Ikke før påsken er såvidt omme, så er det full gang i media igjen, med "legestoff". Det vil si innslag der man får høre om legers inkompetanse av ulike former og slag.
Og jo; både jeg og mange av mine kolleger er både vante med, innstilte på og tåler å få kritikk og påpakninger, dersom vi ikke skjøtter jobben vår, eller opptrer på utilbørlige måter. Det er en del av det ansvaret vi må ta når vi velger et slikt yrke, der vi er i nærkontakt med mennesker konstant. Ikke bare med "mennesker", men faktisk med mennesker som oppsøker oss med et håp og en forventning om at vi skal hjelpe dem med et helseproblem eller et eller annet livsproblem.
Men det er når berettiget søkelys og kritikk går over til en systematisk og rituell svartmaling og polarisering mellom lege og pasient, og en svart-hvitt-tenkning overfor legestanden, at jeg syns det blir litt nok.
Én ting er at vi leger kan bli lei oss, ta det personlig eller bli sinte; en annen ting er at jeg tror denne trenden med svartmaling av helsevesenet og oss som jobber der er med på å senke folks tillit til oss på et vis som er enda mer uheldig for pasientene og for samfunnet som helhet enn for oss personlig. Gjerne på grunnlag som er nokså uberettige.
Selvfølgelig foregår det mye rart, snuskete og en del kritikkverdig behandling av folk og pasienter, men SÅ dårlig som en del journalister liker å fremstille det, nei det er det ikke! Og så er det noe med hva man kan forvente da! Det virker som om man tror at folk skal leve sykdomsfritt og problemfritt, ha evig liv, og at alt kan kureres. Det er dessverre ikke slik, og det er faktisk en del ting vi må gi tapt for og noen ganger bare akseptere livets gang og realiteter.
Og det er vår jobb som leger å faktisk gi mennesker budskapet om at de er syke, skal dø, og at det kanskje ikke finnes en behandling. Dette er en tøff og innimellom utakknemlig jobb.
Det er heller ikke alltid lett å finne en sikker diagnose etter et enkelt møte med en pasient. Det kan virke som om dette forventes.
Ta bare saken om demens i Dagsreyen denne uken. Der fikk vi høre at fastleger er alt for dårlige til å avdekke personer som har fått demens. I innslaget møter vi mennesker som har opplevd at det har tatt lang tid før deres pårørende fikk diagnosen, og dette skyldes legen, som ikke kunne jobben sin.
Det er en tragedie å bli rammet av demens, både for personen det gjelder, og ikke minst familien rundt. Man mister den man er glad i gradvis, lenge før man mister personen konkret, gjennom døden.
Demens er en lumsk sykdom, og det kan være en stor utfordring å avsløre de snikende symptomene som kommer. Gjennom en enkelt legetime kan man lett la seg lure, fordi disse pasientene gjerne har "lært" seg å finne måter å fungere på, som til og med kan være vanskelig å se for familien som ser dem til daglig.
Da er det viktig å få tatt konkrete demenstester, og det kan være fort å "glemme" dette som lege ved første møte. Dette er en skambelagt sykdom, og det er tøft å fronte en person med at han eller hun er dement, dersom personen ellers opptrer helt adekvat. Her kan nok leger bli tøffere og modigere, å hive seg på med demenstester på et tidligere stadium. Men det er også viktig at pårørende blir enda modigere til å kontakte lege, med sine antakelser og bekymringer, og sammen finne en måte å få pasienten til legen. For det er sjelden at de kontakter lege selv med dette.
Demens har kanskje ikke vært særlig prioritert før, men jeg er uenig i påstandene i NRK om at denne tilstanden har lav status. Slik er det ikke lenger!
Slike påstander er bare ødeleggende, og jeg lurer på hva journalistene skal med det, annet enn å skape litt ekstra blest rundt en sak?
En annen sak som har rullet den siste uken, er det faktum at mange akuttmottak er besatt med unge og uerfarne leger. Jeg kan forstå at dette vekker bekymrning og harme hos "folket", og at det ikke akkurat medfører en tillit til at man får den aller beste helsehjelpen dersom man blir akutt syk.
Jeg er også enig i at dette langtfra er en gunstig situasjon, og det idelle er dersom det hadde vært kompetente leger i alle ledd og vaktskikt på de ulike sykehusene. Men dette er ikke så enkelt å få til i praksis, av flere årsaker. Det er ikke penger til å ansette så mange leger som trengs, det er ikke nok kompetente og erfarne leger til å dekke alle sykehus, og det er nok ikke så mange leger som har jobbet i mange år og spesialisert seg som er innstilt på enda mange år i det hardeste vaktskiktet.
Det er veldig viktig for en nyutdannet lege å få mest mulig erfaring, og å få prøvd seg i alle tenkte situasjoner. Slik sett er det en "flying start" for en lege å få jobbet i akuttmottak.
Men det som er essensielt, er at det er kompetente folk tilgjengelig, for rådgivning og støtte, slik at pasientene er sikret en forsvarlig behandling.
Og dette er jo også viktig for den nybakte legen, for å ha den nødvendige støtten og for å få lært ting på riktig vis.
Dette har vært et kjent problem og utfordring i mange år, og det er lett å tenke seg tilbake til sin egen turnustid. Man kan bli litt svett av mindre...
Jeg forstår godt at mange leger bukker under i denne tiden, gir seg, eller får problemer pga alt ansvaret de blir pålagt.
Selv fikk jeg en sjokkstart på tiden min i distriktsturnus. Mitt aller første hjemmebesøk var til en gammel dame på 85 år. Hun møtte meg i døren og beklaget av hun ikke hadde laget kaffe, for hun følte seg ikke helt i form. Jeg undersøkte henne grundig, så grundig som det er mulig med en legekoffert og i en halvmørk stue. Det var ikke noe sikkert galt å finne, annet enn at hun var litt skral, og jeg dro videre på neste besøk.
Etter fire timer ringte de fra hjemmesykepleien og fortalte at den gamle damen var død. Jeg måtte komme innom å gjøre liksyn og skrive dødsattest før jeg dro hjem for natten... Den turen til den gamle damen kommer jeg nok aldri å glemme, eller få ut av minnet.
Men det som var viktig for meg som ung og uerfaren lege, var klappene på skulderen jeg fikk av kollegene dagen etter. De støttet meg i at dette var noe som kan skje, og at jeg ikke var å bebreide for hennes død. En slik opplevelse kan være nok til å knekke en, og å svartlegge et videre arbeidsliv.
Man gjør som regel sitt aller ytterste og sitt aller beste. Men man kan ta feil, man kan feilberegne og noen ganger så er det ikke nok uansett hva man gjør.
Som lege kan det være så små marginer, og så fatalt for den man har foran seg. Men det er ikke mulig å få en verden der det ikke gjøres feil.
For nybakte leger har det nok vært en tendens til "machoholdning" fra sykehuslegenes side, der det er bare værsågod å hive seg utpå, og ikke verdt å klage på lange vakter og drøssevis med ansvar.
Jeg har selv stått som turnuskandidat, som eneste lege på en hel sykehusavdeling, med ansvar for både inneliggende og nyankomne pasienter. Helt fra de andre gikk hjem om ettermiddagen til neste morgen. Man kjenner seg nokså alene, selv med en bakvakt som man kan ringe til.
Jeg skal nok være enig i at et slikt ansvar på skuldrene til en ny og fersk lege er diskutabelt, og jeg forstår at det settes søkelys på kvaliteten av den behandlingen som blir gitt rundt omkring med denne situasjonen i sykehusmottakene.
Men å bruke kritikk, uthenging og spekulativ journalistikk for å sette leger og pasienter opp mot hverandre så mye som mulig, det blir aldri en god løsning for noen.
Og jo; både jeg og mange av mine kolleger er både vante med, innstilte på og tåler å få kritikk og påpakninger, dersom vi ikke skjøtter jobben vår, eller opptrer på utilbørlige måter. Det er en del av det ansvaret vi må ta når vi velger et slikt yrke, der vi er i nærkontakt med mennesker konstant. Ikke bare med "mennesker", men faktisk med mennesker som oppsøker oss med et håp og en forventning om at vi skal hjelpe dem med et helseproblem eller et eller annet livsproblem.
Men det er når berettiget søkelys og kritikk går over til en systematisk og rituell svartmaling og polarisering mellom lege og pasient, og en svart-hvitt-tenkning overfor legestanden, at jeg syns det blir litt nok.
Én ting er at vi leger kan bli lei oss, ta det personlig eller bli sinte; en annen ting er at jeg tror denne trenden med svartmaling av helsevesenet og oss som jobber der er med på å senke folks tillit til oss på et vis som er enda mer uheldig for pasientene og for samfunnet som helhet enn for oss personlig. Gjerne på grunnlag som er nokså uberettige.
Selvfølgelig foregår det mye rart, snuskete og en del kritikkverdig behandling av folk og pasienter, men SÅ dårlig som en del journalister liker å fremstille det, nei det er det ikke! Og så er det noe med hva man kan forvente da! Det virker som om man tror at folk skal leve sykdomsfritt og problemfritt, ha evig liv, og at alt kan kureres. Det er dessverre ikke slik, og det er faktisk en del ting vi må gi tapt for og noen ganger bare akseptere livets gang og realiteter.
Og det er vår jobb som leger å faktisk gi mennesker budskapet om at de er syke, skal dø, og at det kanskje ikke finnes en behandling. Dette er en tøff og innimellom utakknemlig jobb.
Det er heller ikke alltid lett å finne en sikker diagnose etter et enkelt møte med en pasient. Det kan virke som om dette forventes.
Ta bare saken om demens i Dagsreyen denne uken. Der fikk vi høre at fastleger er alt for dårlige til å avdekke personer som har fått demens. I innslaget møter vi mennesker som har opplevd at det har tatt lang tid før deres pårørende fikk diagnosen, og dette skyldes legen, som ikke kunne jobben sin.
Det er en tragedie å bli rammet av demens, både for personen det gjelder, og ikke minst familien rundt. Man mister den man er glad i gradvis, lenge før man mister personen konkret, gjennom døden.
Demens er en lumsk sykdom, og det kan være en stor utfordring å avsløre de snikende symptomene som kommer. Gjennom en enkelt legetime kan man lett la seg lure, fordi disse pasientene gjerne har "lært" seg å finne måter å fungere på, som til og med kan være vanskelig å se for familien som ser dem til daglig.
Da er det viktig å få tatt konkrete demenstester, og det kan være fort å "glemme" dette som lege ved første møte. Dette er en skambelagt sykdom, og det er tøft å fronte en person med at han eller hun er dement, dersom personen ellers opptrer helt adekvat. Her kan nok leger bli tøffere og modigere, å hive seg på med demenstester på et tidligere stadium. Men det er også viktig at pårørende blir enda modigere til å kontakte lege, med sine antakelser og bekymringer, og sammen finne en måte å få pasienten til legen. For det er sjelden at de kontakter lege selv med dette.
Demens har kanskje ikke vært særlig prioritert før, men jeg er uenig i påstandene i NRK om at denne tilstanden har lav status. Slik er det ikke lenger!
Slike påstander er bare ødeleggende, og jeg lurer på hva journalistene skal med det, annet enn å skape litt ekstra blest rundt en sak?
En annen sak som har rullet den siste uken, er det faktum at mange akuttmottak er besatt med unge og uerfarne leger. Jeg kan forstå at dette vekker bekymrning og harme hos "folket", og at det ikke akkurat medfører en tillit til at man får den aller beste helsehjelpen dersom man blir akutt syk.
Jeg er også enig i at dette langtfra er en gunstig situasjon, og det idelle er dersom det hadde vært kompetente leger i alle ledd og vaktskikt på de ulike sykehusene. Men dette er ikke så enkelt å få til i praksis, av flere årsaker. Det er ikke penger til å ansette så mange leger som trengs, det er ikke nok kompetente og erfarne leger til å dekke alle sykehus, og det er nok ikke så mange leger som har jobbet i mange år og spesialisert seg som er innstilt på enda mange år i det hardeste vaktskiktet.
Det er veldig viktig for en nyutdannet lege å få mest mulig erfaring, og å få prøvd seg i alle tenkte situasjoner. Slik sett er det en "flying start" for en lege å få jobbet i akuttmottak.
Men det som er essensielt, er at det er kompetente folk tilgjengelig, for rådgivning og støtte, slik at pasientene er sikret en forsvarlig behandling.
Og dette er jo også viktig for den nybakte legen, for å ha den nødvendige støtten og for å få lært ting på riktig vis.
Dette har vært et kjent problem og utfordring i mange år, og det er lett å tenke seg tilbake til sin egen turnustid. Man kan bli litt svett av mindre...
Jeg forstår godt at mange leger bukker under i denne tiden, gir seg, eller får problemer pga alt ansvaret de blir pålagt.
Selv fikk jeg en sjokkstart på tiden min i distriktsturnus. Mitt aller første hjemmebesøk var til en gammel dame på 85 år. Hun møtte meg i døren og beklaget av hun ikke hadde laget kaffe, for hun følte seg ikke helt i form. Jeg undersøkte henne grundig, så grundig som det er mulig med en legekoffert og i en halvmørk stue. Det var ikke noe sikkert galt å finne, annet enn at hun var litt skral, og jeg dro videre på neste besøk.
Etter fire timer ringte de fra hjemmesykepleien og fortalte at den gamle damen var død. Jeg måtte komme innom å gjøre liksyn og skrive dødsattest før jeg dro hjem for natten... Den turen til den gamle damen kommer jeg nok aldri å glemme, eller få ut av minnet.
Men det som var viktig for meg som ung og uerfaren lege, var klappene på skulderen jeg fikk av kollegene dagen etter. De støttet meg i at dette var noe som kan skje, og at jeg ikke var å bebreide for hennes død. En slik opplevelse kan være nok til å knekke en, og å svartlegge et videre arbeidsliv.
Man gjør som regel sitt aller ytterste og sitt aller beste. Men man kan ta feil, man kan feilberegne og noen ganger så er det ikke nok uansett hva man gjør.
Som lege kan det være så små marginer, og så fatalt for den man har foran seg. Men det er ikke mulig å få en verden der det ikke gjøres feil.
For nybakte leger har det nok vært en tendens til "machoholdning" fra sykehuslegenes side, der det er bare værsågod å hive seg utpå, og ikke verdt å klage på lange vakter og drøssevis med ansvar.
Jeg har selv stått som turnuskandidat, som eneste lege på en hel sykehusavdeling, med ansvar for både inneliggende og nyankomne pasienter. Helt fra de andre gikk hjem om ettermiddagen til neste morgen. Man kjenner seg nokså alene, selv med en bakvakt som man kan ringe til.
Jeg skal nok være enig i at et slikt ansvar på skuldrene til en ny og fersk lege er diskutabelt, og jeg forstår at det settes søkelys på kvaliteten av den behandlingen som blir gitt rundt omkring med denne situasjonen i sykehusmottakene.
Men å bruke kritikk, uthenging og spekulativ journalistikk for å sette leger og pasienter opp mot hverandre så mye som mulig, det blir aldri en god løsning for noen.
