Kvinne er kvinne verst...

Som "alle" andre kvinner så har jeg vært på sidelinjen og observert ukens størst heksejakt på en av vårt eget kjønn, nemlig den vakre, rike og vellykkede Marte Krogh.
Jeg har lest intervjuet, og føyer meg inn i rekken over dem som er kanskje er litt misunnelig over hvor lekkert, pent og perfekt alt virker hos Marte. Selv om jeg også er glad for at jeg syns det er kjekt å være en arbeidende kvinne, har en mann som har skiftet utallige bleier, og smiler litt av hennes litt ”hverdagsfjerne” hverdag.

Men en ting jeg ikke finner mye av i intervjuet i MAMMA-bladet, er at Marte forteller oss andre hvordan vi skal leve eller se ut. Hun legger ut ( med journalistens hjelp) om et livet på Solsiden, der ytre faktorer, status og riktige accessorier er en viktig del av livet. Også kjønnet på babyen er viktig, og det er kjekt med mye hjelp av au pairer og andre for at hun skal rekke å få trent, shoppet og levd det jetset-livet hun trolig gjør.

Men som sagt, jeg finner svært lite i artikkelen der hun forteller MEG hvordan jeg bør leve.
Ja, jeg må innrømme at jeg kjenner misunnelsen vokser litt inni meg når jeg ser hvor vakker hun er, med blankt velstelt hår, smekker kropp, vakkert hus og luksuriøse vesker.
Og kanskje bunner noe av denne voldsomme furoren hun har skapt, i at noen av oss skulle ønske vi også levde litt som henne? Mange sier at de aldri kunne tenke seg et slikt liv, men det tror jeg ikke helt på.
 Vi har det med å speile oss i andre som er mer "vellykket", og det vekkes en fascinerende aggresjon. Én ting er å høre om alle de rike mannfolkene her i landet, som Stordalen, Remagutta eller Hagen; enda verre er det å lese og se reportasjer med rike overklassedamer; da er det mange som reagerer enda sterkere og ser rødt.
Denne følelsen og fenomenet er det like mye vi andre som må ta ansvar for å kjenne på, som at det er Marte Kroghs ansvar.

Ja, hun sier et sted i intervjuet at det bare er å ta seg sammen, og begynne å trene. Det kan jeg forstå at det blir bråk av. Så enkelt er det ikke, selv om det kanskje er enklere for henne enn for de fleste andre, som ikke lever slike privilegerte liv som henne.
Normale og vanlige småbarnsmødre, som det tross alt er flest av, vet alt om at det ikke bare er å ta seg sammen, verken til å trene mer, jobbe mer, lese mer eller rett og slett til å gjøre mer av alt man "burde" gjøre mer av.
De fleste gjør nok så godt de kan, ut fra deres forutsetninger.
Men jeg tillater meg også å påstå at det er en god del av oss som faktisk kunne ha gjort mer for helsen vår, både i et svangerskap, etterpå, og generelt også.

Jeg sitter som fastlege med flere gravide foran meg daglig, og jeg ser at det er en del som har mye på å gå når det gjelder å ta vare på kroppen sin, og det er ikke alltid det er de store tingene som skal til.
Dette dreier seg ikke bare om at man skal se lekker og smekker ut! Dette dreier seg, iallefall fra mitt ståsted, om å få en bedre helse, med bedre rygg, bekken, bekkenbunn og kondis, for å nevne noe.
Dette kommer ikke av seg selv, og selv om vi er slitne, og det alltids er praktiske oppgaver, skrikende unger eller gjøremål som venter, så er man faktisk nødt til å "ta seg sammen" litt, for å komme seg ut på en tur, eller ta noen øvelser på stuegulvet, eller bli med i en barsel-trimgruppe.

Det lar seg absolutt ikke gjøre alltid, og noen ganger skjærer det seg, det vet jeg alt om som mor til fem. Men får man først til å mobilisere til å begynne å mosjonere litt, så kjenner man raskt hvor godt det er både for kropp og sjel, og man får faktisk mer energi og overskudd etterhvert!
Men det er jo helt frivillig, ingen har rett til å kreve at vi verken trener eller spiser sunt. Det er også perioder da det simpelthen ikke lar seg gjøre i en travel og hektisk hverdag. Men det gir heller ingen rett til å gå løs på dem som velger annerledes den andre veien, selv om de kanskje gir oss et stikk av dårlig samvittighet.

Jeg kjenner ofte på dilemmaet mellom å gi gode viktige helseråd, og det å gi folk en følelse av manglende mestring og dårlig samvittighet. Dette er en innmari fin balanse.

Noen vil ha seg frabedt å bli fortalt om hvordan de bør leve, særlig når det gjelder livsstil og endringer som har med trening, vekt og ”uvaner” å gjøre. Det kan være ille nok å høre det fra legen sin. Å få det servert fra en prikkfri rik og perfekt rik småbarnsmor, det blir tydeligvis alt for drøyt for mange. Så drøyt at de faktisk syns de har rett til å dømme Marte Krogh nord og ned og trakassere henne på nettet for sitt liv og sine valg.

Kvinne er kvinne verst, dessverre…

Når nøytralitet og "toleranse" tar overhånd...

Noen ganger kjenner man at det presser på for å få sagt eller skrevet noe om et tema eller en sak som opptar, rører og engasjerer en, men man vet ikke helt hvordan man skal gripe det an.
For meg har dette vart en stund, og det har toppet seg denne uken, og nå klarer jeg ikke å la det være lenger.

Det som berører meg så sterkt er den flodbølgen av endringer vi har opplevd i samfunnet vårt på veldig kort tid, og som kom sterkt til uttrykk i den berømmelige rapporten om livssyn denne uken.

Vi lever og har alltid levd i en verden som hele tiden forandrer seg, og alle samfunn endrer seg med tiden, og påvirkes av både folk og kulturer både fra nært og fjernt. Gjennom hele historien har religion vært en sterk pådriver eller påvirkningskraft for endring, slik den er det i dag, og det har ført med seg mange fremskritt, men som vi alle vet- også mye skit og elendighet.

Dette er ikke noe religionsinnlegg, til det har jeg både for lite kunnskap og innsikt. Jeg har nå min barnetro, og det syns jeg er helt greit. Jeg har også alltid vært nysgjerrig på andre land og kulturers religiøse tilknytning og liv, og har alltid søkt ulike "gudshus" rundt omkring i verden. Fra å vandre med sjal på hodet i en av Pakistans største moskeer i konservative Lahore, til buddhisttempler i Burma og katolske kirker i Italia.
Disse sier noe om en kultur, og det sier noe om et land og folks bakgrunn og identitet.

Jeg vet godt at Norge har vært et land og kultur lenge før, og uten kristendommen, og at det er mange i vårt samfunn som lever godt og har det helt allright uten noen som helst religiøs tilknytning.
Men ingen kan komme å si at vårt moderne Norge ikke er sterkt preget av den rollen som kristendommen og dens fundament har hatt i oppbygningen av det vi står for i dag.

Vi får nå se hvor vi går. Og det er veldig spennende at vi har stadig mer impulser og påvirkning av folk fra alle mulige kulturer som blir våre nye landsmenn. Men det må ikke bli slik at det blir en misforstått velvilje i integreringens navn, slik at det er våre tradisjonelle norske verdier som blir marginalisert og "rasisme"-utsatt.

Jeg synes å ha opplevd en nesten klam og kvalmende tendens til krav om "politisk korrekthet" i Norge de siste årene, og det skal ikke mye til før man blir stemplet som gammeldags, reaksjonær, å ha fremmedfrykt eller å være lite tolerant.
Alt skal liksom være så normalt, og nåde den som faktisk syns det er litt uvant med to fedre, surrogatsvangerskap, hijab i politiet eller at det faktisk begynner å bli en for stor skjevfordeling mellom etnisk norske og innvandrerbarn i enkelte skoler i Oslo.
Jeg tror at hvis man undertrykker folks usikkerhet og mulighet til å stille spørsmål uten å føle seg som rasist eller diskriminerende, så er man på farefulle veier. Det har vi desverre sett grusomme eksempler på allerede i "vårt lille land".

Det er jo nesten litt søtt å være tilskuer på sidelinjen, og følge med barne-TV på NRK for eksempel, der "Julekongen", som forøvrig var spennende og bra den, var kjemisk renset for noe som kunne minne om Jesus og julens budskap; der den største og mest rødhårete jenta selvsagt fikk være Lucia, og kjønnsrollefordelingen i heimen var up to date også.
Jeg la også merke til at programlederne på Julemorgen på Juleaften krøllet tungen da de skulle svare på sitt eget spørsmål "Hvorfor feirer vi jul?" Bursdagsbarnet ble ikke nevnt, men barna mine fikk høre at vi feirer jul for å få gaver og spise god mat...
 

Og som en far jeg snakket med nylig sa, da vi møttes på juletrefest i Nidarosdomen; "endelig får jeg høre barn synge en ordentlig julesang". Han hadde vært på flere juleavlutninger på skolen med barna sine, men da hadde tradisjonelle julesanger glimret med sitt fravær, og det hadde gått i tenning av lykter, snøen som daler lett og andre mer "ufarlige" greier. Jeg kjente meg igjen i den, faktisk, men hadde vært så heldig at jeg hadde sunget "Deilig er jorden" (med den tradisjonelle teksten) sammen med barna på skolegudstjensten, så jeg berget bra i år også;-)

Jeg leste med fornøyelse det nesten eneste innlegget som har etterlyst litt av det jeg gjør her, og det var en kronikk av en ung muslimsk kvinne i Oslo som nettopp etterlyste hvor det religiøse aspektet av jul har blitt av i Norge. Hun syns det var spennende og lærerikt å ta del i. Det samme har flere av mine muslimske fastlege-pasienter sagt til meg.

"Det sekulære samfunn" er blitt rene mantraet her på berget i det siste, og SV-politikere, ateister og andre "trosfeller" er som rene ungfoler som slippes ut når de snakker om den nye innstillingen fra Tros- og livssynsutvalget.
Her åpnes det opp for virkelig sekularisering, og dette utvalget viderefører den tendensen og retningen som har vært i Norge lenge nå; at alt og alle skal være så nøytrale!
Men hva er det å være nøytral da?? Og er vi egentlig nøytrale når vi skal slette mange av de kristne verdiene og tradisjonene som vår kultur er tuftet på?
Jeg er den første til å være enig i at det er mye med kristendommen som ikke har vært noe å samle på, og som ikke har bidratt i samfunnet vårt til det beste for enkeltmennesket. Men å bli så innmari negativ og harselerende overfor dem som faktisk mener at vi kan stoppe opp litt og kanskje se hva det er vi kan gagne på å føre med oss videre, trygt og stolt, det forstår jeg ikke.
For meg leder ordet nøytralt meg til å tenke på begrepet avflating. Jeg er redd for at vår store og utålmodige iver med å endre på mange grunnpillarer i samfunnet, vil få et avflatet samfunn, der mange vil ha enda større utfordringer med å finne gode veistikker i en omskiftelig verden. Dette har ikke bare med religion å gjøre, men jeg syns å se tendens til dette mer generelt i samfunnsutviklingen. Fordi vi har så nok med oss selv, og tro på at vi selv kan løse det meste.

I gode tider, og trygge og rike forhold som vi har her hos oss, så kan vi tillate oss å være oss selv nok, og derfor er enkeltmennesket slikt et populært begrep. Men når det røyner på er det godt og viktig å ha noen felles rammer og kjøreregler, det gjør det trygt for oss alle. Det er faktisk godt å  ha et kirkerom og finne fred, fellesskap og jording i óg, det har også siste års hendelser vist oss. Det må vi ikke skusle bort. Her mener jeg faktisk at en del av de mellommenneskelige verdier som kristendommen har gitt oss som samfunn, bør forvaltes på en respektfull måte videre.
Nokså illustrerende og ironisk er det at dette berømmelige Stålsett-utvalget foreslår full religionsfrihet, og marginalisering av kirkens plass i vårt samfunn, men samtidig så har de ikke rørt ved en eneste av de kirkelige helligdagene som fridager! Dét vil folk ha det, og nyte godt av, og da kan argumentet om at det er innarbeidet i livene våre, brukes... For meg blir det dobbeltmoral.

Jeg syns også det er flott om de som har behov og ønske for å be i skoletiden, får det, men det må ikke bli slik at vi i redsel for å fornærme noen, lager egne muslimske bønnerom uten å blunke, mens det å fortsette med frivillige gudstjenester før jul, en mangeårig tradisjon, blir sett på som pietitistisk og reaksjonært.
Jeg er også enig med harald Stanghelle som i en god kronikk skriver at vi er mye rausere med imamer og katolske prester enn med "vanlige" kristne prester og biskoper som ikke er enige i alle de liberale endringene som er skjedd i vår kirke.

Jaja, dette er noen tanker fra meg. Jeg er intet orakel, og ikke har jeg patent på sannheten heller, heldigvis.
Men hvis jeg får noen til å grunne litt over disse tingene, er ikke det så verst det heller.

I morgon, i morgon...

Takket være min jobb som universitetslektor ved NTNU, og undervisning av legestudenter, er jeg så heldig å få faglig påfyll innimellom. Det er utrolig givende, og man har godt av å lære litt nytt, innimellom travle og rutinepregete arbeidsdager og -uker.

Denne helgen har jeg fått et innblikk i Motiverende intervju. Dette er en samtalemetode som er ment å styrke folks egen motivasjon til å komme i gang med endringer i livsstil, uvaner og andre ting de ønsker å gjøre noe med.
Dette er noe vi som fastleger møter daglig i jobben vår; pasienter som ønsker eller burde gjøre endringer i livsstilen sin, for å få en bedre helse.

Men alle kjenner vel på den ambivalensen og motstanden inni oss, med tanke på å komme i gang med disse endringene. Hvor mange er det ikke som har startet på med trening nå etter nyttår, med mål om å både komme i bedre form og å gå noen kilo....?
Nyttårsforsetter er nettopp en illustrasjon på hvor opptatt vi er av å gjøre endringer vi egentlig ikke er fornøyd med hos oss selv.
Og desverre-så mange ganger går disse gode forsettene i vasken, fordi vi rett og slett ikke får til å motivere oss godt nok, og vi får ikke til å gjennomføre planene eller ønskene våre.

Hva er det som går "galt"? Hva skal til for å få nyttårsforsettet til å lykkes neste år...?

Tenk hvor mange av oss som går rundt og blir mer og mer misfornøyd med oss selv, hvis vi stadig setter slike mål eller forsetter, og så skjærer det seg, gang etter gang. Det er ingen god følelse, vi kjenner oss mislykket og dårlige, og til slutt er det en del som gir opp og gir blaffen i hele greia. Med et dårlig selvbilde på kjøpet.

Hva er det så som får noen til gjøre endringer da? Hva får dem til å kutter røyken, dop, å gå ned ti kilo eller å begynne med regelmessig trening? Dette er veldig spennnende og interessant, og noe må det være, som får enkelte av oss til å bli motivert nok til å sette ut i livet de tiltakene som trengs for å få til endring.

Det er dette motiverende intervju går på; å bruke kommunikative teknikker der man får personen eller pasienten til å finne sin egen indre motivasjon til å endre adferd.

Nettopp indre motivasjon er det dreier seg om. Uten at folk ønsker dette innerst inne og er villig til å være med selv, så er det bortkastet å snakke om endring av adferd til en person.

Man kan vel lett tenke seg forskjellen det er på å sitte og høre på legen som ensidig sitter og ramser opp alle ulempene det er ved å røyke, og forteller deg at dette må du slutte med,- til at legen får deg med aktivt, og ansvarlig gjør deg selv til å finne din egen motivasjon.

Ved teknikken som Motiverende intervju bruker, er det nettopp ambivalensen man hjelper folk å kjenne på, og å bevisstgjøre seg.
Det er lov å synes at det er godt å røyke! Man skal ha lov til å si hva det er som er godt med røyken, og det er legitimt at dette er gode grunner til ikke å stumpe den. Og ved å bli gitt aksept for at det faktisk er positive elementer ved alle dårlige vaner eller livsførsler, så er det kanskje enklere både for behandleren og personen selv, å ta fatt på endringsprosessen, på en mye mer positiv måte enn bare med pekefingeren.

For de fleste av oss vil ha oss frabedt og bli fortalt hva vi skal gjøre og ikke gjøre, også når det gjelder helsen vår og hvilken livsstil vi fører. Da er det mange som rett og slett blir litt barnslige og trassige, selv om det bare går ut over dem selv...;-)

Så  her har jeg veldig tro på Motiverende intervju , fordi man ved å la pasienten se bevisst på de positive aspektene, med respekt, så er det lettere å finne den indre motivasjonen, når han eller hun begynner å tenke på det negative og skadelige ved den livsførselen de har. For det tenker de og kjenner de helt sikkert mye på  også! De aller fleste har jo egentlig lyst til å ha et sunt liv, og et langt liv.

Som lege kjenner man så veldig på at man ønsker å få en person til å stumpe røyken eller drikke mindre osv, og det er nok fort at man blir litt for utålmodig i sin fremtreden, og da får man ikke med seg pasienten, og det hele er ganske bortkastet.

Etter en del år i gamet, så har jeg vel lært noe av dette før, ihvertfall at man ikke skal ha for lang pekefinger, men applaudere og støtte hver en liten endring av dårlige helsevaner som folk klarer å gjennomføre.
Med litt ny kunnskap om motivasjon, ambivalens og endringssnakk så skal det bli artig å se om jeg får flere til å bli røykfrie og glade i trim og spinat...:-)

Kanskje meg selv, til og med...?


Et av de mest kjente diktene som har med denne evige ambivalensen, som vi kjenner på, er Jakob Sandes dikt "Etter ein rangel", eller "I morgon", som vi gjerne kaller det. Det illustrerer så godt denne indre kampen i oss, mellom det "gode" og det mer destruktive, som også er så fordømt "godt"...!




ETTER EIN RANGEL
av Jakob Sande
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visor meir i laddevinsrus,
men syngja åndelege songar på Zidons bedehus,
trur eg.
Alle kvinnfolk som eg møter skal eg sky som berre fan,
trur eg,
og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kapellan,
trur eg.
Eg skal sitja som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffi medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.
Det skal ingen meir få sjå meg når det lid til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal leggja meg når grisen går til kvila i sitt bol,
og stå up når hanen flaksar og gjel i morgonsol,
trur eg.
Ja, i morgon skal eg byrgja på den gode veg, som sagt,
trur eg,
taka striden upp mot kjøtet og den heile djevlesmakt,
trur eg.
Men idag lyt det få vera, for eg er så spøkje tyrst
at eg mest må ha eit ølkrus til å læske meg på fyrst,
trur eg.