Når nøytralitet og "toleranse" tar overhånd...

Noen ganger kjenner man at det presser på for å få sagt eller skrevet noe om et tema eller en sak som opptar, rører og engasjerer en, men man vet ikke helt hvordan man skal gripe det an.
For meg har dette vart en stund, og det har toppet seg denne uken, og nå klarer jeg ikke å la det være lenger.

Det som berører meg så sterkt er den flodbølgen av endringer vi har opplevd i samfunnet vårt på veldig kort tid, og som kom sterkt til uttrykk i den berømmelige rapporten om livssyn denne uken.

Vi lever og har alltid levd i en verden som hele tiden forandrer seg, og alle samfunn endrer seg med tiden, og påvirkes av både folk og kulturer både fra nært og fjernt. Gjennom hele historien har religion vært en sterk pådriver eller påvirkningskraft for endring, slik den er det i dag, og det har ført med seg mange fremskritt, men som vi alle vet- også mye skit og elendighet.

Dette er ikke noe religionsinnlegg, til det har jeg både for lite kunnskap og innsikt. Jeg har nå min barnetro, og det syns jeg er helt greit. Jeg har også alltid vært nysgjerrig på andre land og kulturers religiøse tilknytning og liv, og har alltid søkt ulike "gudshus" rundt omkring i verden. Fra å vandre med sjal på hodet i en av Pakistans største moskeer i konservative Lahore, til buddhisttempler i Burma og katolske kirker i Italia.
Disse sier noe om en kultur, og det sier noe om et land og folks bakgrunn og identitet.

Jeg vet godt at Norge har vært et land og kultur lenge før, og uten kristendommen, og at det er mange i vårt samfunn som lever godt og har det helt allright uten noen som helst religiøs tilknytning.
Men ingen kan komme å si at vårt moderne Norge ikke er sterkt preget av den rollen som kristendommen og dens fundament har hatt i oppbygningen av det vi står for i dag.

Vi får nå se hvor vi går. Og det er veldig spennende at vi har stadig mer impulser og påvirkning av folk fra alle mulige kulturer som blir våre nye landsmenn. Men det må ikke bli slik at det blir en misforstått velvilje i integreringens navn, slik at det er våre tradisjonelle norske verdier som blir marginalisert og "rasisme"-utsatt.

Jeg synes å ha opplevd en nesten klam og kvalmende tendens til krav om "politisk korrekthet" i Norge de siste årene, og det skal ikke mye til før man blir stemplet som gammeldags, reaksjonær, å ha fremmedfrykt eller å være lite tolerant.
Alt skal liksom være så normalt, og nåde den som faktisk syns det er litt uvant med to fedre, surrogatsvangerskap, hijab i politiet eller at det faktisk begynner å bli en for stor skjevfordeling mellom etnisk norske og innvandrerbarn i enkelte skoler i Oslo.
Jeg tror at hvis man undertrykker folks usikkerhet og mulighet til å stille spørsmål uten å føle seg som rasist eller diskriminerende, så er man på farefulle veier. Det har vi desverre sett grusomme eksempler på allerede i "vårt lille land".

Det er jo nesten litt søtt å være tilskuer på sidelinjen, og følge med barne-TV på NRK for eksempel, der "Julekongen", som forøvrig var spennende og bra den, var kjemisk renset for noe som kunne minne om Jesus og julens budskap; der den største og mest rødhårete jenta selvsagt fikk være Lucia, og kjønnsrollefordelingen i heimen var up to date også.
Jeg la også merke til at programlederne på Julemorgen på Juleaften krøllet tungen da de skulle svare på sitt eget spørsmål "Hvorfor feirer vi jul?" Bursdagsbarnet ble ikke nevnt, men barna mine fikk høre at vi feirer jul for å få gaver og spise god mat...
 

Og som en far jeg snakket med nylig sa, da vi møttes på juletrefest i Nidarosdomen; "endelig får jeg høre barn synge en ordentlig julesang". Han hadde vært på flere juleavlutninger på skolen med barna sine, men da hadde tradisjonelle julesanger glimret med sitt fravær, og det hadde gått i tenning av lykter, snøen som daler lett og andre mer "ufarlige" greier. Jeg kjente meg igjen i den, faktisk, men hadde vært så heldig at jeg hadde sunget "Deilig er jorden" (med den tradisjonelle teksten) sammen med barna på skolegudstjensten, så jeg berget bra i år også;-)

Jeg leste med fornøyelse det nesten eneste innlegget som har etterlyst litt av det jeg gjør her, og det var en kronikk av en ung muslimsk kvinne i Oslo som nettopp etterlyste hvor det religiøse aspektet av jul har blitt av i Norge. Hun syns det var spennende og lærerikt å ta del i. Det samme har flere av mine muslimske fastlege-pasienter sagt til meg.

"Det sekulære samfunn" er blitt rene mantraet her på berget i det siste, og SV-politikere, ateister og andre "trosfeller" er som rene ungfoler som slippes ut når de snakker om den nye innstillingen fra Tros- og livssynsutvalget.
Her åpnes det opp for virkelig sekularisering, og dette utvalget viderefører den tendensen og retningen som har vært i Norge lenge nå; at alt og alle skal være så nøytrale!
Men hva er det å være nøytral da?? Og er vi egentlig nøytrale når vi skal slette mange av de kristne verdiene og tradisjonene som vår kultur er tuftet på?
Jeg er den første til å være enig i at det er mye med kristendommen som ikke har vært noe å samle på, og som ikke har bidratt i samfunnet vårt til det beste for enkeltmennesket. Men å bli så innmari negativ og harselerende overfor dem som faktisk mener at vi kan stoppe opp litt og kanskje se hva det er vi kan gagne på å føre med oss videre, trygt og stolt, det forstår jeg ikke.
For meg leder ordet nøytralt meg til å tenke på begrepet avflating. Jeg er redd for at vår store og utålmodige iver med å endre på mange grunnpillarer i samfunnet, vil få et avflatet samfunn, der mange vil ha enda større utfordringer med å finne gode veistikker i en omskiftelig verden. Dette har ikke bare med religion å gjøre, men jeg syns å se tendens til dette mer generelt i samfunnsutviklingen. Fordi vi har så nok med oss selv, og tro på at vi selv kan løse det meste.

I gode tider, og trygge og rike forhold som vi har her hos oss, så kan vi tillate oss å være oss selv nok, og derfor er enkeltmennesket slikt et populært begrep. Men når det røyner på er det godt og viktig å ha noen felles rammer og kjøreregler, det gjør det trygt for oss alle. Det er faktisk godt å  ha et kirkerom og finne fred, fellesskap og jording i óg, det har også siste års hendelser vist oss. Det må vi ikke skusle bort. Her mener jeg faktisk at en del av de mellommenneskelige verdier som kristendommen har gitt oss som samfunn, bør forvaltes på en respektfull måte videre.
Nokså illustrerende og ironisk er det at dette berømmelige Stålsett-utvalget foreslår full religionsfrihet, og marginalisering av kirkens plass i vårt samfunn, men samtidig så har de ikke rørt ved en eneste av de kirkelige helligdagene som fridager! Dét vil folk ha det, og nyte godt av, og da kan argumentet om at det er innarbeidet i livene våre, brukes... For meg blir det dobbeltmoral.

Jeg syns også det er flott om de som har behov og ønske for å be i skoletiden, får det, men det må ikke bli slik at vi i redsel for å fornærme noen, lager egne muslimske bønnerom uten å blunke, mens det å fortsette med frivillige gudstjenester før jul, en mangeårig tradisjon, blir sett på som pietitistisk og reaksjonært.
Jeg er også enig med harald Stanghelle som i en god kronikk skriver at vi er mye rausere med imamer og katolske prester enn med "vanlige" kristne prester og biskoper som ikke er enige i alle de liberale endringene som er skjedd i vår kirke.

Jaja, dette er noen tanker fra meg. Jeg er intet orakel, og ikke har jeg patent på sannheten heller, heldigvis.
Men hvis jeg får noen til å grunne litt over disse tingene, er ikke det så verst det heller.