Julekort på gammelmåten...

Førjulstid er førjulsstri, for mange av oss iallefall.
Mye skal ordnes, og vi det er visst ikke måte på alt vi "må" ha gjort før jul.

En av de tingene jeg syns er koselig i juleforberedelsene, er å skrive julekort. Da blir det selvsagt et "skrytebilde" av familien, iallefall av de håpefulle, og listen er nokså lang for hvor en  hilsen skal sendes. Man tyvtitter i bunken fra i fjor, og satser på at ingen blir glemt...!

Jeg må innrømme at det ikke blir en lang epistel hvert år, og noen ganger jukser jeg litt og sender over bare en liten "God jul og Godt Nytt år". Men er ikke det greit da? Det er selvsagt artig å få høre om hva venner og familie har gjort og sett og vokst det siste året, og det er imponerende hvor flinke noen er til å gi rapport:-) Men jeg blir faktisk ikke fornærmet over dem som tar hurtigvarianten heller; for tenk hvor mye kosligere det er å få et julekort da enn å ikke få noen i det hele tatt!

Det har blitt stadig mer vanlig å ikke sende julekort, å sende elektroniske julekort på mail, eller å sende en hilsen på Facebook.
Jeg må virkelig si jeg håper at jeg fortsetter å få en del julekort i postkassen i årene fremover også. Det er jo så koselig å åpne postkassen når det ligger brev og kort der; det er jo ikke hver dag lenger.

Så jeg må innrømme at det er litt egoistisk at jeg er såpass ivrig med å skrive julekort i øst og vest selv; da er jeg ganske sikret å få noen i retur iallefall;-)

På julegudstjeneste...

Nå er det så vidt jeg kan regne trettende året jeg har skolebarn, og en av de koselige tradisjonene jeg har klart å innføre, er å være med på skolegudstjeneste, eller barnehagegudstjeneste, i førjulstiden.
I år som tidligere år, har jeg ryddet arbeidsdagen fra morgenen av så godt jeg har kunnet, og overvært en trivelig stund med ungene mine og deres klasser, på den tradisjonsrike gudstjenesten uken før jul.

I dag som tidligere år har det vært opptog med Maria, Josef og Jesusbarnet, og det har vanket en og annen hyrde og vismann også.
Presten la seg i år som de fleste ganger før på et "språk" som var godt forståelig for utålmodige og aktive unger, som satt i parkdresser og vintersko og trippet på benkene.
Men innimellom de faste ritualene som Fader Vår og velsignelsen, var det gitt tid og rom til at elever fra alle klassetrinnene fikk bidra med sang eller opplesning, så det ble en trivelig stund for både små og store.

Som det meste som dreier seg om Jesus, Gud og sånt, så har det også vært masse styr og ståk rundt "fenomenet" Skolegudstjenester. Og talsmenn for å fjerne det meste som har med Den norske kirke og kristendommen som en av vår kulturs grunnpillarer, mener at man fortest mulig bør kvitte seg med slike ting som en gudstjeneste som ungene skal dras med på.
Jeg personlig har nå min enkle barnetro, og er nok en ganske gjennomsnittlig nordmann på den religiøse fronten. Men at det skal være så om å gjøre å fjerne alt som har med kristne grunnverdier og tradisjoner å gjøre i det norske samfunnet, og det helst så fort som overhodet mulig, nei det forstår jeg ikke.

Det er flott at folk har ulike meninger, og ikke minst ulike religiøse ståsteder, eller ideologiske ståsteder for den saks skyld.
Men jeg opplever at det omtrent er en heksejakt på det kristne i vårt samfunn for tiden, og at de som forfekter et syn der en del av disse kristne grunnpillarene skal fortsette, blir sett på som reaksjonære og trangsynte og diskriminerende.
Dette syns jeg er trist, og det skjer ganske ureflektert og endimensjonalt etter mitt syn.
Og at foreldre er så redde for å la ungene delta på en stakkars julegudstjeneste en gang i året, nei det syns jeg bare blir dumt. Er det så farlig om  barnet sitter i en kirke i 40 minutter og hører om Jesusbarnet og synger en julesalme eller to...??

Jeg syns reportasjen med den sunnimuslimske familien fra  Irak  er nokså betegnende. De ønsker at deres datter skal være med på julegudstjeneste for at datteren skal lære noe om vår kultur. De sier også litt av det jeg mener; at vi ikke skal se bare "svart" på hva kristendommen har betydd for vår kultur og våre verdier som samfunn. Så klart er det masse dritt i kjølvannet av kristendommen, som hos alle religioner og ideologier. Men alt har slik en tendens til å bli enten svart eller hvitt...!
Noe av det jeg selv syns er spennende når jeg reiser rundt i verden er å oppsøke de ulike kulturers religiøse møtesteder, enten det er moskeer, katolske kirker eller buddhisttempler. Dette sier jo nettopp noe om folket, og om deres bakgrunn og kultur. Pillarene deres.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/telemark/1.10845124


Jaja, jeg vet at dette er et vepsebol, og at jeg ikke har rett eller galt. Men jeg blir litt skremt når ting blir veldig, svart/hvitt, og når det blir veldig mye prinsipper og ideologi.
Da mister vi mye,  mye av verdier og trygge anker som er bra for oss som mennesker, tror nå jeg.

La "jorden være deilig" i fred...!

Noen ganger så hører man ting der man ikke vet om man ikke skal le eller gråte. I dag var en slik dag, da jeg fikk høre at kulturskatten blant salmer, nemlig "Deilig er jorden", har fått ny tekst.
Det er Human-Etisk Forbunds forlag, Humanist Forlag, som har gitt ut en ny julesangbok, som et alternativ for dem som ikke kan tenke seg å ha ord som Gud, Jesus eller engler i sin munn.

http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.10843699

Det er jo helt greit at det lages en slik sangbok, med mange flotte julesanger med verdslig og hverdagslig innhold. Det finnes jo mang en sangskatt vi synger i julen også, som handler om mer gjenkjenbare situasjoner og livshendelser enn engler som daler ned i skjul eller at vi går til paradis.
I helgen var jeg og hørte Nidarosdomens Guttekor og Trondheimssolistene, og i år hadde de faktisk Julekveldsvisa med  på repertoaret. Det var vakkert, og gjorde seg godt under de mektige hvelvingene i nasjonalhelligdommen, selv om det ikke er regnet for å være en "kirkelig" salme.

Jeg har fått stor sansen for ateisten Hans Rotmos Vårres Jul-sanger óg jeg, og de spilles her i heimen, såvel som Sølvguttene og Frank Sinatra. Det er tildels heftig tekst og gloser som kommer ut av høytaleren når Rotmo drar igang med sitt "julebudskap", men det er greit nok, og man vet hva man får.

Men når Humanetikeren Tore Sivertsen nå har skrevet om teksten til sin egen versjon av "Deilig er jorden"; da kjenner jeg en veldig tydelig motsand og også litt tristhet. Han argumenter med at han syns dette er slik en vakker salme, og at det var tittelen "Deilig er jorden", som inspirerte ham til å skrive sin egen versjon, som er kjemisk fri for noe som kan minne om religiøst innhold. Selv om dette også er et tydelig livssyn da...!

"Deilig er jorden" er vel den mest kjente og kjære salmen vi har i Norge-ja i hele Norden, og den har vært en spesiell salme i kirken siden den ble laget av danske B.S. Lindemann rundt 1850. Folk forbinder den med julen, ja den ER omtrent julen for en del, iallefall når det gjelder sanger. Den er også stadig mer brukt i andre typer seremonier i kirken, som begravelser, og jeg har også sunget den i konfirmasjon i Danmark. Den er på en måte befriende i sin ordlyd, og mektig og gir håp for både oss og verden.
Dette tror jeg faktisk mange kjenner og har kjent på, uansett hvor "kristen" de har vært og er, og det er noe av grunnen til at "Deilig er jorden" har en slik unik og kjær plass i folks hjerter.

Hvorfor da disse mennene fra Human Etisk Forbund for envher pris må ha sin egen variant, og etter min mening radbrekke en sang som må regnes som en verdifull kulturskatt i samfunnet vårt, nei det har jeg faktisk ingen forståelse for. Jeg syns det er respektløst at man "må" ha sin egen variant av en sang som faktisk har en slik plass og historie. Hvorfor ikke bare synge i vei, og ikke ta alt så "seriøst" og bokstavelig, og måtte ha ideologiske og prinsipielle holdninger i alle situasjoner? For en som ikke tror på "noe" så kan det da ikke være noe likere å synge om nisser eller julebukker...?

At begrepet "Deilig er jorden" er et fint utsagn, og et utsagn vi gjerne skulle hørt mer og trodd mer på, er sikkert og visst. Men det må gå an for samgforfatteren å lage en sang med samme tittel, og å være litt mer spenstig og sette en ny melodi til.
Det er ikke hver dag jeg er ening med Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, men i dag syns jeg han svarte godt for seg da han gikk ut mot denne nye ateistiske versjonenen av sangskatten vår.

Selbekk så også ut til å velge å se både humoristisk og alvorlig på dette; for det kan egentlig kalles latterlig, det må jeg si...

Om mulig, så skal jeg synge med ENDA sterkere kraft, når jeg på juleaften skal høre gutten min  og Guttekoret synge "Deilig er jorden" i all sin prakt, og vi får synge med!

http://www.youtube.com/watch?v=DKOgdhv7FJA