Alt har sin tid...

Ved enden av et år, og på en nyttårs aften, kommer man gjerne inn i et filosofisk modus, og det er naturlig å la tankene vandre mot både det som skal komme og det som har vært.
Man tillater seg gjerne å finne noen rom til ettertanke og refleksjon over hvor man står hen i livet, hvor man gjerne skulle ønske man sto, og om hva man har oppnådd eller ikke oppnådd i forhold til de drømmer, planer og tanker man måtte ha hatt.
Dette er også en tid for å kjenne på sorg og savn etter noen man har vært glad i.

Mange av oss tar oss kanskje for lite tid til å finne denne jordingen i en travel hverdag, der det er fort gjort å bli slukt og oppslukt av hverdagens og livets trivialiteter, og av ting man må og bør gjøre.
Mange av disse hverdagssyslene og aktivitetene er jo med å gi livet mening, og man er privelegert som har et liv fylt av noen og noe som krever noe av en og er avhengig av en. Det er mange ensomme der ute, som aldri har noen som etterpør dem eller det de står for. Jeg tror ikke det er tid til ettertanke de savner, men det å være noe for noen, og å ha noe å gå til.

I vårt travle, sosiale og aktive liv er dette med tid blitt et gode, nesten som et luksusgode, som man skulle tro at det var mangel på og som vi må skaffe oss utenfra på en måte.
Tid er et interessant begrep og fenomen, og er både konkret og abstrakt på samme tid.
Fyller man døgnet med alskens program og aktiviteter, går tiden raskt; har vi stor slakke og lite planer, så føler vi at tiden går sakte.
Vi er dermed med og påvirker vår opplevelse av tid selv.

Vårt travle levesett i vår moderne verden medvirker til at vi syns tiden går veldig fort. Månedene, årene-ja livet går fort. Til og med barna syns tiden går fort, noe jeg knapt kan huske fra min egen barndom. Da syns jeg ofte tiden gikk ualminnelig sent.
Det er nok fordi dagene og livet er fylt med intrykk og planer fra tidlig til sent. Det er lite tid til stillhet, lite tid til kjedsomhet og lite tid til å gjøre simpelthen ingenting.
Til og med på barne-TV er de visst redde for at det skal være stille et øyeblikk, og det er lyd og aktivitet konstant.

Jeg tror det er stadig flere som har begynt å oppdage gleden og meningen med stillhet, refleksjon og å skynde seg mindre. Jeg er optimistisk med tanke på at vi får mer refleksjon rundt hvordan vi egentlig ønsker å leve, og at stadig flere ønsker å skape motvekt til alskens innretninger som gjør oss på hele tiden.
Min fineste opplevelse de siste årene var da jeg bodde i et kloster i åtte dager, der fem av dagene var i total stillhet. Da gikk faktisk tiden saktere også, det var mulig å puste rolig og å leve rolig og bevisst.

Vi trenger tid og ro til å reflektere og å dvele ved det vi tenker og opplever.

Livet er for alle en reise i oppturer og nedturer, gleder, skuffelser og sorg.
Man kan ikke skynde seg vekk fra følelser knyttet til dette, men heller ta seg tid til å kjenne på hvordan man egentlig har det.
Man kan ikke løpe fra noe som helst, og det er ved å kjenne på alt dette at man er et helt menneske og kanskje kjenner på størst livsverdi.

ALT HAR SIN TID

Alt har sin faste tid

Alt som skjer under himmelen har sin tid

En tid til å fødes, en til å dø

En tid til å plante, en til å rykke opp

En tid til å gråte, en til å le

En tid til å sørge, en tid til å danse

En tid til å ta i favn, en til å la det være

En tid til å lete, en til å miste

Alt skapte han vakkert i sin tid

også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter

Jeg skjønte at alt Gud gjør varer til evig tid

Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra

(Fra Forkynneren 3)

Kobberbryllup og kjærligheten...

Som halvt danske er jeg innviet i en del jubileer og feiringer som vi trauste nordmenn ikke kjenner så godt til.
Blant disse er en bryllupsdag som heter Kobberbryllup. Den feires når man har kommet halvveis til 25 år og Sølvbryllup.

Jeg husker selv en storstilt kobberbryllupsfest hos tanten og onkelen min i Danmark i barndommen min. Da var det fest i hagen og fullt hus.

I Danmark er det vanlig å markere Kobberbryllup, og dagen starter gjerne med at naboene kommer på døra til "morgensang". Deretter er det åpent hus, med mat og en "lille" en!
Danskene lager gjerne også flotte kranser rundt inngangsdøren til "brudeparet", så det er stor stas å markere bryllupsdager.

Jeg og min kjære har hatt Kobberbryllup i julen.
For vår del så ble det en rolig feiring, og med en trønder til mann så tar ikke slike ting av, for å si det slik, selv om mitt danske jeg hintet om litt festivitas, for å feire at vi tross alt har hatt 12 1/2 flotte år sammen.
Men vi får vel vente til de 25 da;-)

Men i en tid med stadig flere samlivsbrudd, der tabloidavisene gir tvilsomme "råd" om når det er smart å skille seg, så burde man kanskje feire kjærligheten litt oftere, og markere dager som Kobberbryllup og lignende merkedager?

Så jeg tror jammen jeg skal finne frem en god flaske og kjøpe en bukett, og tenke gjennom hvor heldig jeg og vi er...:-)

Den fineste julepynten...

Da er treet pyntet og huset i julestemning.
Det er hvert år spennende å finne frem julekassene, med pynt og juleutstyr samlet gjennom mange år.

Jeg er en ekte nostalgiker, og liker å finne frem ting og sette dem på samme plass som det har stått i alle år. Det kan være en nisse jeg har hatt fra jeg var barn, eller en engel eller annen fin "kunst" som barna har laget i barnehagen eller på skolen.

Jeg registerer at det i de fine og glossy bladene er nye "juletrender" nesten hvert år; et år er det mote med helhvitt interiør og pynt, et annet år skal det være minimalistisk og nissefritt.

Hos oss er det en salig miks av nisser og dverger, engler og Jesusbarnet. Og jeg liker det jeg. I nissesamlingen står på sin faste plass opp et skap er det litt av en "familie", som representerer det meste av det vi skulle ønsket oss ellers i samfunnet; der står en enslig jomfru Maria side om side med en enøyd julenisse og en liten snømann lang orange nese. Engler står i skjønn forening med fotløse julenisser og andre "hedenske" figurer.

Og det som er mest herlig med denne samlingen, og andre typer julepynt her i huset, er at mange av disse får meg til å tenke alle de gangene jeg har fått "fint" innpakkede julegaver fra barna mine i alle aldre. jeg kan huske forventningen i øynene deres, og håpet om at jeg skulle fortelle hvor fine ting de har laget.

Jeg tror det venter noen slike fine gaver under treet i år også, og jeg kan ikke ønske meg noe finere!

Jeg må innrømme dog, at selv juletreet er litt mer striglet, og barne har sitt eget lille plastjuletre på loftsstuen, der de kan henge hva de vil, mens juletreet i stuen er det litt mer regi på når det gjelder pynt og farger.
Ungene lurer jo på hvorfor vi ikke vil henge deres pynt på stortreet, og da er det ikke så lett å si at deres hjemmelagede pynt er fin nok... Men vi har altså funnet en grei løsning på det.

Favoritt-juledekorasjonen min er de mange julelyktene som alle fem barna har laget, med noen års mellomrom. Det er simpelthen syltetøyglass som er malt, og som lyser nydelig med telys.
Når disse er på plass i kjøkkenvinduet, da er det jul!

God jul!

Om fotballfruer, kiloer og iltre damer...

Jeg har sittet på sidelinjen og fulgt en type "cat-fight" som bare vi kvinner får til.
Bruduljene startet da "Fotballfruen" Caroline Berg Eriksen la ut et undertøysbilde på bloggen sin fire dager etter fødselen.
På bildet ser vi en lekker, men tynn kvinne iført nydelig undertøy, uten synlige tegn på at hun har vært gravid de siste månedene, og enda mindre at hun har ligget på fødestuen for bare fire dager siden.

Fotballfrue har hundretusenvis av følgere daglig, mange av dem unge jenter som selv er på vei ut i voksenlivet, og som skal bli gravid og mor de neste årene. Da er det naturlig at det er kritikere som reagerer på at fotballfruen i kraft av sin store innflytelse på disse jentene, velger å legge ut slike bilder, samt å fokusere så mye på kropp, utseende og et perfekt ytre. Noe som ikke er de aller fleste forunt, av helt naturlige årsaker.
Hun fremstår som et glansbilde, en illusjon av et liv og en verden mange av leserne skulle ønske de hadde vært i.

Men ingen lever bare i en rosa tyllverden, selv om det kan se slik ut. Alle har sitt, stort eller litt.
Fotballfrue har helt sikkert også sine mørke dager, og sine plager. Hun har så vidt jeg er kjent med slitt med spiseforstyrrelser tidligere, og har nok brukt mer tid og tanker på å holde seg i form og å være forsiktig med å holde vekten enn de fleste andre i svangerskapet. Kanskje mer enn det er nødvendig og ønskelig fra et helsemessig synspunkt. Det er generelt bra både for mor og foster at man legger på seg en del kilo i svangerskapet, noe som er både normalt og fint for de fleste.
Man skal verken kreve eller ønske at gravide generelt trener like mye eller legger på seg like lite som hun har gjort, selv om hun faktisk bør sees på som en god rollemodell i den forstand at hun fokuserer på viktigheten av å holde seg i god form og trene under svangerskapet.

Jeg er enig med min gode kollega Gro Nylander i at man skal slutte å mobbe Fotballfrue.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Gro-Nylander-Jeg-synes-ikke-man-skal-mobbe-Fotballfrue-7389672.html#.Uq2aU7Ucy71

Som lege, der  jeg daglig møter flere gravide, som jeg følger i svangerskapet, er utfordringen ofte at gravide legger på seg mer enn fysiologisk ønskelig i løpet av svangerskapet. Dette skyldes oftest at kvinnene beveger seg for lite, og er for passive i forhold til hva som er anbefalt. Det er IKKE farlig å trene i svangerskapet, så fremt man har noen klare årsaker til å la være. Det kan være fare for for tidlig fødsel, svangerskapsforgiftning eller kroniske sykdommer.

Normal vektøkning i svangerskapet er mellom 8-15 kilo. Både det å legge på seg for mye og for lite kan være uheldig for både mor og barn. Overvekt er et stort samfunnsproblem, og skyldes ofte et passivt stillesittende liv og for mye matinntak. Dette kan gi tyngre svangerskap, mer komplikasjoner under selv fødselen, problemer med ammingen og problemer med å komme i form  og ned i vekt etterpå.
På den andre siden kan for lite vektøkning være uheldig for barnet, ved at det blir født undervektig. Det er funnet uheldige konsekvenser for babyer som blir født med en vekt under 10-percentilen. Det vil si at det er bra for babyer å veie mellom 3 og 4  kilo når de er født til termin, med variasjoner i begge ender så klart. Forskning viser at lav fødselsvekt kan være forbundet med økte psykiske problemer når de blir store, samt økt risiko for hjertesykdom som voksen.
Tykke babyer har en økt risiko for kreft, og overvekt som voksne.
Den gylde middelvei er bra her, som ellers i livet.

Dette med fødselsvekt er delvis også noe man ikke kan regulere 100% bare via kosthold og trening under svangerskapet. Man er til dels programmert til å føde små eller store barn, og jeg ser alle varianter hos mine gravide, uavhengig av forutsetningene før de ble gravide og hvordan de lever underveis. Det er også andre medisinske faktorer i svangerskapet som kan ha betydning, som svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning og en redusert morkakefunksjon.
Disse tingene er det vi fastleger og jordmødre som skal passe på, og det er derfor man går til kontroller såpass ofte.

Når det gjelder det som vel er sakens kjerne i den saken jeg startet med, altså "Fotballfrue-debatten", så er det andre momenter og følelser som spiller inn her som gjør at debatten har blitt så ilter.
Fruen viser stolt frem en veltrimmet, men veldig tynn kropp, uten et strekkmerke. Flankert av nystelte lekre negler, vakkert glansfull hud og velstelt hår.
Og ja, jeg lurer også på hvor det ble av renselsen etter fødselen, med en slik liten truse; hvor er den løse huden på magen, og blå ringer under øyene?
Men jeg blir ikke så ful og sinna på henne at jeg må legge ut blogger og bilder for å latterliggjøre henne eller henge henne ut.
Det er flott at andre kvinner legger ut bilder av sin kropp, med løshud, strekkmerker og stor mage, for det er jo slik de fleste ser ut, både fire dager og fire måneder etter fødselen. Det er bra for dem som kommer etter og skal bli gravide og føde en gang, og garantert ikke kommer til å blir seende ut som Fotballfrue.

Men Fotballfrue hadde altså ikke den typiske nyfødtkroppen, og hun var stolt av det, og opptatt av å vise det frem.
Men det var ikke lov. Da var helvete løs. Man viser ikke frem "perfeksjon".
Skal man vise seg frem eller legge ut noe man er stolt av eller flink til, så er det best om det ispes et eller annet om noe man mislykkes med, eller ikke får til. Vi liker bedre å se bilder på Facebook av noe som gikk litt skeis, enn noe som ser perfekt og pyntelig ut. Vi lar oss lett trigge av såkalt vellykkede og pene mennesker. Da blir vi provosert, og det kan få oss til å få dårlig samvittighet og å føle oss mindreverdig.


De fleste av oss husker vel hvordan den ellers tynne og vakre prinsesse Kate viste seg med sin store "barselmage" da hun dro hjem fra føden med lille prins George. Hun ble hyllet for å vise frem at også prinsesser har en slik mage som de fleste av oss har i både dager og uker etter fødselen.
Og det var veldig bra og flott at Kate viste seg frem med den kroppen hun hadde da, det var tøft gjort av henne.
Nå er hun slank og veldreid igjen, og det skyldes helt sikkert en stor og iherdig innsats i treningshallen og bevissthet rundt kostholdet sitt. Ikke noe kommer av seg selv, ei heller for prinsesser.

Jeg har selv gått gravid og født seks barn. Det vises på kroppen det, men jeg ser hvordan jevn trening og bevissthet rundt kosthold og mosjon har hjulpet til å komme gjennom svangerskap, fødsler og tiden etterpå. Trening under svangerskapet gir både fysisk og mentalt påfyll, og det er vi selv som kan gjøre noe med det. En av de viktige jobbene jeg har ved å følge kvinner gjennom svangerskapet er å motivere dem til å finne sine begrensninger og muligheter, og å forsikre dem om at alle er ulike, og at vi må lære oss å akseptere oss selv som vi er. Samtidig som folk selv har et ansvar for å ta vare på kroppen sin.

Jeg har kikket litt gjennom blogger som Fotballfrue har skrevet etter fødselen. Til tross for at jeg i likhet med mange blir både forundret, provosert og "imponert" over hennes nyfødt-kropp, så skriver hun godt, og hun formidler fødselsopplevelsen på en flott måte, som kan virke som inspirasjon for andre. Hun har også et flott og naturlig forhold til ammingen, noe som også varmer et legehjerte som er opptatt av å fremme viktigheten av amming.
Hennes bilder av en tynn kropp og fokus på det, er noe jeg også er skeptisk til, og mener kan være uheldig i lys av hennes store innflytelseskraft, særlig på unge jenter og kvinner som fra før av er usikker på egen kropp.

Men jeg syns vi kvinner skal være snillere med hverandre, og tenke oss godt om før vi legger ut ting på nettet som en reaksjon på hvordan andre velger å fremstille seg. Vel kan vi syns det er provoserende og galt, men det er mange måter å vise sin uenighet på, uten at man må bruke kvinners verste sider.
Kanskje må Fotballfrue tenke over hva hun legger ut på sosiale medier. Men det er det jammen flere andre som må også.










 

Englesangens pris...

Mitt siste innlegg i Adressa sto i går, og handlet om den innsatsen som ligger bak den vakre sangen vi hører i Nidarosdomen og andre steder der det synges vakre julekonserter for tiden.
Min kronikk omhandler hovedsaklig Nidarosdomens Guttekor, der jeg selv har vært "kormor" i mange år, og kjenner til hvor mye slit og terping som kreves for at koret fremstår med sine vakre klanger og englestemmer.

http://www.adressa.no/meninger/article8790349.ece#.Uqom6lh3tIU.twitter

Uansett hva man driver med så ligger det mye øving, ofring og utholdenhet bak, enten det gjelder innen idretten, musikken eller på skolen.
Det jeg skriver om i innlegget mitt, er at skolen kanskje har litt å lære av musikken og idretten?
Jeg er enig med dem som snakker om at det liksom er mer akseptabelt å være "nerd" i hobbyer de driver med enn på skolebenken, og at det har vært en tendens til at man ikke skal kreves så mye av i skolen.
Alle skal inn i samme formen, og det er lite rom for dem som har evner og lyst til å yte det ekstra som trengs for å bli på et svært høyt nivå-

Det er betimelig å snakke om dette i lys av de ferske PISA-resultatene, som viser at skandinavisk skole er akterut i forhold til resultater i mange andre land.
Når det er sagt, så er det mye med den norske skolen som jeg foretrekker langt mer enn det jeg vet om kinesiske, japanske eller indiske skoler som sikkert gjør det bra på PISA. Tilgi meg hvis jeg er forutinntatt, men jeg regner med at de får med seg mindre av mange andre viktige egenskaper og verdier som norske barn får med seg; sosial kompetanse, evnen til å tenke og reflektere selv og å leke mer.

Men, jeg er glad for at mine unger som er med i slike aktiviteter som disse korene er. De får med seg verdier som jeg faktisk syns har gått litt tapt i både skolen og barneoppdragelsen generelt; høflighet, lære ting utenat/pugging, tålmodighet og disiplin.
Barn liker tydelighet, forutsigbarhet og autoritet, dersom denne er utøvd på en riktig og respektfull måte.

Nå skal både vi voksne, barna selv og mange andre nyte fruktene av høstens øving og terping, og snart få oppleve de vakre tonene og sangene fra disse utrolig flinke barna:-)

P-piller og lavterskeltilbudets dilemmaer...

For et par dager siden skrev jeg en blogg som ligger ute på Tidsskriftet for Legeforeningens nettsider.
Den omhandler dilemmaer knyttet til p-piller som lavterskeltilbud.
Det at jenter kan få tak i p-piller på helsestasjonen, uten legtime, og så og si gratis, er et flott tiltak.
På de aller fleste måter, vel og merke.

Det jeg stiller spørsmål omkring, og bekymrer meg over, er at vi som er fastleger for disse jentene, ikke får informasjon om at de faktisk har begynt på p-piller, og ikke får dette automatisk inn i journalen til disse unge kvinnene.
Det er veldig viktig for oss å vite at de faktisk står på p-piller, all den tid dette er medisiner som faktisk gir en økt risiko for blodpropp og andre plager hos noen.

Det er vel og bra med lavterskeltilbud, og de aller fleste helsesøstrene som skriver ut disse pillene gjør en utmerket jobb. Dette er også med og hindrer en del uønskede graviditeteri denne aldersgruppen.
MEN etter min mening så er det misforstått taushetsplikt og en svikt i informasjonsflyten når det ikke utveksling av slik viktig informasjon til legen.

Et annet moment er at vi ofte er fastlege til moren til disse tenåringene, og vi kjenner gjerne til viktige arvelige risikofaktorer, og det er lettere å få tilgang til disse hos fastlegen.

Så; lavterskeltilbud er vel og bra, og viktig, men ikke for enhver pris!

Les mer på bloggen min:


http://blogg.tidsskriftet.no/2013/12/02/p-piller-til-glede-og-bekymring

Mange milepæler...

I dag har jeg og minsten trent på å knyte sko.
Det sto på ukeplanen at de gjerne kunne øve på dette denne uken, så da var det bare å bestemme seg for det.

Som femtemann har han ikke blitt utsatt for overivrige foreldre som har vært opptatt av at han skulle tisse på potte som førstemann i barnehagen, gå på slaget 1 år, eller å lære seg klokka til han begynte på skolen. Stakkars gutten satt på gulvet til han var nesten halvannet år han, og kikket på oss andre, og vi hadde mer enn nok med å henge etter de fire større ungene, som var i hvert sitt univers i forhold til læring og nye kunster.

Men saken er vel at vi hadde fått såpass med erfaring etterhvert at vi raskt så og skjønte at ingenting feiler denne gutten, og at det ikke var noe å stresse med, verken det ene eller det andre. Man blir ganske erfaren som foreldre óg, etterhvert, og er mer trygg i rollen enn når man får den førstefødte. Og det er jo helt naturlig! Ingen kan jo være eksperter første gang de gjør noe, ei heller som foreldre.

I dag har altså lillebror på 7 lært seg å knytte skoene, endelig. Historien vil det jo slik at han takket være ivrige storesøsken lærte både å lese og skrive lenge før skolestart, og dette er jo en av de flotte tingene med å ha mange barn. De lærer av hverandre, og drar veksler på hverandre. Det er gjensidig glede og erfaringer.

Jeg tenkte litt på det, der jeg satt på stuegulvet og terpet på knuter og knyting; at det er litt rart at dette er siste gangen jeg skal lære barnet mitt akkurat dette. Fra jeg startet som småbarnsmor for 20 (!) år siden, har det vært utallige øyeblikk og episoder med milepæler. Det første smilet, den første grøttallerkenen, det første skrittet, barnebursdager, den siste bleien, første tannen, første skoledag og altså å lære seg å knyte skoen sin.
Med fem barn har det i årenes løp blitt utrolig mange av disse "historiske" øyeblikkene, og jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært spesielt og hver gang.
For å si det sånn, så er jeg en over gjennomsnittlig nostalgisk person, og jeg elsker å dvele ved milepæler og spesielle øyeblikk, både når det gjelder mine egne barn og i situasjoner ellers i livet.

Årene går fort, og man merker det ikke minst gjennom nettopp slike milepæler som barna når. Det er en slags bekreftelse på at de blir større og mer selvstendige. Nettopp slik det skal være. Men både fint, og litt rart og sårt for et mammahjerte.

Lillebror var svært fornøyd selv iallefall,  for det er stas å mestre stadig nye ting. Så i morgen har han planer å lære  bort knyting til kompisen som ikke kan å knyte skoene selv ennå...;-)

Fotballfruens fødestue-bag er lastet med...Lykkelig som liten!

Hundretusener følger den kjente "Fotballfruen" i oppløpet før fødsel nå.
Jeg har ikke selv lest så mange av bloggene hennes, og er kjent med at det er mange meninger og synspunkter på en blogg som hennes.

Men dama er tøff hun, og det er ikke som hviler på hennes skuldre, med en slik innflytelse som hun tross alt har.

Vi som driver firmaet Lykkelig som liten er selvsagt kjempeglade for å bli nevnt med navn og bilder i hennes blogg! I dag har hun skrevet om Ammesalven vår, og det er hyggelig.
Det som er ekstra fint med dette, er at hun faktisk fremmer det med amming på den måten, og viser at det å forberede seg på ammingen er en naturlig del av det å lage seg en "reisebag" til fødestuen.
Det har jeg som lege og ammeforkjemper sansen for:-)

http://fotballfrue.no/2013/11/19/utstyrsguide-del-v/

Små barn-store hjerter...

For et par-tre uker siden avviklet Nyborg Skole årets såkalte "Skole-jogg". Det går ut på at alle ungene skal løpe så mange runder som mulig ut fra sitt aldersnivå, og skaffe sponsorer blant familie og venner, som betaler en viss sum for hver runde. Kjempefint tiltak, både for mosjonens og innsamlingens del.
I år som i fjor, gikk pengene til organisasjonen Streetlight på Filippinene, og i år "løp" barna inn rundt 50000 kroner.

Lite visste vi for to uker siden, da barna jogget rundt, hvilken situasjon barna og de voksne som bor og jobber på barnehjemmet i Tacloban skulle bli utsatt for den siste uken. Fra å være et velfungerende og aktivt barnehjem, så er dette, i likhet med hele byen og mange andre steder på Filippinene, rasert av tyfon, og de står på bar bakke, og er heldige som kom fra uværet med livet i behold.
Mye takket være grunnleggeren av Streetlight, trondhjemmeren Erlend Johannesen på 30 år overlevde alle.
Han viste seg som en reell og uselvisk leder i krisen, og klarte å redde alle de 100 barna og voksne i sikkerhet da stormen raste som verst. Nå er de så heldige å være i sikkerhet, og han lover å bygge opp barnehjemmet, og er enda mer motivert til å gjøre en innsats for trengende barn på Filippinene.

Skolen til mine barn, Nyborg, har altså i en årrekke vært samarbeidsskole til Streetlight, og Erlend har selv deltatt på sommeravslutninger og fortalt oss om arbeidet sitt i Tacloban.
Dette har gjort at barna har fått et nært forhold til nettopp dette prosjektet. Det blir på den måten enklere for dem å se for seg og sette seg inn i barnas situasjon på barnehjemmet, og å få en bedre mulighet til å se at det er mange der ute i verden som ikke er like heldige og privilegerte som dem selv.

Dette har virkelig kommet til syne denne uken!
Jeg har en tiåring her hjemme som fra før av elsker å stelle i stand kakesalg, vaffelsteking og loppemarked til inntekt for ulike organisasjoner. Fra hun var 5-6 har hun trommet sammen venner og brødre, og stått ute i gata med plakater og bord, og servert forbipasserende på søndagstur. Deretter har hun stolt sendt penger til både Leger Uten Grenser, Redd Barna og Unicef.

Og denne uken har det vært full aktivitet i venninnegjengen. De har organsisert, planlagt og ordnet, og i dag arrangerte de loppemarked og kakesalg for Streetlight!
Noen hadde funnet leker og andre ting som var salgbart mens et par av jentene hadde bakt.
Ingen som var på Byåsen Butikksenter i dag unngikk å få med seg innsamlingen, for det ble tatt i bruk både sang, "tipsboks og store plakater for å skaffe kunder til standen deres.
Og jammen bar innsatsen frukter; de 6 tiåringene klarte å samle inn nesten 6000 kroner til dette gode formålet!!

Jeg blir så imponert over hvordan barn er så umiddelbare, og gjør ting så mye mer enkelt enn oss voksne. De handler i nuet, og bruker ikke tid på byråkrati, vurdering eller overslag. De bare gjør det!
For en dugnadsånd!
Vi voksne har jammen litt å lære av denne umiddelbarheten; å få ting gjort. Et sted på veien fra barn til voksen så forsvinner dette til dels, og vi blir oppslukt av det store "byråkrati-dyret" som hersker i samfunnet.

Nå er pengene allerede sendt direkte til Streetlight sin konto, uten fordyrende mellomledd, og vi stoler på at jentenes innsats blir tatt vel i mot på Filippinene.

Og her hjemme har vi en sliten og noe utladet jente, som har jobbet full dag og vel som det, og fortjener en pust i bakken nå:-)

Og jeg må innrømme det er en aldri så lite stolt mor også...




 

Kommunikasjon på timeplanen...

I går hadde jeg med tre av barna mine på jobb. De skulle være prøvekaniner for studenter som skulle øve på konsultasjon med barn.
Jeg har en ekstrajobb som universitetslektor der jeg underviser legestudenter ved NTNU i kommunikasjon. Her i Trondheim er legestudentene så heldige at dette med kommunikasjon prioritert på timeplanen, særlig de to første årene av studiet.

Vi leger blir gjerne kritisert for at vi er for dårlige til å kommunisere med pasientene våre. Det sies at noen av oss ikke har tid og mangler evne til å lytte til pasientene. Det er vel også et faktum at de aller fleste klagene mot leger faktisk går på kommunikasjon.

Dette skal vi ta innover oss, selv om jeg vel er av den mening at det er en vel utbredt svartmaling.
Det er mange som faktisk er godt fornøyd med legen sin, og den omsorg og behandling han eller hun får på legekontoret.
Det vil alltid være slik at menneskemøter er utfordrende, og særlig der en av partene er i en utsatt og sårbar posisjon. Det krever av oss leger at vi er lydhøre og váre på både verbal og nonverbal kommunikasjon. Dette er ikke alltid like lett, og noen vil bli skuffet, lei seg og sinte på oss, uansett om vi prøver etter beste evne også, i en travel hverdag.

Men det er nok en del leger som ikke er så gode på dette, og som ikke ser på dette ned kommunikasjon som noe man faktisk kan øve seg på og bli stadig bedre på om man øver. Dette gjelder vel for mange andre også.

Én ting er å snakke med voksne. En annen ting er å kommunisere med de minste pasientene; barna.

Det å snakke med barn er noe ganske annet enn å snakke med et voksent menneske. Dette er ikke minst aktuelt når vi har barn som pasienter. For å få til en god kommunikasjon med et barn er det mange ting som må fungere. Unger kan slå seg "vrange", og bli stille som en østers hvis de bestemmer seg for det, og det er viktig å få dem på lag fra første stund, slik at de føler seg trygge og komfortable hos oss.
Mange barn får jo skrekken bare de ser en hvit frakk eller hører snakk om en sprøyte eller et legekontor.

Jeg har mange barn som pasienter på legekontoret mitt. Det er en veldig hyggelig del av jobben, og gjør arbeidsdagen mer fargerik.
Det hjelper selvfølgelig å ha en ungeflokk hjemme, men det å kommunisere godt med barn trenger ikke bare ha med det å gjøre, og det er mange som har et medfødt talent til å snakke godt med barn uavhengig om de har egen erfaring hjemmefra.
Det går veldig mye på det å SE barnet fra første stund, og fokusere på barnet og ikke på foreldrene som gjerne er med.
Mange voksne har en tendens til å snakke over hodet på ungen, det vet vi fra alle mulige situasjoner, også på legekontoret.
Der har jeg blitt mer og mer tydelig; fra jeg roper inn barnet er det han eller hun som er i fokus, så får mor eller far bli med på sidelinjen.

Jeg ga dette rådet til studentene mine også, at de hilser på barnet først, og får barnet til å kjenne seg som hovedperson og den du er interessert i først og fremst.
Det er veldig aldersavhengig hvor man skal legge listen, og det kan være mange unger som er vanskelige å få så mye ut av, også rett og slett fordi de ikke har så mye info å komme med om hvorfor de er hos legen.
Men fra der er 3-4 år så spør jeg alltid ungene om de vet hvorfor de er hos meg i dag. Så får de forklare det på sitt barnlige vis.
Mange foreldre sitter og klør etter å ta over, og en del avbryter ungene og overtar praten. Det er veldig fort gjort, men jeg er nokså tydelig på at det er barnet som er min pasient, og når jeg skal snakke med mor så bruker jeg å si til barnet at "nå må jeg spørre mamma/pappa litt også". Det kan faktisk være en utfordring noen ganger å klare å holde fokuset på den lille når mor og far tar over praten.
Noen ganger, særlig hos større barn, må man vurdere om man kanskje skal få til en prat med barnet alene, og sende ut foreldrene. Evt avtale en time med bare barnet neste gang de kommer, for deretter kanskje å ta inn foreldrene. Dette må man prøve seg frem på.

Jeg tipset studentene også på at det er smart å nærme seg et barn ved å prøve å ta opp et ufarlig tema som de trolig kan være interessert i. F.eks. fotball hos en 8-årig gutt, hva de driver med på fritiden, litt om venner, og Kaptein Sabeltann eller Barne-TV hos et barnehagebarn eller One Direction hos en stor jente. Da kommer praten ofte igang, og der er lettere å komme inn på medisinske ting når isen er brutt.

Barn har en tendens til å hoppe hit og dit i en samtale. Det er veldig fort gjort å gå over til å snakke med mor for å få ut relevant informasjon fortere, men man må prøve å være litt tålmodig å la ungen bli ferdig. Det er en kunst å klare å komme inn på rett spor igjen, etter noen omveier hit og dit i et lite barnehode.

Har jeg en baby som jeg skal kikke i ørene eller lytte på brystet tar jeg gjerne den andre hånden og stryker barnet litt over hodet eller kinnet. Det kan også fungere fint og beroligende.

For å være helt ærlig så kan det være foreldrene som er den største utfordringen når man skal undersøke et barn. Jeg har i min tid sydd, undersøkt og behandlet mange barn, og det har gått best de gangene at foreldrene er med på at vi må være litt bestemte og tydelige overfor barna. Det er nesten håpløst å få dem på lag og kjenne seg trygg hvis foreldre begynner å si "stakkars deg", når foreldrene ikke klarer å holde barnet fast og bestemt under en undersøkelse, eller de signaliserer at de er usikre på hva det er legen egentlig skal igang med her. Skal jeg gjøre noe så enkelt som å kikke inn i ørene på en ettåring er jeg helt avhengig av at mor eller far holder barnet fast og konsist, ellers får jeg det ikke til , og det blir gjerne mye mer ubehagelig for ungen. Da gjelder det å telle til ti noen genger... Det er vondt å bli sydd eller stukket, og man kan være ærlige å si det, men at det går over fort. Man roter seg iallefall bort om man lyver og sier at det ikke er vondt eller motsatt, at det er helt forferdelig.

Og så er det "finalen" da. Barna som har vært på besøk noen ganger vet at det kanskje vanker en liten premie, særlig hvis vi har utført noen undersøkelser el.lign.

Men uansett så er det aller viktigste å se barnet og behandle det med samme respekt og oppmerksomhet som hvilken som helst annen pasient.

Sorgen og gleden de vandrer til hope...

I går var det bursdagsfeiring her i huset, da både store og små flagget og sang for meg, og jeg fikk både gode gaver og koselig oppmerksomhet fra både en stor ungeflokk og en snill mann og familie.

I dag er det Allehelgensdag; en dag for å kjenne på sorg, savn og et sår i hjertet som aldri gror.

Dette er jo selve livet; det å kjenne på og leve med kontrastene.

I dag var det min lille sønn som vi aldri fikk ha hos oss, som fikk litt ekstra oppmerksomhet.
Det er faktisk et vakkert skue å rusle på kirkegården på en Allehelgensdag. Det er et hav av blomster og kranser, og lys som er tent for noen man er glad i.

På denne dagen bruker jeg også å finne frem en sang sunget av Carola, og som har en vakker tekst laget av
Erik Hillestad. Jeg fikk CD-en med denne sangen i gave like etter av vi mistet vår lille sønn, og det tok meg faktisk et par år før jeg orket å høre på den.
Nå syns jeg faktisk det er godt, og sangen beskriver fint hvordan det kjennes å miste et barn når livet egentlig skulle begynt-


https://www.youtube.com/watch?v=ZDeW9Acau7M

 JAG VILLL ALLTID ELSKA

Ingen förstod vart Du blev av
men fast Din vagga är en grav
tror jag Du fann en öppen dörr
som barnen gör
Till rum med änglar att få se
dom lär Dig leka, ser Dig le
Åh om jag kunde vara med!
Det är Dig jag älskar

Det är Dig jag älskar!
Och en gång skall tystnad
ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Ingen är vackrare än Du
för Du har himmelsk klädnad nu
Du som är mammas sorg och skatt
jag ber i natt
När Du hör vita vingars sus
be att två änglar tar ditt ljus
ner till min mardröms mörka hus
Jag vill alltid älska!

Jag skall aldrig glömma
Och en gång skall tystnad
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Det är Dig jag älskar
Det är Dig jag älskar
Och en gång skall tårar
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Jag vill alltid älska -
aldrig glömma -
jag vill alltid älska!

Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång


 

Lys i mørketiden...

Det er blitt november, og mørket kryper stadig mer over oss både tidlig og sent på dagen. Det er mørkt når klokken ringer om morgenen, og like mørkt når vi drar hjem fra jobb.
På mange måter er mørket forbundet med kos og hygge også, og vi har en enda større grunn til å tenne talglys og gjøre trivelige sysler og ting innendørs.

Men for min del så må jeg innrømme at jeg syns mørket bli stadig mørkere år for år, og det føles innimellom tungt at det er så få timer med dagslys gjennom dagen.
Så allerede for flere år siden skaffet familien seg en dagslyslampe! Og jammen er det ikke bare mor i huset som syns denne er god, men også barna setter pris på at den den blir tatt frem nå i høstmørket.

Lysbehandling har faktisk blitt stadig mer benyttet både innen søvnlidelser og vinterdepresjoner. Som behandling går det ut på å sitte foran et spesialkonstruert lysapparat som gir ut lys med en intensitet som ligner på vanlig dagslys.
Kort fortalt så anbefales det å sitte i minst en halvtime, og er det snakk om tidlig oppvåkning som er problemet ved dårlig søvn, så skal behandlingen foregå om kvelden.
Er problemet at man føler seg "tung" og deppa, og har vanskelig for å komme seg opp om morgenen, så anbefales det å sette seg foran lyset om morgenen.

Dagslyslampen kan også hjelpe folk i vaktarbeid og folk som er døgnvill pga lange flyreiser og skifte av tidssoner.

 

 

 

For oss i familien er "sesongen" i alle fall i gang! Vi setter simpelthen lampen midt på frokostbordet, og snur litt på den innimellom slik at alle får lampen i fjeset. Poenget er nemlig at man skal kikke på lyset for å få best mulig effekt.

Det blir nå ikke en halvtime med lys på oss da, i en travel morgenstund, men faktisk så syns vi dette lille glimtet av "dagslys" er deilig, både store og små, selv om lampen ser snodig ut der den står mellom havregrynen og brunosten...;-)

 

 

Er det snakk om lysbehandling pga mer rent medisinske årsaker, så er det nok lurt å snakke med legen sin, slik at det blir gjort på riktig vis.

 

 

 

Men ellers så er kanskje dette et tips til dere som bare ønsker å krype enda lenger under dyna når vekkerklokken ringer om morgenen!

 

 

 

 

 

Superfood og møkkamat...

I går hadde jeg en ny kronikk i Adressavisen.
Der delte jeg noen av mine tanker omkring mat og hva det er vi driver og har i oss.

http://www.adressa.no/meninger/article8510013.ece

Vi lever i en verden som har blitt stadig mer polarisert også når det gjelder matvaner og mattrender, og mens de fleste av oss handler mer eller mindre bevisstløst i billigkjedene, tyr andre til supermatdietter og andre kostholdstrender, for å få bedre helse, finere kropp og et lengre liv.

De store matvarekjedene med Rema, Norgesgruppen og Coop bla., har utrolig stor makt over våre matvaner, og de skviser både priser, kvalitet og innhold i maten, og sitter igjen med enorme inntekter selv.
Og vi er som forbrukergruppe skremmende likegyldige når det gjelder hva vi stapper i oss. Det viktigste er at det er billig og at det er kjapt å lage, kan det virke som.
Hvordan det er produsert, om det er gode og sunne råvarer, og om det er bra for oss, det bryr vi oss alt for lite om.

Som en kontrast tjener også de som driver i andre enden av skalaen, med dietter, superpiller og vidunderkurer også millioner og milliarder. Det er nok av dem som tyr til nye og trendy vidunderkurer og kosthold, der det skifter på hva som er mest sunt og lurt å spise til en hver tid.

Jeg har nå troen på at vi har det best med å spise det meste med måte og at det er det jevne som drar.

Men at vi er så lite bevisste på hvor mye griseri og svineri som finnes i ferdigmat og billige produkter, det skremmer meg. Det er mye matvarer som ikke er det de utgir seg for å være, og mye farges, smakstilsettes og pumpes med holdbarhets-stoffer for at de skal seg mest mulig lekre ut for oss forbrukere. I tillegg er det stadig hevete grenser for hva som tillates av uheldige stoffer i mat, og og både dyr og fisk lever under svært kritikkverdige forhold, for at vi skal få maten billigst mulig.

Det har blitt mye reaksjoner og respons på artikkelen min, og det er flott at folk er engasjert, det trengs!

 

Når man mister uten å miste...

Vi har i alle år vært velsignet med besteforeldre til barna våre, som gladelig har stilt opp som barnevakter.
Jeg vet ikke helt hvordan vi skulle klart oss uten dem, med travle jobber og et stort engasjement og program utenom også.

Og det er takket være god helse at foreldrene våre har orket og klart å være barnevakt og så mye sammen med barnebarna, enten det har dreid seg om noen timer en kveld, eller hele barnevakthelger.
Dette er samvær som betyr umåtelig mye for oss, men ikke minst så er det utrolig verdifullt for ungene, og for den eldre garde også.

I dag har det vært innsamlingsaksjon for demenssaken, og jeg har tenkt ekstra mye på hvor heldige vi er som har foreldre som er spreke, ikke bare i fysisk forstand, men også når det gjelder hukommelse og det å være sprek i hodet.

Jeg blir nesten glad jeg, når jeg en gang i blant ringer moren  min, og hun ikke har tid til å prate fordi hun har invitert venner på middag, eller skal ut på konsert. Eller svigerforeldrene mine, som en svært sjelden gang ikke kan stille som barnevakt fordi de har reiseplaner eller skal på dans.

Jeg har selv mistet faren min. Det er så usigelig trist å miste foreldrene sine, og en far som har stått der som en trygg påle i livet. Da han døde av kreft for noen år siden falt en vegg ut, og det vil alltid mangle noe viktig og trygt i livet.

Det å miste sine foreldre eller sine aller nærmeste gjennom demenssykdommen, må være forferdelig tungt og sorgfullt, på en annen måte. Det blir som å miste flere ganger. Først når minnet, hukommelsen og personligheten forsvinner inn i demensen. For så å miste dem endelig en annen gang.
Sorgen kjennes kanskje uforløst på en måte, og det kan kjennes veldig tungt og utmattende. Man må også leve gjennom faser der man må være vitne til at en person man har så nær ikke er der som før. Noen blir sinte og aggressive, noen redde og angstfylte og andre mer apatiske. Man vet kanskje ikke hva som er i ferd med å skje, og det skapes mange vanskelige situasjoner, fordi både den syke og pårørende er ukjent med at det er begynnende demens.

Jeg fikk noe å tenke på en kveld jeg satt og snakket med en av mine nære venninner, som har begge sine demente foreldrene på sykehjem.
 Mens jeg har flust med barnevakter rundt meg til å hjelpe til og til å bidra i hverdagen, er hun opptatt med å være "barnevakt" for sine egne foreldre-
Selv om det er trist og vondt å se sine egne foreldre slik, sier hun at den verste sorgen var da det gikk opp for henne at hun var i ferd med å miste dem inn i demensen.

La oss håpe at en dag som i dag har gitt oss mer åpenhet og mindre tabuer omkring demens.
Økt opplysning hjelper godt på fordommer som vi har lett for å omgi oss med, og det er til det gode for både dem som blir rammet direkte og indirekte av en slik sykdom og skjebne.








 

Kvinner i skvis mellom profesjonalitet og samvittighet...

Reaksjonene har vært sterke etter at tre av de fire borgelige samarbeidspartiene for få uker siden felte ned en felles erklæring om at det skal bli lov for fastleger å henvise til abort.

Bloggeren Susanne Kaluza hadde et interessant innlegg i VG om dette temaet i dag, http://pluss.vg.no/2013/10/15/1394/oikSS8

Fra før av har det vært mulig å reservere seg fra selve inngrepet, men med påtrykk fra Krf, gikk Høyre og Frp med på å skrive under at leger nå skal få love til å nekte å henvise videre en kvinne som kommer til kontoret for å be om å bli sendt til sykehuset for å få utført en abort.

Legeforeningen sa i vår ja til å støtte dette.

Dette er etter min mening en stor og dyptgripende endring for kvinners situasjon og rettigheter. Man kan godt forstå at mange engasjerer seg, og opplever dette som et tydelig tilbakeskritt for kvinners rettigheter. All den tid norsk lovgivning sier at kvinner har rett til selvbestemt abort, så er det naturlig å tenke at det ikke skal legges hindringer i veien for at hun skal få gjennomført et abortinngrep så raskt og med en prosess som er så skånsom som mulig på alle måter.
Det å risikere å møte på en fastlege som sier NEI til å henvise jenta eller kvinnen er det lett å forstå at oppleves som både ydmykende og krenkende.

 De kvinnene og jentene jeg møter i jobben min er i en svært sårbar situasjon, og det å dra til legen for å be om å bli henvist til abort er for de aller fleste en tøff prosess som de gruer seg til. Da må det være en stor ekstrabyrde dersom man møter på en lege som sier nei til å fylle ut og signere henvisningen, slik at kvinnen må gå med uforrettet sak, og leve enda lenger i en fra før av vanskelig situasjon.
En "praktisk" utfordring er jo også at kvinnen helst vil ha prosessen gjennomført å snart som mulig, når hun har bestemt seg for å ta abort. Noen ganger kommer jenter som har kommet såpass langt at det begynner å haste med å få dem henvist. Da kan man ende i en situasjon at hun begynner å nærme seg grensen for selvbestemt abort i uke 12.

Dersom en fastlege av samvittighetsgrunner ikke ønsker å henvise, er hun prisgitt hvilket alternativ denne legen kan gi henne for at hun skal få den hjelpen hun har rett på. Ved et større legekontor, og i en by, er det enklere å ha tilgang til andre leger, men uansett så er det lite trolig og realistisk å tenke seg at hun får hjelp med en gang, og må trolig bestille seg en ny time hos en annen lege. På små plasser kan det rett og slett være vanskelig å ha noen alternativer. Hva gjør kvinnen da?

Som med de aller fleste saker så er det bombastisk å farge alt svart/hvitt, og jeg kan på enkelte vis forstå at enkelte leger har grunnleggende problemer og kvaler med med å involvere seg i noe som har med å "kludre" med liv og død å gjøre. Det må man respektere, uansett om man verken har forståelse for det eller at det er milelangt fra sine egne etiske eller religiøse overbevisninger. Det er lett å konkludere med at disse legene ikke har noe som helst som fastleger å gjøre, og at de snarest bør finne seg noe annet å gjøre.
Skal disse legene kunne jobbe som fastleger, en jobb de gjerne er flinke i forøvrig, så må det legges tilrette for at alle pasienter får den hjelp de rettmessig har krav på.
Noen foreslår et register for de legene som gjør krav på reservasjonsrett. Skulle det stått med et tegn på listene der man velger fastlege?
Disse legene må ha et vanntett system for avtale med en annen lege som hjelper kvinnen raskt og uten at hun må bestille time og vente unødig lenge.

Det er en kinkig situasjon både den nye regjeringen og dens "partnere" har satt oss i, og jeg kan ikke forstå hvordan de har tenkt at dette skal kunne gjennomføres uten at den svakeste part, nemlig kvinnen, risikerer å få det enda vanskeligere når hun kommer i en situasjon der abort er et alternativ for henne.

Den gode alensomheten...

I dag har min dag vært av det introverte slaget.

En gang i blant kjenner jeg trangen og behovet for å bare være på besøk hos meg selv, og kun holde meg selv med selskap.

Med en stor familie, en jobb der mellom-menneskelige møter er et viktig element, og som en utadvendt og sosial person, så er det ikke mange stundene der det byr seg en anledning til å være for seg selv.

De fleste som kjenner meg, og som tror de kjenner meg, har trolig et inntrykk av en utadvendt, sosial og pratsom person. Dette stemmer bra det, og jeg trives godt med alle mine barn, venner og bekjente, og de mange aktiviteter og interesser jeg dyrker.

Men jeg har stadig mer begynt å lytte til den andre siden av meg,-den mer introverte delen.

Noen ganger kjenner jeg bare at jeg trenger til å ha det stille, være for meg selv, og å kjenne etter hvor jeg er.

Jeg setter stor pris på stillhet, og jeg er heldig som trives veldig godt i mitt eget selskap.

Mens mange sysn det virker litt rart og pinlig å sette seg på en kafé for seg selv, gjør jeg det gladelig, og jeg nyter også å gå på konserter eller andre opplevelser for meg selv. Ikke noe galt med å gjøre det sammen med mannen min eller gode venner, men det er noe eget med å sitte for seg selv og oppleve et musikkstykke eller å gå i marka og ta inn alle lukter og synsinntrykk.

Jeg fikk virkelig prøvd dette da jeg for et par år siden var på en ukes "stillhets-retreat" i et kloster i Italia. Da levde vi i full stillhet i fem dager sammen, en gruppe på 10-15 mennesker. Sært, ja det er mulig, men det var og gjorde fantastisk godt.

Med mann og barn borte i dag, så bød anledningen seg igjen, og jeg har vandret rundt i vakre høstkledte Trondheim, og tatt inn høstfarger og stemning. Og jeg har kost meg i min alensomhet med vin og middag-

Men denne type alenetid har jeg ønsket selv, og jeg er priveligert som kan velge meg dette, og ikke minst; velge det bort. Jeg har alltids noen jeg kan ringe for å planlegge et besøk eller en kinotur. Og jeg har en stor familie som jeg snart skal se igjen.

Det er kanskje nettopp derfor det er så deilig å kjenne på roen og armslaget ved å være alene en stakket stund.

Noe helt annet er ensomhet som ikke er selvvalgt.

Det er veldig veldig mange som er ensomme blant oss. Jeg møter i jobben ofte folk som knapt møter et annet menneske gjennom uken, og der jeg kanskje er det eneste mennesket de har snakket med på lang tid.

Noen ganger føler vi fastleger oss som en viktig del av det sosiale nettverket til et menneske. 

Ensomhet og isolasjon gjør noe med et menneske, og man blir preget av det både psykisk og fysisk. Slik sett kan det bli sett på som et folkehelseproblem.

Ikke sjelden snakker jeg med innvandrerkvinner som forteller at de ikke har noe nettverk i byen eller i landet. Andre ganger møter jeg gamle som sjelden eller aldri får besøk av slekt eller familie, og sitter alene dag ut og dag inn. Og dessverre så er ensomheten ganske hyppig blant unge studenter, som har kommet til en ny by, uten nettverk og uten noen til å fange opp om de får plager og problemer på grunn av uheldig isolasjon og lite sosial kontakt.

Heldig er jeg som kan sitte her og nyte min gode "ensomhet", og vite at i morgen er jeg omsluttet av mange som er glade i meg. Og jeg glade i dem!

Kreativitet fremmer læring...!

De siste dagene har jeg tilfeldigvis kommet over flere artikler som omhandler bruk av kreativitet som en god katalysator for god læring.

Forskeren og kreativitets-eksperten Ted Robinson hevder at vi utdanner barn og unge ut av kreativiteten, og mener at vi er nødt til å tenke drastisk nytt innen utdanning og hvordan vi underviser ungene våre.

http://www.ted.com/talks/ken_robinson_how_to_escape_education_s_death_valley.html?source=facebook#.UkgXgYKgr-c.facebook

I Danmark har de hatt forsøk på ulike skoler, der bruken av økt kreativitet, kunst og estetiske fag viste å bedre undervisningen også i de mer tradisjonelle fagene. Den ble rett og slett mer effektiv og morsom.

http://www.forskning.no/artikler/2012/september/334358


Jeg må selv innrømme at jeg har vært opptatt av at ungene mine må få lært nok av de tradisjonelle fagene, og har gjennom 15 år og fem barn opplevd ulike sider av pedagogikken. Til tider har jeg ment at det har blitt mye fjas og lite "læring", og opplevd at ting har virket nokså planløst og tilfeldig.
Men jeg har jammen også opplevd fantastiske lærere og stort engasjement.

Skolen mine barn går på har en klar filosofi om å ta i bruk ulike former for kultur som en arena for både læring , kreativitet og samhold. Selv om det hok kan ta vel mye tid noen ganger, fra andre viktige satstingsområder, så ser jeg at satsningen på kultur er bra, og at det er verdifullt for barna.

Men som ellers, så kreves det både kompentente lærere og nok ressurser å få frem de forskjellige ungenes ressurser og kreativitet som grunnlag for læring. Det er mange ting som er fine på papiret, men de fungerer ikke uten ressursene!

Det bor så utrolig mye i barna våre! De aller aller fleste har mange ressurser venter bare på å få de riktige stimuli for å blomstre og utvikle seg. Unger innehar også så mye mer kompetanse enn vi ofte tror.
Men alle er ulike, det ser man bare man tar en titt i en søskenflokk. Da er den store utfordringen å ikke hive alle inn i samme kverna, kjøre dem gjennom, og tro at de skal komme ut på den andre siden, full av visdom, lærdom og selvtillit.
Det er mange fine ord om individuell læring, planer, og så videre.
Men hvordan skal de klare det de stakkars lærerne, som har 40-50 unger foran seg, med ulike behov og evner?

La oss håpe at det engang blir slik at det blir en skole som beskrives av Ted Robinson, der kreativiteten får blomstre, og barna får grobunn til å utvikle seg gjennom den.

Som en søt tilfeldighet satt datteren min på 10 forleden kveld med leksen sin på kjøkkenbordet; med Claude Debussy på ørene og malerkosten i hånden. Leksen var å male det hun tenkte da hun hørte på den vakre musikken.
Tenk på alle sansene hun fikk ta i bruk da!

 Forskere sier at følelser og kognisjon henger nøye sammen; det er så sant så sant. Og så spennende at anerkjennelsen øker for at dette er tilfelle!

Den besværlige lykkejakten...

I forrige uke startet det i NRK1 en ny serie som tar for seg temaet Lykke.
Det har nå vært sendt to episoder, og så vidt jeg har forstått så er det stor interesse blant folk for å få med seg denne serien.

http://tv.nrk.no/serie/oppdrag-lykke/mdhp13003213/sesong-1/episode-2

Jeg syns det er flott og sprekt av NRK å satse på en programserie som kretser rundt nettopp lykke-begrepet.
Det er nokså unorsk å i det hele tatt snakke om følelser, iallefall i det offentlige rom. Og når det attpåtil er et såpass "risikabelt" begrep som lykke, så er det enda mer modig.

LYKKE; ordet i seg selv er veldig vakkert, og så veldig følelsesladet. Det er fort gjort å gå seg litt vill i følelsene, og et slikt program kan fort bli oppfattet som klamt, påtvunget og kanskje litt "søtt" for enkelte.

Jeg syns at Lisa Vivoll Straume, lykkeforsker ved NTNU, har en fin tilnærming til temaet i programmet, og det er nyttige råd og tips å få for både deltakerne og oss som ser på.

Det er bra for både den enkelte av oss og for samfunnet vi lever i at begreper som Lykke, Takknemlighet og andre begrepet knyttet til følelser blir løftet opp som viktige temaer. Dette er temaer som gjerne er blitt sett på som veike, "bløte" og som fort har blitt litt latterliggjort.

Men er ikke det å kjenne på disse tingene nettopp å ta seg selv på alvor?

Det er så uendelig mye vi kan gjøre i forhold til oss selv, vår egen utvikling og vår hverdag, ved å bli litt mer bevisst hvordan vi egentlig har det. Det betyr ikke at alle skal gå rundt å være lykkelige hele tiden, vellykket eller å gå rundt og være takknemlig for alt.
Det dreier seg om å lære seg å kjenne på disse grunnleggende følelsene, og ved det å kanskje kunne gjøre noen grep selv, for å få det bedre med oss selv, og dermed også med dem rundt oss.

Det er ikke like lett å overskue eller å orke å kjenne på slikt i alle livets faser. Det er ikke alle som er utstyrt med samme evner eller muligheter heller. For enkelte kan derfor program om lykke og alle mulig bøker om selvrealisering og å finne seg selv, kjennes klamt og latterlig.

Men alt i alt så tror jeg dette er veldig bra for oss, og godt for både kropp og sjel. Det er et sunnhetstegn i vårt teknologiske og moderne samfunn at det er rom og åpenhet for å benke seg foran skjermen for å lære  mer om Lykke!


Jeg har skrevet flere blogger tidligere også jeg, om Lykke. Ta gjerne en titt på dem i linkene nedenfor;-)


http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2013/05/hverdagslykke.html

http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2013/03/en-lykkelig-dag.html

Vidunderdrikken Biola...?

Det har i nyhetene de siste par dagene stått om at forskere har funnet en gunstig effekt av at gravide får i seg såkalte probiotika, som er melkesyrebakterier som er helsefremmende på flere måter.
Den studien det vises til i nyhetene har funnet bevis på at barn som fødes av kvinner som har hatt et regelmessig inntak av probiotika, har mindre forekomst av atopisk eksem.
Dette er veldig spennende, og må sies å være et nyttig og enkelt virkemiddel mot en lidelse vi ser stadig mer av blant barn.

Probiotika finnes bl.a. i Biola og noen yoghurter.

Jeg har faktisk skrevet en blogg om Biola og dens gode og gunstige effekter allerede i 2010! For å slippe å gjenta meg selv, limer jeg simpelt hen inn denne bloggen, og jeg mener og tror at det meste som står der er korrekt informasjon den dag i dag.

Så det er bare å hive innpå med Biola og sunne yoghurter, for både store og små, og dem med stor mage;-)

Se linker for mer informasjon også.

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_6499&Main_6157=6263:0:25,6269&Content_6499=6178:107469::0:6271:1:::0:0

http://www.abcnyheter.no/nyheter/vitenskap/101111/probiotika-kan-gi-lavere-risiko-tidlig-fodsel

http://www.forskning.no/artikler/2010/juli/255896

Vidunderdrikken Biola…? :-)

Jeg har alltid vært veldig glad i Biola, og her i heimen er det stor iver blant de minste når vi en gang i blant kjøper Biola med bringebærsmak eller blåbærsmak, mens jeg syns det er like godt med et glass av den sure versjonen.

Og nå kommer den ene rapporten etter den andre frem, som viser at Biola er rene vidundermidlet, for både det ene og det andre av helseplager!

Det er rettere sagt det som Biola inneholder som er så bra for helsen, nemligprobiotika.

Probiotika er et gresk ord, og betyr for livet. Det er levende melkesyrebakterier som er helsefremmende, og ved å tilføre disse med maten eller som kosttilskudd, kan det hjelpe til å balansere bakteriefloraen. Dermed bekjemper disse “gode” bakteriene de “slemme” bakteriene i tarmen, noe som bedrer helsen vår på mange ulike måter.

Det er funnet at probiotika regulerer fordøyelsen, og hjelper dem med irritabel tykktarm, det reduserer plagene ved laktoseintoleranse og det kan redusere risikoen for tarmkreft, bl.a. Hos barn kan det redusere plagene ved diaré, og det er gunstig å ha i seg samtidig med at man går på antibiotika, fordi dette forstyrrer tarmfloraen.

I dag skriver media om at probiotika også kan gi lavere risiko for tidlig fødsel!!!

Det høres helt utrolig ut, men studien fra Folkehelseinstituttet  har sett på tall fra den store Mor- og barnstudien, og man så en klar forskjell på risiko for tidlig fødsel hos dem som fikk i seg mye probiotika og de som fikk i seg lite.

Les hele artikkelen her:

http://www.abcnyheter.no/nyheter/vitenskap/101111/probiotika-kan-gi-lavere-risiko-tidlig-fodsel

En annen spennende link mellom Biola og barnehelse var den såkalte Barneallergistudien ved NTNU i Trondheim.

Der kom det frem at Biola-drikking hos mor reduserte forekomsten av atopisk eksem hos barnet med 40%!

Det høres jo helt utrolig ut, i våre dager, hvor stadig flere barn får eksem.

I undersøkelsen drakk moren ett glass Biola fra uke 36 i svangerskapet til 3 måneder etter fødselen (med fullamming), og barn opp til to år fikk altså nesten halvert eksemforekomst.

Les mer her:

http://www.forskning.no/artikler/2010/juli/255896

Fenomenet “Functional food” er blitt stadig større og mer utbredt rundt om i verden, og har kommet mer i Norge også. Dette er matvarer som inneholder stoffer som har helsefremmende egenskaper, slik som altså probiotika har. I tillegg til Biola og Cultura så finnes det flere typer yoghurter, og brød og meltyper, for å nevne noe. Det vil sikkert komme mer på markedet her i landet også, og det er ikke alt som er like seriøst og fantastisk som reklamen sier.

Når det gjelder probiotika, så forskes det masse, jeg tror det kommer til å komme mange “solskinnshistorier” om disse basseluskene. Tarmen vår er et utrolig sted, store deler av immunforsvaret vårt styres herfra, og vi er avhengige av at det er gode forhold her for at vi skal ha det bra. Det har deler av naturmedisinen vært opptatt av lenge, og det er det stadig mer interesse for også innen den delen av medisinen som jeg er opplært i.

Så det er bare å hive innpå med et glass eller to:-)

Kvinner bærer halve himmelen...

For et par dager siden hadde jeg en kronikk i Adresseavisen, med tittelen "Kvinner bærer halve himmelen".

I kronikken forsøker jeg å beskrive den forferdelige hverdagen mange kvinner og jenter i Kongo lever i. I dette landet, som i flere andre steder opp gjennom historien, brukes voldtekt som krigsstrategi. Når kvinner rammes, rammes hele lokalsamfunn, og befolkningen blir mer sårbar overfor kriminelle grupperinger og kompanier, som er ute etter verdifulle naturressurser, som Kongo er fullt av.

Mange titusener av kvinner er blitt utsatt for voldtekter, og det er heldigvis noen av dem som får hjelp av mennesker som har valgt å vie sitt liv til arbeidet for disse kvinnene. En av disse er legen og gynekologen Denis Mukwege, som jeg skriver om i kronikken. Han har gjort et stort inntrykk på meg, og jeg er rørt og imponert over mennesker som ham, som velger å bruke sitt yrkesliv i et virke som både er risikabelt og utsatt på mange måter.

Kirkens Nødhjelp har i mange år vært et trofast støttespiller for dr Mukwege og hans arbeid. Det står stor resepkt av det arbeidet som blir gjort for disse kvinnene, som er helt uskyldige ofre i en kynisk krig om mineraler og diamanter.

Les kronikken min, og del gjerne med andre.
Verden må få høre om denne ondskapen og uretten som skjer med våre medsøstre.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article8263963.ece

Fra pilletrilling til parfymeri...

Jeg har en stund frustrert meg over apotekene.
Som lege har jeg automatisk en del å gjøre med apotek, særlig gjennom at jeg daglig sender pasienter dit for å hente ut medisiner jeg har skrevet resept på.

Men jammen er apotek ikke det de var en gang!
Da jeg selv var liten var et apotek som å komme inn i en egen verden; med en steril lukt av medikamenter og kjemi, alt var ryddig og renslig, og man handlet stort sett det man skulle ha over disk.
Og det man skulle ha på et apotek var kort og godt medisiner, plaster, halstabletter og bandasjer, pluss kanskje bitre mandeldråper før jul.
I dag kan det virke som om disse artiklene har kommet i bakgrunnen, og når man går inn i et apotek kan det kjennes som om man har kommet inn i en hvilken som helst fargerik butikk, der det selges alt fra kosmetikk og tannkoster til strømper og solkremer. Ikke minst kosmetikk; hyllene er fulle fra topp til tå med alle slags hudpleiemerker, og det er jammen ikke langt fra at man tror man har havnet på et parfymeri. Den største forskjellen er kanskje graden av sminke og pynt på damene som jobber der.

Det som har frustrert meg en del, og ikke minst mine pasienter, er at det virker som om mange apoteker stadig er tomme for helt ordinære medisiner som jeg skriver resept på. "De har det ikke på lager", selv om det er medikamenter som er brukt støtt og stadig. Dette medfører at pasientene enten må vente i dagevis på å få medisinene sine, eller så må de gå fra apotek til apotek, i håp om å finne det de har fått skrevet ut av legen.
Jeg syns dette har blitt et stadig økende problem, og det er faktisk ikke noen kjekt for gamle Olga på 80 å måtte gå fra sted til sted når de trenger tablettene sine.

Er det pga trange marginer de har så lite lager?
Er det andre prioriteringer de har på varelageret?
Jeg aner ikke jeg, og det er med forbehold om at jeg tar riv ruskende feil at jeg skriver dette.

Det er heller ikke uproblematisk at en del pasienter får anbefalt å skifte merke eller type medisin innen samme gruppe. Dette er tabletter som har samme virkning, men det er ulike firmaer som har samme type medikamenter. Dette kan medføre at eldre pasienter blir forvirret, og i verste fall så blir det feilmedisinering av det. Slik kan det bli dersom apotekene har bedre avanse på enkelte av typene. Apotekene skylder gjerne på at det er staten som har bestemt at man skal tilbys rimeligste alternativ av synonympreparat, men det er ikke uten utfordringer.

Men jeg har et klart inntrykk av at et apotek er blitt en butikk, der de kommerse interessene avgjør hvilke medisiner som er "lurest" å selge, og at vi dyttes på av kampanjer for ditt og datt av varer de selger.

Og nå er det stadig nye tilbud de annonserer med. De måler blodtrykk, blodsukker og jammen kan man få sjekket føflekkene sine også!
I og for seg så er det helt sikkert mye bra med at folk kan få ulike tilbud som et "lavterskeltilbud". For noen er det tungvint og en dørstokkmil å komme seg til fastlegen.

Noe av det jeg reagerer på er prisen! Jeg så i dag en annonse fra et apotek, der de tar 350 kroner for å sjekke 1 føflekk!! Og så 150 kroner for de neste man vil ha sjekket.
Dette syns jeg høres ut som flåing, og jeg syns det er så rart hvordan folk oppfatter enkelte tjenester og kjøpe som helt greie, mens de syns andre ting er veldig dyrt.
Noen kommer til oss leger og har ikke med seg penger, og syns det er dyrt med 186 kroner. Det er vel ingen som ikke hadde hatt med seg penger til frisøren eller apoteket, og sagt at de ikke har penger...?

Jaja, folk må gjerne bruke 4-500 kroner på en føflekksjekk for meg, og dersom dette medfører at flere blir oppdaget før de får alvorlig sykdom, så er det bra.

Men jeg syns nok at apotekene burde ha et enda større fokus på å se til at gamle, syke og svake skal få slippe å gå fra apotek til apotek, og slippe å skifte til nye tabletter med andre farger og navn, fordi det er noen som tjener på det.

Så det så!

Det vanskelige valget...

Da er valget tatt.
Det er valgkveld, og valgvake over det ganske land.

Tenk så heldige vi er som kan ta det som en selvfølge å kunne våre med og stemme på hvilke mennesker og partier vi ønsker å ha til å bestemme over oss og for oss her i Norge.
Det er så utrolig lett å ta dette for gitt, her vi bor i trygge, lille og beskyttede Norge.

Jeg har gjort min borgerplikt, og gjorde det med glede.
Det ble et valg ut fra hjertet denne gangen. Og å følge hjertet er kanskje det mest ærlige man kan gjøre.
Kanskje ikke alltid så strategisk eller smart. Men for meg er det ikke riktig å være strategisk og smart alltid. Dette gjelder også innen politikken.

Jeg har noen hjertesaker. Dem håper jeg mine kandidater og parti vil kjempe videre for i årene som kommer.

Jeg håper også at menneskene som i kveld blir valgt inn for å sitte i landets Storting vil kjenne på ansvaret de har; ikke bare for å sikre oss som er stemmeberettiget nå flere goder og rettigheter.
Jeg håper de vil ta ansvaret for å sikre våre barn og etterkommere en like trygg og god hverdag som vi selv lever i.

Jeg har selv mange barn. Det som går igjen hos dem er at de er opptatt av miljøet vårt og klodens fremtid.
Dette har dessverre ikke blitt de store og viktigste temaene blant journalister og politikerene på alle valgmøter og debatter.
Men vi plikter å ta barna våre på alvor, i deres bekymring for miljøet, og for det grunnlaget vi skal legge for dem.

Om noen år skal de få stemme med. Det er fint å se hvor engasjert de allerede er. Da er det håp for årene som kommer óg:-)

Godt valg!

Dyre edle dråper...

Vi som jobber med gravide og fødende, vet at ikke alle babyene kommer med storken; heller ikke vi den naturlige veien, der mor og far har bidratt med sitt på den mest "normale" måten.

Det er jo snart så mange måter å bli gravid på, og måter å bli befruktet og få barn på, at den gode gamle metoden i sengehalmen har fått mange "konkurrenter". Assistert befruktning på den ene eller andre måten har medført at stadig flere par og mennesker har fått sitt ønske oppfylt om å bli foreldre.
Dette er en heldig utvikling for dem som ellers ikke kunne ha blitt foreldre, samtidig som det på den andre siden gir grobunn for en del diskusjoner og dilemmaer, på grunn av både etiske og fysiske faktorer.

Barn som kommer til verden etter befruktning med donorsæd er også blitt ganske vanlig her til lands, og ikke sjelden har kvinnen vært i Danmark for å bli inseminert med sæd fra en dansk donor.
I Danmark er det fremdeles anonym sæddonor, og noe det eneste kvinnen eller paret får vite er bl.a. øyefarge og høyde.

Jeg var nylig innom et studentbolig-kompleks i København. Der hang det store plakater rundt omkring, hvor de reklamerte for sæddonasjon, og prøvde å få tak i nye sæddonorer.
Unge mannlige studenter skal fristes til å levere sæd til en cryobank, og derved få spedd på studentøkonomien sin.

Nordisk cryobank som de kaller seg, gir guttene 300 kroner for hver "skvett", og skriver at man kan bli 3000 kroner rikere om måneden dersom man gir en leveranse 6-10 ganger om måneden...!
Jeg må si det er ambisiøse mål, og disse donorene får det travelt innimellom forelesningene dersom de skal rekke å produsere og levere alle disse bidragene til en donor-baby-

Jeg husker faktisk fra legestudiet selv jeg, at guttene på kullet mitt ble fristet med "sydentur", dersom de kunne levere sæd til IVF-klinkken ved sykehuset.

Jaja, det er bra at noen lar seg friste, eller kanskje også noen som ser på seg selv som gode hjelpere til folk som ikke får til å lage barn selv.
Det er forsåvidt greit det, og jeg ser som fagperson at mange har stor glede og nytte av at noen menn ofrer seg.

Men på det helt personlige planet må jeg ærlig innrømme at jeg håper at ikke mannen min eller sønnene mine bidrar til å befolke verden på dette viset...
Jeg respekterer fullt ut at andre tenker annerledes enn meg, men jeg sliter litt med dette altså;-)

Det er i mitt hode en stor vesensforskjell på en blodbank og en sædbank, og jeg kjenner at jeg syns man gir fra seg noe ganske spesielt ved å være sæddonor, og at det er mer enn en hverdagslig sak. Men jeg tror at mange unge virile gutter tenker på dette på en langt mer ukomplisert måte når de ser disse reklameplakatene.

Håper bare de slipper å få unger på døren om en del år da; det kan bli en blåmandag for en del av disse gutta, som har tjent seg enkle lommepenger i en lykkelig og ubekymret studenttid.