Hva slags juleutkasterperson er du da...?

I dag er det 13. dag jul! 6 januar er en stor dag i mange land, med feiring av de Hellige tre konger som kom  til Jesusbarnet.
Her i landet er det mange som kaster ut jula akkurat i dag. Langs veiene er det mange ribbete juletrær utenfor mange hus, julestjerner og pynt er tatt ned, og det er hverdag igjen.

Jeg for min del har vokst opp med å holde liv i jula helt til 20. dag jul, og jeg må innrømme at jeg holder litt på den ennå jeg, altså...!
Jeg syns det er så koselig med lys i vinduene, litt engler, nisser og duker rundt omkring, og det blir gjerne tent litt ekstra talglys når man kommer hjem fra jobb.
Men det beste er å ta ned litt pynt pø om pø, for da blir det ikke så tomt og snaut...;-)

Da jeg var barn hadde vi alltid furu-juletre, og da slapp vi jo at det rydde, og så ut som en ribbet høne når det var litt uti januar. Nå er det edelgran som gjelder, og den er også nokså utholdende, så faktisk er treet fint den dag i dag det!

Jeg kjenner folk som priser seg lykkelige over å hive ut jula så fort det bikker over nyttårsaften. Hva er det som haster slik da? Det høres innimellom ut som om "1.nyttårsdag-folka" er veldig lettet over at jula endelig er over og at de omtrent kan puste igjen.
Ja ja, det er bra vi er forskjellige, og lov er det; det er jo ingen lov på dette, så da gjør vi som vi vil og ønsker, heldigvis.

Jeg forstår at jeg og andre "20.dagsfolk" er vel trege og nostalgiske jule-mennesker, men så lenge de fleste andre hjemme hos oss er enige, så fortsetter vi slik i år også.
God jul...;-)

Fødestuas svanesang...

I dag var det spikeren i kista for fødeavdelingen ved Orkdal Sykehus. Etter mange års kamp, håp og fortvilelse for mange, støttet i dag styret i Helse Midt-Norge St Olavs enstemmige vedtak om å legge ned føden ved Orkdal.

En institusjon blir historie. En arbeidsplass, en viktig symbolsk avdeling på et lite lokalsykehus og lokalsamfunn, og et sted som mange har minner og spesielle opplevelser fra blir borte.
Mange mennesker, ikke bare i Orkdal, men også i bygder og daler i mange mils omkrets blir berørt av en slik nedleggelse. Jeg, som er fra Surnadal, kjenner godt til den følelsen mange av mine sambygdinger helt sikkert sitter med nå, når de som skal føde får en nokså annen situasjon å forholde seg til. Fra jeg var liten, har kampen om Orkdal Sykehus for oss nordmøringer vært realitet, og som gode "reservetrøndere" har vi stått på for å få bruke Orkdal Sykehus som vårt sykehus, i stedet for å ta flere ferger ut til Kristiansund.

En fødeavdeling har en sterk symboleffekt, særlig for kvinner som skal føde barnet sitt. De aller fleste av oss kan fremkalle den følelsen det er når vi blir tatt i mot ved en fødeavdeling når vi er i fødsel, og tiden etterpå, på barselavdelingen. Vi får et sterkt forhold til dette stedet, og vi blir personlig engasjert.

Jeg har selv født mine to eldste barn på Orkdal Sykehus. Jeg kjenner også at jeg blir berørt når jeg hører at denne trivelige og fine avdelingen skal bli historie. Det fremkaller minner, tanker og følelser hos meg, om opplevelser og erfaringer som er sterke.
Jeg har faktisk opplevd å se den gamle fødeavdelingen bli revet, fysisk, fordi jeg faktisk fødte min førstefødte ett døgn før åpningen av den "nye" føden i 1992! Hun var en av de aller siste som ble født på gammelavdelingen, i et gamnelt utslitt lokale, hvor vi altså i løpet av oppholdet fikk flytte over til flotte og lekre lokaler, med fest og bravur.

Også i 1996 kjørte vi fra Trondheim utover Børsa-berga, med rier i svingene, for helt bevisst å føde på Orkdal. Det ble et like trivelig, personlig og trygt opphold, der både jordmødre, leger og barnepleiere var på fornavn med alle oss fødende, og man ble stullet med og fikk god avlastning. Til og med på natten fikk vi litt "time-out" for å sove, og de kom inn med babyen når den ble sulten.
Som barselkvinne fikk jeg tid til å bli kjent med ungen i ro og mak, far fikk være mye på "besøk", de hadde god tid til å vise oss ammeteknikker, og jeg som knapt hadde tatt i en unge før jeg ble mor, fikk råd og veiledning i barnestell og mating.


Til og med på Orkdal har det sikkert forandret seg siden disse to fødslene mine, og jeg har forøvrig hatt gode og flotte opplevelser ved St Olavs også, bevares. Men uansett hva man sier, så er det noe spesielt med disse små fødeavdelingene som man ikke kan gjenskape på en stor fødeklinikk.

Jeg tror bl.a. et man mister et slags "kvinnefelleskap" også, som det er veldig umoderne å snakke om nå til dags.
Jeg får en liten assosiasjon til Stoltenbergs nyttårstale, der han snakker om viktigheten av "nabokjerringer". Jeg tror vi mister en del ved å putte alle inn på enkeltrom, ikke ha fellestuer, og å sende kvinnerog barn hjem så fort de står på bena, og pleierene kan krysse av i journalen at babyen har ligget til puppen.

Jeg er redd at ved å samle alt på St Olavs Hospital, så skal det spares penger, og det gjenstår å se om det bevilges mer til flere stillinger og rom i herberget for det økende antall fødende som kommer dit. Min frykt er at det nå skjæres ned enda mer på barseltilbudet. Dette er en av mine kampsaker, fordi jeg nekter å godta at en sårbar barselkvinne skal betraktes som "frisk", og ergo ikke har rett på å få være på barselavdelingen, i ro og i omgivelser der hun får mulighet til å starte livet som mor på en best mulig måte.

Det faktum at stadig flere små fødeinstitusjoner legges ned er en av dilemmaene som oppstår når vi som samfunn og pasienter forventer at sykehus, med sine leger og øvrige fagfolk til enhver tid skal tilby tipp-topp og maksimalt forsvarlig helsetilbud. Anmeldelser og klager venter dem som gjør en feil eller en "tabbe", og dette medfører at stadig færre leger ønsker å utsette seg for den belastningen det er å stå ansvarlig, uten særlig mange andre kolleger og fagmiljø. Derfor blir kvalitestskravene til slike avdelinger som en fødeavdeling så høye, at man "må" legge ned steder som anser seg selv som trygge og forsvarlige. Man får gjerne ikke nok spesialister til å jobbe der, og det er også slutt på den tiden at vi leger orker å jobbe vakt døgnet rundt, året rundt, for å få en avdeling til å eksistere. Den generasjonen er i ferd med å dø ut, og det er ikke lov lenger heller, for den del.

Det går jo helst bra, en normal fødsel. Ingen ting er så normalt som en normal fødsel, men ingen ting kan bli så dramatisk heller, dersom det skulle oppstå situasjoner. Og de kan komme uventet, og da har man ikke angrefrist.

Som lege og fagperson kan jeg se argumenter for å sentralisere fødsler. Men som mor og mangegangs-fødende kjenner jeg på vemodet ved at små, trygge og fine fødeavdelinger kommer bort.
Derfor er jeg lei meg i dag, og kommer til å savne føden på Orkanger.


 http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article1751865.ece

Takk for det gamle...:-)

Det er en ny dag. Det er også et nytt år.
Huset er stille, etter en festlig kveld med glade mennesker, og raketter og stjerneskudd og skåling, med lykkeønskninger om et nytt godt år.

Jeg tenkte på det i går, da jeg gikk på ski oppe i marka, i rene og snøkledte omgivelser, at Herregud, så godt jeg har det, og så privilegert jeg er!
Tenk å kunne gå ut døra og rett ut i vakker natur og ren luft, og bare la hodet fylles med mimring om et år som snart er over.

En nyttårsaften er en gylden anledning til å dvele litt over det man har vært gjennom i løpet av et år. Man har kanskje litt godt av å nettopp dvele litt innimellom. I en travel hverdag er det fort gjort at dagene bare passerer, fylt av ulike gjøremål. Noen ganger gjøremål med mål og mening, andre ganger gjøremål som bare er tidsfyll; hvem kjenner seg ikke igjen i det å sitte og fikle med ulike spill, apper eller FB-oppdateringer...?
I vår travle verden, så er det nettopp det å ikke fylle tiden, og bare være, som er kunsten, og en utfordring.
Men akk så godt det er; å bare la tankene fly, og bruke andre sanser enn de som er "på" hele tiden ellers.
Det å være i naturen, og bare suge inn det man ser der og da er en måte å bare være, og da ser man gjerne omgivelsene på en ny måte.

Når man rusler i en slik ren og ubesudlet natur, kjenner man på hvor utrolig heldig man er som kan stå og si GODT NYTT ÅR nettopp her.
Jeg er født i verdens beste land, og både jeg og ungene mine har vunnet i Lotto fordi vi er født nettopp her. Hvor mange mennesker sto ikke i natt, ved inngangen til et nytt år, med frykt, usikkerhet eller mismot, med tanke på det nye året som ligger foran dem? Ikke bare "dem" som lever i andre verdensdeler, i krig og sult, men også våre naboer i mange land rundt oss, som opplever dårlige og usikre tider, der de ikke vet om de har jobb i morgen, eller om hus og hjem ryker pga dårlige tider.
Mens vi her på berget skåler i champagne og har tidenes julegavehandel, så har andre nok med å få penger til mat.
Vi er så utrolig heldige, og dette er noe jeg håper jeg selv, også dem rundt meg, klarer å forstå og å verdsette.
Vi kan ta mange valg, og det er et stort privilegium.

Men også her på berget satt mange i går kveld og kjente på både savn, redsel og frykt. For uansett ytre rammer og trygghet, så har alle et levd liv, og ingen kommer gjennom livet uten vonde eller vanskelige stunder.
Jeg var også i år på minnegudstjeneste i kirken der jeg har en liten gutt begravd. Kirken var fylt av mennesker som hver og en kjente på et savn av noen de var glad i. Denne stunden i kirken gir en mulighet til å komme nærmere opplevelsen av å kjenne på det såre og det gode samtidig. Kjenner man på det såre, så blir også de gode opplevelsene enda sterkere.

Det er godt å kjenne på at man har hatt en flott og begivenhetsrikt år. Mange spennende utfordringer, reiser og opplevelser. Både reiser til nye land og steder, men også andre typer reiser, som går innover.
Det skal jeg skrive mer om i morgen;-)

GODT NYTT ÅR!