Samleside med alle innlegg fra desember 2010,
uten kommentarer, reddet etter datakrasj.Vår tids freak-show…?
I menneskets natur ligger det at vi liker å la oss underholde. Fra tidenes morgen har underholdning og forlystelser vært en del av ulike kulturer; fra romernes gladiatorkamper, brød og sirkus, til teater og sirkus som reiste omkring, til dagens TV og andre moderne medier som har tatt over som vår tids hoved-underholder.
Vi mennesker har alltid likt å more oss over andres feil, mangler og tabber, og for noen generasjoner siden var såkalte “freak-shows” en slager. Da betalte folk for å komme å se mennesker eller andre skapninger som var såkalt “vanskapte”, siamesiske tvillinger, pukkelrygg, dverger eller kjemper. Da kunne de få seg en latter og litt grøss nedover ryggen den dagen, så var de fornøyde…
Det siste tiåret har det poppet opp med stadig nye “reality-show” på TV, gjerne i utlandet først, så har vi tatt over konseptet her i landet også. Jeg husker godt at jeg benket meg foran TV-ruta den kvelden det var premiere på “Big Brother”, og vi lot oss fascinere og sjokkere av Ramsey og Anne-Mona og de andre deltakerne, som ikke overlot mye til fantasien. Dette var vel det første møtet med denne typen TV, i tillegg til Robinson-ekspedisjonen, der det meste gikk ut på baksnakking, banning, intriger og “strategi-tenkning”. Etterhvert har det blitt så mange slike serier at jeg har mistet både oversikten og interessen fullstendig. Men det er tydelig at dette selger, for tv-selskapene fortsetter å spy ut nye konsepter, der de “stakkars” deltakerne har sin livs sjanse til å få sitt “five minutes of fame”. Men for å selge og for å få oss seere til å gidde å svitsje til nettopp disse programmene, så må stadig nye virkemidler tas i bruk; stadig flere silikonpupper i fri dressur, stadig mer halv-sladdete kjønnsorganger i bevegelse, stadig mer drikking og stupfyll, og stadig mer saftig ordbruk.
Og nå er det barnas tur…!! Som deltakere, vel å merke. I England har de nå prestert å lage en reality-serie som heter “Boys and girls alone”, som forøvrig også går på en svensk kanal. Her blir 20 unger fra 8-12 år plassert helt alene, uten voksne, og de skal klare seg i 2 uker på egen hånd. 10 gutter i en leir og 10 jenter i en annen leir. Det hele blir da et stort prosjekt, der man skal se hvordan guttene klarer seg i forhold til jentene, og hvordan de ulike ungene takler å stelle og vaske seg, organisere seg, lage mat på egen hånd, bli enige om innkjøp, soving; i det hele tatt hvordan unger takler å bli dratt ut fra et trygt “møblert” hjem, med voksne, og fikse å ordne livet selv, sammen med 9 andre unger på samme alder.
Underholdning? Artig? Festlig??? Dette er tilsynelatende et program som er ment for det voksne publikum; vi skal altså benke oss foran ruta, for å la oss underholde av at noen sprø foreldre har meldt på sine egne barn til et slikt gedigent og umoralsk eksperiment. For at det skal bli god TV, så forventer vi selvsagt å få se at ungene gjør rare dumme ting, som å gråte, slåss og ha det fælt, for hvis programmet legger opp til at de skal ha det bare trygt og godt, så blir det jo ikke underholdende… Jeg lurer på hva slags foreldre det er, som finner på å utsette sine egne små barn på 8-9 år til noe slikt? Hva er det de mener barna skal oppnå med dette, annet enn den berømte lille kjendis-statusen. Og har de tenkt over hvor dyrekjøpt denne trolig er…?
Channel 4 bedyrer at de har samarbeidet tett med både barnepsykologer og foreldrene, før de har tatt med ungene på dette, og både foreldre og fagpersoner får være i bakgrunnen ved innspillingen, sier de. Ikke vet jeg, men jeg er ikke så sikker på at dette eksperimentet er særlig grundig lagt opp. og gjennomtenkt. Og hvem vet hvordan langtidsvirkningene vil være for ungene, som kanskje har kjent seg presset, og hatt opplevelser som har prentet seg fast?
Hva blir det neste? Når er nok nok?
Vi snakker her om programmer, erfaringer og opplevelser som folk søker frivillig, stort sett iallefall. Noen har kanskje allikevel en etisk og moralsk plikt til å si “stopp”? Det må vi alle være med på å gjøre tror jeg. Jeg tror ikke vi sitter igjen med så mye lærdom og erfaring vi har så mye bruk for, etter å ha fulgt slike typer TV-serier. Det er veldig mange tenåringer og unge som glaner på reality-serier, og det er ikke alltid at det er den beste seksualopplysningen eller språkopplæringen de får gjennom dette. Og ikke for å snakke om glorifisering av baksnakking, intrigemaking og egoisme. Det er mulig jeg er litt gammeldags, men jeg syns ikke dette er gode verdier å ha med seg når man skal skape seg et eget selvbilde og identitet i en sårbar ungdomstid.
Vi lar oss sjokkere av mødre og fedre som setter igjen barna sine i kalde hus, og uten mat, når de reiser bort eller drar på fest. Det er helt hjerteskjærende å høre slike historier, og som lege ser jeg de mørke sider av samfunnet vårt innimellom selv, og at det er mange “syke” og ressurssvake blant oss, som aldri skulle hatt omsorgen for barn.
Men at andre barn igjen frivillig utsettes for å dras inn i TV-serier som den i England, for at vi voksne skal la oss underholde på deres bekostning, det blir en annen form for omsorgssvikt, syns jeg. Jeg håper aldri at norske TV-kanaler tar inn noe slikt, eller at vi kommer så langt i vår kjedsomhet, at vi trenger slike nymotens “freak-shows”…
Posted in Uncategorized at December 31st, 2010.
En skulle vøri fire år i romjul’n…
Her i huset har vi en liten fyr som passer akkurat til denne beskrivelsen, og det er artig å oppleve julen gjennom hans øyne. Han har gått som et stort smil så og si hele julen, og syns det er stas med alt fra julepynt, gaver, nisser og engler, til det å bare kose seg med storesøsken som sluntrer rundt i pysjen til langt på dag, og får spise godter og drikke julebrus daglig.
Det var også den samme lille fyren som nesten fikk avblåst hele julemiddagen for familien, da bakhodet deiset i salongbordet da ribba akkurat var plassert på fatet. Blodet rant, og legepappaen måtte kjøre ned på legevakten for å skaffe til veie utstyr slik at mamma og pappa fikk gjort om stua til legekontor en liten stund, og hodet ble lappet sammen, før vi satte oss til bordet og sang Glade Jul og fortærte julemiddagen…;-)
Det er bare herlig å ha en slik liten gullunge, og selv om det er femte gangen at jeg har en “fireåring i romjul’n”, så er det utrolig mye kos. Og jeg nyter hver en liten klem, for vips så er vel han blitt så stor óg, at han syns det er teit å gi kos til mammaen sin…
Posted in Uncategorized at December 29th, 2010.
Og julefreden senket seg…?
Da er vi over “klimaks” av julefeiringen, og juleaften og de første og mest julete dagene er overstått. Etter uker i den såkalte julestria, så kom dagen, da kirkeklokkene på julaften kl 17 minnet oss om at nå kunne julefreden senke seg.
Jeg må innrømme at det noen ganger kan være vanskelig å finne den berømmelige julefreden. Vi har gjerne forventninger om at når det blir jul, så skal vi ha det rolig og fredelig, vi skal ha all verdens med tid til å slappe av, ligge lenge, lese bøker, gå lange turer, spille brettspill i timevis med ungene, spise laange luncher og sene middager, og til å sitte i godstolen med deilig avslappende julemusikk mens stearinlysene lyser mot det glitrende juletreet. Vi har også forventninger om at ting gjerne skal være på en helt bestemt måte i julen, slik at vi klarer å mane frem den kjente og kjære julestemningen.
For julen er jo en tid fylt med nettopp forventninger. Det gjelder ikke bare de små barna, som tripper rundt juletreet med gavene før de får pakket dem opp, men også de større barna og oss voksne, som har mange forventninger knyttet til minner og følelser, om hva julen er for oss. Det kan være pynten, maten, lukter eller mennesker, og ting skal helst være på nøyaktig samme måte som i alle år, for at vi skal få den rette følelsen.
Da kreves det gjerne en stor innsats for å få innfridd alle disse forventningene, og jeg må innrømme at det ikke bare er avslapning og julefred jeg forbinder med å få passet på at gaver er på plass både i kalenderen, julestrømpen, under treet; at alle har juleklær og sko; at mat og drikke til alle juledagene er kjøpt inn og laget; at huset blir pyntet slik det skal og pleier; at vi får besøkt og invitert familie og venner; og at vi får kost oss nok sammen. Det er mye kos og julefred en skal nå på noen få dager…;-)
Jeg har kost meg masse allerede jeg, absolutt. Men det var godt å gå seg en lang tur i skogen i dag, uten en sjel rundt seg, og bare snødekte grener og stier i snøen. Det var julefred det!
Posted in Uncategorized at December 27th, 2010.
En fin tradisjon…
I dag startet jeg dagen sammen med to av ungene, og deltok på skole-julegudstjeneste. Dette har jeg fått med meg en del år, og det er en trivelig tradisjon, og en fin måte å få inn julestemningen på.
Det er stadige diskusjoner om skolegudstjenester skal ha livets rett, og noen syns det er en uting, og pådytting av “den kristne tro” på barna. Jeg på min side syns dette er en flott og viktig tradisjon, som ingen tar skade av å delta på, denne ene gangen i året. En spørrerunde i Norgesglasset i NRK viste også at 85% mente at dette burde fortsette som et fast tilbud til barn i norsk skole. Det er ingen tvang å være med, og på vår skole og barnehage har de iallefall laget et trivelig alternativ for dem som velger å ikke delta.
Vi skal ikke bare kaste all kulturarv og tradisjonsbærere på båten, heller ikke om det inneholder noe med “Jesus og Gud”. Det trenger ikke alltid være den riktige måten å øke forståelsen og respekten mellom folk og kulturer på. Det er fint at mine barn lærer om andre kulturer og religioner som folk fra andre land har vokst opp med, og det er bra for våre nye landsmenn å få et innblikk i norsk kirkelig kulturarv, for bedre å forstå vår kultur.
Mener nå jeg da!:-)
Posted in Uncategorized at December 21st, 2010.
Meningers mot…
I dag hadde jeg innlegg i Adresseavisens faste spalte “På den annen side”. Det er et fast innslag i denne avisen, der forfatterne kan skrive stort og smått om litt av hvert.
Jeg ble oppringt av Adresseavisen forleden, og spurt om jeg kunne tenke meg å bli fast skribent i denne spalten, med innlegg fast en gang i måneden eller så. Jeg brukte et lite minutt på å kjenne etter magefølelsen, lot det stå til, og sa ja:-) Hele konseptet skal endres etter jul, så da skal mine innlegg bli en del av det. Det var en ære for meg å bli spurt, og jeg må nå innrømme at jeg er veldig glad i å skrive da, så jeg kunne egentlig ikke si nei til denne muligheten. Og de la heller ikke bånd på meg hva jeg skal skrive om, så her er det bare å legge ut om alt mellom himmel og jord;-)
I begynnelsen tenkte jeg at pytt, jeg skal da alltids klare å knote ut av meg et eller annet jevnlig, for det gjør jeg jo til bloggen også. Men det er rart med det; når man får en deadline å forholde seg til, og en fast avtale på denne måten, så blir det plutselig så seriøst…
Jeg måtte liksom starte “karrieren” i Adressa med en av mine kjepphest-saker, nemlig barselomsorgen, som jeg syns er stemoderlig behandlet, med stadig dårligere vilkår for mor og barn. Så det ble det i dag.
Hva det blir i januar, får vi se. Det er mye jeg filosoferer om, så hva som kommer ned på papiret, vil tiden vise!
Les innlegget her:
Posted in Uncategorized at December 21st, 2010.
Gammeldags julestemning…
Blånisser og rødnisser har fylt stua den siste måneden, som den har gjort det i desember i noen år nå. Unntatt et par avbrudd med besøk i “Svingen”, så har ungene i år etter år blitt fanget inn i et nisseunivers, som er en blanding av en eventyrverden og en mer jordnær verden, der Mamsen og Lillegutt bor.
Jeg blir stadig vekk fascinert av at ungene liker musikken og sangene som er i Blåfjell. Det er gjerne sanger med alle mulige rare klanger og taktrytmer, og det er ikke lett å nynne på dem etter sending, eller synge dem som nattasang til poden. Men det slår tydeligvis an.
For å gi de tre minste en liten smak av noe annet, så fikk de DVD-serien om “Jul på Sesam Stasjon” i adventsgave. Jeg gledet meg til å sette meg ned i sofaen sammen med dem, og se igjen Max Mekker, Leonora, Alfa og de andre, som huset vårt var fylt av som barne-TVserie da de første ungene var i rette alder. Det tok ikke lange tiden før syvåringen, som egentlig er veldig høflig og empatisk, forsiktig sa at “mamma, dette var egentlig litt kjedelig…”. Så jeg er ikke sikker på hvor utslitt denne DVD-en kommer til å bli her i huset-
Hva var det som var galt med Sesam Stasjon da?? Og sikkert med 24 episoder etter hverandre av Skomakergata også, eller Portveien og andre “gamle” barne-TV-programmer for den del? Det går nok for treigt, kort og godt. Det skjer ikke hele tiden noe rundt neste sving, folk prater ikke fort som lyn, og det er faktisk stillhet i noen øyeblikk! Det virker som om vi er livredde for at det skal være stille i et sekund. Bare tenk over det; hvis man sitter i bakgrunnen og bare hører barne-TV eller morgensendingene for barn, så går skravla i ett, eller det er musikk eller andre lydeffekter hele tiden.
Så - det er ikke rart at ungene syns at de gode gamle adventsseriene blir for kjedelige… Jeg syns det er et tankekors, dette med “lydstøyen”, selv om Månetoppen absolutt er en fin variant den.
Verden går videre, og jeg må bare innse at min nostalgi må vike for nye tider…:-)
Posted in Uncategorized at December 19th, 2010.
SKÅL, MISS SOPHIE…
Julehøytiden nærmer seg, og vi på slutten av den vakre adventstiden. Forventningsfulle øyne til ungene glitrer om kapp med lysene på juledekorasjonene, og vi skynder på for å rekke alt vi må ha gjort til jul.
En av de faste og selvsagte innslagene i den norske førjulstiden er JULEBORD, og sesongen er på hell for i år. En del avarter av ordet har tilkommet etterhvert, og noen av dem er vel ganske treffende; jodlebord, lurebord, pulebord eller tullebord. Det illustrerer kanskje hva folk assosierer med disse ete- og drikkegildene, som vi ”må” få med oss ett eller flere av før julefreden senker seg…
Det er vel sjelden vårt opphav som vikinger kommer tydeligere frem enn ved julebordstiden, da vi virkelig skal leve opp til ”blot”-tradisjonen som de gamle heltene drev med.
Det er liksom om å gjøre å stappe i seg mest mulig av både ribbe, pølse, riskrem, øl og akevitt, og man skal helst huske bare deler av det som foregikk, når man våkner dagen derpå.
Og julebord kan være artig det! Det kan være en flott måte å ha det trivelig sammen med kolleger eller venner, og det er også viktig å treffes i festlige lag, når man stort sett ellers møtes i løpet av en stressende arbeidsdag.
Men det er verdt å stille spørsmålstegn til den norske drikkekulturen, og det er bra at dette er blitt gjort i flere medier i høst, og det har ført til mange viktige tankekors og diskusjoner.
Jeg har selv jobbet som lege ved skade-akuttavdelingen ved St. Olavs hospital i årevis, og har hatt mange opplevelser med ”festlige” folk som har kommet med kutt, brudd og andre skader pga fyll. Det finnes knapt nok noe mindre sjarmerende enn en velvoksen person som helt sikkert var fin og pyntet da de startet aftenen på byen, men som ankommer legevakten med sminken på snei, og med mer eller mindre dårlige vitser på lur. Disse vitsene er sjelden morsomme kl 04 om morgenen, når vi skal prøve å tråkle sammen kuttet i pannen, slik at julebordsgjesten ser rimelig ok ut til julaften.
Det er veldig alvorlig å høre om alle barna som opplever at mor og far drikker seg fulle, enten det er på julaften, en vanlig helg, eller på sydentur. Ungene er ”radarer” på å merke om foreldrene endrer seg på grunn av alkohol, og det skal ofte ikke så mye til før de syns at mamma eller pappa er litt rare.
Dette er et viktig, men også vanskelig tema. Noen mener at man aldri skal drikke foran barna sine. Der er jeg uenig. Jeg mener det er greit å ta seg et glass vin eller tre mens ungene er til stede, men det er så mange ting som spiller inn. Gjøres dette i en kontekst med god mat og drikke, og trivelig lag, så tror jeg man kan lære barna at alkohol kan nytes på en fornuftig måte.
Problemet i Norge er til dels at vi har begynt å kombinere vår opprinnelige drikkekultur, med stupfyll og helgedrikking, og et mer kontinentalt drikkemønster, der et glass vin til hverdags er greit. Vi møtes ikke på kafé til en kopp kaffe lenger, men et glass vin. Da kan totalen bli høy, og konsekvensene alvorlige.
Uansett hvor utviklet og raffinert samfunnet vårt har blitt, så kommer ”sannheten” frem, når man møter voksne nordmenn enten på byen eller på reise. Ta bare et fly til utlandet, eller til ”Syden”; en del starter gjerne festen før de går om bord. Eller ta familiefedre eller ”mødre”, som drikker seg gjennom en vennehelg i en storby, før de kommer hjem så slitne at de må ta egenmelding dagen derpå, og knapt orker å leke med ungene det første døgnet.
Det er godt med et glass, og artig med en fest. Men vi kan ikke både være kontinentale i ukedagene og vikinger i helgene. Da blir det en kraftig bakrus, både i de tusen hjem og for hele samfunnet vårt. Det er noe vi alle må tenke over!
Ha en fin lørdagskveld:-)
Posted in Uncategorized at December 18th, 2010.
Barnehagers skrekk…
Jeg har ofte barn med foreldre innom på legekontoret fordi ungen gjerne våknet med litt verk i en øyekrok. Barnet har gjerne vært friskt ellers, men har omtrent blitt stoppet på trappa i barnehagen, med beskjed fra personalet om at dér har de ingen ting å gjøre! I hvertfall ikke før de har sprunget til legekontoret på øyeblikkelig hjelp-time, for å få antibiotikadråper. Da er det greit å komme tilbake til barnehagen i morgen!
Så der sitter vi altså, ofte med en frisk unge som har litt øyeverk, og en mamma eller pappa som må ringe til jobben og fortelle at de ikke kommer i dag, fordi ungen er “syk”.
Jeg må innrømme at jeg syns at dette har gått alt for langt! For det første pøser man på med masse unødvendig antibiotika, for å sikre ungen å få lov til å komme i barnehagen dagen etter. For det er nemlig slik det praktiseres; at hvis man kan fortelle personalet at man har begynt med behandling, les: antibiotika, så er det greit å være i barnehagen dagen etter. “Problemet” er at øyekatarr, eller konjunktivitt, hos barn oftest skyldes virus, og da hjelper antibiotika ingenting. Det vanligste er det såkalte Adenovirus, og H. Influenzae. For Adenovirus så smitter dette i 14 dager uansett om man bruker antibiotika. Så da er det er det ikke mye vits i å kjøre på med all denne antibiotikaen iallefall, for ungen har like stor sjanse til å smitte sine venner i barnehagen uansett om de har vært hjemme en dag eller to, og dryppet øynene med medisin.
For det andre, så er det grunn til å tenke litt over hva dette “øyekatarr-hysteriet” koster det norske samfunnet hvert år…! Jeg vet ikke om det finnes tall på hvor mange sykedager som går med til foreldre som må ta fri for at ungen skal holdes hjemme, men vi enkel logikk tilsier at det er enorme tall. Det er iallefall et så omgripende fenomen, at det bør sees på og tas på alvor, og det må lages bedre og tydelige regler for når barnehagen kan nekte et barn å komme i barnehagen.
Det er ikke akkurat en dødelig eller farlig sykdom vi snakker om! Selvsagt er det plagsomt å ha et lass med unger som løper rundt med øyeverk og snørr, men det er verken farlig for synet eller helsen forøvrig.
En annen sak er så klart dersom barnet er sykt, har nedsatt allmenntilstand og har mye tykt verk som tyter ut av øynene. Da skal man ha behandling, og det er da sannsynlig at det er bakterier.
Men, studier viser at infeksjonen forsvinner stort sett av seg selv, uansett om det er bakterier eller virus. Derfor kan vi ikke fortsette å pøse på med unødvendig mengde medisin, bare av gammel vane. Til det er det for antibiotikaproblemet for alvorlig, i en større sammenheng.
Så mitt tips er: Ved lite eller moderat mengde puss fra et eller begge øyne, hos en ellers frisk og kvikk unge, ta en ren kompress eller klut og vask med rent vann eller fysiologisk saltvann. NB god håndhygiene. Ta kontakt med lege dersom det forverrer seg eller ungen har nedsatt allmenntilstand.
Hvis du ammer barnet, så er et godt tips å dryppe litt morsmelk inn i øyet; det kan hjelpe godt!
Lykke til!
Under er Folkehelseinstituttets egne ord, hvis dere vil lese dem:
Øyekatarr (konjunktivitt)
Med dagens kunnskap er det ikke av
smittevernhensyn grunnlag for å anbefale at
barnehagebarn ved mild til moderat øyekatarr
holdes hjemme. Bare ved kraftig øyekatarr med
rikelig pussdannelse bør barnet av
smittevernhensyn holdes hjemme inntil
pussdannelsen har avtatt. Ved kraftig øyekatarr vil
det vanligvis være behov for legekontakt, og
barnets allmenntilstand vil også i stor grad styre
behovet for å være hjemme fra barnehagen.
Det må være opp til barnets foresatte å avgjøre om
et barn som har symptomer på konjunktivitt skal
undersøkes av lege. Dersom behandling
igangsettes kan barnet gå i barnehage dagen etter
igangsatt behandling. Barnehageansatte kan
generelt ikke forlange at barn med konjunktivittsymptomer
skal undersøkes eller behandles med
øyedråper før de kan få gå tilbake til barnehagen,
men kan ved tvil drøfte dette med barnets
foresatte. Ved usikkerhet bør smittevernlegen i
kommunen kontaktes.
Posted in Uncategorized at December 15th, 2010.
En håndfull hender…:-)
I kveld har jeg fått laget meg min egen lille julegave, med god hjelp av mine fem gullunger:-)
Jeg har “stjålet” ideen fra Gro Nylander, kollega og ammeekspert, som holdt foredrag på et kurs jeg holdt forleden. Hun hadde på seg en t-skjorte med håndavtrykk på brystet, og jeg syns den var så fin!
Så nå er det gjennomført, og alle fem satte sitt personlige preg på den nye røde t-skjorten min. Jeg syns dette må være en av de fineste gavene man kan få; hjemmelaget og unik:-)
Posted in Uncategorized at December 15th, 2010.
Helgens sølvmedalje…:-)
Jeg har vært i utlandet i helgen, og kom hjem til nyheten om at bloggen min fikk andreplass i en kåring som VG Helg hadde i avisen i går, innen kategorien “mammablogger”.
Gjett om jeg ble overrasket! For det første ante jeg ikke at det skulle være noen slik kåring, for det andre er jeg overveldet over at de i VG visste noe om bloggen min i det hele tatt:-) Det var veldig artig og litt rørende, og jeg ble nå litt stolt, må innrømme det. Når man tenker på det havet av mammablogger som er der ute, så er det veldig artig og inspirerende at noen uttrykker så klart at de liker det jeg driver med.
Nummer 1 ble Drea.se, en ung mor, som også er fotograf, og bloggen hennes bærer preg av at hun er flink med bilder og estetikk.
Min blogg, Lykkelig som liten, får skryt for at jeg skriver informativt og varierende. Jeg blir imidlertid “trukket” for design og bilder, og har forbedringspotensiale der. Gjett om jeg er enig i det! Bare spør ungene mine, som har meg i kategorien håpløs. Men saken er at jeg gjør dette rett og slett fordi jeg elsker å skrive, og å formidle. Teknikk, bilder og data-ting-og-tang er jeg faktisk ganske håpløs på, og jeg har rett og slett ikke tid eller kapasitet til å bruke så mye tid på det heller, med tusen ting i luften. Men jeg kan helt sikkert forbedre meg, det er bare artig det:-)
Jeg har heller ikke slått meg på denne “konkurranse-greia” som mange driver med, og det gjør vel at jeg ikke akkurat blir overøst med tilbud om reklame eller penger…
Vi gjør det alle på vårt vis, og jeg tror jeg skal fortsette som jeg har gjort, og gi dere en blanding av litt “medisinsk” påfyll, litt mamma-betraktninger, og litt tanker om ting som opptar meg ellers. Kanskje blir det litt mer fancy etterhvert også, og en konkurranse i ny og ne. Men det viktigste er nok å være tro mot seg selv og sin stil. Da blir det nok aller best:-)
Artig var det nå iallefall, og en takk til dere som leser meg, og til dere som ga meg sølv i helgen!
Posted in Uncategorized at December 12th, 2010.
