Desember 2010

Samleside med alle innlegg fra desember 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Vår tids freak-show…?

I menneskets natur ligger det at vi liker å la oss underholde. Fra tidenes morgen har underholdning og forlystelser vært en del av ulike kulturer; fra romernes gladiatorkamper, brød og sirkus, til teater og sirkus som reiste omkring, til dagens TV og andre moderne medier som har tatt over som vår tids hoved-underholder.

Vi mennesker har alltid likt å more oss over andres feil, mangler og tabber, og for noen generasjoner siden var såkalte “freak-shows” en slager. Da betalte folk for å komme å se mennesker eller andre skapninger som var såkalt “vanskapte”, siamesiske tvillinger, pukkelrygg, dverger eller kjemper. Da kunne de få seg en latter og litt grøss nedover ryggen den dagen, så var de fornøyde…

Det siste tiåret har det poppet opp med stadig nye “reality-show” på TV, gjerne i utlandet først, så har vi tatt over konseptet her i landet også. Jeg husker godt at jeg benket meg foran TV-ruta den kvelden det var premiere på “Big Brother”, og vi lot oss fascinere og sjokkere av Ramsey og Anne-Mona og de andre deltakerne, som ikke overlot mye til fantasien. Dette var vel det første møtet med denne typen TV, i tillegg til Robinson-ekspedisjonen, der det meste gikk ut på baksnakking, banning, intriger og “strategi-tenkning”. Etterhvert har det blitt så mange slike serier at jeg har mistet både oversikten og interessen fullstendig. Men det er tydelig at dette selger, for tv-selskapene fortsetter å spy ut nye konsepter, der de “stakkars” deltakerne har sin livs sjanse til å få sitt “five minutes of fame”. Men for å selge og for å få oss seere til å gidde å svitsje til nettopp disse programmene, så må stadig nye virkemidler tas i bruk; stadig flere silikonpupper i fri dressur, stadig mer halv-sladdete kjønnsorganger i bevegelse, stadig mer drikking og stupfyll, og stadig mer saftig ordbruk.

Og nå er det barnas tur…!! Som deltakere, vel å merke. I England har de nå prestert å lage en reality-serie som heter “Boys and girls alone”, som forøvrig også går på en svensk kanal. Her blir 20 unger fra 8-12 år plassert helt alene, uten voksne, og de skal klare seg i 2 uker på egen hånd. 10 gutter i en leir og 10 jenter i en annen leir. Det hele blir da et stort prosjekt, der man skal se hvordan guttene klarer seg i forhold til jentene, og hvordan de ulike ungene takler å stelle og vaske seg, organisere seg, lage mat på egen hånd, bli enige om innkjøp, soving; i det hele tatt hvordan unger takler å bli dratt ut fra et trygt “møblert” hjem, med voksne, og fikse å ordne livet selv, sammen med 9 andre unger på samme alder.

Underholdning? Artig? Festlig??? Dette er tilsynelatende et program som er ment for det voksne publikum; vi skal altså benke oss foran ruta, for å la oss underholde av at noen sprø foreldre har meldt på sine egne barn til et slikt gedigent og umoralsk eksperiment. For at det skal bli god TV, så forventer vi selvsagt å få se at ungene gjør rare dumme ting, som å gråte, slåss og ha det fælt, for hvis programmet legger opp til at de skal ha det bare trygt og godt, så blir det jo ikke underholdende… Jeg lurer på hva slags foreldre det er, som finner på å utsette sine egne små barn på 8-9 år til noe slikt? Hva er det de mener barna skal oppnå med dette, annet enn den berømte lille kjendis-statusen. Og har de tenkt over hvor dyrekjøpt denne trolig er…?

Channel 4 bedyrer at de har samarbeidet tett med både barnepsykologer og foreldrene, før de har tatt med ungene på dette, og både foreldre og fagpersoner får være i bakgrunnen ved innspillingen, sier de. Ikke vet jeg, men jeg er ikke så sikker på at dette eksperimentet er særlig grundig lagt opp. og gjennomtenkt. Og hvem vet hvordan langtidsvirkningene vil være for ungene, som kanskje har kjent seg presset, og hatt opplevelser som har prentet seg fast?

Hva blir det neste? Når er nok nok?

Vi snakker her om programmer, erfaringer og opplevelser som folk søker frivillig, stort sett iallefall. Noen har kanskje allikevel en etisk og moralsk plikt til å si “stopp”? Det må vi alle være med på å gjøre tror jeg. Jeg tror ikke vi sitter igjen med så mye lærdom og erfaring vi har så mye bruk for, etter å ha fulgt slike typer TV-serier. Det er veldig mange tenåringer og unge som glaner på reality-serier, og det er ikke alltid at det er den beste seksualopplysningen eller språkopplæringen de får gjennom dette. Og ikke for å snakke om glorifisering av baksnakking, intrigemaking og egoisme. Det er mulig jeg er litt gammeldags, men jeg syns ikke dette er gode verdier å ha med seg når man skal skape seg et eget selvbilde og identitet i en sårbar ungdomstid.

Vi lar oss sjokkere av mødre og fedre som setter igjen barna sine i kalde hus, og uten mat, når de reiser bort eller drar på fest. Det er helt hjerteskjærende å høre slike historier, og som lege ser jeg de mørke sider av samfunnet vårt innimellom selv, og at det er mange “syke” og ressurssvake blant oss, som aldri skulle hatt omsorgen for barn.

Men at andre barn igjen frivillig utsettes for å dras inn i TV-serier som den i England, for at vi voksne skal la oss underholde på deres bekostning, det blir en annen form for omsorgssvikt, syns jeg. Jeg håper aldri at norske TV-kanaler tar inn noe slikt, eller at vi kommer så langt i vår kjedsomhet, at vi trenger slike nymotens “freak-shows”…

http://www.kjendis.no/2010/12/30/kjendis/tv_og_medier/reality-tv/barn/tvnorge/14893448/

Posted in Uncategorized at December 31st, 2010.

En skulle vøri fire år i romjul’n…

Her i huset har vi en liten fyr som passer akkurat til denne beskrivelsen, og det er artig å oppleve julen gjennom hans øyne. Han har gått som et stort smil så og si hele julen, og syns det er stas med alt fra julepynt, gaver, nisser og engler, til det å bare kose seg med storesøsken som sluntrer rundt i pysjen til langt på dag, og får spise godter og drikke julebrus daglig.

Det var også den samme lille fyren som nesten fikk avblåst hele julemiddagen for familien, da bakhodet deiset i salongbordet da ribba akkurat var plassert på fatet. Blodet rant, og legepappaen måtte kjøre ned på legevakten for å skaffe til veie utstyr slik at mamma og pappa fikk gjort om stua til legekontor en liten stund, og hodet ble lappet sammen, før vi satte oss til bordet og sang Glade Jul og fortærte julemiddagen…;-)

Det er bare herlig å ha en slik liten gullunge, og selv om det er femte gangen at jeg har en “fireåring i romjul’n”, så er det utrolig mye kos. Og jeg nyter hver en liten klem, for vips så er vel han blitt så stor óg, at han syns det er teit å gi kos til mammaen sin…

Posted in Uncategorized at December 29th, 2010.

Og julefreden senket seg…?

Da er vi over “klimaks” av julefeiringen, og juleaften og de første og mest julete dagene er overstått. Etter uker i den såkalte julestria, så kom dagen, da kirkeklokkene på julaften kl 17 minnet oss om at nå kunne julefreden senke seg.

Jeg må innrømme at det noen ganger kan være vanskelig å finne den berømmelige julefreden. Vi har gjerne forventninger om at når det blir jul, så skal vi ha det rolig og fredelig, vi skal ha all verdens med tid til å slappe av, ligge lenge, lese bøker, gå lange turer, spille brettspill i timevis med ungene, spise laange luncher og sene middager, og til å sitte i godstolen med deilig avslappende julemusikk mens stearinlysene lyser mot det glitrende juletreet. Vi har også forventninger om at ting gjerne skal være på en helt bestemt måte i julen, slik at vi klarer å mane frem den kjente og kjære julestemningen.

For julen er jo en tid fylt med nettopp forventninger. Det gjelder ikke bare de små barna, som tripper rundt juletreet med gavene før de får pakket dem opp, men også de større barna og oss voksne, som har mange forventninger knyttet til minner og følelser, om hva julen er for oss. Det kan være pynten, maten, lukter eller mennesker, og ting skal helst være på nøyaktig samme måte som i alle år, for at vi skal få den rette følelsen.

Da kreves det gjerne en stor innsats for å få innfridd alle disse forventningene, og jeg må innrømme at det ikke bare er avslapning og julefred jeg forbinder med å få passet på at gaver er på plass både i kalenderen, julestrømpen, under treet; at alle har juleklær og sko; at mat og drikke til alle juledagene er kjøpt inn og laget; at huset blir pyntet slik det skal og pleier; at vi får besøkt og invitert familie og venner; og at vi får kost oss nok sammen. Det er mye kos og julefred en skal nå på noen få dager…;-)

Jeg har kost meg masse allerede jeg, absolutt. Men det var godt å gå seg en lang tur i skogen i dag, uten en sjel rundt seg, og bare snødekte grener og stier i snøen. Det var julefred det!

Posted in Uncategorized at December 27th, 2010.

En fin tradisjon…

I dag startet jeg dagen sammen med to av ungene, og deltok på skole-julegudstjeneste. Dette har jeg fått med meg en del år, og det er en trivelig tradisjon, og en fin måte å få inn julestemningen på.

Det er stadige diskusjoner om skolegudstjenester skal ha livets rett, og noen syns det er en uting, og pådytting av “den kristne tro” på barna. Jeg på min side syns dette er en flott og viktig tradisjon, som ingen tar skade av å delta på, denne ene gangen i året. En spørrerunde i Norgesglasset i NRK viste også at 85% mente at dette burde fortsette som et fast tilbud til barn i norsk skole. Det er ingen tvang å være med, og på vår skole og barnehage har de iallefall laget et trivelig alternativ for dem som velger å ikke delta.

Vi skal ikke bare kaste all kulturarv og tradisjonsbærere på båten, heller ikke om det inneholder noe med “Jesus og Gud”. Det trenger ikke alltid være den riktige måten å øke forståelsen og respekten mellom folk og kulturer på. Det er fint at mine barn lærer om andre kulturer og religioner som folk fra andre land har vokst opp med, og det er bra for våre nye landsmenn å få et innblikk i norsk kirkelig kulturarv, for bedre å forstå vår kultur.

Mener nå jeg da!:-)

Posted in Uncategorized at December 21st, 2010.

Meningers mot…

I dag hadde jeg innlegg i Adresseavisens faste spalte “På den annen side”. Det er et fast innslag i denne avisen, der forfatterne kan skrive stort og smått om litt av hvert.

Jeg ble oppringt av Adresseavisen forleden, og spurt om jeg kunne tenke meg å bli fast skribent i denne spalten, med innlegg fast en gang i måneden eller så. Jeg brukte et lite minutt på å kjenne etter magefølelsen, lot det stå til, og sa ja:-) Hele konseptet skal endres etter jul, så da skal mine innlegg bli en del av det. Det var en ære for meg å bli spurt, og jeg må nå innrømme at jeg er veldig glad i å skrive da, så jeg kunne egentlig ikke si nei til denne muligheten. Og de la heller ikke bånd på meg hva jeg skal skrive om, så her er det bare å legge ut om alt mellom himmel og jord;-)

I begynnelsen tenkte jeg at pytt, jeg skal da alltids klare å knote ut av meg et eller annet jevnlig, for det gjør jeg jo til bloggen også. Men det er rart med det; når man får en deadline å forholde seg til, og en fast avtale på denne måten, så blir det plutselig så seriøst…

Jeg måtte liksom starte “karrieren” i Adressa med en av mine kjepphest-saker, nemlig barselomsorgen, som jeg syns er stemoderlig behandlet, med stadig dårligere vilkår for mor og barn. Så det ble det i dag.

Hva det blir i januar, får vi se. Det er mye jeg filosoferer om, så hva som kommer ned på papiret, vil tiden vise!

Les innlegget her:

http://www.adressa.no/meninger/article1565611.ece

Posted in Uncategorized at December 21st, 2010.

Gammeldags julestemning…

Blånisser og rødnisser har fylt stua den siste måneden, som den har gjort det i desember i noen år nå. Unntatt et par avbrudd med besøk i “Svingen”, så har ungene i år etter år blitt fanget inn i et nisseunivers, som er en blanding av en eventyrverden og en mer jordnær verden, der Mamsen og Lillegutt bor.

Jeg blir stadig vekk fascinert av at ungene liker musikken og sangene som er i Blåfjell. Det er gjerne sanger med alle mulige rare klanger og taktrytmer, og det er ikke lett å nynne på dem etter sending, eller synge dem som nattasang til poden. Men det slår tydeligvis an.

For å gi de tre minste en liten smak av noe annet, så fikk de DVD-serien om “Jul på Sesam Stasjon” i adventsgave. Jeg gledet meg til å sette meg ned i sofaen sammen med dem, og se igjen Max Mekker, Leonora, Alfa og de andre, som huset vårt var fylt av som barne-TVserie da de første ungene var i rette alder. Det tok ikke lange tiden før syvåringen, som egentlig er veldig høflig og empatisk, forsiktig sa at “mamma, dette var egentlig litt kjedelig…”. Så jeg er ikke sikker på hvor utslitt denne DVD-en kommer til å bli her i huset-

Hva var det som var galt med Sesam Stasjon da?? Og sikkert med 24 episoder etter hverandre av Skomakergata også, eller Portveien og andre “gamle” barne-TV-programmer for den del? Det går nok for treigt, kort og godt. Det skjer ikke hele tiden noe rundt neste sving, folk prater ikke fort som lyn, og det er faktisk stillhet i noen øyeblikk! Det virker som om vi er livredde for at det skal være stille i et sekund. Bare tenk over det; hvis man sitter i bakgrunnen og bare hører barne-TV eller morgensendingene for barn, så går skravla i ett, eller det er musikk eller andre lydeffekter hele tiden.

Så - det er ikke rart at ungene syns at de gode gamle adventsseriene blir for kjedelige… Jeg syns det er et tankekors, dette med “lydstøyen”, selv om Månetoppen absolutt er en fin variant den.

Verden går videre, og jeg må bare innse at min nostalgi må vike for nye tider…:-)

Posted in Uncategorized at December 19th, 2010.

SKÅL, MISS SOPHIE…

Julehøytiden nærmer seg, og vi på slutten av den vakre adventstiden. Forventningsfulle øyne til ungene glitrer om kapp med lysene på juledekorasjonene, og vi skynder på for å rekke alt vi må ha gjort til jul.

En av de faste og selvsagte innslagene i den norske førjulstiden er JULEBORD, og sesongen er på hell for i år. En del avarter av ordet har tilkommet etterhvert, og noen av dem er vel ganske treffende; jodlebord, lurebord, pulebord eller tullebord. Det illustrerer kanskje hva folk assosierer med disse ete- og drikkegildene, som vi ”må” få med oss ett eller flere av før julefreden senker seg…

Det er vel sjelden vårt opphav som vikinger kommer tydeligere frem enn ved julebordstiden, da vi virkelig skal leve opp til ”blot”-tradisjonen som de gamle heltene drev med.

Det er liksom om å gjøre å stappe i seg mest mulig av både ribbe, pølse, riskrem, øl og akevitt, og man skal helst huske bare deler av det som foregikk, når man våkner dagen derpå.

Og julebord kan være artig det! Det kan være en flott måte å ha det trivelig sammen med kolleger eller venner, og det er også viktig å treffes i festlige lag, når man stort sett ellers møtes i løpet av en stressende arbeidsdag.

Men det er verdt å stille spørsmålstegn til den norske drikkekulturen, og det er bra at dette er blitt gjort  i flere medier i høst, og det har ført til mange viktige tankekors og diskusjoner.

Jeg har selv jobbet som lege ved skade-akuttavdelingen ved St. Olavs hospital i årevis, og har hatt mange opplevelser med ”festlige” folk som har kommet med kutt, brudd og andre skader pga fyll. Det finnes knapt nok noe mindre sjarmerende enn en velvoksen person som helt sikkert var fin og pyntet da de startet aftenen på byen, men som ankommer legevakten med sminken på snei, og med mer eller mindre dårlige vitser på lur. Disse vitsene er sjelden morsomme kl 04 om morgenen, når vi skal prøve å tråkle sammen kuttet i pannen, slik at julebordsgjesten ser rimelig ok ut til julaften.

Det er veldig alvorlig å høre om alle barna som opplever at mor og far drikker seg fulle, enten det er på julaften, en vanlig helg, eller på sydentur. Ungene er ”radarer” på å merke om foreldrene endrer seg på grunn av alkohol, og det skal ofte ikke så mye til før de syns at mamma eller pappa er litt rare.

Dette er et viktig, men også vanskelig tema. Noen mener at man aldri skal drikke foran barna sine. Der er jeg uenig. Jeg mener det er greit å ta seg et glass vin eller tre mens ungene er til stede, men det er så mange ting som spiller inn. Gjøres dette i en kontekst med god mat og drikke, og trivelig lag, så tror jeg man kan lære barna at alkohol kan nytes på en fornuftig måte.

Problemet i Norge er til dels at vi har begynt å kombinere vår opprinnelige drikkekultur, med stupfyll og helgedrikking, og et mer kontinentalt drikkemønster, der et glass vin til hverdags er greit. Vi møtes ikke på kafé til en kopp kaffe lenger, men et glass vin. Da kan totalen bli høy, og konsekvensene alvorlige.

Uansett hvor utviklet og raffinert samfunnet vårt har blitt, så kommer ”sannheten” frem, når man møter voksne nordmenn enten på byen eller på reise. Ta bare et fly til utlandet, eller til ”Syden”; en del starter gjerne festen før de går om bord. Eller ta familiefedre eller ”mødre”, som drikker seg gjennom en vennehelg i en storby, før de kommer hjem så slitne at de må ta egenmelding dagen derpå, og knapt orker å leke med ungene det første døgnet.

Det er godt med et glass, og artig med en fest. Men vi kan ikke både være kontinentale i ukedagene og vikinger i helgene. Da blir det en kraftig bakrus, både i de tusen hjem og for hele samfunnet vårt. Det er noe vi alle må tenke over!

Ha en fin lørdagskveld:-)

Posted in Uncategorized at December 18th, 2010.

Barnehagers skrekk…

Jeg har ofte barn med foreldre innom på legekontoret fordi ungen gjerne våknet med litt verk i en øyekrok. Barnet har gjerne vært friskt ellers, men har omtrent blitt stoppet på trappa i barnehagen, med beskjed fra personalet om at dér har de ingen ting å gjøre! I hvertfall ikke før de har sprunget til legekontoret på øyeblikkelig hjelp-time, for å få antibiotikadråper. Da er det greit å komme tilbake til barnehagen i morgen!

Så der sitter vi altså, ofte med en frisk unge som har litt øyeverk, og en mamma eller pappa som må ringe til jobben og fortelle at de ikke kommer i dag, fordi ungen er “syk”.

Jeg må innrømme at jeg syns at dette har gått alt for langt! For det første pøser man på med masse unødvendig antibiotika, for å sikre ungen å få lov til å komme i barnehagen dagen etter. For det er nemlig slik det praktiseres; at hvis man kan fortelle personalet at man har begynt med behandling, les: antibiotika, så er det greit å være i barnehagen dagen etter. “Problemet” er at øyekatarr, eller konjunktivitt, hos barn oftest skyldes virus, og da hjelper antibiotika ingenting. Det vanligste er det såkalte Adenovirus, og H. Influenzae. For Adenovirus så smitter dette i 14 dager uansett om man bruker antibiotika. Så da er det er det ikke mye vits i å kjøre på med all denne antibiotikaen iallefall, for ungen har like stor sjanse til å smitte sine venner i barnehagen uansett om de har vært hjemme en dag eller to, og dryppet øynene med medisin.

For det andre, så er det grunn til å tenke litt over hva dette “øyekatarr-hysteriet” koster det norske samfunnet hvert år…! Jeg vet ikke om det finnes tall på hvor mange sykedager som går med til foreldre som må ta fri for at ungen skal holdes hjemme, men vi enkel logikk tilsier at det er enorme tall. Det er iallefall et så omgripende fenomen, at det bør sees på og tas på alvor, og det må lages bedre og tydelige regler for når barnehagen kan nekte et barn å komme i barnehagen.

Det er ikke akkurat en dødelig eller farlig sykdom vi snakker om! Selvsagt er det plagsomt å ha et lass med unger som løper rundt med øyeverk og snørr, men det er verken farlig for synet eller helsen forøvrig.

En annen sak er så klart dersom barnet er sykt, har nedsatt allmenntilstand og har mye tykt verk som tyter ut av øynene. Da skal man ha behandling, og det er da sannsynlig at det er bakterier.

Men, studier viser at infeksjonen forsvinner stort sett av seg selv, uansett om det er bakterier eller virus. Derfor kan vi ikke fortsette å pøse på med unødvendig mengde medisin, bare av gammel vane. Til det er det for antibiotikaproblemet for alvorlig, i en større sammenheng.

Så mitt tips er: Ved lite eller moderat mengde puss fra et eller begge øyne, hos en ellers frisk og kvikk unge, ta en ren kompress eller klut og vask med rent vann eller fysiologisk saltvann. NB god håndhygiene. Ta kontakt med lege dersom det forverrer seg eller ungen har nedsatt allmenntilstand.

Hvis du ammer barnet, så er et godt tips å dryppe litt morsmelk inn i øyet; det kan hjelpe godt!

Lykke til!

Under er Folkehelseinstituttets egne ord, hvis dere vil lese dem:

Øyekatarr (konjunktivitt)

Med dagens kunnskap er det ikke av
smittevernhensyn grunnlag for å anbefale at
barnehagebarn ved mild til moderat øyekatarr
holdes hjemme. Bare ved kraftig øyekatarr med
rikelig pussdannelse bør barnet av
smittevernhensyn holdes hjemme inntil
pussdannelsen har avtatt. Ved kraftig øyekatarr vil
det vanligvis være behov for legekontakt, og
barnets allmenntilstand vil også i stor grad styre
behovet for å være hjemme fra barnehagen.
Det må være opp til barnets foresatte å avgjøre om
et barn som har symptomer på konjunktivitt skal
undersøkes av lege. Dersom behandling
igangsettes kan barnet gå i barnehage dagen etter
igangsatt behandling. Barnehageansatte kan
generelt ikke forlange at barn med konjunktivittsymptomer
skal undersøkes eller behandles med
øyedråper før de kan få gå tilbake til barnehagen,
men kan ved tvil drøfte dette med barnets
foresatte. Ved usikkerhet bør smittevernlegen i
kommunen kontaktes.

Posted in Uncategorized at December 15th, 2010.

En håndfull hender…:-)

I kveld har jeg fått laget meg min egen lille julegave, med god hjelp av mine fem gullunger:-)

Jeg har “stjålet” ideen fra Gro Nylander, kollega og ammeekspert, som holdt foredrag på et kurs jeg holdt forleden. Hun hadde på seg en t-skjorte med håndavtrykk på brystet, og jeg syns den var så fin!

Så nå er det gjennomført, og alle fem satte sitt personlige preg på den nye røde t-skjorten min. Jeg syns dette må være en av de fineste gavene man kan få; hjemmelaget og unik:-)

Posted in Uncategorized at December 15th, 2010.

Helgens sølvmedalje…:-)

Jeg har vært i utlandet i helgen, og kom hjem til nyheten om at bloggen min fikk andreplass i en kåring som VG Helg hadde i avisen i går, innen kategorien “mammablogger”.

Gjett om jeg ble overrasket! For det første ante jeg ikke at det skulle være noen slik kåring, for det andre er jeg overveldet over at de i VG visste noe om bloggen min i det hele tatt:-) Det var veldig artig og litt rørende, og jeg ble nå litt stolt, må innrømme det. Når man tenker på det havet av mammablogger som er der ute, så er det veldig artig og inspirerende at noen uttrykker så klart at de liker det jeg driver med.

Nummer 1 ble Drea.se, en ung mor, som også er fotograf, og bloggen hennes bærer preg av at hun er flink med bilder og estetikk.

Min blogg, Lykkelig som liten, får skryt for at jeg skriver informativt og varierende. Jeg blir imidlertid “trukket” for design og bilder, og har forbedringspotensiale der. Gjett om jeg er enig i det! Bare spør ungene mine, som har meg i kategorien håpløs. Men saken er at jeg gjør dette rett og slett fordi jeg elsker å skrive, og å formidle. Teknikk, bilder og data-ting-og-tang er jeg faktisk ganske håpløs på, og jeg har rett og slett ikke tid eller kapasitet til å bruke så mye tid på det heller, med tusen ting i luften. Men jeg kan helt sikkert forbedre meg, det er bare artig det:-)

Jeg har heller ikke slått meg på denne “konkurranse-greia” som mange driver med, og det gjør vel at jeg ikke akkurat blir overøst med tilbud om reklame eller penger…

Vi gjør det alle på vårt vis, og jeg tror jeg skal fortsette som jeg har gjort, og gi dere en blanding av litt “medisinsk” påfyll, litt mamma-betraktninger, og litt tanker om ting som opptar meg ellers. Kanskje blir det litt mer fancy etterhvert også, og en konkurranse i ny og ne. Men det viktigste er nok å være tro mot seg selv og sin stil. Da blir det nok aller best:-)

Artig var det nå iallefall, og en takk til dere som leser meg, og til dere som ga meg sølv i helgen!

Posted in Uncategorized at December 12th, 2010.

November 2010

Samleside med alle innlegg fra november 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

På jobb med mamma…

I dag har jeg hatt med fire av barna på jobb. Ikke på jobben som fastlege, det er vel heller vanskelig. Men de var med og spilte “pasienter” for en gjeng med legestudenter, som skulle øve seg på å være “lege”.

Det var ganske fornøyelig å være flue på veggen, og høre og se hvordan de håpefulle la ut i det vide og brede om både det ene og det andre. Må si jeg var litt spent på hvor mye av familiens indre liv som ble blottstilt også, for et par av barna er ikke skåret for tungebåndet, og jeg vet fra foreldresamtaler i både barnehage og skole at de voksne vet ganske så mye om familien vår, og hva vi bedriver…;-)

Det er en bra ting at legestudentene får øvd seg på å prate med “pasienter”, både unge og gamle. Det er nokså stor forskjell på å ha en fireåring, 13-åring og 60-åring foran seg!

Og ungene var såre fornøyd med dagen. Det vanket både brus og pepperkaker i pausen, og de får forsyne meg en klekkelig timelønn også.

Så alle var enige om at det hadde vært en god dag:-)

Posted in Uncategorized at November 30th, 2010.

Mor under press…

Jeg  har i lange tider gått og kjent på hvor provosert jeg er av Audun Lysbakken og de andre som med overbevisende mine legger ut om hvor viktig det er at mor kommer seg ut i arbeid, og at far får stelle i heimen fortest mulig, for å øke likestillingen og kvinnenes mulighet for å oppnå likelønn.

Jeg har lenge planlagt å skrive noe om dette. Men jeg vet liksom ikke hvor jeg skal starte, og hvordan jeg skal ordlegge meg. Jeg tror nettopp dette illustrerer kompleksiteten i debatten og i temaet. Spørsmålet om hva som er best “for mor, far og barn” og deres liv fremover.

En av tingene som slår meg, er ihvertfall hvor lite snakk det er om barnet oppe i dette. Det snakkes og diskuteres om hva som er det beste for at mor skal unngå å falle ut av arbeidsmarkedet, hva som skal til for at hun unngår å bli en “lønnssinke” i forhold mannen sin og andre menn, og hvordan hun skal beholde muligheten til å oppnå en lederjobb på sikt.

Det snakkes også om hva som er det “rette” for at pappaen skal få en nær tilknytning til barnet sitt, og bli en god og optimal omsorgsperson.

Og det snakkes om at moren nekter far permisjonstid, og at han ikke får sin rettmessige rett til å være hjemme i foreldrepermisjon.

Barnet hører vi mindre om, og hva som kan være best for det.

En annen ting jeg har lagt stadig mer merke til i debatten, og i “livet” generelt, er et stadig mer fravær av begrep hvor mor og mødre er med. Bare prøv å tenk på det; det har vært en gradvis og nesten umerkelig dreining bort fra begrep og uttrykk hvor det kan spores at mor kanskje har en helt spesiell rolle og posisjon for det lille barnet…

Det er nesten så en får dårlig samvittighet eller føler at man sårer noen dersom man bruker ord som morskjærlighet, morsbinding eller morsinstinkt. Dette syns jeg er tankevekkende, og jeg tror det er et farlig eksperiment å underkjenne denne delen av livet vårt og slike relasjoner som ligger så dypt i oss.

Et begrep som er borte er svangerskapspermisjon. Nå heter det foreldrepermisjon. Greit nok det, men det er nok en del av tendensen i tiden.

Og ta en titt på NAV sine hjemmesider; det er ikke ett eneste begrep med mor/mødre i! Det etter hvert meget brukte ordet fedrekvote er blitt vel innarbeidet på kort tid, mens resten kalles foreldrepermisjon. Det er også et tankekors at det nå etter NAVs reglement er færre lovbestemte uker til den nybakte moren enn til far. Mens fedrekvoten er 10 og snart blir 12 uker, så har mammaen rett på 3 uker før ungen er ute, og 6 uker etterpå. Dette syns jeg er helt hårreisende, og det ligger en svært skremmende symbolikk i dette faktumet. Selvfølgelig kan man si at mor i nesten alle tilfeller er lenger hjemme med barnet sitt enn disse lovpålagte ukene, men det er noe med hele situasjonen som jeg syns har gått alt for langt andre veien.

Jeg syns ikke at et land som har kommet så langt innen både likestilling, kvinnelig yrkesdeltakelse og positiv ammeforekomst, kan være bekjent å ha lover og regler som devaluerer kvinnen og den jobben hun gjør gjennom å bære frem og føde barn, på denne måten! Det jo nettopp pga gode vilkår og rettigheter for vordende og nybakte mødre, og pga mange flotte engasjerte fedre, at fødselsraten i Norge er så høy, og at mange kvinner ser seg råd til å klare å kombinere jobb og familie.

For meg er dette kvinnekamp; det å la kvinnen få lov til på å bli mor på en verdig måte, som blir satt pris på i samfunnet, og uten at hun hele tiden må kjenne at noen puster i nakken på henne, enten det gjelder å bli kastet ut av barsel før hun vet opp og ned på barnet sitt eller har styr på ammingen, eller det gjelder å få lov til å kjenne at hun er klar for å skilles fra den lille babyen sin!

Det kan da umulig være nødvendig at de få månedene det er snakk om i “midten” av permisjonstiden, trenger å være kamparena for likestilling og likelønn, ei heller en kamparena for hvem av foreldrene som skal ha mest tilknytingsmuligheter til barnet sitt i form av å være hjemme med det mellom “kl 08-16″… Har virkelig den rød-grønne regjeringen fasit på hva som er rett for alle av oss? Finner ikke de fleste ut av hva som passer sin familie og hverdag?

Jeg er absolutt tilhenger av at far tar en del av permisjonen, men jeg syns det har gått alt for langt når mor “må” ut såpass tidlig for at far skal får lov til å være “ordentlig” far. Jeg forstår ikke dette jeg; det er da ikke bare de 8 timene da mor er på jobb at han kan være riktig far, døgnet har mange timer, og jeg tror en tilstedeværende og interessert far kan få en god og nær tilknytning til barnet sitt selv om mor får mulighet til å vært hjemme med babyen sin.

Dette med amming er stadig forsøkt kvelt av tilhengerne av tredeling, fordi dette er et hår i suppen for dem. Norske myndigheter ( i likhet med store deler av verden) anbefaler fullamming i 6 måneder, deretter en gradvis innføring av fast føde samtidig som man ammer, i hvertfall til 1 år. Det er de samme myndigheter som nå trolig går inn for å dele permisjonen i tre. Da sier det seg selv at den positive og møysommelig oppbygde ammefrekvensen i Norge går fløyten. Men dette skal det ikke snakkes om.

Og hva med dette tullet om ammepauser, og at dette skal styrkes? Hvor mange er det ikke som jobber langveis fra hjemmet sitt, kanskje i en annen kommune…?! Det bærer preg av at det er ressurssterke folk, med pappaer som kan trille ned med babyen i en pause, som har funnet på dette.

De viser til Sverige, og at det er tredeling der. Men så vidt jeg har hørt, så har svenskene flere måneder lengre permisjon enn oss, og da blir situasjonen ikke helt sammenlignbar. De snakker også så varmt om Island og deres tredeling for å øke likelønn. De skriver ikke så mye om at Island ikke har opplevd så stor effekt mot likelønn, til tross for tredeling av premisjonen.

Etter min mening er det bla det at mange kvinner velger deltidsjobber, som er med å medvirke til lønnsforskjellene, i tillegg til type jobb, så klart. Men jeg er sikker på at enda flere kvinner vil komme til å starte i jobb i deltidsstillinger dersom de begynner så tidlig etter fødsel som utviklingen nå legger opp til! Det er stor forskjell på å begynne i jobb når ungen er 7 måneder og når den er 10 måneder. Derfor så tror jeg at man ikke vinner noe som helst i forhold argumentet om likelønn. Kanskje flere fedre skulle jobbe litt mer redusert etter at de har fått barn? Kanskje man skulle opptjene seg flere rettigheter når man er mor og i permisjon?  Jeg tror forøvrig at en del kvinner rett og slett ønsker å jobbe redusert i noen år også, fordi de kjenner at dette er rett for dem og hele familien.

Jeg kommer iallefall til å få kvinner på jobben min, slitne og med dårlig samvittighet for både det ene og det andre, dersom de mot sin vilje, skal på jobb så tidlig etter fødsel. Da ender det kanskje med sykmelding og så er det i gang.

All ære og respekt som velger å starte i jobb mens babyen er liten. For noen passer dette, og det passer for familien at far er den som er hjemme i mange måneder. Men det må være opp til den enkelte familie å fordele det slik. Så klart blir det da en del menn som “velger bort” å være hjemmepappaer, men kanskje det er en like grei pris å betale for samfunnet som at mange mødre blir helt utslitte og får en alt annet enn god start på “moderskapet” sitt…? Kanskje det er minst like uheldig for det lille barnet.

Jeg hadde selv en far som jobbet tidlig og sent, året rundt. Men likevel opplevde jeg ham som en svært nær og tilstedeværende far, som jeg fikk en tett tilknytning til. Det finnes mange varianter, men jeg er overbevist om at mange fedre blir gode og nære, og knytter tette bånd til sine barn, selv om de ikke tar over permisjonen fra barnet er 6-7 måneder.

Det å være kvinne og å bære, føde og oppfostre barnet sitt den første tiden, er noe vi skal være stolte av, og jammen fortjener vi at samfunnet rundt oss viser at de verdsetter det også! Vi er ingen maskiner, som bare spyr ut ungene, og vi kan ikke bare  trykke på en knapp slik at kroppen og sjelen vår er klare til det som blir befalt oss fra barnets første åndedrett. Både vi og barnet vi har båret under brystet i 9 måneder fortjener litt mer ro enn det vi blir tilbudt nå. Hvis vilkårene for dette klippes vekk mer og mer, så er det ikke godt å vite hva konsekvensene blir på sikt.

Uansett hvor teknisk og økonomisk styrt samfunnet vårt er og blir, så må vi aldri nedvurdere den flotte innsatsen kvinner gjør for samfunnet med å bære frem og føde barn, med alt det innebærer. Leve forskjelligheten, både mellom kjønn, kvinner og familier!

Les ellers word-versjonen av en kronikk jeg hadde i Adresseavisen for et par år siden; den er fortsatt ganske relevant…

DET ER INGEN SPØK Å BLI FØDT!

Svangerskap, fødsel og barseltid er for de fleste kvinner en av de mest skjellsettende perioder av livet. Det er en tid fylt av forventning og spenning, og det skjer enorme forandringer med både kropp og sjel. Det er vel ingen gang man kommer i så nær kontakt med sine urinstinkter og –krefter som under en fødsel. Dette kan for mange kvinner oppleves som nytt og  skremmende, og det er svært viktig at den fødende gis en mulighet til å ha trygge og rolige omgivelser rundt seg.

Det er om lag 60000 fødsler hvert år i Norge. Det er mange, men for hver enkelt kvinne er det en unik hendelse, enten hun føder for første gang, eller er flergangsfødende.

Historisk sett i Norge, og fortsatt i mange land i verden, har det vært naturlig å verne om den fødende i perioden rundt fødsel. Fortsatt fødes brorparten av barn rundt i verden i hjemmet, uten tilgang på sykehus eller fødeklinikker. Samtidig er det disse stedene ofte et trygt nettverk av familie som er med og støtter barselkvinnen og barnet, også i tiden etter fødselen. I Norge har fødsler blitt institusjonalisert, men det er rundt om i landet mange fine og trygge fødeavdelinger med flinke og omsorgsfulle ansatte.

På 1990-tallet ble såkalt ”mor-barn-vennlig sykehus” i vinden i Norge. Det var en norsk oppfølging av WHO/UNICEFs initiativ, som var et krafttak for å fremme amming og tidlig nærkontakt mellom mor og barn. Kort fortalt så skulle det legges til rette for mor og barn å få være mest mulig sammen etter fødselen, med tett oppfølging fra jordmødre og barnepleiere. Dette skulle være med på å stimulere til amming, og derved få økt andelen av mødre som ammet sine barn i Norge. Fedre skulle også få en mer naturlig plass både på fødestuen og i barselavdelingen. St Olavs Hospital ble sertifisert på 90-tallet, i sine gamle og slitte lokaler på den tidligere Føden. Nå har den nye avdelingen på Kvinne-Barn-klinikken mistet denne godkjennelsen. Med de overskrifter og beretninger man får gjennom media om den nye Føden, så kan man forstå at de ikke har gjort seg fortjent til en slik sertifisering!

Som fastlege for mange gravide og fødende kvinner bekymrer jeg meg for den utviklingen vi ser, både med svært kort liggetid ved flere og flere sykehus, men spesielt med situasjonen ved St Olavs Hospital. Jeg har mange svangerskapskontroller hver uke, og følger mange av mine gravide gjennom hele svangerskapet. Jeg syns dette er en svært flott del av jobben min, og gjør mitt for å gjøre svangerskapet til en positiv tid for den enkelte gravide. Med den situasjonen som har utviklet seg ved fødeavdelingen ved St Olav, blir det imidlertid stadig mer vanskelig å gi den høygravide den trygghet og ro hun har krav på frem mot fødselen. Den som snart skal føde har rett på å få bruke all sin energi til å forberede seg psykisk og fysisk til det rent kroppslige som skal skje under fødselen. Hun skal slippe å bekymre seg for om det er ledige føderom når hun ankommer, om hun blir liggende på gangen etter fødselen, og om hun og barnet må forlate avdelingen før hun har fått i gang ammingen.

Jeg ser at overlegene uttaler til avisen at kvinnene skal føle seg trygge når de føder ved St Olav. Ja, de fleste stoler nok på at avdelingen er medisinsk ”trygg” å føde på. Men det er ikke det det er snakk om! Det er snakk om så mye mer enn det. Det kan være de andre, og mindre målbare faktorene, som er med på å gi kvinnen trygghet og følelsen av å bli ivaretatt. Dette er de myke verdiene, som mer og mer forsvinner i en tid med innsparinger og rasjonalisering. Kvinnen skal få slippe å få følelsen av at stoppeklokken settes på i det hun ankommer fødeavdelingen. Hun trenger personell som utstråler trygghet og ro, og hun har rett på at fødselen forløper slik den fra naturen var ment å forløpe, så sant det er forsvarlig for henne og barnet. Man kan nesten ikke tro det er sant dersom det har forekommet muntlige råd til leger og jordmødre om å gi fødselsfremskyndende midler ved avdelingen, uten noen annen grunn enn å få unna fødselen fortest mulig. En ting er at det er naturstridig, noe annet er at det ofte kan gi kvinnen ekstra plagsomme rier og et unaturlig fødselsforløp som jobber i utakt med kroppens egen rieaktivitet.

Så er det barseltiden da. Det er nå en trend at mor og barn sendes hjem 2-3 dager etter fødselen. Det er en gammel lærdom at kvinnen ofte får en psykisk ”down-periode” rundt tredje dag etter nedkomst. Det tar også såpass lang tid etter fødsel å finne tegn til en evt fødselsdepresjon hos barselkvinnen. Jordmødrene får dermed ikke så god mulighet som før til å huke tak i dem som kanskje trenger ekstra oppfølging før de sendes hjem.

 Man må også bare håpe at de som kan og ønsker å amme barnet sitt, har kommet i gang såpass at de klarer å fortsette med ammingen etter at de er kommet hjem. Jeg er redd for at mange dropper ut pga at de sendes hjem så tidlig. Det er krevende å starte og amme, mange er veldig slitne, såre både nedentil og på brystene, og har mer enn nok med å stelle seg selv og den lille. Mange må også rett hjem til fullt husarbeid.

 Helsedepartementets egen handlingsplan om bedre kosthold sier at fullamming bør anbefales til 6 måneder og amming til minst 1 år. Da er det i alle fall viktig at det legges til rette for at flest mulig kan få sjansen til å komme i gang med ammingen på en mest mulig optimal måte.

Når det gjelder det lille nyfødte barnet, som er en av hovedpersonene her, så er det svært få som nevner hva som er det beste for hans eller hennes start i livet. Stress hos mor overføres selvsagt til barnet, og hva det igjen vil føre til for et nytt lite menneske, nei det vet ingen. Barnet må vel bare godta å bli en del av vår effektiviserte og teknifiserte verden fra før det er født.

Når det da i den andre enden av barseltiden også blir økte krav til effektivisering for mor, ved at hun kanskje må ut i arbeid når barnet er 6 måneder, hva da med amming og retten på en rolig start i livet for det lille barnet? Men det er vel en annen diskusjon…

Posted in Uncategorized at November 28th, 2010.

Kurs…

Da er jeg ferdig med 3 timer som foredragsholder for 95 lege-kolleger, og jeg er helt blåst i hodet…!

Dro til Oslo i otta i morges, for å holde foredrag om trening og levevaner i svangerskapet, og om svangerskapsoppfølging generelt.

Jeg brenner jo for dette temaet, og kunne ha snakket 3  dager sikkert. Så gjelder det å engasjere kollegene mine, og det er mange som viste stort engasjement, og helt sikkert gjør en flott jobb der ute.

Men FY SØREN, så slitsomt det er å holde foredrag. Særlig når det er tre timer i strekk, og han som holdt foredrag før meg er en supervittig fyr, med tonnevis av erfaring og utstråling. Jeg har sittet og følt meg litt håpløs, og har vært “flink” til å tenke på alt jeg IKKE kunne svare på, at jeg sikkert virket usikker, at jeg snakker for mye og for fort, og at jeg snakket om ting som mange av de fremmøtte sikkert syntes var teit og uvesentlig. Jeg er fortsatt såpass uerfaren “foreleser-gamet” at jeg ikke har særlig avslappet forhold til det. Men likevel gjør jeg det…!

Snakk om selvpining! MEN, jeg har bestemt meg for å øve meg på å lære og ta meg selv mindre høytidelig, stole på at jeg er bra nok, og at ikke alle liker meg eller det jeg står for hele tiden.

Så derfor sitter jeg her på en koselig kafe nå, med en pils, og driver kognitiv trening på meg selv, for å være tilfreds med innsatsen min i dag. Jeg gjorde så godt jeg kan, og det er bra nok:-)!

Ha en fin ettermiddag!

Posted in Uncategorized at November 25th, 2010.

Ut på tur, alltid snop…

Skolen til ungene mine er kjempeflinke til å ta med barna ut på tur, utnytte at de ligger nær marka, og å ha faste turdager.

Det er er tur nesten hver uke, og  i tillegg arrangeres det “høstuke”, “vinteraktivitetsuke” osv, der det er utedager nesten hele uken.

Men, med disse turdagene følger det også et fast innslag av masing om tursjokolade, kakao, pølser og annet de mååå få ha med seg. Så og si hver morgen følger det med et evig mas og krangling om hva de skal få ha med seg og kose seg med fordi de skal på tur. Vi blir nokså lei av dette…

Noen ganger står det på ukeplanen at de har lov til å ha med tursjokolade og/eller grillmat, enten en av dagene i turuka, eller så er det mer “rundt” formulert. Da er h… løs, og barna er eksperter på å argumentere for at de skal få ha med noe godt hver gang. “Alle andre får ha med godt hver gang…” er et fast innslag i debatten, og vi får høre at vi er verdens mest strenge foreldre, og bortimot helt håpløse.

Det er sjelden også bra nok med en gammeldags god matpakke med brød og brunost. Neida, her skal det mekkes pølser, pølsebrød, ketchup, eller så vil de ha med marshmallows som skal grilles på bålet. Far i huset har også blitt ekspert på å lage ostesmørbrød som pakkes sirlig inn i aluminiumsfolie hvor det brettes en håndtak til bruk over bålet. Det er et litt sunnere alternativ, tenker han-

Kakao eller varm saft mases det også om, selv om vi gang på gang har sagt at det beste på tur er vann.

Vel, vi forstår da at ungene har lyst å kose seg på tur, det gjør vi da selv også. Det er bare det at man trenger da ikke å kose seg med “junk-mat” hver gang! Da blir det slutt ikke noen stas, men en ting som ungene tar for gitt. Da blir det også et spørsmål om hvor sunn denne turaktiviteten er. Det er en grunn til at både små og store i landet vårt eser stedig mer ut, år for år…

Så her syns jeg skolene skal skjerpe seg, og være med og bidra til at det blir ryddet opp i denne overdrevne “kosen”. Selvsagt er det vi foreldre som har det største ansvaret, men vi må jobbe sammen om det at man kan gå på tur eller ha andre aktiviteter uten at man må putte i seg snop og tull for det.

God helg da!

Posted in Uncategorized at November 19th, 2010.

“Drama” i barnehagen…

I dag har jeg vært med minstemann på 4 på samlingsstund i barnehagen. Det er en av de fine tingene man er så heldig å få med seg når man har fridag.

Han har lenge gledet seg til at jeg skulle være med, og jeg hadde sett frem til det selv også. De har sin årvisse periode med lesning av folkeeventyr i samlingsstunden i november, og i vår barnehage nøyer de seg ikke med å bare lese eventyrene; neida de har ungene til å være små skuespillere hver sin gang, og dramatiserer eventyrene hver dag!

I dag var det eventyret Prinsessen som ikke ville la seg målbinde som sto på programmet, og det var en stor fornøyelse å være publikum;-)

Det er bare imponerende hva denne barnehagen får ungene til å gjøre, og etter å ha lest igjennom eventyret en gang først, så starter de på nytt, finner frem enkle, men effektfulle rekvisitter, og setter i gang igjen, med unger i de ulike “rollene”.

Min lille var Per, storebror til Askeladden i dag, med buserull og østerdalslue, mens kongen og prinsessen hadde krone og blanke kapper. Og ungene får i oppgave å si “replikkene” også, med litt hjelp fra de voksne. Det er så bra, og helt rørende å se på hva de får til!

Og i denne eventyrperioden spilles det Grieg og Severud, og de lærer seg folkedanser. Og da snakker vi om barn fra knapt 3 år og oppover:-)

En dag kom gutten min og fortalte at han hadde spilt rollen som “firball”. Først forsto jeg ingenting, men så gikk det opp for meg at de hadde dramatisert “Gubben og Gamla” også. Imponerende!

I disse dager, men saftige debatter om såkalte basebarnehager, fylt med barn og voksne på store arealer, så priser jeg meg lykkelig for den fantastiske barnehagen vi har og har hatt til våre barn i en del år nå. For i tillegg til all den dramatiseringen og de faste flotte temaene de har, så er jeg imponert over den roen som ofte hviler over hele avdelingen. I dag, da de spilte klassisk musikk før eventyret, kunne man nesten høre en knappenål falle, og det er ingen selvsagt ting i en barnehage. Har hatt barn i ulike barnehager oppgjennom, så vi har hatt ulike erfaringer der-

Så, heia Cecilienborg barnehage, jeg tar av meg hatten for den innsats dere gjør:-)

Posted in Uncategorized at November 16th, 2010.

Farsdag…

Det er farsdag, og det har her i huset blitt feiret med kaffe på senga, og småunger som har gitt pappaen sin både gaver og dikt.

7-åringen er en ivrig skribent allerede, og hun skal i følge seg selv bli forfatter…;-) Vi får se hva tiden bringer-

I dag har hun skrevet dikt til pappa, og hun syns det var greit at det blir gjengitt her. Ha en fin farsdag…:-)

HER ER ET DIKT

Kjære pappa

Du er så

god så god

Håper du

får et lyke

lig liv

Helt

til du stoper

Jeg vil

elske

deg i vært

år Hilsen

Selma

Posted in Uncategorized at November 14th, 2010.

Vidunderdrikken Biola…? :-)

Jeg har alltid vært veldig glad i Biola, og her i heimen er det stor iver blant de minste når vi en gang i blant kjøper Biola med bringebærsmak eller blåbærsmak, mens jeg syns det er like godt med et glass av den sure versjonen.

Og nå kommer den ene rapporten etter den andre frem, som viser at Biola er rene vidundermidlet, for både det ene og det andre av helseplager!

Det er rettere sagt det som Biola inneholder som er så bra for helsen, nemlig probiotika.

Probiotika er et gresk ord, og betyr for livet. Det er levende melkesyrebakterier som er helsefremmende, og ved å tilføre disse med maten eller som kosttilskudd, kan det hjelpe til å balansere bakteriefloraen. Dermed bekjemper disse “gode” bakteriene de “slemme” bakteriene i tarmen, noe som bedrer helsen vår på mange ulike måter.

Det er funnet at probiotika regulerer fordøyelsen, og hjelper dem med irritabel tykktarm, det reduserer plagene ved laktoseintoleranse og det kan redusere risikoen for tarmkreft, bl.a. Hos barn kan det redusere plagene ved diaré, og det er gunstig å ha i seg samtidig med at man går på antibiotika, fordi dette forstyrrer tarmfloraen.

I dag skriver media om at probiotika også kan gi lavere risiko for tidlig fødsel!!!

Det høres helt utrolig ut, men studien fra Folkehelseinstituttet  har sett på tall fra den store Mor- og barnstudien, og man så en klar forskjell på risiko for tidlig fødsel hos dem som fikk i seg mye probiotika og de som fikk i seg lite.

Les hele artikkelen her:

http://www.abcnyheter.no/nyheter/vitenskap/101111/probiotika-kan-gi-lavere-risiko-tidlig-fodsel

En annen spennende link mellom Biola og barnehelse var den såkalte Barneallergistudien ved NTNU i Trondheim.

Der kom det frem at Biola-drikking hos mor reduserte forekomsten av atopisk eksem hos barnet med 40%!

Det høres jo helt utrolig ut, i våre dager, hvor stadig flere barn får eksem.

I undersøkelsen drakk moren ett glass Biola fra uke 36 i svangerskapet til 3 måneder etter fødselen (med fullamming), og barn opp til to år fikk altså nesten halvert eksemforekomst.

Les mer her:

http://www.forskning.no/artikler/2010/juli/255896

Fenomenet “Functional food” er blitt stadig større og mer utbredt rundt om i verden, og har kommet mer i Norge også. Dette er matvarer som inneholder stoffer som har helsefremmende egenskaper, slik som altså probiotika har. I tillegg til Biola og Cultura så finnes det flere typer yoghurter, og brød og meltyper, for å nevne noe. Det vil sikkert komme mer på markedet her i landet også, og det er ikke alt som er like seriøst og fantastisk som reklamen sier.

Når det gjelder probiotika, så forskes det masse, jeg tror det kommer til å komme mange “solskinnshistorier” om disse basseluskene. Tarmen vår er et utrolig sted, store deler av immunforsvaret vårt styres herfra, og vi er avhengige av at det er gode forhold her for at vi skal ha det bra. Det har deler av naturmedisinen vært opptatt av lenge, og det er det stadig mer interesse for også innen den delen av medisinen som jeg er opplært i.

Så det er bare å hive innpå med et glass eller to:-)

(Jeg er ikke sponset av Tine, hvis noen lurer på det…;-) )

Posted in Uncategorized at November 11th, 2010.

Sorgen og gleden de vandre til hope…

I dag er det Allehelgensdag. For bare noen år siden, så var dette en dag  jeg ikke hadde noe spesielt forhold til. Det var nå bare en “dag” som ble markert i kirken, uten at jeg tenkte så mye over det.

Så skjer det hendelser i livet, slik at dagen i dag fremstår som en spesiell dag for meg.

Allehelgensdag er en dag som er viet de døde som har vært en del av vårt liv. Heldigvis så er døden noe mange av oss slipper å ha noe nært forhold til før vi kommer litt opp i årene, iallefall døden som rammer våre aller nærmeste.

Døden er også “noe” som vårt moderne samfunn liker å ha et distant forhold til, mye mer enn i tidligere generasjoner og tider. Da var det mer vanlig at gamle døde hjemme, der flere generasjoner levde sammen, mens døden er blitt mye mer “institusjonalisert”, og vi “slipper” å møte den midt oppe i vårt travle liv.

Men, liv og død hører sammen, det er den enkle sannhet, uansett om vi liker det eller ei.

Som lege har jeg opplevd død og døde mennesker en rekke ganger. Selv om det alltid er veldig spesielt og noen ganger ufattelig trist, så blir man med en slik jobb på en måte forsont med at døden hører livet til.

Men, uansett yrke og rutine, så står man uten filter når døden rammer de aller nærmeste. Jeg har selv erfart å ha både min lille sønn og min far død i armene mine, og man kommer ikke gjennom noe slikt uten at det setter spor i sjelen. Spor, eller såre strenger, som alltid spiller, uansett hvor lykkelig man føler seg ellers i livet. Men det er vel dette som nettopp er livet, og som gir det dybde og mening…?

“Livet er ikke for amatører!”. Jeg glemmer aldri disse ordene som ble sagt av en kollega som kom på besøk da jeg lå på barsel, dagen etter at jeg hadde født min lille døde gutt. De ordene er så sanne så sanne, og det er nok mange som kan kjenne seg igjen i dem.

Salmer er en annen ting jeg har fått et nært forhold til etter ulike skjellsettende opplevelser de siste årene. Selv om jeg alltid har hatt den vanlige norske “barnetro”, så har jeg ofte syntes at salmer har vært nokså traurige og tunge saker. Men et eller annet har skjedd, og jeg har ( i rene Mette- Marit-stil…) oppdaget at mange av salmene er helt fantastiske, og byr på masse livsvisdom og støtte i tunge stunder. Min favoritt som salmesanger er Ole Paus, som med sin stil får frem innholdet i salmer på en helt spesiell måte.

“Alle har sitt, stort eller litt” står det i samme salme som overskriften på bloggen er tatt fra, og det er så sant så sant. På Allehelgensdag kjenner alle vi som har mistet noen på det, og selv om det er sårt å kjenne på, så er det godt også på samme tid. Slik hadde jeg det da jeg var og tente lys for gutten min og far i kveld.

Posted in Uncategorized at November 8th, 2010.

Mor eller mamma…?

Språket er i stadig endring, det merker vi som har barn, og særlig tenåringer. Nå har også et nytt “språk” kommet inn sammen med sms- og chatte-kulturen, der nye ord og slang-er får fotfeste. Det skjer titt og ofte at jeg blir litt frustrert over fjortisene her i huset som ikke kan å si “kjøttkake” eller “kjeks” på en ordentlig måte lenger, eller skriver meldinger på et slags språk som bærer preg av forkortelser og dialektord.

Jeg ser også på Facebook at stadig flere av gamle bardomsvennene mine fra Nordmøre skriver på dialekt, med mer eller mindre personlige varianter.

Og så diskuteres det nå hvordan det vil gå med ordet MOR. Blir det bare MAMMA og MUTTERN i fremtiden…?

For mange kan kanskje  mor oppleves som litt stivt, gammeldags og tungvint. For andre er det et helt vanlig begrep, som de bruker helt naturlig. Personlig sier jeg mor til min mor, og det begynte jeg med da jeg var 9-10 år. Frem til da sa jeg mamma. Grunnen til dette skiftet var rett og slett at vi bodde i en bygd der de sa mamma, frem til jeg var 9, og så flyttet vi tilbare til hjembygda mi, der “alle” sier mor.  Dette er altså også et spørsmål om hvor i landet man bor, og ulike dialekter.

For meg er det helt naturlig at barna mine sier mamma til meg, jeg tror jeg ville syns det var rart om de sa mor. jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg syns at det ville høres litt tyngre og distansert ut, på en måte.

Så, vi får se da, om også de stedene i Norge som har mor som fast språk, går over til å ha en mamma i stedenfor. Uansett hva vi kalles, så er det viktigst hva vi er

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/article623933.ece

Posted in Uncategorized at November 5th, 2010.

Bading i Baden-Baden….-)

I helgen har jeg vært på min første naturmedisinkongress…! Ja, evt kolleger, dere leste riktig; naturmedisinkongress!

Her på berget er det ikke akkurat hverdagskost at “vanlige” leger involverer seg særlig mye innen alternativ medisin, og det har jeg ikke hatt for vane selv heller. Men, ukentlig møter vi pasienter på vårt legekontor, der folk enten har prøvd, eller har spørsmål omkring natur-medisin. Oftest har jeg ikke noe å svar eller komme med, fordi jeg simpelthen ikke har peiling på hva de driver med innen alle de forskjellige tilbudene som finnes. Jeg, i likhet med de fleste av kollegaene, har heller kanskje ikke vist den aller største vilje til å prøve å sette meg inn i alternative behandlingsmetoder.

Så, da jeg og mannen min fikk tilbud om å delta på en stor verdenskongress for leger, fra 31 ulike land, i Baden-Baden i Tyskland, så var vi ganske lette å be.  Og det var verdt det!

Jeg har bestemt meg for å ha et livsmotto om at jeg ikke har lov til å uttale meg kritisk og dømmende over ting eller personer jeg ikke aner noe om, eller ikke har prøvd å sette meg inn i. Derfor dro jeg til Baden-Baden med et ganske åpent sinn, iallefall…;-)

Jeg må innrømme at jeg var lettere forutinntatt, og lurte på hva det var som møtte oss. I all den skrivingen det er om engler, ånder og healing, så må jeg innrømme at jeg selv har hatt lett for å putte alt “alternativt” i en sekk, og sette likhetstegn mellom alt fra “klarsynte” i VG som tar 50 kroner minuttet, til akupunktur og homeopati som drives av utdannede folk på seriøst grunnlag.

Jeg hadde godt av å oppleve en kongress med masse godt faglig program, og mange hundre legekolleger fra hele verden, som hadde en legehverdag der “vanlig” medisin og naturmedisin ble kombinert som en naturlig ting. Slik er det ikke i Norge…

Vi har jo “luktet” på naturmedisin gjennom firmaet vi har startet, Lykkelig som liten, www.lykkeligsomliten.no

Det er tydelig at folk blir stadig mer bevisste på hva de har i og på kroppen sin, og det er spennende å sette seg mer inn i disse områdene. Det vil helt sikkert bli økende markeder for dette i årene som kommer også.

I Baden-Baden, hvor vi var i helgen, så vi tydelig hvor mye lenger tyskerne har kommet innen trenden med å kombinere vanlig- og naturmedisin. Apotekene solgte ulike midler side om side, og det er helt vanlig at en klassisk utdannet lege også driver som naturmedisiner, og anbefaler ulike typer behandlinger ut fra den aktuelle pasienten han har foran seg.

Og så byen Baden-Baden da, den er også noe helt for seg selv, helt utrolig vakker!

Og som navnet så riktig sier, så har det vært bading her i årtusener. Vi så ruiner fra en badeanstalt som romerne bygget for over 2000 år siden! De visste å kose seg også disse romerne, selv så langt hjemmefra. Og  badehuset som vi så velholdte ruiner fra, hadde til og med et system med varme i benker og vegger, og både varme og kalde basseng, helt utrolig!

Og å nyte livet, det vet folk som bor eller besøker Baden-Baden i dag også! Til tross for bare 50 000 faste innbyggere, så ligger Tysklands største konserthus her, og vi var på besøk i det berømte casinoet, som etter sigende kanskje er verdens vakreste, interiørmessig. Det så ut som rene Versailles inni, og det var tydelig at det er mange som har lagt igjen pengene sine der, kveld etter kveld…

Og mange badeanstalter og spa i hele byen, med varme kilder som kom oppfra jorden, der man kan drikke helsebringende varmt vann med svovelsmak.

Bare det å være i Baden-Baden føltes helsebringende, og med naturmedisinkongress på toppen, så ble det en skikkelig dose helse denne helgen:-)

Posted in Uncategorized at November 1st, 2010.