På dopingkontroll...

I dag har jeg for første gang vært med på dopingkontroll!
Faktisk så er dopingkontroller et nokså vanlig innslag i toppidrettsutøveres hverdag, og særlig de aller beste av dem er vante til at kontrollørene kommer uanmeldt både tidlig og sent, sommer som vinter.

Grunnen til at jeg var med i dag, er at jeg forhåpentlig vis snart kan titulere meg som idrettslege også, fordi jeg har vært på mange kurs, og jobbet med mye idrettsrelatert arbeid før jeg ble fastlege.
Så da er kravet at man er med som observatør på en kontroll, og det var da artig det, å få et lite innblikk i hvordan det foregår.

I dag var det et par toppfotballag som ble plukket ut, og noen av spillerene ble "overrumplet" av oss da de var ferdige med kampen.
Hovedpoenget er at de skal levere en urinprøve på 90ml, og det kan jo høres enkelt ut det. Men bare prøv selv, og tiss på kommando, med en person som står og følger med på nært holdt på toalettet...!
Da blir det bom stopp hos en del, og det ble det i dag også. I tillegg til at hode og kropp sier stopp i en slik setting, så er de jo også ganske dehydrert etter to omganger med springing og slit, så det kan ta sin tid.

Men det gikk omsider bra, og alle fikk "kvittert", og alt gikk i sømmellige former. Og i strenge former! For selve testingen foregår i veldig strenge rammer, slik at alle parter skal være sikre på at ingen lurer noen, og at det virkelig er riktig person som leverer riktig prøve, uten juks på noe vis.

Jeg tviler vel på at det blir noen sensasjonelle funn etter dagens dopingkontroll. Heldigvis er det lite av doping i Norge, og bra er det. Og heldigvis er det et strengt og godt opplegg rundt testing av utøvere også.

Små barn med voksenplager...

Nylig skrev Dagbladet om at forekomsten av stressnakke, hodepine og skjelettplager blant barn har økt betraktelig de siste årene.
Plager som før var forbeholdt oss voksne og vår travle livsstil, har gradvis forplantet seg ned til helt små barn ned i 3-4-årsalderen.
Uansett om noe av disse dystre opplysningene kanskje kan tilskrives tabloidpressen, så er det verdt å grunne litt over dette, for jeg tror desverre det er en god del i det.

http://www.dagbladet.no/2012/04/14/tema/foreldre/smabarn/klikk/helse/21111193/


Inaktivitet, ensiding sitting foran datamaskiner og mindre fysisk aktivitet generelt er et stort problem for litt større barn, det er det veldig mye dokumentasjon på. Barna er blitt "latere" og tyngre, og dette forplanter seg selvsagt over til muskler og skjelett.
Når det gjelder mindre barn, så ser man også tendens til at de klager over vondt i hodet, nakke og skuldre.
Dette er en utvikling som er trist, og vi er nødt til å ta tak i det.

Mange unger er stresset, og blir det fra de er helt små. De har ofte lange "arbeidsdager", gjerne lengre enn foreldrene sine til og med. Selv om det er artig i barnehagen eller på skole/SFO, så er det ikke det samme som å komme hjem og slappe av og koble ut.
Det som er et visst problem, er jo også at de så må være kjapt klar til enda mer program utover ettermiddagen og kvelden, og det er mange som har svært lite FRI-tid, der de ikke skal gjøre noe spesielt som er lagt opp fra før.
Dette er det ikke alle barn som tåler og takler like godt, og det er oss foreldre som er nødt til å lytte til barnet, og se og kjenne på hva det signaliserer om tempoet, som er lagt opp i hverdagen.
Noen barn har større behov enn andre til bare rett og slett VÆRE, og har tid for seg selv, mens andre takler et stort tempo.

Jeg møter unger i min praksis også, som viser tegn til stress og en slags generell mistrivsel pga dette.
Det kan være vanskelig å ta opp dette med foreldrene, for det er jo lett å føle seg "skyldig", og å få dårlig samvittighet. Men jeg er like mye barnets advokat, og er mer og mer bevisst på at jeg noen ganger må legge foreldres samvittighet bort, og fokusere på hva som er den reelle utfordringen.
Dette gjelder også når jeg ser at barnet er overvektig på et vis som bør tas tak i.

Samfunnsutviklingen vår gir oss jammen nye utfordringer, og det er trist at man skaper en verden der småbarn skal måtte gå rundt med stresshodepine og stive skuldre, fordi hverdagen deres er lagt opp slik at de ikke får være det de er ment til å være; glade, bekymringsløse og aktive og frie i både tanker og kropp...!

En reise innover seg selv ved hjelp av pennen...

I helgen har jeg vært på reise.
I tillegg til å reise i fysisk forstand, til et vakkert sted i Rogaland, så har jeg også vært på en ferd innover meg selv, ved hjelp av penn og papir.

I mange år har forfatteren Kristin Flood sammen med sørafrikanske Merle Levin, som også er forfatter, arrangert skrivekurs som er litt annerledes. Kurset har tittelen "Skriv deg innover", og vi blir gjennom de to dagene invitert med på en prosess der vi tar utgangspunkt i skrivegleden, til å gjøre litt dypdykk i oss selv.

Med vakre omgivelser ved Viste utenfor Stavanger, lå det virkelig tilrette for å kunne finne frem litt inspirasjon og filosofere litt rundt det som Kristin og Merle tok opp, og innviet oss i.
Her er det ikke noen krav om at man går med en forfatter i magen, eller at man må prestere noe som helst. Det er faktisk ingen som skal se på det man skriver i det hele tatt, og alt man tegner ned på papiret er bare beregnet på deg selv å lese.
Ingen som dømmer eller måler, andre enn deg selv,- selv om det er nettopp deg selv som der den hardeste dommeren innimellom...

Det å skrive seg innover er egentlig ikke mer mystisk enn at man blir utfordret og oppfordret til å bruke sin fantasi og intusisjon, og rett og slett bare sette igang å skrive, uten noe egentlig mål, eller uten et egentlig formål.
Man blir satt på sporet av Kristin og Merle, ved at vi gis en innledende setning eller kanskje bare et ord, så skal vi spinne videre på det, og se hva det ender med til slutt.
Denne gangen fikk vi bl.a. en oppgave som kunne lyde: "Da jeg var barn..." Så var det bare å sette seg ned med pennen, og sette på papiret det som kom til én.
Spennende, og litt skremmende, nesten som å hive seg utfor noe en ikke kjenner seg helt trygg på...

Og det er fascinerende hvor mye som kommer opp til overflaten når man jobber på denne måten. Og det gir en boost i kreativiteten også, å få så frie tøyler til å skrive i vei. Og det kan ta veier som man ikke ante da man satte ned det første ordet.  Men det er ikke så farlig, og det er ingen vei som er rett eller gal når en jobber på denne måten.
Målet er at disse prosessene skal hjelpe en som har lyst til å skrive noe mer konkret, være seg en bok, dikt, artikler eller hva som helst, til å finne sin vei!

Mange sitter med både drømmer og tanker om ting de kunne tenke seg å gjøre, lage eller utrette, på et eller annet vis. Det kan være både ytre store ting, eller små ting eller forandringer. Men det er mange som lar være, eller ikke orker, fordi det er så greit å bare ha det som det er...

En viktig grunn til dette "forsvaret" mot å gjøre endringer, ligger i at vi alle er utstyrt med en sabotør. Denne sabotøren er en kritiker av det vi gjør, sier og er, og den sitter som en apekatt på skulderen vår og forteller oss hvor dumme, håpløse, naive, udyktige eller mislykkede vi er. Sabotøren liker også å påpeke og minne oss på at vi er for tykke, late, ikke duger til det vi drømmer om å gjøre eller lære oss, slik at mange blir helt slitne av denne indre sabotøren, og bare lar det være.
Sabotøren evaluerer den minste ting vi gjør, og ender nesten alltid med et kritisk blikk på det vi gjør.

En sabotørstemme inni oss kan bli vekket av noen vi er redde, har usunn respekt for, noen som har vært ugreie mot oss og krenket oss, eller en eller annen autoritet som trekker oss ned på et vis.

Men den aller verste sabotøren er rett og slett oss selv!

Vi er så utrolig selvkritiske, og har en tendens til å devaluere oss selv og det vi står for. Det gjelder ikke minst når vi står og har lyst til å hoppe ut i noe nytt, som vi kanskje har drømt om, og som vi kanskje er redde for at andre skal synes noe om.

Er det noen andre enn meg som kjenner seg igjen i dette...??

På skrivekurset jobbet vi mye med denne sabotøren, og det var veldig interessant å bli kjent med denne negative "kraften", og på den måten kanskje klare å skyve den bort fra skulderen vår.
Det må være en befriende følelse når man klare å hamle opp med denne energisugeren...!

Jeg går ikke med noen bok "i magen" jeg, men dette skrivekurset kan absolutt anbefales til alle som er glad i å skrive litt eller mye, og som er glad i å filosofere om lite eller om stort...:-)



"Salige er uvirksomhetens timer,
  thi da arbeider vår sjel."

Egon Friedell

http://www.kristinflood.com/