En hverdagsoppmuntring...:-)

I går kom det en vakker blomsterbukett på døren til legekontoret mitt. Det var fra en pasient som tydeligvis var fornøyd med hva jeg har gjort for henne.I tillegg til at det var en veldig vakker bukett, med vårlige tulipaner og "gåsunger", så er det å få en slik oppmerksomhet noe som varmer veldig, i en travel fastlegehverdag.

Det er ikke alltid så lett å vite om man gjør en "god" jobb, fordi alle de menneskene vi møter er helt forskjellige. Og selv om vi prøver å behandle folk likt og med samme respekt og innlevelse, så vil én pasient være kjempefornøyd med vår måte å være på, mens en annen pasient vil synes vi er nokså håpløse, selv med en likeverdig behandling. Slik er det alltid mellom mennesker, dette går på personlig kjemi, og på måten man kommuniserer på. Det trenger ikke absolutt å være noe galt, verken med legen eller pasienten, de snakker bare simpelthen dårlig sammen.

Det snodige er også, at hun jeg fikk de vakre blomstene fra, er en av de pasientene jeg snakker mest direkte til, og noen ganger så direkte at jeg innimellom tenker "huff, nå var jeg litt barsk her, hun går sikkert og skifter lege..."  Men blomstene vitner om at akkurat hun setter pris på det, og føler seg nok sett og respektert på den måten.



Jeg syns jeg stadig hører eller leser om folk som sier at de har fastleger som er nokså håpløse, og aldri har tid, eller er interessert i pasienten sin. "Endelig fikk jeg en lege som hørte på meg, den forrige ville bare ha meg ut så fort som mulig". Huff, er det virkelig så mange som er slik da...? Allminnelig folkeskikk og empati skal man ha i denne jobben, og det er alltid en utfordring å finne ut av hva folks forventninger er, for det er så forskjellig. Det er ikke så sjelden at det er dem man føler at man virkelig har stilt opp for, stått på og jobbet med, som er dem som uttrykker mest misnøye med en som fastlege, og kanskje bytter. Det handler nok om mer enn antall minutter man er inne på kontoret, og om du er en "grei" eller ikke "grei" lege. Dette angår mellommenneskelige relasjoner. Og det kan være komplisert noen ganger...

I jobben som fastlege kommer man innpå folks liv på en helt spesiell måte. Vi følger folk gjennom både medgang og motgang, gleder og sorger, og vi får høre de aller innerste tanker til mange mennesker, som de eneste. Vi skal gjerne kombinere det å være medmenneske med å være profesjonell i vår vitenskapelige tankegang, samtidig. Det er en spennende utfordring, og ingen dager er like.

I helgen skal jeg kose meg med mine flotte blomster, og tenke på at jeg har en utrolig givende og fin jobb:-)

Tankefull kronikk...

Jeg leste i dag en veldig tankefull og interessant kronikk i Aftenposten i dag, av professor og barnelege Ole Didrik Saugstad. Han spør "Hvem eier et barn?".
Han diskuterer ulike aspekter rundt debatten om kravet om tidlig ultralyd til alle gravide, retten til å kjenne fosterets gener, og om ekteskap mellom søskenbarn.

Jeg forstår veldig godt vordende foreldres inderlige ønske om å få vite mest mulig om sitt ufødte barn, og ønsket om å vite at alt står bra til med fosteret. Likevel må det være lov til å stille spørsmålet om hva så, dersom prøvene eller undersøkelsene de blir sendt til viser at alt ikke er som det skal. Vi ønsker å sikre oss i alle bauger og kanter, og vi ønsker å ha kontroll over livene våre, og over alle situasjoner vi utsetter oss for. Det stadig økte trøkket for å få tatt ekstra ultralyder, både privat og offentlig, er et tegn i tiden på dette. Vi vil vite mest mulig om barnet vi skal få om noen måneder, og vi liker å tro at vi har kontroll på det dersom vi forsynes med stadig flere tekniske undersøkelser, kontroller, hjemme-Dopplere, og ved at vi kan få være med å styre når fødselen skal starte.
Mye av det som den nye utviklingen innen ultralydteknologi og moderne prøvetakingsmetoder byr på er svært bra, og i mange tilfeller både livreddende og helsefremmende. Imidlertid må det være lov til å stoppe opp, og tillate seg å spørre seg hvor utviklingen skal gå. Det er ikke et holdbart argument å si at man har rett på den eller den undersøkelsen, bare fordi teknologien finnes. Vi må ha rom og tid til virkelig å finne ut av hvilken utvikling vi vil ha innen dette feltet, før det bare skjer over hodet på oss, uten at vi som samfunn har tenkt gjennom konsekvensene.


Og én ting er iallefall sikkert; uansett hvor mye vi undersøker, sikrer oss og prøver å kontrollere, så er det ingen som kan bestille hvilken unge man får, og ingen kan kontollere at alt går som de har sett for seg...


Jeg syns Saugstad skriver veldig godt om dette i kronikken sin, så dere bør lese den her:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4043899.ece