Debatten har rast de siste ukene om matpakker og oppofrende mødre, som pynter og dekorerer barnas nistemat til 10 i stil.
Andre damer, særlig taleføre og skriveføre av det såkalt "radikale" slaget, ser enda rødere når de hører om disse super-matpakkene og -mødrene, som gir andre mødre igjen dårlig samvittighet for at de ikke klarer å leve opp til dette racet og forventningene.
Såkalte mammabloggere, som har lagt ut bilder av de fine matpakkene, og anfefalt bøker med gode tips om matpakkelaging har fått det glatte lag, og det har vært en interessant diskusjon å følge fra sidelinjen.
Fra sidelinjen, ja, selv om det bare her i huset lages 6-7 matpakker hver morgen!
Jeg har ikke klart å hisse meg helt opp verken på den ene eller andre, og vi har nå smurt brødskiver og lagt på pålegget som før vi, uavhengig av frustrerte utbrudd og fine fjonge bilder av nistematen.
Én ting er at det for de fleste av oss er nokså urealistisk å både få tid eller lyst til å skjære ut grønnsaker eller fruktbiter i dyremønter eller blomsterformer. Eller å klare å ha fantasi og overskudd til å finne på stadig nye retter i matboksen til minsten.
Men noe annet, og enda mer fascinerende er at noen kan bli så
provosert av at enkelte mødre (dere må ha meg unnskyldt fedre...) velger å gjøre dette!!
Det må da virkelig være greit og prisverdig at noen gjør det, så sant det er noe de faktisk orker og har lyst til.
Vi kan da ikke gå rundt å få dårlig samvittighet eller mindreverdighets-komplekser fordi om noen er flinkere enn oss til lage matpakker, strikke gensre, holde orden i skolesekken og lekseplanen til barna, eller gå på søndagstur i marka med ungene sin!
Jeg så nylig et intervju med Anne-Kath. Hærland hos Anne Lindmoe. Der snakket hun om at vi nordmenn har så forb.... lett for å føle oss
krenket. Vi blir krenket av at noen gjør ting vi ikke får til selv, eller at andre får oss til å føle at vi burde gjør sånn eller slikt.
Hun har faktisk litt rett i at vi selv til en viss grad kan velge om vi vil bli krenket, eller om vi rett og slett skal gå videre og bare registrere at noen klarer mer enn oss på noen punkter, eller tenker annerledes eller velger å prioritere annerledes enn oss.
Dette er ømtåelig, men det er noe å tenke på, det syns jeg.
Jeg kan ærlig talt syns det er litt tullete å bruke så enormt mye tid på å lage slike kunstferdige matpakker dag etter dag. Men det er noe helt annet enn å latterliggjøre kvinner og mødre som velger å bruke tid på dette, slilk enkelte journalister iallefall har gjort. "Slike" mødre og bloggere blir omtrent betraktet som enkle og overfladiske, og ikke minst gammeldagse og reaksjonære.
La gå, noe av det kan være litt "gammeldags", og passe dårlig for de ivrigste lilkestillingsforkjemperne, som vil at vi skal være helt like på alle mulige måter, for det er "best for barnet", vissnok...!
Men kanskje er det slik at denne "matpakke"-greia og cupcakes-greia, for den saks skyld, en slags motreaksjon på at mange kvinner kjenner seg veldig skviset for tiden, på det å være mor...??
Vi skal fortest mulig ut fra fødestua, fortest mulig ut i jobb etter barselpermisjon, ammingen er det ikke så nøye med, fordi det er viktigere for barnet å ha far hjemme på dagtid mens barnet ennå er baby, og vi skal nærme oss "mannssamfunnet" fortest mulig.
Visstnok er visst dette det beste for barnet også...
Nå havner jeg langt ut på viddene fra matpakkediskusjonen, ser jeg, men det er kanskje fordi en del av dette kanskje henger sammen?
Det jeg skulle si til slutt er at vi altså ikke er så veldig fancy i matpakke-veien. Men ungene virker da rimelig fornøyd uansett.
Men i dag slo far i huset til, med en litt søt "veske" til datteren vår, som skulle på skogstur.
Der oppi lå det et ostesmørbrød, som var klart for å henges på en grillpinne over bålet;
det var en snill og flink far det:-)
