I dag har min dag vært av det introverte slaget.
En gang i blant kjenner jeg trangen og behovet for å bare være på besøk hos meg selv, og kun holde meg selv med selskap.
Med en stor familie, en jobb der mellom-menneskelige møter er et viktig element, og som en utadvendt og sosial person, så er det ikke mange stundene der det byr seg en anledning til å være for seg selv.
De fleste som kjenner meg, og som tror de kjenner meg, har trolig et inntrykk av en utadvendt, sosial og pratsom person. Dette stemmer bra det, og jeg trives godt med alle mine barn, venner og bekjente, og de mange aktiviteter og interesser jeg dyrker.
Men jeg har stadig mer begynt å lytte til den andre siden av meg,-den mer introverte delen.
Noen ganger kjenner jeg bare at jeg trenger til å ha det stille, være for meg selv, og å kjenne etter hvor jeg er.
Jeg setter stor pris på stillhet, og jeg er heldig som trives veldig godt i mitt eget selskap.
Mens mange sysn det virker litt rart og pinlig å sette seg på en kafé for seg selv, gjør jeg det gladelig, og jeg nyter også å gå på konserter eller andre opplevelser for meg selv. Ikke noe galt med å gjøre det sammen med mannen min eller gode venner, men det er noe eget med å sitte for seg selv og oppleve et musikkstykke eller å gå i marka og ta inn alle lukter og synsinntrykk.
Jeg fikk virkelig prøvd dette da jeg for et par år siden var på en ukes "stillhets-retreat" i et kloster i Italia. Da levde vi i full stillhet i fem dager sammen, en gruppe på 10-15 mennesker. Sært, ja det er mulig, men det var og gjorde fantastisk godt.
Med mann og barn borte i dag, så bød anledningen seg igjen, og jeg har vandret rundt i vakre høstkledte Trondheim, og tatt inn høstfarger og stemning. Og jeg har kost meg i min alensomhet med vin og middag-
Men denne type alenetid har jeg ønsket selv, og jeg er priveligert som kan velge meg dette, og ikke minst; velge det bort. Jeg har alltids noen jeg kan ringe for å planlegge et besøk eller en kinotur. Og jeg har en stor familie som jeg snart skal se igjen.
Det er kanskje nettopp derfor det er så deilig å kjenne på roen og armslaget ved å være alene en stakket stund.
Noe helt annet er ensomhet som ikke er selvvalgt.
Det er veldig veldig mange som er ensomme blant oss. Jeg møter i jobben ofte folk som knapt møter et annet menneske gjennom uken, og der jeg kanskje er det eneste mennesket de har snakket med på lang tid.
Noen ganger føler vi fastleger oss som en viktig del av det sosiale nettverket til et menneske.
Ensomhet og isolasjon gjør noe med et menneske, og man blir preget av det både psykisk og fysisk. Slik sett kan det bli sett på som et folkehelseproblem.
Ikke sjelden snakker jeg med innvandrerkvinner som forteller at de ikke har noe nettverk i byen eller i landet. Andre ganger møter jeg gamle som sjelden eller aldri får besøk av slekt eller familie, og sitter alene dag ut og dag inn. Og dessverre så er ensomheten ganske hyppig blant unge studenter, som har kommet til en ny by, uten nettverk og uten noen til å fange opp om de får plager og problemer på grunn av uheldig isolasjon og lite sosial kontakt.
Heldig er jeg som kan sitte her og nyte min gode "ensomhet", og vite at i morgen er jeg omsluttet av mange som er glade i meg. Og jeg glade i dem!
