Samleside med alle innlegg fra juli 2010,
uten kommentarer, reddet etter datakrasj.Amerikabrev…
Da er 1.uke av Amerika-ferien overstått, og fra hektiske, pulserende og fantastiske New York, cooler vi ned ved en “lake” i New England.
Og for en kontrast! Fra larm, folk over alt og inntrykk hele dagen i New York, er vi på en hytte der det verken er internett-tilgang eller mobildekning. Og det er i USA…!! Fjortisen i familien er mildere sjokkert over at det går an her i Statene, og vi ser at abstinensen etter å ha kontakt med kompiser og venner i Norge på Facebook eller MSN er stadig mer påtrengende.
Så nå sitter vi side om side på et lite landsens bibliotek, der vi kan leie datamaskiner, slik at jeg kan skrive en liten blogg og han kan chatte litt:-)
Men så deilig da! Våkne om morgenen til fuglesang og bølgeskvulp, og ikke ha andre planer enn tubing, vannski og soling hele dagen.
Og så koselig å se igjen vertsfamilien min, som jeg bodde hos det året jeg var utvekslingsstudent utenfor Boston, Massachusetts, for 100 år siden;-) Er litt stolt av at vi har klart å holde kontakten alle årene, og det er artig at mine egne barn blir kjent med dem.
Om et par dager venter en laaang biltur til Minnesota, med stopp i Niagara falls og Chicago på veien.
Life is not too bad:-)
Posted in Uncategorized at July 28th, 2010.
God sommer!
Da er det endelig sommerferie her i huset også:-)
Ferieturen står for døren, og det er jammen mye å ordne før man kommer seg ut døra; ikke nok med at man skal huske å pakke bikini, solkrem og undertøy, men det er da så mye praktisk å ordne med hus og hjem og. Husk å avbestille avisen, stoppe posten, klippe plenen, rydde huset og dra ut ledningene slik at ikke lynet slår ned, puh!
USA i 3 uker, det skal bli bra det:-) Men det er alltids en utfordring å finne på aktiviteter slik at alle syv blir fornøyd, særlig med et aldersspenn på 17 til 4 på søsknene. Så en slik tur er en skikkelig øvelse i å ta hensyn, og å finne “minste felles multiplum”. Vi har hatt grundig innføring i denne tankegangen for barna, så gjenstår det å se da, om det gjennomføres i praksis, når storesøster må være med minstebror på badeland, og de små må være med på shopping på Manhattan…
Da ønsker jeg alle sammen en riktig god sommer videre, så kommer det kanskje en liten rapport fra “Over there“!
Posted in Uncategorized at July 17th, 2010.
Stor mage ingen hindring, eller…?
Denne uken har kjendisen Kari Traa vakt oppsikt etter at hun hoppet i fallskjerm, 20 uker gravid. Hun er blitt offentlig kritisert for dette av en jordmor, som mener dette er uforsvarlig, og en risiko for både mor og barn.
Jeg må innrømme at jeg reagerte selv jeg, da jeg hørte det. Det er ingen tvil om at Kari Traa er en veldig erfaren fallskjermhopper, med over 700 hopp bak seg, veldig godt trent og med nerver av stål helt sikkert. Derfor har hun sikkert bra kontroll på det hun gjør. Og det er bra at hun ønsker å sette fokus på at folk bør være fysisk aktiv i svangerskapet.
Men-what´s the point?? Hvorfor må hun absolutt hoppe i fallskjerm når hun er nokså langt uti svangerskapet…? Hva taper hun på å holde ut de stakkars 9 månedene hun er gravid, og vente til ungen er vel ute av magen…?
Jeg er ikke noen fallskjermekspert, men jeg nekter å tro annet enn at det er klar risiko for å lande forkjært, og risikere å lande hardt med bena, slik at magen får et “støt”, eller falle og lande mer eller mindre på magen. Bl.a. er kroppens tyngdepunkt i stadig endring under svangerskapet. Og dessverre så skal det ikke alltid så mye til for å skade “svangerskapet”, særlig ved at morkaken skades og evt løsne helt eller delvis. Det er bl.a. pga morkakeløsning at vi leger og jordmødre fraråder gravide å drive med kontaktidretter som håndball, fotball, boksing og ridning, særlig etter at magen er begynt å vises ordentlig. Som regel går det bra med et fall eller slag, men, det kan få store konsekvenser, og hvorfor ikke være litt føre var, i de få månedene det gjelder? Man kan ellers leve så og si helt som normalt, trene masse annet og være aktiv på mange andre måter når man er gravid.
Jeg er absolutt en tilhenger av å forfekte at svangerskapet er er en normal greie, og at man ikke skal sykeliggjøre det mer enn nødvendig, noe som vel kan sies å være tendensen på en del områder for tiden. Det gis råd og advarsler i øst og vest, og de stakkars gravide blir gjerne helt skremt av alle påbudene og forbudene de skal følge når de er gravide.
Jeg driver med svangerskapsomsorg i stor grad, og har mange gravide jeg følger opp som lege hver uke. En av mine kjepphester er nettopp dette å hjelpe den gravide til å leve mest mulig som normalt, slappe av og ikke la seg stresse for mye av alt fokuset som graviditet, fødsel og småbarnsliv har i samfunnet og i media for tiden. Internett flommer jo over av nettsteder med mer eller mindre “gode” råd til de vordende foreldrene.
Men, det er forskjell på det å fortsette å leve normalt, og det å faktisk ta enkelte hensyn til at kroppen er i en helt spesiell tilstand i noen måneder. Selv om det er helt naturlig å være gravid, og at vi kvinner er skapt til det osv, så er det også en helt spesiell situasjon, som faktisk krever at man tar enkelte hensyn. Og det er da vel ikke noe offer, den lille perioden man faktisk går gravid i løpet av et langt liv…?
Det går som regel bra med barnet selv om man er med på ridestevne i 30. uke også, eller smaker 7 ulike viner i uke 25, hvis man er med i en vinklubb og er lidenskapelig vinelsker. Men er det verdt det?? Hvor mange måneder og år i løpet av livet er man ikke gravid da, og kan drikke eller hoppe sprangridning eller spille håndballkamp så mye man vil?? Eller hoppe fallskjerm for den del…?
Overdreven forsiktighet i svangerskapet er dumt og unødvendig, men like dumt og unødvendig er også overdreven tankegang om at det å være gravid er så “naturlig” og normalt. Begge deler er feil, mener jeg.
At Kari Traa velger å hoppe i fallskjerm er helt opp til henne, og hun står fritt til å gjøre som hun vil selvfølgelig, men det blir flåsete å sammenligne det med å krysse gaten på Voss, som hun gjorde i media, og mente at de to tingene er like farlig.
Sikkert er det iallefall at hun valgte et bra tidspunkt å gjøre det på, nemlig under Ekstremsportveka på Voss. Hun fikk nå iallefall mye reklame, businessdame som hun er. Og all reklame er som kjent god reklame;-)
Posted in Uncategorized at July 15th, 2010.
Én sang hjalp millioner…:-)
I dag er det 25 år siden Bob Geldof dro i gang konsert-fenomenet Live Aid!
Det gjør fortsatt inntrykk å høre den flotte sangen “We are the world”, der alle mulige verdensstjerner innen pop og rock stilte opp i en storstilt dugnad, for å samle inn penger til et hungers- krigs- og tørkerammet Etiopia!
Etiopia hadde vært rammet av en enorm nød i flere år, men kommuniststyret i landet hadde prøvd å dekke over lidelsene befolkningen levde under. Etterhvert klarte bl.a. BBC å komme inn og berette om de vanvittige lidelsene som folket levde under. Av 45 millioner innbyggere levde visstnok 15 millioner i akutt nød, og 1 million personer døde.
Det var dette artisten Bob Geldof fikk høre om, og han satte da i gang en imponerende innsats for å hjelpe den rammede befolkningen. Han klarte etterhvert å dra i gang tidenes pop-dugnad, og de suksessrike Live Aid-konsertene og apparatet rundt dette klarte visst nok å dra inn rundt 1 milliard kroner!
Det er veldig artig og oppmuntrende å høre at enkelte slike ideer og initiativ klarer å engasjere så mange, så intenst. Det står stor respekt for det Geldof klarte å dra i gang. Det har jo også ført til at flere lignende konserter og andre initiativ er blitt dratt igang, bl.a. til inntekt for HIV-saken.
Én ting er pengene som blir samlet inn der og da; i tillegg setter det fokus på saker, land og mennesker som kanskje lever i situasjoner som er veldig vanskelig, og som vi ellers ikke ville hørt om. Nettopp dét har vi godt av, i vår travle hverdag i vår rike del av verden-
Og sangen “We are the world” er like fin den dag i dag den, bare hør:-)
Posted in Uncategorized at July 13th, 2010.
Til frisøren i dag, botoxbehandling i morgen…
Denne uken hadde radioprogrammet Norgesglasset en reportasje fra Klinikk Stokkan i Trondheim, som driver med bl.a. plastisk kirurgi og kosmetiske operasjoner.
Lederen ved klinikken, Terje Østlyng, kunne fornøyd fortelle at pågangen har doblet seg fra i fjor, og faktum er at det er over 15 000 personer som får utført kosmetiske inngrep bare i år i Norge.
Jeg må innrømme at jeg ble nokså skremt og uvel når Østlyng presterte å sammenligne innsprøyting av Botox med det å gå til frisøren, og han ser at folk i stadig større grad foretar kosmetiske inngrep på lik linje med det å gå til hudpleie eller å få farget håret.
HALLOOO, sier nå jeg! Hva er det som skjer??
Er det jeg som er veldig bakstreversk når jeg mener at dette er en skremmende og gal utvikling??
“Pasienten” som ble intervjuet i reportasjen, skulle få sprøytet inn litt Botox rundt øynene og i pannen, for å “vedlikeholde meg selv og forebygge aldring… “Man tar jo med bilen til verksted for å vedlikeholde og reparere den; hvorfor skulle vi ikke gjøre det samme med kroppen vår?” sier hun, og fortalte at hun til høsten skal tilbake for å fikse på puppene.
Og det er nettopp det jeg tror skjer; begynner man først å fikse ett sted, så blir det gjerne til at snøballen bare ruller, og man føler at man må fikse på neste sted osv. Slik er det gjerne med oppussing av et hus også; maler man veggene, ser man gjerne at listene skulle vært tatt, eller parketten pusset og lakkert…
Jeg må innrømme at jeg gjerne skulle vært foruten “sinterynka” i pannen, eller “tillegget” på magen som har kommet etter mange fødsler, og det høres forlokkende ut at man faktisk kan fikse på det, enkelt og greit. Men; er det egentlig så enkelt og greit…?
Jeg tror at en del av de endringene som tidens tann gir oss alle, er viktige deler av oss, som hele mennesker. De vitner om livene vi har levd. Selvfølgelig farer livet vel hardt med enkelte, og det er på sin plass å be om hjelp; og det finnes da også et offentlig tilbud om plastisk kirurgi i enkelte tilfeller, det er bra.
Men denne trenden, at stadig flere ønsker å finne “ungdomskilden” ved å legge seg under kniven (eller sprøyten), syns jeg er uheldig, og jeg tror ikke alltid at det er “bare” det som skal til for at folk blir tilfredse med seg selv, både inni og utenpå. Det er nok en for enkel løsning til det…
Og vi voksne er forbilder for barna våre, det ligger et stort ansvar i det. Når stadig av oss voksne uttrykker misnøye med vårt ytre, er det fort gjort at dette smitter, og at denne fikseringen rundt ytre skavanker forplantes til tenåringsjentene våre. Det er jo et faktum at stadig yngre folk ønsker kosmetiske inngrep…
Hvem det er som driver denne trenden fremover, er ikke godt å si, men det er nok mange faktorer; Hollywood, realityserier, og et stadig mer kroppsfiksert samfunn generelt. Men klinikkene som tilbyr disse inngrepene må virkelig også ta sin del av skylden, selv om de prøver å gi oss et inntrykk av at de bare gjør det folk ønsker, og at de er bevisste på det de gjør. Med sine markedsføringsteknikker kan det vel trygt sies at de er med på å øke folks “behov” for å få utført dyre inngrep, som klinikken tjener flesk på.
Eksempel på dette er følgende ordlyd:
Annonse i KK: “Du får ikke kjøpt undertøy hos oss (bilde av BH) Men vi skal sørge for at du får lyst til å kjøpe nytt.”
Sjefen for Stokkanklinikken har sikkert rett når han sier at markedet bare i er i startgropa. Så det er vel ikke noen vei tilbake, men det må være lov til å stoppe opp og reflektere om det er et slikt samfunn vi vil ha…
Posted in Uncategorized at July 9th, 2010.
Long time-no see…
I går kveld var jeg og tok i mot eldstejenta mi, som har vært utvekslingsstudent i Frankrike et helt år.
Gjensynsgleden var stor, for både store og små:-)
Det er utrolig likevel, hvor fort et år går, og man blir påmint hvor fort ungene våre vokser…
Man har innimellom lyst til å holde igjen tiden, for å klare å følge med utviklingen til barna sine, og få med seg de små forandringene og utviklingstrekkene, for å dvele litt med dem. Med førstemann var det ikke måte på hvor flink jeg var til å skrive ned lengde og vekt, lime inn hår i “minneboka” etter første frisørbesøk, og notere ned alle de første milepælene, dato for første tann, første ord, første skritt og bleieslutt. Bøkene er blitt stadig mer skrinne for hvert barn, dessverre, og med femtemann er det ikke rare greiene… Jeg har dårlig samvittighet for det, og husker selv at jeg var lei meg for at min minnebok var mye tynnere og mindre innholdsrik enn storesøsknene mine sine…:-)
Så, jeg har stadig planer om et skippertaksprosjekt, der jeg får skikk på alle minnebøkene og fotoalbumene. Det får bli en rolig høstdag, da blir det kanskje tid til det!
Noen som kjenner seg igjen…?
Posted in Uncategorized at July 7th, 2010.
Ikke på nett…
Vi har tilbrakt helgen på hytta, inne i Trollheimen, der vi for en sjelden gangs skyld får mulighet til å kjenne på stillheten. Det er ikke strøm, ikke en gang solcellepanel; vannet må hentes direkte fra bekken, og det er knapt nok noen nabohytter eller folk å se. Vi har verken TV eller radio. OG-det er ingen tilgang til dataens verden, internett eller Facebook!
Det er godt å være ute av tiden på denne måten i noen få dager; nokså utilgjengelig, og lykkelig uvitende om ting som foregår ute i den store verden. Vi pusler med vårt rundt hytta, barna leker og fryder seg med klatring i trær og bading i bekken som renner forbi, og om kvelden rekker vi endelig å få spilt brettspill og yatzy, som vi får alt for dårlig tid til ellers.
Det er deilig å leve “primitivt” for noen dager. Det er faktisk fascinerende å oppdage hvor lite man klarer seg med, og hvor fornøyd ungene er når vi er på hytta. Kanskje er det fordi vi vet at vi kommer hjem til en varm dusj og full komfort etter hytteturen..!
Det er også godt å være “fri” fra den digitale verden for en stakket stund. Ingen mailer å besvare, eller blogger å skrive ;-)
Men jeg må erkjenne at etter et par dager så begynte jeg å kjenne på abstinensen, så man blir visst litt avhengig av denne datamaskinen, det er visst bare å innrømme det-!
Så her jeg igjen-ha en fin sommerkveld!