Noen tilstander og diagnoser står for oss som mer fylt med skam og avmakt enn andre. Mens noen sykdommer plager er greie og "enkle" å komme til legen eller sykehuset med, er andre mer skamfulle og tunge.
En av disse er selvskading.
Inntil nokså nylig, har det å skade seg selv, ved å påføre seg selv sår og ytre skader, vært forbundet med den største taushet og skam. Heldigvis så har det kommet mer i fokus, og stadig flere tør å komme ut med sine historier, og ikke minst å erkjenne for seg selv at de sliter med dette problemet. Et problem som faktisk er mye større enn man tidligere var klar over. Faktisk kom det frem i et doktorarbeid at så mange som 9% av de spurte hadde påført seg selv en ytre skade en eller flere ganger. Det er i veldig stor grad jenter som bedriver denne destruktive adferden.
En gjennomgående tendens er at selvskadere også har et alvorlig problem med spiseforstyrrelser, særlig bulimi, men også personlighetsforstyrrelser og tvangslildelser kan være en del av det komplekse bildet.
Dette er et komplekst problem, der sårene og arrene på huden etter de selvpåførte kuttene bare viser overflaten av den "egentlige" smerten pasienten kjenner på.
Aftenposten forteller i dag om Tonje som har slitt med selvskading og spiseforstyrrelser i mange år, og som har møtt et helsevesen som har håndert hennes selvpåførte skader på en veldig uheldig og fornedrende måte.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Tonje-fikk-over-50-sting-pa-rad-uten-bedovelse-7272360.html#.UgkHNdI3BIE
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Gar-til-kamp-mot-sying-av-selvskadere-uten-bedovelse-7272442.html#.UgkDOdI3BIE
I årenes løp som lege har jeg møtt mange selvskadere. Gjennom 5-6 år som lege ved Skade-akuttavdelingen ved St Olavs Hospital ble det å lappe sammen kutt og sår hos selvskadere en nokså "vanlig" ufordring i en travel arbeidshverdag. Det var gjerne her de havnet, menneskene som i sin desperasjon tok i bruk tapetkniver, barberblader eller andre skarpe gjenstander for å døyve den indre smerten ved å lage kutt og sår som var mer synlig enn den livssmerten de bar inni seg.
På en legevakt er det stadig nye leger, sykepleiere og personell, og det er stort tempo med mange pasienter. Det er i utgangspunktet en veldig uheldig situasjon for et ungt lidende menneske å skulle behandles på et slikt sted, men dette er realiteten.
Jeg har med hånden på hjertet ikke sydd disse pasientene uten bedøvelse, slik det er beskrevet i artiklene i Aftenposten. Men jeg kan godt kjenne igjen den følelsen som beskrives, der jeg tror både pasient og lege kjenner på en slags avmakt og "provokasjon" over hele situasjonen. Noen pasienter er faste gjengangere, og kommer stadig innom med nye kutt og sår som skal lappes sammen. På en legevakt er det ikke rammevilkår for å gå inn i selve problemet, og å få nok relasjon til mennesket bak arrene, og dette er en svært utfordrende situasjon for alle parter. Da kan det desverre ende opp med at en del av disse sårbare pasientene kjenner seg veldig nakne og avkledd når de ligger der og blir sydd sammen, og sendt ut igjen.
En selvskader som har rispet og kuttet seg opp kan godt ha sprøyteskrekk, og de kan ha like mye smerter ved sying som andre, men dette kan det være vanskelig å skjønne, desverre også for enkelte helsepersonell. Noe som bunner i mangel på kunnskap og erfaring, ikke ondskap eller vond vilje.
MEN, vi som leger plikter selvfølgelig å behandle ALLE pasienter med respekt og følsomhet! Selv om vi kan kjenne et stikk av irritasjon og resignasjon og tenke "nå igjen...??" Dette kan nok alle som jobber ved en legevakt kjenne på; fra de som tar imot pasientene til sykepleiere og leger.
Her som så ofte ellers, tror jeg noen av de uheldige og vonde erfaringene selvskade-pasienter beskriver, skyldes helsepersonells manglende kunnskap om komplekse psykiatriske tilstander. Dette med selvskading er svært kompleks psykiatri, og fordrer en del kunnskap, ikke minst om pasienten og hennes/hans livs- og sykehistorie.
Etter at jeg begynte som fastlege har jeg møtt igjen denne pasientgruppen, men fra et helt annet ståsted.
Nå møter jeg dem gjerne ferdigsydd, med arr som gror. Men i denne legerollen er min oppgave å prøve å komme dypere inn i hvorfor de skader seg selv på denne måten, hjelpe til å behandle dem for dette, og å få dem på beina med all den livssmerten de bærer på. Vi snakker ofte om mennesker som har opplevd mye krenkelser, overgrep, har dårlig selvbilde, og alvorlige spiseforstyrrelser. En del av dem har mange og lange møter med psykiatrien, og det er vanskelige liv de hanskes med.
Det er gledelig hver gang man hører om pasienter som klarer å komme seg ut av denne destruktive praksisen som det å kutte seg selv er. Det henger som regel alltid sammen med at de håndterer de andre store utfordringene sine bedre, og får god hjelp og støtte til å komme seg ovenpå og videre i livet.
Å bli møtt på legevakten med profesjonaliltet, respekt og empati burde være en selvfølge. Å få tilbud om bedøvelse er også det.
Det å få økt kunnskap om selvskadere og hvem de er, gir helsepersonell og pasientene selv også, en bedre mulighet til å gjøre møtet med legevakten til en litt bedre opplevelse.
Det at det er lettet litt på skammens slør i forhold til denne pasientgruppen, er et positivt bidrag til dette.
En av disse er selvskading.
Inntil nokså nylig, har det å skade seg selv, ved å påføre seg selv sår og ytre skader, vært forbundet med den største taushet og skam. Heldigvis så har det kommet mer i fokus, og stadig flere tør å komme ut med sine historier, og ikke minst å erkjenne for seg selv at de sliter med dette problemet. Et problem som faktisk er mye større enn man tidligere var klar over. Faktisk kom det frem i et doktorarbeid at så mange som 9% av de spurte hadde påført seg selv en ytre skade en eller flere ganger. Det er i veldig stor grad jenter som bedriver denne destruktive adferden.
En gjennomgående tendens er at selvskadere også har et alvorlig problem med spiseforstyrrelser, særlig bulimi, men også personlighetsforstyrrelser og tvangslildelser kan være en del av det komplekse bildet.
Dette er et komplekst problem, der sårene og arrene på huden etter de selvpåførte kuttene bare viser overflaten av den "egentlige" smerten pasienten kjenner på.
Aftenposten forteller i dag om Tonje som har slitt med selvskading og spiseforstyrrelser i mange år, og som har møtt et helsevesen som har håndert hennes selvpåførte skader på en veldig uheldig og fornedrende måte.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Tonje-fikk-over-50-sting-pa-rad-uten-bedovelse-7272360.html#.UgkHNdI3BIE
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Gar-til-kamp-mot-sying-av-selvskadere-uten-bedovelse-7272442.html#.UgkDOdI3BIE
I årenes løp som lege har jeg møtt mange selvskadere. Gjennom 5-6 år som lege ved Skade-akuttavdelingen ved St Olavs Hospital ble det å lappe sammen kutt og sår hos selvskadere en nokså "vanlig" ufordring i en travel arbeidshverdag. Det var gjerne her de havnet, menneskene som i sin desperasjon tok i bruk tapetkniver, barberblader eller andre skarpe gjenstander for å døyve den indre smerten ved å lage kutt og sår som var mer synlig enn den livssmerten de bar inni seg.
På en legevakt er det stadig nye leger, sykepleiere og personell, og det er stort tempo med mange pasienter. Det er i utgangspunktet en veldig uheldig situasjon for et ungt lidende menneske å skulle behandles på et slikt sted, men dette er realiteten.
Jeg har med hånden på hjertet ikke sydd disse pasientene uten bedøvelse, slik det er beskrevet i artiklene i Aftenposten. Men jeg kan godt kjenne igjen den følelsen som beskrives, der jeg tror både pasient og lege kjenner på en slags avmakt og "provokasjon" over hele situasjonen. Noen pasienter er faste gjengangere, og kommer stadig innom med nye kutt og sår som skal lappes sammen. På en legevakt er det ikke rammevilkår for å gå inn i selve problemet, og å få nok relasjon til mennesket bak arrene, og dette er en svært utfordrende situasjon for alle parter. Da kan det desverre ende opp med at en del av disse sårbare pasientene kjenner seg veldig nakne og avkledd når de ligger der og blir sydd sammen, og sendt ut igjen.
En selvskader som har rispet og kuttet seg opp kan godt ha sprøyteskrekk, og de kan ha like mye smerter ved sying som andre, men dette kan det være vanskelig å skjønne, desverre også for enkelte helsepersonell. Noe som bunner i mangel på kunnskap og erfaring, ikke ondskap eller vond vilje.
MEN, vi som leger plikter selvfølgelig å behandle ALLE pasienter med respekt og følsomhet! Selv om vi kan kjenne et stikk av irritasjon og resignasjon og tenke "nå igjen...??" Dette kan nok alle som jobber ved en legevakt kjenne på; fra de som tar imot pasientene til sykepleiere og leger.
Her som så ofte ellers, tror jeg noen av de uheldige og vonde erfaringene selvskade-pasienter beskriver, skyldes helsepersonells manglende kunnskap om komplekse psykiatriske tilstander. Dette med selvskading er svært kompleks psykiatri, og fordrer en del kunnskap, ikke minst om pasienten og hennes/hans livs- og sykehistorie.
Etter at jeg begynte som fastlege har jeg møtt igjen denne pasientgruppen, men fra et helt annet ståsted.
Nå møter jeg dem gjerne ferdigsydd, med arr som gror. Men i denne legerollen er min oppgave å prøve å komme dypere inn i hvorfor de skader seg selv på denne måten, hjelpe til å behandle dem for dette, og å få dem på beina med all den livssmerten de bærer på. Vi snakker ofte om mennesker som har opplevd mye krenkelser, overgrep, har dårlig selvbilde, og alvorlige spiseforstyrrelser. En del av dem har mange og lange møter med psykiatrien, og det er vanskelige liv de hanskes med.
Det er gledelig hver gang man hører om pasienter som klarer å komme seg ut av denne destruktive praksisen som det å kutte seg selv er. Det henger som regel alltid sammen med at de håndterer de andre store utfordringene sine bedre, og får god hjelp og støtte til å komme seg ovenpå og videre i livet.
Å bli møtt på legevakten med profesjonaliltet, respekt og empati burde være en selvfølge. Å få tilbud om bedøvelse er også det.
Det å få økt kunnskap om selvskadere og hvem de er, gir helsepersonell og pasientene selv også, en bedre mulighet til å gjøre møtet med legevakten til en litt bedre opplevelse.
Det at det er lettet litt på skammens slør i forhold til denne pasientgruppen, er et positivt bidrag til dette.
