Breastfeeding week...

I går gikk startskuddet for Breastfeeding Week. I en uke skal det fokuseres på amming i over 170 land over hele verden, i håp om å øke både forekomsten og lengden av brysternæring.

Vi i Norge har i mange år blitt sett på som et foregangsland når det gjelder kunnskap og forekomsten av amming. Takket være engasjerte fagfolk og solid innsats fra mange hold, har ammestatistikken vært økende og høy her til lands, og andre land har sett til Norge, og latt seg inspirere og motivere.

Takket være gode permisjonsordninger etter fødsel, langtkommet likestilling og trygge arbeidsvilkår for mange, så har mye ligget til rette for at kvinner har klart å amme barna sine stadig lengre. Vi har i ganske stor grad nådd målene og anbefalingene til WHO, om 6 måneders fullamming og minst 1 års delamming, og engasjementet har vært stort også fra myndighetene; bl.a. ved opprettelsen av ammekyndige helsestasjoner, ammepoliklinikker og fokus på informasjon om amming i svangerskaps- og barselomsorgen.

Ved at vi har klart å få til en så bra ammestatistikk, har vi vært inspiratorer for andre og dårligere stilte land, som har oss som forbilder. Etter min mening er dette både inspirerende og forpliktende. Hvilke signaler politikerne og samfunnet som helhet gir, også i forhold til temaet amming, har konsekvenser ikke bare for oss selv, men kanskje også for verden rundt oss. Dersom norske myndigheter signaliserer at amming ikke ”er så nøye”, at andre politiske hensyn går foran ammingen, så er dette trolig med å gi ringvirkninger på sikt, ikke bare i Norge, men også i andre land.

Man kan få inntrykk av at det er nettopp dette som skjer til en viss grad her til lands nå. Valgkampen er godt i gang, og et av de ”hotte” temaene er fedrekvote. Far  har fått stadig lengre øremerket del av foreldrepermisjonen, det er bra. Men det er fortsatt mange som mener dette ikke er nok. Susanne Kaluza, en kjent blogger og journalist, uttalte i en kronikk at amming som argument for mors permisjon er ”å dra det slitne ammekortet”. Liselotte Aune Lee kalte det i et annet innlegg ”mødrenes seiersgang”, mens andre profilerte debattanter uttaler at ”nå er det fars tur!”.

Fars tur? Til hva, undrer jeg?

Har ikke far også vært med på den gode bølgen av likestilling i hjemmet, og har vi ikke allerede mange flotte tilstedeværende fedre rundt omkring? Jeg vet om og treffer så mange engasjerte fedre, både privat og i jobben som fastlege, der det for dem er helt naturlig å ta sin del av ansvaret, følge barnet til legen, delta på tilstelninger, sette opp hestehalen på veslejenta og å stå på sidelinjen på fotballbanen. Så klart kan vi bli enda bedre, og det er mange menn som bør skjerpe seg i forhold til å ta sin del av ansvaret hjemme.

Spørsmålet er hva prisen skal være for å dele permisjonstiden etter fødselen mer og mer likt mellom mor og far. Er det den absolutt riktige veien å gå for at fedre skal kjenne seg likeverdige og fullverdige som omsorgspersoner?

Det er forstemmende å observere hvordan temaet amming og vilkår for amming blir et stadig mindre synlig argument for at mor skal ha en vesentlig del av permisjonen, for å sikre muligheten til amming i henhold til anbefalingene.

Jeg tror det er mange som tror at vi har kommet så langt i å oppnå gode rettigheter for kvinner, at vi nå kan legge oss bakpå og slappe av. Kvinner har i følge enkelte oppnådd så mye at det har gått for langt, og det er visst ”fars tur” til å få mer likestilling. Paradoksalt, er det ikke det? Feminismen og likestillingskampen gjør jammen sine rare krumspring…

Det er en veldig farlig vei å gå å tro at de gode og flotte rettighetene vi kvinner har fått kjempet fram i generasjoner, kan leve sitt eget liv. Ingenting går av seg selv. Ikke engang Coca Cola eller Ikea lever eller selger av seg selv, uten stadig pushing og bevisst ”markedsføring”. På samme måte vil ikke ammefrekvens eller fødselsrater og fremkjempede rettigheter for kvinner bestå i beste velgående dersom vi tar dem for gitt, og begynner å se på dem som et ”problem”, som det er på tide å få stoppet og fordelt over til far.

Det er bemerkelsesverdig at en del av de tingene som ble kjempet frem for 20-30 år siden er blitt noe som sees på som en trussel.

Vi skal feire ”Breastfeeding week” i en uke fremover. La oss få lov til å gjøre det uten bismaken av at amming står i veien for den politisk korrekte likestillingen eller den ”riktige” veien til karriere og full jobb, mens det egentlig er puppen som skal være full…

Valgkamp med trendy farsfokus

Jeg er selv i et visst feriemodus, men ut fra mediabildet er politikerene absolutt ferdig med solsenga og longdrinkene. Det er valgkamp for fullt, og vi kan ikke unngå å høre eller se hva de lover ut i øst og vest, eller krangler og diskuterer om.

Den største og visst nok viktigste saken som seiler opp denne uken er fedrekvoten. Mens Erna og Siv ønsker å fristille familiene helt, til selv å velge hva som er best for dem når det gjelder fordeling av foreldrepermisjonen, har Trine Skei Grande i Venstre denne uken markert høyt og tydelig at de mener det bør en tredeling til.

Jeg har tidligere i vår gitt klart uttrykk for min mening om dette, og står fortsatt på at fedrekvote er bra for å bevisstgjøre både menn og arbeidsgivere på at de bør ta ansvar hjemme og kanskje få et mer bevisst forhiold til det å få hverdagsomsorgen for et lite barn. MEN jeg mener at det nå er i ferd med å gå for langt andre veien, bl.a. ved at mors øremerkede uker er redusert. Dette er etter min mening helt feil signaler å gi overfor nybakte mødre først og fremst, og jeg mener det er mor som er viktigst for et lite barn det første leveåret.
Det er trist å observere at amming er blitt en faktor det tas stadig mindre hensyn til; ja det kan faktisk virke som dette momentet er bare til bry for enkelte som argumenterer for at mor far skal dele likt.

Jeg gjentar og kommer til å gjenta til det uendelige, at mor og barn må få tilrettelagt en mest mulig optimal tid etter fødsel og de neste månedene etter fødsel. Slik samfunnet utvikler seg nå, er det skraping, sparing og skvising i alle ender, og mor er blitt "ut" i forhold til far som er "in".

Jeg mener det er ganske oppsiktsvekkende at et tema som fedrekvote skal seile opp og bli et stort og "viktig" tema for partiene så nær inntil et stortingsvalg. Her i landet har vi det så utrolig godt, både mor, far og barn, og vi har allerede verdens beste permisjonordninger, vi har korte arbeidsuker, vi har en bra likestilling, også innen familien, der far i Norge ofte er en tilstedeværende far.
Og politikerne og andre forkjempere av full deling og enda mer fedrekvote får det jo til å høres som om vi har så utrolig mange dårlige og fraværende fedre slik vi har hatt det, og har det i dag! Det er jo helt feil, og jeg tror de fleste av oss egentlig må være enige i at barn i dagens Norge vokser opp med fedre som stort sett er på banen og involverer seg mye i sine barns liv og deltar hjemme.

Jeg vet om så veldig veldig mange andre temaer som er så mye mer viktig for Trine, Erna, Jens, Siv og co å snakke om og løfte frem! Hva med å snakke høyt og inderlig om de gamle på sykehjemmene, hva med å løfte frem miljøpolitikken mer, hva med alle nedskjæringene som skjer i sykehusene, mens det ikke er erstattet med tilbud ute i kommunene (Samhandlingsreformen)? Hva med å snakke om hva vi skal gjøre med samfunnet vårt, slik at vi faktisk ikke må jobbe så hardt og mye mens vi er småbarnsforeldre? Jeg savner å høre miljøpartiet SV snakke om det i stedet for å mase på småbarnsmødrene om å komme seg ut i mer jobb!

Fedrekvote og likestilt foreldreskap; det er trendy å snakke om det. Derfor ender det opp med å bli det som ansvarlige politikere bruker tiden sin på for å sanke velgere.

Noen steder er det ikke hva som er trendy som er det beste, for verken liten eller stor...