En hjerteskjærende historie fra en skolehverdag...

Det har gått tre dager siden jeg fikk A-magasinet, og jeg har lagt det fra meg to ganger. Det er ikke ofte at jeg blir sittende å gråte etter at jeg har lest avisen, men denne gangen gjorde jeg det.
Historien om Halvar som ble mobbet og utsatt for psykisk terror fra læreren sin, gikk faktisk så innpå meg at jeg ikke klarte å lese det først.
Jeg så for meg meg denne lille forventningsfulle gutten, som spent og ivrig, med badebukse på, sto i dusjen og var klar til å hoppe uti bassengen sammen med resten av klassen. Helt til en tyrann av en lærer kommer og tar tak i ham, og låser ham inn på et rom i to timer, fordi han får skylden og straff for at klassen har bråket tidligere på dagen. Der sitter denne forfrosne gutten helt alene, og hører at de andre barna koser seg i bassenget...
Slike historier treffer meg så inderlig sterkt, og jeg får vondt i kropp og sjel når jeg hører om unger som opplever slike ting. Det blir nok ekstra sterkt fordi jeg selv har en gutt i samme alder, og kan se for meg ham hvis han skulle ha opplevd noe slikt. Det gjør meg både sint og opprørt.

Halvar var så tøff at han fortalte sin historie om langvarig mobbing og trakassering fra læreren, helt til han og klarte å få skiftet skole. Han var heldig å ha foreldre som så dette, trodde på ham, og gjorde noe med det.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4228400.ece
Mobbing er et gammelt fenomen, og desverre så mobbes det nok minst like mye i dag som da jeg gikk på skolen, og mobbingen har tatt nye former, takket være dataalderen. Vi mennesker er nok desverre av en slik natur at noen av oss må plage andre i et forsøk på å hevde oss selv, og for en stakket stund kjenne oss litt "ovenpå" og bedre. Men det er jo noe veldig usselt over det å være mobber også, og det ligger mye trist trasig bak i mobberens historie også. Og det mobbes både blant barn og voksne, så dette er et stort samfunnsproblem generelt.

Artikkelen i A-magasinet tok for seg mobbing av elever, utført av lærere, og det var så mange som 15000 elever som i Elevundersøkelsen sa at de hadde blitt utsatt for læreres negative eller ondskapsfulle oppførsel.
Selv om lærere selvsagt må få lov til å komme med "korrigering" av oppførsel av barn uten å bli kalt mobbere, så er det vel ikke grunn til å tro at disse tallene lyver.

Problemet, som ellers med mobbing, er jo også at den ofte foregår på en intrikat måte, der det ikke nødvendigvis høres eller ses av andre enn den som blir utsatt for det. Noverbal mobbing, med utfrysing, ignorering og utestengelse er like vondt som det å bli ertet muntlig.
Jeg husker selv at jeg ble oppmerksom på medelever som ble trakassert av enkelte lærere. Det kunne gå på at elever som var svake til å lese, stadig ble bedt om å lese, og læreren så ut til å "nyte" at eleven strevde.
Det er ikke så enkelt å gripe fatt i for et barn som er tilskuer, og noen ganger kan det utvikles en masse-suggesjon, slik at flere blir med på den negative oppførselen mot den mobbete eleven.


Lærere har tradisjonelt vært alene som voksne i klasserommet, og har det har derfor ikke vært mange muligheter for observasjon eller korrigering fra andre voksne. Læreren har derfor hatt mye makt. Det er nå mer vanlig med sammenslåtte klasser og jobbing i team, og slik sett er det bra, og kan medføre mindre risiko for at enkeltelever blir hakkekyllinger fra en lærer.

Det er også mange kolleger og rektorer som er for feige, og nøler med å ta det opp, når de får varsler om lærere som ikke holder mål, eller oppfører seg krenkende. Det blir lett sånn når det er barn som er "motparten", og som i seg selv ikke har en sterk stemme eller makt.

De fleste lærere gjør en kjempejobb, og de må ha lov til å kjefte og være streng så klart. Jeg tror desverre at stadig flere elever har med seg lite folkeskikk hjemmefra, og lærere sier at arbeidshverdagen deres fylles stadig mer med oppdrager-funksjon i tillegg til vanlig faglig arbeid. Men det er langt fra litt kjeft og til regelrett psykisk tortur.
Det er det Halvar opplevde, og det er rørende å høre om hvordan han tross alt har klart seg bra, og klart å beholde troen på seg selv, til tross for at han hadde en lærer som prøvde å bryte en liten gutt ned...

Aftenposten skal fremover ha fokus på mobbing, det er bra, for vi må fortsette å få de frem i lyset for å få bukt med dette store samfunnsproblemet!

Hvilken lege vil folk ha...?

Det var spørsmålet jeg "drodlet" litt rundt i den faste spalten Signert i Adresseavisen i dag.
http://www.adressa.no/meninger/annenside/article1697099.ece

Som nevnt i innlegget mitt, så blir legestudenter nå til dags drillet i å møte pasienter ansikt til ansikt, for å øve på kommunikasjon i pasient-legesituasjoner.
Jeg tror det er en viktig del av legeutdannelsen, og er med på å bedre kommunikasjonen og forståelsen mellom lege og pasient.
Som jeg skrev i spalten, så går ca 80% av alle klager som rettes mot leger på at de kommuniserer for dårlig. Det kan være alt fra for lite informasjon, arroganse og lite empati, til misforståelser.
Selv om det nok ikke alltid er legens "feil" at det oppstår kommunikasjonssvikt mellom lege og pasient, så er det vår plikt som profesjonelle å gjøre det vi kan for å være "flinke" til å kommunisere og være tydelige og ha empati.
Men, noe av utfordringen ligger i at vi er medmennesker vi også, og mellom alle mennesker er det noen som kommuniserer naturlig veldiog godt sammen, mens andre har en dårligere "kjemi", hvor det letter oppstår misforståelser, mistenkeliggjøring og avstand. Det er desverre slik i lege-pasientforhold også, uansett hvor proffe man er...

Jeg syns nettopp dette feltet er noe av det mest spennende ved å jobbe som fastlege. Jeg møter nye og ulike mennesker mange ganger for dagen; folk fra allle samfunnslag, i alle aldre, kjønn og med helt ulike skjebner og bakgrunner.
 En av de store utfordringene er å klare å "skifte om" mellom hver pasient, og å være like mye til stede for den som kommer etter en annen pasient, som kanskje har sittet og grått og fortalt noe veldig tungt og trist.
Da er den store utfordringen å "nullstille" mellom konsultasjonene, og få også nestemann til å føle seg fokusert på og i sentrum.

Men, uansett hvor godt vi prøver, så vil det være noen som er misfornøyd, og syns vi er "dårlige" leger. Slik vil det være, og da er det kanskje like bra at det faktisk er lov til å skifte lege...! Det er faktisk en del ganger vi tenker at folk er alt for lojale, særlig hvis jeg hører at de stadig klager på fastlegen sin. Da syns jeg faktisk de skal gjøre noe med det, og bytte, der det lar seg gjøre. Vi blir ikke sure for det...;-)