I dag har vi hatt 10-årsdag her i huset.
Ikke feiring med bursdagssang og ballonger, kaker eller barneselskap.
10-åringen har vi bare på et bilde i stuen, og der har lyset stått og brent for lille Erik i hele dag.
10 år er gått siden han døde brått og uventet i magen, på termindato.
Huset har vært fylt av unger og liv, både i dag, og i de ti årene som er gått siden det brått ble helt stille og uten tegn til liv i magen. Denne stillheten bærer en med seg uansett hvor mye liv og glede man kjenner rundt seg.
Lyset brenner for ham på graven i natt.
torsdag 10. februar 2011
onsdag 9. februar 2011
Det er ikke lov å lukke øynene...!
For noen dager siden var jeg på et legemøte, med et svært så aktuelt tema for tiden, nemlig seksuelle overgrep mot barn.
Aviser, TV og andre medier har vært fulle av Alvdalsaken de siste ukene, og det er med en kvalm følelse i magen vi setter oss med frokostkaffen og får de siste nye detaljene fra rettssalen smurt utover avissiden. Om barn som er blitt utsatt for overgrep og krenkelser det er vanskelig for oss å fatte, og det er vanskelig å forstå at noen voksne kan finne på å gjøre slike ting mot sine egne eller andres barn.
Barneombud Reidar Hjermann gikk ut og ba om at pressen stoppet med å levere ut så mange detaljer, og at dette var krenkende og uheldig.
På møtet som jeg og andre leger var på, fikk vi høre om dette grusomme temaet av Aud Steinsbekk, adferdsterapeut, som har jobbet med mishandlede i flere tiår, og har intervjuet og hjulpet over 2000 forkjellige utsatte barn og voksne. På møtet fikk vi også møte to tidligere overgrepsutsatte, som nå er voksne, og har fått hjelp, bla av Steinsbekk. De fortalte historier om krenkelser, fortrengning, svik, lav selvfølelse og kampen for å få et godt og trygt liv etter seksuelle overgrep fra voksne nære personer.
Det alle tre sa unisont var at vi MÅ tåle å høre disse historiene!
Alle tre sa at Alvdalsaken desverre ikke er værre enn mange andre saker de vet om, og at barn har blitt og blir utsatt for lignende ting hver dag rundt omkring oss!
De var tvert imot glade for at Alvdalsaken fikk så mye oppmerksomhet, og at omverdenen får høre om hvor jævlig seksuelt misbruk av barn er. Det kan igjen kanskje være med på å tvinge oss til å ta en stilling til dette, bli mer oppmerksom på problemet, og være med å avsløre andre lignende historier.
De mente av vi ikke har lov til å bare si "huff så fælt, dette orker jeg ikke å lese eller ta innover meg", og skru på en annen TV-kanal.
Seksuelle overgrep mot barn og unge er desverre ikke noe sært og sjeldent fenomen, som bare skjer et annet sted, eller en sjelden gang. For å illustere hvilket stort samfunnsproblem det er så har jeg noen tall nedenfor:
Omfang
Hver 5. kvinne og hver 10. mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år
5% er utsatt for gjentatte, alvorlige overgrep
Størstedelen av overgrepene er begått av en som barnet/ungdommen kjenner
Overgrepene kan vare fra ett overgrep til gjentatte overgrep over mange år. Gjennomsnittlig varer et overgrep i 5 år
Ca 80% av overgrep begås av menn
Ca 20% av overgrep begås av kvinner
I følge Aud Steinsbekk så defineres seksuelt overgrep på tre måter, og i tre ulike "grader":
1) Seksuell/utuktig atferd. Det kan f.eks. være å blotte seg eller se pornofilm, mens barnet blir tvunget til å se på.
2) Seksuell/utuktig handling: Onanering, berøring på kjønnsorganer eller andre erogene soner til barnet, kyssing.
3) Seksuell/utuktig omgang: Samleie, inntrengning av kjønnsorgan i munn, m.m.
Jeg kjenner at jeg både som mor og som lege blir nokså satt ut av å høre slike historier og slike tall. Noen ganger så er virkeligheten nesten for tung å bære, og man kjenner en slags lammende følelse. Tanken på at det sitter små uskyldige barn på hver en skole, og i de fleste barnehager, og bærer på sin hemmelighet om at voksne de skal føle seg trygge på, utnytter dem seksuelt, er vond. På legekontoret møter jeg helt sikkert også en del som jeg ikke klarer å avdekke, selv om de kommer med alle mulige symptomer, og hvor det burde ringe en bjelle...
Den store oppfordringen fra møtet jeg var på var at vi leger ikke må være så redde for å spørre folk mer direkte om de har opplevd seksuelt misbruk. For hva er det vi er redde for...? Er det at personen foran oss skal gå i oppløsning hvis vi begynner å snakke om det? Er det vår egen reaksjon, hvordan vi takler det?
Som regel har "ofrene" lært seg fortrengningsmekanismer for å overleve, slik at de oftest sier nei hvis de blir spurt. Likevel vil dette kanskje gi dem en kime til å få satt i gang en prosess, og de vil føle seg sett, ved at noen tør å spørre dem.
Og hva med alle lærere, barnehageansatte, naboer og venner, som gang etter gang har lukket øynene for ting som har foregått rundt dem...? Jeg tenker med gru på Alvdalsaken, der barnevernansatte og andre ikke tok bekymringsmeldinger eller bønn fra barna alvorlig. Man kan bare prøve å forestille seg følelsen en har, når en endelig har turt å gå ut med skrekkhistorien sin, så er det ingen som tror en, og bare legger det i en skuff...
Det burde ringe en bjelle for læreren når ungen gang etter gang har "glemt" gymtøyet sitt, eller nekter å dusje; som nekter å åpne munnen for tannlegen eller for legen gang etter gang, eller ungen viser tegn til frykt når en voksen omsorgsperson kommer får å hente dem i barnehagen. Man skal ha alle øyne og ører åpne, og det er viktig at vi som helsepersonell har en lav terskel for å kontakte hverandre, f.eks. fastlege og helsesøster, men også mellom skole og helsevesen.
For å redde noen barn ut av et slikt helvete, må vi tore å risikere å støte eller fornærme noen som er uskyldige, det er prisen vi må betale.
Barn som opplever seksuelle krenkelser som barn blir gjerne voksne som lider av ulike symptomer og sykdommer som voksne. Erfaringene setter seg i kropp og sjel, med søvnløshet, lavt selvbilde, redusert glede av sexlivet, angst og depresjoner, diffuse smertetilstander. Som Steinsbekk sa det på møtet: hvis vi klarer å få bukt med omfanget av seksuelle overgrep av barn, så vil utgiftene til helsebudsjettet redusereres betydelig!
Dette er ikke en problematikk som bare angår andre, det forekommer i bygd og by, blant høy og lav, og nærmere enn du tror. Vi kan ikke snu ryggen til og si huff a meg; vi må tåle å se sannheten i øynene, Det er det minste vi skylder de utsatte barna!
Aviser, TV og andre medier har vært fulle av Alvdalsaken de siste ukene, og det er med en kvalm følelse i magen vi setter oss med frokostkaffen og får de siste nye detaljene fra rettssalen smurt utover avissiden. Om barn som er blitt utsatt for overgrep og krenkelser det er vanskelig for oss å fatte, og det er vanskelig å forstå at noen voksne kan finne på å gjøre slike ting mot sine egne eller andres barn.
Barneombud Reidar Hjermann gikk ut og ba om at pressen stoppet med å levere ut så mange detaljer, og at dette var krenkende og uheldig.
På møtet som jeg og andre leger var på, fikk vi høre om dette grusomme temaet av Aud Steinsbekk, adferdsterapeut, som har jobbet med mishandlede i flere tiår, og har intervjuet og hjulpet over 2000 forkjellige utsatte barn og voksne. På møtet fikk vi også møte to tidligere overgrepsutsatte, som nå er voksne, og har fått hjelp, bla av Steinsbekk. De fortalte historier om krenkelser, fortrengning, svik, lav selvfølelse og kampen for å få et godt og trygt liv etter seksuelle overgrep fra voksne nære personer.
Det alle tre sa unisont var at vi MÅ tåle å høre disse historiene!
Alle tre sa at Alvdalsaken desverre ikke er værre enn mange andre saker de vet om, og at barn har blitt og blir utsatt for lignende ting hver dag rundt omkring oss!
De var tvert imot glade for at Alvdalsaken fikk så mye oppmerksomhet, og at omverdenen får høre om hvor jævlig seksuelt misbruk av barn er. Det kan igjen kanskje være med på å tvinge oss til å ta en stilling til dette, bli mer oppmerksom på problemet, og være med å avsløre andre lignende historier.
De mente av vi ikke har lov til å bare si "huff så fælt, dette orker jeg ikke å lese eller ta innover meg", og skru på en annen TV-kanal.
Seksuelle overgrep mot barn og unge er desverre ikke noe sært og sjeldent fenomen, som bare skjer et annet sted, eller en sjelden gang. For å illustere hvilket stort samfunnsproblem det er så har jeg noen tall nedenfor:
Omfang
Hver 5. kvinne og hver 10. mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år
5% er utsatt for gjentatte, alvorlige overgrep
Størstedelen av overgrepene er begått av en som barnet/ungdommen kjenner
Overgrepene kan vare fra ett overgrep til gjentatte overgrep over mange år. Gjennomsnittlig varer et overgrep i 5 år
Ca 80% av overgrep begås av menn
Ca 20% av overgrep begås av kvinner
I følge Aud Steinsbekk så defineres seksuelt overgrep på tre måter, og i tre ulike "grader":
1) Seksuell/utuktig atferd. Det kan f.eks. være å blotte seg eller se pornofilm, mens barnet blir tvunget til å se på.
2) Seksuell/utuktig handling: Onanering, berøring på kjønnsorganer eller andre erogene soner til barnet, kyssing.
3) Seksuell/utuktig omgang: Samleie, inntrengning av kjønnsorgan i munn, m.m.
Jeg kjenner at jeg både som mor og som lege blir nokså satt ut av å høre slike historier og slike tall. Noen ganger så er virkeligheten nesten for tung å bære, og man kjenner en slags lammende følelse. Tanken på at det sitter små uskyldige barn på hver en skole, og i de fleste barnehager, og bærer på sin hemmelighet om at voksne de skal føle seg trygge på, utnytter dem seksuelt, er vond. På legekontoret møter jeg helt sikkert også en del som jeg ikke klarer å avdekke, selv om de kommer med alle mulige symptomer, og hvor det burde ringe en bjelle...
Den store oppfordringen fra møtet jeg var på var at vi leger ikke må være så redde for å spørre folk mer direkte om de har opplevd seksuelt misbruk. For hva er det vi er redde for...? Er det at personen foran oss skal gå i oppløsning hvis vi begynner å snakke om det? Er det vår egen reaksjon, hvordan vi takler det?
Som regel har "ofrene" lært seg fortrengningsmekanismer for å overleve, slik at de oftest sier nei hvis de blir spurt. Likevel vil dette kanskje gi dem en kime til å få satt i gang en prosess, og de vil føle seg sett, ved at noen tør å spørre dem.
Og hva med alle lærere, barnehageansatte, naboer og venner, som gang etter gang har lukket øynene for ting som har foregått rundt dem...? Jeg tenker med gru på Alvdalsaken, der barnevernansatte og andre ikke tok bekymringsmeldinger eller bønn fra barna alvorlig. Man kan bare prøve å forestille seg følelsen en har, når en endelig har turt å gå ut med skrekkhistorien sin, så er det ingen som tror en, og bare legger det i en skuff...
Det burde ringe en bjelle for læreren når ungen gang etter gang har "glemt" gymtøyet sitt, eller nekter å dusje; som nekter å åpne munnen for tannlegen eller for legen gang etter gang, eller ungen viser tegn til frykt når en voksen omsorgsperson kommer får å hente dem i barnehagen. Man skal ha alle øyne og ører åpne, og det er viktig at vi som helsepersonell har en lav terskel for å kontakte hverandre, f.eks. fastlege og helsesøster, men også mellom skole og helsevesen.
For å redde noen barn ut av et slikt helvete, må vi tore å risikere å støte eller fornærme noen som er uskyldige, det er prisen vi må betale.
Barn som opplever seksuelle krenkelser som barn blir gjerne voksne som lider av ulike symptomer og sykdommer som voksne. Erfaringene setter seg i kropp og sjel, med søvnløshet, lavt selvbilde, redusert glede av sexlivet, angst og depresjoner, diffuse smertetilstander. Som Steinsbekk sa det på møtet: hvis vi klarer å få bukt med omfanget av seksuelle overgrep av barn, så vil utgiftene til helsebudsjettet redusereres betydelig!
Dette er ikke en problematikk som bare angår andre, det forekommer i bygd og by, blant høy og lav, og nærmere enn du tror. Vi kan ikke snu ryggen til og si huff a meg; vi må tåle å se sannheten i øynene, Det er det minste vi skylder de utsatte barna!
Abonner på:
Innlegg (Atom)