnskjær som gradvis blir sterkere,-det er så vakkert og fint!

Det er også så herlig å gå seg en tur i skog og mark, og høre fuglene som kvitrer, og høre på at de også er glade for at det er vår, og har så mye de skulle sagt og utrettet etter en lang og kald vinter.


Våren er beskrevet så vakkert og fint både i musikken og lyrikken. En av de vakreste beskrivelsene av våren som jeg vet, er diktet til Karin Boye, "Ja visst gör det ont". Hun får frem de sterke kreftene som naturen viser frem når alt skal komme ut fra sine vinterskall, på sin melankolske og sammensatte måte. Og det er vel kanskje slik mange av oss kjenner det, når store omveltinger skjer. Det som er godt og fint kan også ha noe vondt og sterkt ved seg.

Her er diktet iallefall; nyt det og ha en fin og vakker vårdag!

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Tung bør og liten rygg...

Det er et ordtak som sier at "Kunnskap er ikke tung å bære".
Jeg er forsåvidt veldig enig i det, og gjentar stadig det til mine egne barn også, at det er aldri bortkastet å lære nye ting, og det er en fin ballast å ha med seg.

Men faktisk så kan kunnskapen veie litt tungt, iallefall hvis man ser litt bokstavelig på det, og tar en kikk på barnas skolesekker.
Jeg har mang en gang sendt barna avgårde på skolen og tenkt at stakkars dem, så tungt det må være til de stakkars unge ryggene deres...!

NHI (Norsk helseinformatikk) forteller i dag om en studie som er gjort i Spania, som viser at barna veldig ofte har alt for tunge og dårlige sekker, og at dette har en klar sammenheng med ryggsmerter hos barn.

http://nhi.no/forside/er-skolesekken-for-tung-38548.html


De elevene som hadde de tyngste sekkene hadde en 50% økt risiko for å få vedvarende ryggsmerter enn de som hadde de letteste sekkene.

Anbefalingene som går ut som følge av denne studien, er at skolebarn ikke skal bære sekker på ryggen som er tyngre enn 10 prosent av sin egen kroppsvekt. Har du en jente på barneskolen som er rundt 30 kilo, så skal altså sekken ikke veie mer enn 3 kilo.

Det er nok mange andre foreldre enn meg som kjenner seg igjen i at denne tiprosent-regelen syndes det ofte med! Det er ikke måte på hva de drasser med seg innimellom, og i tillegg vanker det gymtøy, innesko og alskens ting og tang.

Men det er faktisk viktig å bli påminnet at vi må være mer påpasselig med ryggene til våre håpefulle! Som fastlege syns jeg at jeg ser flere barn og unge som sliter med ryggvondt og dårlig holdning. Dette kan nok skyldes flere faktorer, alt fra at de kanskje sitter mer på rumpa si foran dataen, at de er mer passive og dårlig trent generelt, og blant tenåringer er jeg overbevist om at det skyldes den elendige skomoten som herjer og har herjet i årevis, med flate sko uten noen som helst form for støtte, eller oppbygget såle. Dét er svineri for rygg og bekken det!

Men tilbake til skolesekkene. Her kommer noen tips om hva vi kan bidra med, for at ungene skal bære litt lettere og sunnere. Noen av tipsene gjelder allerede når dere skal kjøpe sekk:

# Oppfordre barna til å rydde sekken innimellom, og å ta ut bøker de ikke trenger
#Spør om lekser, og hjelp dem å planlegge
#Bruk alle rommene i sekken. Det er viktig å legge de tyngste bøkene nærmest ryggen
# Minn på barna at de skal bruke begge skulderstroppene, ikke bare en skulder
#Ta med barna for å prøve sekk når den skal kjøpes, det er viktig med riktig størrelse
#Sekken skal ligge mest mulig inntil ryggen
#Dra skulderstroppene inn mot ryggen, så ikke sekken henger bakover
#Små barn bør bruke brystremmen
# Skulderstroppene bør være godt polstret

Det er veldig mange sekker ute på markedet, og veldig mange i fancy farger og med trendy og populære mønstre og bilder.
Men det viktigste er at sekken passer og at den er solid og god for ryggen!

Ryggen skal vi ha med oss hele livet, og det er så viktig å bli tidlig bevisst på å ha en god kroppsholdning, og å ta vare på ryggen sin.
Ryggplager er blitt en folkesykdom her til lands.

Med litt økt bevissthet fra starten av så kan vi være med på å forhindre at våre egne barn blir en del av den statistikken:-)

Lillebror blir stor...!

Så har forsyne meg minstemann blitt 6 år også...!

Lillebror og minstemann. Det er så rart at han også skal bli skolegutt over sommeren, at min laaange karriere som barnehage- og småbarnsmor snart er over.
Med så mange år i gamet, og på baken, så blir det jo nesten en del av identiteten, og litt rart at det blir slutt.
Jeg nyter hver en gode barnlige klem, hvert våte nuss, og lesestund. Jeg samler barnetegninger, "kunst" som er laget i barnehagen og skolen, og dveler ved det å være mamma på den måten man er mamma til små barn.

Jeg hører stadig dem som sier de er så glade for at barna blir store, at de "endelig" får tid til seg selv, og at de er lei av å følge opp små barn.
På en måte forstår jeg hva de mener, for det å ha barn, og små barn især, betyr en total type oppofrelse, i form av at man ikke bare kan tenke på seg selv, eller koble ut ungene. Det er barna som styrer tilværelsen, på et vis, selv om man som voksen lever sitt liv, på jobb eller med andre aktiviteter.
Har man barn, så må man alltid ha det fremst i tankene, og dette er noe som kommer av seg selv for de fleste av oss.
Selv om det er godt å slippe bleieunger, på- og avkledning, tørking av stumper og mas og kjas, så er det veldig fint og da! Det er noe helt spesielt å være omsorgsperson på denne måten, og jeg må innrømme at jeg som har hatt så mange år som småbarnsmor, er spent på hvordan det skal bli å ikke være det, etterhvert.

Det skal nok gå veldig bra, men jeg kommer til å savne "Bamsekosene", det er jeg ikke i tvil om.
Og så er det heldigvis en god del år til vi sitter her i tosomheten da;-)

Stor kultur med små aktører...!

For to dager siden var jeg så heldig å få være med på samlingsstunden i barnehagen til minstegutten min.
Jeg har gjerne prøvd å få til det noen ganger i året med alle barna, for det er så trivelig å få et lite innblikk i hva de driver med i barnehagehverdagen sin.

De siste ukene har barnehagen hatt Vikingetiden som tema, og det har gått friskt for seg i både historiene som er blitt lest, og i leken etterpå.
Barnehagen "vår" er opptatt av å benytte dramatisering som et viktig virkemiddel for å engasjere barna, og den dagen jeg var der så var det "Slaget på Stiklestad" som gikk av stabelen!
Det er helt imponerende å være tilskuer, og se hvor engasjerte ungene er, og å se hvordan de lever seg inn historier og hendelser, når de får på seg brynjer, hjelmer skjold og sverd i hånden!
Utstyret de bruker er hjemmelaget, enten av barnehagepersonalet eller snille foreldre, og vikingkappene var aget av både gamle gardiner og stoffrester, mens de flotte vikinghjelmene er kreert av ballonger og avispapir:-)

Jeg ble så inspirert av denne "kulturelle" opplevelsen, at jeg gikk hjem og skrev en  liten kronikk om denne fantastiske barnehagen vår, og det sto på trykk i Adresseavisen i dag:-)


Les artikkelen her:
http://www.adressa.no/meninger/article1790577.ece

Som jeg skriver i stykket, så tar Cecilienborg i bruk en spesiell pedagogikk, der kulturformidling, dramatisering og faste rammer for "årshjulet" i barnehagen  står sentralt.
Det er er virkelig imponerende hva de får barna til å utføre, og ikke minst så lærer ungene veldig mye og har stor kunnskap om de temaene de går gjennom.

Det å lese fra Snorre, barnevarianten riktignok, er blodige og barske saker, og det kan godt hende at det er noen som rynker på nesen av å høre om at dette er lektyre og utgangspunkt for lek for barn på 3-6 år.
Men jeg deler ikke denne redselen, og barn har en stor evne til å være rasjonelle og å skille mellom fiksjon og virkelighet.
De spilte Slaget på Stiklestad, der Olav den Hellige falt, med sverdkamp, spyd og skjold. Det er jo dette de gjør ellers også, når de leker Kaptein Sabeltann eller "Cowboy og indianer". Tankevekkende nok, at vi mennesker er så glade i å leke krig, enten det er på nett, TV eller som barn, men det er en del av oss fra vi er helt små...
Min lille gutt har iallefall ikke tydelige traumer av å ha hørt om blodtørste og brutale vikinger, men han var søvnløs og engstelig i månedsvis etter 22/7, og snakker ennå om at han er redd for både ABB og Gadhaffi.
Virkeligheten overgår desverre fantasien innimellom, og det er umulig å skåne de små fra dagens mediavirkelighet, som skriker mot oss fra alle kanter.

Nå er det bare noen måneder igjen av "barnehagemor-tilværelsen", det er rart det!
Jeg skal passe på å få satt av noen flere fri-formiddager til å være med samlingsstund; det er en stor og viktig kulturbegivenhet:-)

En epoke er over...

Enkelte ting er fundamenter i tilværelsen vår. Dette endres selvsagt med alderen, men noen er mer eller midre konstante til vi blir voksne og vel som det.
For meg har barndomshjemmet mitt vært et slikt fundament. Så lenge jeg kan huske har vi hatt det samme huset, der foreldrene mine har bodd, og jeg har kommet hjem dit jevnlig også etter jeg flyttet ut og ble voksen.
Siden jeg selv fikk barn, har det røde huset i Surnadal også blitt et knutepunkt og trygg havn også for dem, og et sted som bare er der for alltid.

Som helt naturlig er, så har mor lyst på mindre hus og hage, og bardomshjemmet ligger ute til salg.
Men uansett hvor naturlig og vanlig dette er, så må jeg innrømme at jeg syns det er rart...
Jeg har tenkt det i årevis, at dagen kommer, når vi bare skal kjøre forbi huset som har vært "hjemmet" mitt i over 40 år. Nye gardiner i vinduene, kanskje ny farge også, og fremmede folk som driver på i hagen. I huset mitt...!

Jeg er nok over gjennomsnittlig nostalgisk av meg, og har en tendens til å holde fast ved både tradisjoner og ritualer. Derfor gjør nok dette hussalget noe med meg også, og jeg blir litt melankolsk og vemodig.
Slike epokeskifter får meg til å tenke over at alt har en slutt, og at alt er veldig forgjengelig i livet.
Rammer som vi har omgitt oss med, og som har vært med å prege oss som den vi er, blir tatt bort, og vi må stå litt mer på egne ben.

Det skal nok gå veldig bra, og jeg ler litt inni meg av min noe kanskje overdrevne nostalgi.

Det som er viktig er jo tross alt å tenke på alt det fine jeg har opplevd i bardomshjemmet mitt!
Alt har sin tid, og ofte så er det jo ikke verst det som kommer heller:-)

(Litt symbolsk, så ble et tre som ble plantet da vi flyttet inn dengang, revet opp med roten under stormen "Dagmar" i romjulen...)

"Friminutt" i Nidarosdomen...

I dag har jeg startet dagen i Nidarosdomen. En av guttene mine synger i Guttekoret, og da er en av jobbene å synge til gudstjeneste flere ganger i året.
Og jeg syns det er en veldig fin ting å være med på! Det er nok ikke sikkert jeg hadde kommet meg på så mange gudstjenester ellers en vanlig søndag, men med gutt nummer to og en jente i kor der også, så blir det faktisk en del søndagsmorgener som går med til besøk i Nidarosdomen.

For meg er dette blitt et nydelig lite friminutt i en travel hverdag. Å sitte der, i dette vakre og monumentale byggverket, som rommer så mye tradisjon og historie, ja det er stort syns jeg!
Uansett hvor man står i forhold til kirken og tro, så tror jeg det å være i Nidarosdomen gjør noe med en.
Jeg tror heller ingen tar skade av å være i kirken en gang i blant, det er tross alt en viktig del av vår kulturhistorie, uansett hvilket ståsted man har.

Det er fascinerende å se hvor mange det er som går til nattverd også. Da jeg var liten og ung, og vokste opp på bygda, så var det bare noen få gamle damer, de innbitte kirkegjengerene, som gikk til alters. Da var det ingen andre som våget, eller ville, det kunne jo bli folkesnakk, og folk kunne jo tro at du var blitt skikkelig "indremisjons-kjerring"...!
Nå er det alle slags folk i alle slags aldre, og det virker som det å gå til nattverd er blitt nokså vanlig, og noe som tydelig vis betyr noe for folk.
Dette er en spennende utvikling.

En annen slags "tilnærming" som den Norske Kirke driver med, er å skifte liturgi stadig vekk. Det er muligens for å prøve å nærme seg folk på en måte, og et forsøk på å holde på folk, og få kirken til å kjenne seg litt mer i takt med tiden.
Jeg er imidlertid usikker på om dette er riktige grep for å få folk til å kjenne tilhørighet og identitet med det som foregår på en gudstjeneste eller en kirkelig seremoni.
Det er noe med de faste rammene, de faste ordene og liturgien, som gir en trygg bunn i det som skjer under en gudstjeneste, og man skal ikke kimse av at denne gjenkjennelses-dynamikken har mye for seg, selv om de kanskje har byttet ut en del gammeldagse og urforståelige ord til dagens språkdrakt.
Det er godt å kunne sitte i kirken å synge med og "messe" med på liturgien, uten å snuble i nye ord og vendinger. Jeg forstår at det trengs revisjoner en gang i blant, men på en måte så kan det virke som kirken famler litt med å finne sitt språk og preg.
Nå er jeg ganske nostalgisk og tradisjonell av meg, så jeg foretrekker å høre "Fader vår" på den måten jeg er vant til, og ser ikke helt hvorfor man ikke lenger kan si nettopp "Fader vår", men må skifte til "Vår Far".
Trygge rammer og tradisjoner kan være vel så viktig for å få folk til å føle seg "hjemme" det også, enten det er i kirkerommet, på skolen eller i barneoppdragelsen.

Bønnen "Fader Vår" er faktisk noe som alle kirkesamfunn innen den kristne kirken deler, og er egentlig veldig vakker og ren, i sin enkelhet. Hvis man tenker litt nærmere over hva man egentlig sier i de få ordene, så rommer det veldig mye av folks lengsler, bønner og håp.
Jeg har egentlig bare ramset opp ordene uten å tenke så nøye etter eller å "høre " så nøye etter tidligere, men har de siste årene fått et annet forhold til denne universelle bønnen.

Den aller vakreste utgaven jeg har hørt er sunget på arameisk, språket man tror var Jesus sitt morsmål.
Der må sette dere tilbake, og nyte den her: 

http://www.youtube.com/watch?v=HTRfUHIXBNc&feature=related


Ha en god søndag:-)