LIVSLANGS-ny blogg!...

Hei!

Jeg har vært litt i dvale i det siste, på bloggefronten.
En av grunnene er at våren er spekket med travelhet og gjøremål, ikke minst når man har mange unger, som skal feires og "avsluttes" både på skolen, idrettsbanen og i kor og musikk.

Den andre grunnen er at jeg er i ferd med å flytte bloggen min ut av "Lykkelig som liten".
Lykkelig som liten er jo firmaet som jeg om mannen min driver, og der er det full satsning mot nye høyder for våre fantastiske naturprodukter for store og små. Men det er en annen historie;-)

Jeg har bestemt meg for å kreere en helt egen blogg, som skal leve sitt eget liv, og jeg håper og ønsker at så mange som mulig har lyst til å følge meg videre!

Min nye blogg skal hete LIVSLANGS

Det henspeiler på at jeg skal fortsette å skrive om både de små og store ting som opptar meg i livet, der jeg er nå, der jeg har vært og dit jeg går videre.

Bloggen er litt under utvikling ennå på den estetiske siden, men hjertelig velkommen skal dere være!
Jeg håper at dere som er faste følgere blir med meg dit, og fortsetter som følgere.
Og hjertelig velkommen til alle dere som titter innom bloggen min også.

Velkommen til LIVSLANGS!

www.livslangs.no

Solen-venn og fiende...

Solen er en grunnleggende kilde til liv. Vi er helt avhengig av solen for å leve, og det er noe livsbejaende og godt ved å kjenne solstrålene mot kroppen, særlig etter en lang og kald vinter. Det er morsomt å observer hvordan trauste sindige nordmenn kommer ut av "hiet" når solen og varmen kommer igjen om våren, og det er som om vi skifter personlighet, og blir både blidere og mer utadvendte. Vi er raske med å ta frem både grillen og shortsen, og benytter enhver anledning til å være ute i solen og lyset.

Men solen er også en farlig fiende, og har skylden for sykdom og lidelser, dessverre i økende grad, og så her i landet.
Forekomsten av hudkreft har økt kraftig, og en av grunnene er at vi har drevet med uvettig soling i generasjoner. Norge er på den dystre toppen av statistikken når det gjelder forekomst av føflekkreft, og det har blitt mangedoblet antall de siste tiårene.

Hvem av oss som har levd en stund husker ikke påsker og sommerferier der vi så som kokte hummere, og solkremen som gjaldt var Spenol og kokosolje...? Tidene har heldigvis forandret seg, og med økt forskning og kunnskap er det blitt bedre, og vi har blitt en god del flinkere til å ta vare på huden vår.
Men fortsatt er det langt igjen, og vi nordmenn er ille til å "nyte" solen på måter vi ikke burde, og som kan gi skader og sykdommer på sikt.

Folk drar til Syden som aldri før, og da er det et nokså klassisk syn at nordboere ligger og steker flesket midt på dagen, når solen er høyest, og alle "innfødte" har gått inn i skyggen for lengst...

Bruken av solarium er også høy, og dessverre så har det vært en trend blant ungdom at det er fint og status å være brun, særlig blant jenter, men også en del gutter syns det er stas å være "tanned".
I fjor ble det innført forbud mot solarium for dem under 18 år, men det er jammen ikke lett å håndheve.
Jeg blir skremt når jeg hører mine egne barn forteller at de vet om barn som bruker solarium i en alder av 12-13 år! Da er det noe riv ruskende galt et sted!
 Faktisk så er bruk av solarium på toppen av kreftfremkallende kilder, i tillegg til tobakk og asbest, så dette er ikke noe å spøke med.

Vi skal kose oss både med soling, bading og å bli brune. Men det er enkelte greie forholdsregler man tydeligvis kan høre om og om igjen. Og ikke minst hvis man har barn som også skal oppholde seg ute i solen, ikke bare i syden, men også her i nord, hvor solen kan bli veldig sterk midt på sommeren og midt om dagen!

*Bruk solkrem! Det er et greit råd å smøre seg 20 minutter før man går ut, så kremen går inn i       
   huden. Det er greit å bruke rundt faktor 20-30. Høyere faktor gir ikke tilsvarende høyere beskyttelse. Det viktigste er å ha på rikelig! En av syndene folk gjør er så smøre på for tynt lag og for sjelden.

*Smør ofte! Gjerne hver 2-3 time, dersom man svetter en del. Det er også viktig å smøre seg selv eller barnet sitt etter bading!

*Husk nese og ører! Har man lite hår, så er det viktig med en caps eller solhatt.

*Ta på klær! Det er viktig å dekke til kroppen med klær om man er lenge ute i stekende sol, eller kjenner at man begynner å bli brent.

*Bruk en god og fersk solkrem! Det er greit å bytte den ut dersomm den har ligget i årevis, da virkningsstoffene blir dårligere med tiden.

Det er viktig å kjøpe en god og trygg solkrem, som beskytter både mot UVA og UVB-stråler.
Begge er skadelige for huden, og kan medføre til hudkreft.

*Sjekk føflekkene Det er en grei regel å se over føflekkene sine jevnlig. Ta en titt over hele kroppen, også under føttene og i hodebunnen. Man må da gjerne ha noen til å hjelpe til, og se over ryggen også. Er man i tvil, så ta en tur til legen. Det er bedre å komme en gang for mye enn en gang for lite.

Man skal særlig være obs på føflekker som forandrer seg, som begynner å vokse, endre farge, klø eller blø.
Det er vanlig å få flere føflekker med årene, og det er vanlig å få flere når man er gravid. Det er ikke alltid så lett å vite, men er man i tvil, så gå for en sjekk.




Tar man de nødvendige forholdsreglene, så finnes det vel ikke noe deiligere enn å nyte solen, og kjenne at man har vært ute og kost seg med sol og varme.

Sunt er det óg!

Her er noen relevante lenker, med tips og råd:

http://blog.medisin.ntnu.no/paskesolas-festbrems/
 http://www.mayoclinic.org/healthy-living/adult-health/in-depth/best-sunscreen/art-20045110
http://www.mayoclinic.org/diseases-conditions/skin-cancer/basics/prevention/con-20031606

Barsel i skvis...

I dag har jeg skrevet en kronikk for Adresseavisen, som omhandler et av mine hjertebarn;
barselomsorgen!

http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article9631735.ece

Jeg har i årevis engasjert meg innen barselomsorgen, og har både skrevet kronikker, blogger og innlegg om dette viktige temaet.
Jeg har også jobbet sentralt i arbeidsgrupper i Helsedirektoratet, som representant for allemennlegene, og prøvd å bidra med mine innspill for at mor og barn skal få så gode vilkår som mulig i starten av livet til det lille nyfødte barnet.

Det å føde et barn er en av de aller mest naturlige tingene i verden, men også en av de mest dramatiske og skjellsettende situasjonene i livet. Til tross for at det oftest er friske kvinner, som i og for seg ikke er "pasienter", så trenger mange ekstra omsorg, tilsyn og råd for å starte livet som nybakt mor på en best mulig måte, og det er hevet over enhver tvil at det å få god støtte i starten gir en bedre mestringsfølelse, og samspill med det lille barnet.
Dette er igjen også positivt for hele familien, også for den nybakte far, og for det å etablere seg som familie.

I kronikken problematiserer jeg at det har blitt stadig kortere liggetid ved sykehusene, uten at disse har tatt hensyn til at det ikke er bygd ut et forsvarlig mottaksapparat  ute i kommunene.
Dette medfører at mange sendes hjem til uverdige forhold, der de blir overlatt mye til seg selv, med et lite nyfødt barn, noe som medfører unødig stress, dårlige vilkår for ammestart og en rolig og gunstig barseltid.

Det har nylig kommet nye nasjonale Barselretningslinjer.
Disse skal bidra til å sikre at nyfødte og nybakte skal sikres en trygg, forutsigbar og god barselomsorg, uansett hvor de bor i landet.
Retningslinjene har tatt innover seg at liggetiden har gått ned mange steder, og sier at det skal sikres at det er hjelp å få når man sendes ut.
Men som så mange andre retningslinjer, så er dette bare anbefalinger, og det er dessverre opp til kommunene om det øremerkes kroner og stillinger til dette.
Det jeg blir mest opprørt av er dette at liggetiden har rast nedover, og det at det virker som om sykehusledelsen ikke er sitt ansvar bevisst når det gjelder å påse at det er hjelp å få i den andre enden!
Det er helt avgjort økonomiske incentiver  for å få ned antall liggedøgn, og dette gjelder de fleste avdelingene ved sykehusene.



Det kan være greit for mange å dra tidlig hjem, og mange har godt nettverk og kjenner seg trygge og klare til det.
Men det må ikke være slik at mange føler de må trygle og be om å få et døgn eller to ekstra, og kjenne på usikkerhet om de får nok hjelp før de sendes ut.
Det tar tid å komme igang med ammingen, og det er svært vanlig nå at man sendes ut før ammingen er kommet ordentlig igang; helt i mot det som står anbefalt i offisielle råd.

Norge er et rikt land, og det er trist og en fallitterklæring dersom man ikke har tid og råd til å tilby nye verdensborgere en optimal start på livet.
Noe som helt sikkert er en god og fornuftig investering for samfunnet og fremtiden!

Et møte med Dalai Lama...

I går hadde jeg en av de opplevelsene setter spor i kropp og sjel da jeg deltok på møte med Dalai Lama.


Dalai Lama er vel en av de menneskene i hele verden som er mest kjent, og som har en enorm stor betydning i manges liv. Det har vi i stort monn merket her i Norge de siste ukene, og denne lille mannens kraft og innflytelse har blitt rikelig bevist ved at selv en norsk demokratisk regjering ble for redd til å møte ham av redsel for stormakten Kina og poltiske og økonomiske interesser.

Tenzin Gyatso var bare to år da han ble utvalgt til å bli den neste Dalai Lama, og han har hele livet levd som et religiøst overhode for den tibetanske befolkningen. Han har utviklet seg til å bli en formidler av medmenneskelighet, nestekjærlighet og for å fremme universelle ideer og verdier.
Det var også dette han i 1989 vant Nobels Fredspris for.
Og som Kina er rasende sint på, fordi han står for Tibetansk frigjøringskamp, noe kineserne ikke vil ha noe av.
Dalai Lama har tidligere vært både politisk og religiøst overhode, men har ikke lenger den politiske rollen, selv om han tydeligvis blir tildelt denne i stort monn. Også blant norske politikere-

Det er fascinerende hvordan enkelte mennesker blant oss innehar en helt spesiell og unik karisma, og gjør inntrykk og setter igjen tydelige avtrykk hos alle de møter. Nelson Mandela var en, Gandhi var en annen og verden har noen som får en rolle og betydning som går langt utover det som kan forventes av et vanlig menneske. Men de er bare omgitt av et særegent "lys" og kraft, og den som er rundt dem kjenner dette og blir en del av det.

Det var veldig fint og sterkt å sitte i salen og høre denne gamle mannen på snart 80 år snakke om "Compassion in everyday life". Hvordan dyrke frem mer kjærlighet i livet, både til seg selv og andre mennesker rundt oss.
Dalai Lama ble spurt om hva som er det viktigste i livet; svaret var enkelt og kort:
HAPPINESS and JOYFULNESS

Han sa det så enkelt og greit. Og han har så rett i at dette vel er alles drøm og det alle strever etter, enten de er ung eller gammel, muslim, kristen eller buddhist; å være lykkelig å ha et lykkelig liv.

Dalai Lama var også opptatt av at håp er en viktig drivkraft i vårt liv.
"Basis of our existence is HOPE"

Han har så mange gode og enkle råd til oss om hvordan leve livene våre, mest mulig i harmoni både med oss selv og hverandre. Både i en liten sammenheng og i større sammenheng som angår verden som helhet.

Det er dette som gjør Dalai Lama så elsket men også så hatet.

Tunge unger...

Jeg er i år "deltager" på den store nasjonale helsesøsterkongressen i Norge; egentlig i regi av firmaet mitt Lykkelig som liten, men er så heldig å få med meg det faglige programmet også.
Og i år er hovedtemaet på kongressen overvekt og fedme hos barn og unge.
Dette er -dessverre- et så stort og økende problem blant denne aldersgruppen at det er et naturlig hovedtema på en stor kongress for dem som jobber nærmest barn, nettopp helsesøstrene.

Jeg har i det siste vært engasjert i denne tematikken, både i intervju med TV2 om snopftåtsingen i påsken, og gjennom en blogg jeg hadde på Legetidsskriftets nettsider. Her problematiserte jeg det faktum at vi har en tendens til å kose oss i overmål, og vi kjøper snop og "koser" oss i alle mulige sammenhenger stadig mer.
Noe som medfører nettopp det som tas opp på denne kongressen her i Stavanger, nettopp overvekt, fedme og inaktivitet.

 http://blogg.tidsskriftet.no/2014/04/15/paskekos-pa-helsa-los


Overvektproblemet kalles rett og slett en ny epidemi blant eksperter her, og det er bekymring for at helsemyndighetene ikke har innsett alvoret og hvor det bærer hen, dersom det ikke tas store og omfattende grep.
Det må kalles en betydelig utfordring når 1 av 5 barn er definert som overvektig! Faktum er jo også at barneovervekt gjerne fører til overvekt og fedme som voksen, med de negative og alvorlige helsemessige konsekvensene dette har.
Faktisk så viser forskning at svær fedme ved 20 års alder forkorter gjennomsnittlig livslengde med 13 år. Det er faktisk veldig mye.

Overvekt og fedme er et komplekst og sammensatt problem, og skyldes både arv, miljø og andre faktorer.
Det som nokså skremmende å se, både nasjonalt og internasjonalt, er at fedme er en "klassesykdom", der det forekommer i langt større omfang blant lave sosio-økonomiske klasser.
Dette skal vi ta innover oss, og det er bare ett eksempel på den stadig større forskjellen mellom folk i vårt "likestilte" samfunn, som vi gjerne liker å tenke på oss selv som.

Jeg sukker inni meg både titt og ofte jeg, når jeg hører barna mine fortelle om hva enkelte i klassen har med seg som skolemat dag etter dag.
Det sier seg selv at det blir dårlig tannstell, muskel-og skjelettutvikling og kognitiv utvikling, i tillegg til fedme, når noen barn har med seg pizza, boller, loff med Nugatti og søte drikker dag etter dag.

Tar lærerne affære? Eller er de redde for å gripe inn i privatlivets fred?
Dette kan rett og slett kalles omsorgssvikt, om den er bevisst eller ei, og vi har som oppegående medmennesker en plikt til å gripe inn og hjelpe dem det går utover, nemlig barna!

 Inaktivitet er også et stort folkehelseproblem, og både store og små sitter på baken altfor mye i løpet av en dag.

En av foredragsholderene kom med etter min mening sjokkerende tatt om smårollingers bruk av data;
60% av 3-åringer og 45% av 2-åringer bruker internett! Dette er svenske tall, men det er sannsynlig å tro at tallene er nokså like her i landet.
Hva er det vi holder på med?
Småbarn i denne alderen trenger ikke å begynnå å bruke et passivt medium som et nettbrett, og det er en dyster utvikling etter min mening at vi plasserer dem foran et slikt passivt medium, noe som de raskt nok starter med.

Skal vi klare å få bukt med og stagge utviklingen med overvekt og fedme i befolkningen og ikke minst hos barn, må vi jobbe systematisk og grundig.
Vi som jobber tett med barn; leger og helsesøstre, må samarbeide, og det må forventes at skole og barnehage tar sin del av ansvaret for å gripe tak i problemet når det tydelig er i ferd med å bli et alvorlig problem.
Foreldrene MÅ involveres, og det å få hjulpet et barn med overvekt kan aldri løses eller lykkes dersom vi ikke involverer familien, fordi det kreves endringer og motivasjon i alle ledd.

Det er viktig med rådgivning, støtte og positiv tilnærming. Dessverre så er overvekt og fedme forbudet med mye skam og dårlig selvbilde, og da er det helt nytteløst og mot sin hensikt å komme med pekefingeren og en "ovenfra og ned"-holdning.
Adferdsterapi, kognitiv terapi og bruk av familieterapi har vist seg å nytte, og det er viktig å bruke motiverende samtaleterapi som teknikk, for å fremme personens egen motivasjon og mestring.

Dette er ikke lett. For å si det både bokstavelig og billedllig.
Men vi har ikke noe valg. Vi MÅ ta overvektsepidemien på alvor, for å spare både samfunn, liv og fremme barn og unges livskvalitet og utvkling på veien mot voksenlivet.

Kvalmende påskekos...

Påsken nærmer seg med stormskritt, og i takt med det så fylles matbutikkene med godsaker og påskegodteri. OG det er ikke måte på hvilke mengder de regner med at du og jeg skal handle, for undersøkelser viser at nordmenn kommer til å spise 2000 TONN påskegodt i år!
Det er en økning på over 30% sammenlignet med for seks år siden.
Nå er priskrigen igang mellom de ulike matvarekjedene, som underbyr hverandre med billig smågodt før påsken setter inn.

Se innslaget fra TV2-nyhetene i går, der jeg var med og uttalte meg;

http://www.tv2.no/v/805870/


Godteri er godt det, og vi skal kose oss og nyte både godis og andre ting vi syns er deilig.
Det som er skremmende er de enorme mengdene som mange har i seg, og det ser ut til å bare øke.
Vi må heller ikke glemme at nordmenn lenge har vært på toppen av brusdrikking i verden, så det er ikke bare i godtediskenn vi fyller på med sukker.

Folk fyller opp stadig større påskeegg, og det er jammen ikke bare til påskeaften, men folk spiser fra påskeegget  stadig vekk i løpet av hele påskeferien. Det er ikke så mange årene siden det var mer vanlig og stor stas med at påskeegget ble gjemt på påskeaften, og ungene ble lykkelige av å finne det og spise alle godeakene som lå inni.
Nå er det "Påskeaften" stadig vekk, og det er ikke bare ungene som skyfler i seg smågodt og sjokolade.

Parallelt med at vi spiser stadig mer godteri og sukker generelt så har overvekt blitt mer vanlig i befolkningen også. Ifølge HUNT-studier så er nå 3 av 4 menn overvektige og 6 av 10 kvinner, og det har også vært en stor økning av overvekt hos barn og unge.

Vi har kort og godt i oss for mye mat og godsaker, samtidig som vi sitter stadig mer på ræva!
Selv om det er oppløftende tendenser til at flere trener regelmessig så oppveier ikke dette det faktum at total aktivitetsmengde i løpet av dagen og uken er alt for liten i forhold til  inntaket av kalorier.

Sukker er godt, men også farlig. Dette fordi det rett og slett er avhengighetsskapende. Sukker gir oss en velværefølelse, og det trigger dannelsen av "lyst"-hormoner i kroppen og hjernen. Søtsmaken på tungen får også fart på smaksløkene som forteller hjernen at dette er deilig.
Men hvitt sukker er helt tomme kalorier, og tilfører ikke kroppen noen nyttige byggestener. Derfor er det svært uheldig utvikling at vi klemmer i oss slike avsindige mengder.

Hva er det som skjer??

Vi voksne må ta et oppgjør mer denne fråtsekulturen, og det er da ikke nødvendig å kjøpe inn slike avsindige mengder selv om butikkene kjører priskrig og frister oss med søte saker i fleng?

Vi koser oss jo gjerne med mye annet godt i høytider som påske også; brus, øl og vin går ned på høykant, og det er gjerne ekstra godt med egg og bacon til frokost og en god biff om kvelden.

Man skal jammen gå lange skiturer for å unngå at påskeferien blir en skikkelig vekt-booster...!

Jeg er opptatt av at man skal kose seg, og man skal unne seg godsaker innimellom. Jeg  har ikke tro på strenge dietter og kostregimer, der man aldri kan unne seg noe som er usunt.
Men det henger ikke på greip at vi trenger å hive i oss slike mengder med godis som vi gjør nå.
Det er jo bare ekkelt, vulgært og grotesk, syns jeg. Og det minner meg mer om patologisk overspising enn kos og nytelse.

Og all den tid vi vet at et av våre største folkehelseproblemer er overvekt og fedme, så syns jeg myndighetene bør ta affære, og reagere når godteri og "sukkermat" kan selges så billig og være det butikkene går til priskrig på!

Den provoserende rosa rausheten...

Det er ikke lett å gjøre ting riktig, gitt! Spesielt hvis du er en dyktig og fremgangsrik kvinne. Er du i tillegg blond, slank og pen, bør du legge på et par lag ekstra hud for å gjøre deg klar for det som kommer.
Vi ser det om og om igjen. Kaklingen i hønsegården og til dels harde skyts mot de kvinnene som stikker seg frem og kommer seg opp med suksess, men en suksess bygd på feil premisser visst nok, ifølge kritikere, som særlig er kvinner selv.

Vi kan nevne Marte Krogh,"fotballfrue" Karoline Berg Eriksen og nå sist HP-direktør Anita Krohn Traaseth, som har ertet på seg mange etter at hun ga ut boken "Godt nok for de svina". Men ikke minst har hun klart å provosere mange pga at hun har vekket engasjement og begeistring og fått en stor tilhengerskare, også kalt et "digitalt hoff" av journalist Eva Grinde. Krohn Traaseth og Kathrine Aspaas, som har gitt ut "Raushetens tid" med stor suksess, blir kritisert for å skape et masse-hysteri blant andre kvinner, som sender smilefjes og heiarop og ovasjoner i fleng til de fleste ting disse damene legger ut på sosiale medier. De blir beskylt for å digge hverandre gjensidig, og at de som sender smilefjes og hjerter som respons på innlegg gjør dette for å få en tilhørighet til disse forbildene, bygge sitt eget nettverk, og at det er en usunn kultur av forherligelse og dyrking av hverandre.

Ok, det kan så være. Og jeg kan være enig i at det stundom kan se litt komisk og patetisk ut med smilefjes, hjerter og søte heiarop i massevis etter hvert ord disse flotte damene legger ut. Jeg kan også følge tråden med at noen av disse "coache-møtene" og populære treffene som noen av de hotteste kvinnene innen en viss "selvrealiserings-genre" holder for tiden, kan minne om et vekkelsesmøte. Men det skurrer allikevel for meg med all denne kritikken mot den begeistringen noen dyktige kvinner klarer å vekke.

For det første er det feil å angripe Anita Krohn Traaseth. Det er ingen tvil om at  hun en dyktig næringslivsleder. Dessuten har hun og Kathrine Aspaas vekket noe i mange, og de står for meg som forbilder på kvinner som tør å tenke annerledes og å stikke seg frem. Uredd og ikke redde for å by på seg selv. Men det er desverre mange andre som blir redde av at noen ikke er redde for nettopp det.

Og hva er problemet med at aktørene her bruker smilefjes og hjerter som respons, i den hensikt å bygge nettverk? Nettverksbygging har alltid vært viktig og akseptert, og er essensielt i de fleste bransjer og sammenhenger i livet, både profesjonelt og privat. Noen bruker styrerom, andre går på innflytelsesrike lederkurs. Mange igjen, og særlig ekte alfa-hanner drar på jakt sammen, eller trener til Birken, og bruker tiden godt til å lage andre bånd enn bare de sosiale, over en dram eller et jaktbytte.
Men når noen kvinner skaffer kontakter gjennom sosiale medier eller på "rosa" treff, da er det veldig provoserende da! Det er tydeligvis noen som blir fryktelig provosert av denne rausheten som alle disse kvinnene viser hverandre, og mener det er skapt et slags rosa raust tyranni, der ros brukes manipulerende for å skaffe seg posisjoner. Er det slik at vi må inn i en mer "maskulin" måte å heie hverandre frem på for at det skal være akseptabelt og stuerent?

Jaja, det er sikkert noen som misbruker både ros, raushet og postivitet, og heiingen kan få et litt komisk skjær hvis alt disse flotte kvinnene gjør og sier blir møtt med søte hjerter og "you go girl". Det må være rom for konstruktiv kritikk og tilbakemeldinger.
Men jeg reagerer på at det skapes en slik irritasjon og krass kritikk mot medsøstre som klarer å skape en begeistring hos så mange. Jeg syns det er en undervurdering av både hovedpersonene og av dem som følger disse kvinnene og gir dem tilbakemeldinger i sosiale medier, at deres måte å kommunisere på er så "feil".
Selvsagt er all type forherligelse og naive tilbedelse skummel og uheldig, men jeg mener det er uttrykt overdreven skepsis og bekymring i enkelte kritiske innlegg mot den begeistring Krohn Traaseth har skapt.
Min påstand er at hennes utseende og fremtreden er med og provoserer ekstra; hadde hun vært 30 kilo pluss og hatt kommunebrunt kort hår hadde hun kanskje ikke skapt så mye debatt. Hun hadde kanskje ikke skapt så mye begeisgtring heller forsåvidt, hvem vet...?

Når denne saken har roet seg, er jeg forøvrig ikke redd for at vi som kvinner eller samfunn har blitt for rause og snille med hverandre. Det er nok fortsatt misunnelse, jante-lov og smålighet som får råde videre, like mye som rosa hjerter, "likes" og smilefjes. For misunnelse er dessverre en veldig veldig sterk drivkraft i de aller fleste av oss, en drivkraft som faktisk er ganske skambelagt og lite snakket om.
Dét er noe å begynne å tenke på og snakke om det...!



http://www.bt.no/meninger/kronikk/Raushetens-tyranni-3085527.html#.Uzprt1cgiMJ

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Nar-heiingen-blir-parodisk-7507495.html#.Uzp5-lcgiMJ

Enda en dag på jobben...

Ikke før den verste stormen rundt reservasjonsdebatten har lagt seg, så får helseminister Bent Høye nok en sak å utfordres i og tygge på, nemlig omskjæring av gutter.
Enten man er helseminister eller jobber i helsevesenet, så havner man titt og ofte opp i situasjoner og avgjørelser av etisk art, både i liten og stor skala. Det er spennende det, men kan også by på utfordringer som kan sette ens egen etikk og profesjonalitet på prøve.

Omskjæring av gutter har vært i alle medier de siste dagene, og det er uenigheter blant både leger og politikere hvorvidt dette skal bli et offentlig tilbud, som skal utføres på sykehus for dem som søker om det.
Motstanderne mener bla at dette er et unødvendig inngrep som utføres på smågutter og babyer, som er forsvarsløse og ikke har noen medvirkning på om de blir "utsatt" for et kirurgisk inngrep på penis, som gjøres av religiøse og tradisjonsbærende årsaker som regel. Det er også hvert år dødsfall pga dette inngrepet, og mange som får skader og plager som følge av inngrepet, der forhuden fjernes.
Det er altså et kirurgisk inngrep gjort på friske gutter, og man kan lett følge tankegangen til barnekirurgene som ønsker å nekte på å utføre dette på friske barn, all den tid det er ventelister for syke barn som trenger inngrep av ulik art.


Tilhengerne av at omskjæring skal innlemmes i det offentlige helsetilbudet mener det sikrer at flere får en forsvarlig behandling, i stedet for å bli operert under kummerlige og skjulte forhold, der  vi vet det har skjedd flere dødsfall på grunn av komplikasjoner bare det siste året her i landet.
 Det er foreslått en egenandel på et evt offentlig tilbud. Det vil vise seg om det for noen blir så dyrt at de velger en rimeligere uoffisiell løsning uansett.

Rituell omskjæring er en tusenårig skikk i flere trossamfunn, bla innen jødedommen og blant mange muslimer. Det er dessuten vanlig å omskjære guttebarn bla i USA, uansett om man tilhører noen spesielle trossamfunn. Så dette er ikke en liten sær absurd skikk som noen har funnet på i det siste.

I dag er det vanlig at såkalte "eksperter" kommer til Norge og utfører omskjæring, bla i det Mosaiske samfunn, der guttebarna omskjæres når de er bare noen dager gamle.

Prinsipielt er min mening at det er galt å utføre inngrep på forsvarsløse barn og babyer, som ikke har noen medbestemmelse på det som blir utført på deres kropp. Jeg har ikke forståelse for dette, og ser med skepsis på at en del av kjønnsorganet blir kirurgisk korrigert på denne måten. Dette kan bl.a. ha innvirkning på seksuallivet når de blir voksne, selv om det på den andre siden visstnok er funnet redusert forekomst av peniscancer hos omskårne. Og alle kirurgiske inngrep er forbundet med risiko på en eller annen måte.

Men jeg har ikke kompetanse på eller forutsetning for å sette meg til dommer over dem som velger å følge denne skikken. Det gjøres nok best på andre måter enn at jeg nekter å forholde meg til dem som kommer på mitt kontor med spørsmål om omskjæring, de få gangene jeg opplever det. Som regel får de det utført utenom min involvering.

Men, det er ikke så lenge siden jeg hadde problemstillingen på mitt kontor, og det ble en etisk utfordrende dag på flere måter...;

En mor, hennes to små sønner på 1 og 3 år, og storesøster på 12 kom til meg, og det lå i kortene at tolvåringen var tolk, som hun hadde vært før, selv om jeg hadde sagt tydelig til mor at barn IKKE skal brukes som tolk.
Denne gangen var mors ærend å finne ut av om guttene kunne henvises til sykehuset for omskjæring, og det brant i hjertet mitt da denne storesøsteren formidlet dette budskapet på vegne av sine foreldre, uten at jeg rakk eller hadde mulighet til å stoppe det.
Da er det utfordrende å være lege, og vite hvordan man griper an situasjonen, med to små gutter lekende på gulvet, en flink og pliktoppfyllende storesøster, og en mor som har lagt alt for tung byrde på datterens skuldre.
Skuffelsen ble også stor da jeg, etter å ha sagt klart og tydelig hva jeg mente om at hun brukte datteren som tolk uansett og ikke minst med et slikt følsomt tema,- fortalte at den norske stat ikke har et offentlig tilbud for å omskjære sønnene hennes.

Hva som skjedde videre med guttene vet jeg ikke. Trolig blir de omskåret et eller annet sted på en eller annet måte.
Og storesøster kommer nok til å fortsette å bære altfor stort ansvar på sine skuldre. Jeg skal i alle fall holde rundt hennes skuldre neste gang hun kommer til meg-

Skammens tall...

Du tror det egentlig ikke når du ser det; tallene som forteller at hver 5 jente opplever seksuelle overgrep i dette landet vårt.
Aftenposten skriver dette denne uken, etter at en landsomfattende undersøkelse viser at en så betydelig mengde av jenter blir trakassert og utsatt for overgrep.

Andre dystre tall i rapporten er at 21% av alle norske kvinner opplevde seksuelle overgrep før de fylte 18 år.
7% av alle norske kvinner ble voldtatt før fylte 18 pr eller hadde samleie med en minst fem år eldre person før de fylte 13 år.
Også gutter er utsatt i et skremmende antall; 8% av alle menn har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år.

Disse tallene stemmer godt overens med tidligere undersøkelser som er gjort, så de er dessverre til å stole på.

Hva er det som skjer? Hva er det som er så riv ruskende galt med samfunnet vårt, med voksne mennesker som får seg til å ødelegge barn og unge på denne måten?

I de fleste tilfellene kjenner barnet overgriperen på en eller annen måte, og har et tillitsforhold til.
Det kan være foreldre, besteforeldre, onkler, naboer, trenere, lærere eller andre som har en rolle inn i hverdagen til disse barna.
Og man finner overgripere blant alle typer og lag av folket; det kan være hyggelige og sympatiske mennesker, og langt fra bare dem som "kjører" rundt og prøver å pukke opp barn ved hjelp av godteri.
Og det kan faktisk være kvinner som er overgripere også.

Det å bli utsatt for seksuelle overgrep, enten det er få eller mange, og uansett om det er voldtekt eller "mildere" typer overgrep, medfører en stor risiko for å få psykiske plager resten av livet.
Man mister muligheten til å bygge tillit til andre mennesker, man får et forvrengt og ødelagt selvbilde, og mange får store angst- og depresjonsplager. Det er en stor overhyppighet av både selvskading og selvmord i blant gruppen som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn og ungdom.

Jeg kjenner jeg blir sint og opprørt hver gang jeg får se disse tallene svart på hvitt. Jeg kjenner det samme hver gang jeg møter disse menneskene på legekontoret. Det er ikke få jeg møter som kommer med ulike vondter, plager, angst og depresjoner, hvor det viser seg at det kanskje stammer fra en barndom med vonde og sjelsettende vonde opplevelser.

Jeg blir på disse menneskenes vegne opprørt over hva de har måttet gå gjennom og tåle, kanskje uten at noen andre har visst noe. Kanskje har til og med andre familiemedlemmer, lærere, naboer og andre ant at de ble utsatt for overgrep eller vold, uten å foreta seg noe. Det er ikke lett for et barn å fortelle slike fæle ting dersom de har fått trusler fra overgriperen, og dersom de har opplevd at andre voksne rundt dem har lukket øynene.
Jeg har helt sikkert gått i baret selv, som både medmenneske og lege, og ikke klart å avdekke slike skjebner.

Det forundrer meg ikke at mennesker som har levd i et slikt helvete, eller har blitt merket for livet av ett eller flere overgrep, får problemer som voksne. Mange får spiseforstyrrelser, misbruksporblematikk, tvangslidelser, utmattethet, angst, depresjon, og mange faller rett og slett ut av både skole og jobb fordi de har en for stor bør å bære.

Det er ikke rart at det er en stor jobb, om den er mulig, å få mange av disse på beina igjen, og hjelpe dem å få et verdig og godt liv. Det krever mye ressurser, og det tar lang tid.

Det er bra at det å snakke om overgrep er blitt litt mindre tabubelagt i samfunnet. Det vil forhåpentligvis hjelpe for å forsøke å få et økt fokus og oppmerksomhet rundt dette, og at færre vil bli utsatt.
Men det er en lang vei frem, og alle de grusomme sakene i media er bare toppen av isfjellet, og viser at det ikke er grenser for hva voksne mennesker i stand til å gjøre mot barn.
Som lege blir jeg dessverre ikke overrasket, og man blir litt desillusjonert.

Men vi må ikke gi opp!

Eksperter anbefaler at vi er mer åpne omkring dette, og snakker mer om overgrep, også med barna våre. Vi må lære barna hvor grensene deres går, hva som er greit og ikke greit. Noen vegrer seg for å ta denne praten med barna sine, fordi de tror barna blir mer engstelige og redde av det. Men tallene viser at dette er virkeligheten, og da er det etter min mening nødvendig å ta slike samtaler med barn, og gjøre det på en tydelig måte i trygge omgivelser. Det står også i grunnskolens læreplan at barn skal få kunnskap og vold og seksuelle overgrep, men det varierer nok hvorvidt dette blir gjennomført.

Dette er etter min mening en av de viktigste samfunnssakene vi har, og det fortjener fullt fokus og innsats fra oss alle for at færrest mulig barn skal utsettes for noe så grovt og jævlig som overgrep, både seksuelle og andre typer overgrep.
Vi må slutte å være så feige at vi ikke tar dette på alvor, ved å prate om det, både vi voksne og til barna vi omgås.

Verden er dessverre ikke så rosarød, koselig og idyllisk som vi skulle ønske...

Dagen derpå...

Det er dagen derpå. 8-marstoget har stoppet, ropene har stilnet, og tusener av engasjerte har fått uttrykt sin motstand og avsky mot fastleger som ønsker å reservere seg mot å henvise kvinner til abort.

På en dag hvor man skulle ha vært ivrig, engasjert og stått på barrikadene for viktige samfunnsaker som angår kvinner, kjenner jeg snarere en tankefullhet, og at jeg rett og slett er litt matt.

Det er jo veldig bra at det skapes temperatur, engasjement og begeistring omkring saker som angår jenter og kvinners levevilkår og rettigheter, både her til lands og på vegne av våre medsøstre rundt om i verden.

Men denne gangen har jeg rett og slett ikke orket å engasjere meg i debatten. Ikke fordi det ikke er en viktig sak. Ikke fordi jeg ikke verdsetter de som engasjerer seg. Og ikke fordi jeg stiller meg likegyldig til temaet. Jeg er jo selv kvinne, og mor til fem, også jenter. Og som fastlege er det jo nettopp jeg og mine kolleger dette dreier seg om, i tillegg til kvinner som kommer til oss og vurderer abort.

Denne gangen har jeg kjent på en motstand til å engasjere meg, og å tråkke inn i det vepsebolet som denne saken har blitt.

Jeg har prøvd å kjenne etter hva det er som har gitt meg denne motstanden. Og jeg har kommet til at det mest av alt er på grunn av den harde og tøffe tonen som debatten har fått. Det har vært lite rom for andre syn enn det den store grasrotbevegelsen har, og det har vært skremmende og sneversynte karakteristikker av de få som det angår, nemlig noen få av min fastlegekolleger som av ulike grunner ønsker å benytte seg av en mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. De har kategorisk og ensartet blitt fremstilt som mørkemenn og udugelige til å være fastleger.

I en tid det snakkes om raushet og at vi kvinner må være snillere og romsligere med hverandre er det skremmende å se hvor harde og personlige man kan være når man har ulike synspunkt. Det er også en klam tendens til krav om politisk korrekthet her på berget, og nåde den som trår utenom den.

For meg personlig er dette en "enkel" sak. Jeg tar imot alle som kommer inn min dør på legekontoret, og henviser dem som ønsker det, til abort. Jeg er vel også prinsipielt imot at man kan reservere seg mot å utføre oppgaver som hører jobben til. Men prinsipper er prinsipper, og livet er livet.

Jeg kjenner hverdagen som fastlege godt, og kan faktisk ha en forståelse for de få som ikke klarer å finne det forenelig med sin innerste overbevisning og samvittighet å medvirke i en prosess der det i ytterste konsekvens tas et liv.

Det er aldri enkelt når jeg får en jente eller kvinne inn på mitt kontor, med spørsmål om abort. Verken for kvinnen eller for meg. Dette er et stort og seriøst spørsmål.

Jeg er profesjonell, og min plikt er å være nettopp det. Men å være nøytral? Hvor går grensen på hva det er å være nøytral, og hvem er det som er fullstendig nøytrale når det er snakk om samtaler og møter mellom mennesker som omhandler vanskelige og sårbare temaer?

Jeg tror egentlig de aller fleste pasienter ønsker en empatisk, lyttende lege, som kan gi råd og lindring i alle typer situasjoner. Og det er vår plikt som fastleger. Men det er naivt å tro at vi, uansett hvor FOR selvbestemt abort og MOT reservasjonsrett vi er, at vi kan forholde oss fullstendig nøytrale og upersonlige i alle sammenhenger.

Det kan være en stor utfordring å være helt nøytral, og "skifte hatt" når en kvinne kommer til abortsøking for andre gang på et år, mens neste pasient som sitter på gangen og venter på å komme inn til meg er gravid i 8. uke og er ivrig på å få en tidlig ultralyd for å se at alt er bra med fosteret. Eller et par som strever med å bli gravid, og ønsker hjelp til dette. Alle har sin legitime rett på å bli respektert, hjulpet med sitt problem, og at jeg er nøytral og forståelsesfull.

For meg er det viktig å ikke pådytte noen min mening, med mindre de er i tvil, og ønsker råd. Det har vi plikt til å gi dem og. Hvilke råd skal vi gi? Det er ikke en fasit på dette, og det sier seg selv at noen få kvinner vil kjenne på et press eller ubehagelig følelse av fordømmelse for de valg hun er i ferd med å ta. Det skal ikke skje i en ideell verden, men det gjør dessverre det. Dette fordi vi fastleger er like ulike og feilbarlige som alle andre mennesker.

Jeg tror at forslaget om å gi fastleger en mulighet til å reservere seg faktisk er et forsøk fra politikerne om å rydde opp i dette. Får man en reservasjonsmulighet, så vil de få legene det angå komme frem i lyset, de vil bli registrert, og det er lettere å unngå å komme i en uholdbar situasjon som det er bl.a. i Bø kommune, der flere av fastlegene reserverer seg. Man kan vurdere å nekte leger som reserverer seg å få hjemler i kommuner der det er andre "reservasjonsleger" fra før.

Men å dundre løs med at det bare å finne seg en ny jobb, er usaklig. Vi fastleger jobber privat, med en avtalehjemmel med kommunen. Mange har store lån og forpliktelser gjennom sitt kontor, og det er ikke bare å skifte jobb på dagen. Dessuten er det en nedvurdering og undergraving av oss, og den jobben som vi gjør, å uttrykke seg på denne måten, med en mangel på tillit til den jobben vi faktisk gjør.

Dessuten så kjenner jeg en del fastleger som blir skremt av hvor liten respekten overfor dem som forfekter synet om å leve etter sin samvittighet i store spørsmål som angår liv og død, har vært i denne debatten. Dette dreier seg langt fra bare dem som i denne debatten er blitt kalt "reservasjonslegene". Det alle slags typer leger, av begge kjønn og mange livssyn politisk ståsted.

Hva dersom politisk klima skifter ytterligere de neste årene, samtidig som etiske grenser og tekniske nyvinninger går i en rasende fart. Hva er det neste man ikke kan reservere seg mot å medvirke til, som direkte angår liv og død?

Jeg er nesten redd for at det er flere kvinner som vil få dårligere oppfølging under og etter en abortprosess, med all den viraken som har vært de siste månedene. Det er fint at sykehusene tar imot abortsøkende direkte, og det tyder på at stadig flere har valgt å gjøre det i det siste. Men som fastlege syns jeg dette er synd, da en viktig jobb for meg er å kunne tilby disse sårbare kvinnene, som jeg gjerne kjenner litt fra før, en god samtale både før de tar valget, og etterpå, når de kanskje trenger en hånd. Jeg er redd mange blir skremte fra å ta kontakt med meg og mine kolleger nå, når det har vært fremstilt i brede lag at man risikerer å komme til leger som sender dem på dør, eller kommer med fordømmende ord. Dessverre opplever noen få det, en er en for mange, men det kan vi kanskje ikke unngå uansett om vi så gjerne skulle ønske det. 

Å stå på barrikadene for å sikre kvinners rett til å bestemme over egen kropp er like viktig i dag som alltid. Den saken er ufravikelig. Denne gangen mener jeg forøvrig at det ikke bare har vært storm i et vannglass, men også skudd utenfor blink. Det håper jeg at jeg kan si og mene uten å bli tillagt noe annet enn at jeg simpelthen ikke ubetinget klarer å støtte parolen til reservasjonsmotstanderne.