Fine julebukker...!

Her i gården har noen av de håpefulle tatt opp skikken å "Gå julebukk".
Det er mulig de har funnet ut  at det er like lukrativt som å gå Halloween..., for iallefall var kurven full av snop, julekaker og klementiner når barna hadde gått en runde denne gangen også!

Men jeg må nå si at jeg syns det er langt mer trivelig å få fine nisse-kledde unger på døren, som synger en julesang, enn disse skumle og fæle Halloween-kostymene litt tidligere på høsten.

Å gå julebukk i romjula er en gammel tradisjon, som var mye mer vanlig før.
Det har til og med vært vanlig at voksne kledde seg ut og gikk rundt fra hus til hus, og da var det gjerne en øl eller dram de fikk.

Her i gata har det vært flere julebukk-gjenger, og det er bare en hyggelig måte å få litt avsetning på julekonfekten, så her må de bare ringe på døra:-)

Da kan det bli jul...!

Da er huset pyntet, og den gode varme og avslappende julestemningen har seget inn.
I kjøkkenvinduet er det fylt av fine og koselige lykter, laget i løpet av de siste 10-12 årene, av mine fem "små" kunsntere.
Vakrere julepynt kan jeg ikke tenke meg:-)

"Nå tennes tusen julelys", og jeg ønsker dere alle en riktig god jul, og håper at alle får deilige og gode dager sammen med dem man er glade i!

Julekort på gammelmåten...

Førjulstid er førjulsstri, for mange av oss iallefall.
Mye skal ordnes, og vi det er visst ikke måte på alt vi "må" ha gjort før jul.

En av de tingene jeg syns er koselig i juleforberedelsene, er å skrive julekort. Da blir det selvsagt et "skrytebilde" av familien, iallefall av de håpefulle, og listen er nokså lang for hvor en  hilsen skal sendes. Man tyvtitter i bunken fra i fjor, og satser på at ingen blir glemt...!

Jeg må innrømme at det ikke blir en lang epistel hvert år, og noen ganger jukser jeg litt og sender over bare en liten "God jul og Godt Nytt år". Men er ikke det greit da? Det er selvsagt artig å få høre om hva venner og familie har gjort og sett og vokst det siste året, og det er imponerende hvor flinke noen er til å gi rapport:-) Men jeg blir faktisk ikke fornærmet over dem som tar hurtigvarianten heller; for tenk hvor mye kosligere det er å få et julekort da enn å ikke få noen i det hele tatt!

Det har blitt stadig mer vanlig å ikke sende julekort, å sende elektroniske julekort på mail, eller å sende en hilsen på Facebook.
Jeg må virkelig si jeg håper at jeg fortsetter å få en del julekort i postkassen i årene fremover også. Det er jo så koselig å åpne postkassen når det ligger brev og kort der; det er jo ikke hver dag lenger.

Så jeg må innrømme at det er litt egoistisk at jeg er såpass ivrig med å skrive julekort i øst og vest selv; da er jeg ganske sikret å få noen i retur iallefall;-)

På julegudstjeneste...

Nå er det så vidt jeg kan regne trettende året jeg har skolebarn, og en av de koselige tradisjonene jeg har klart å innføre, er å være med på skolegudstjeneste, eller barnehagegudstjeneste, i førjulstiden.
I år som tidligere år, har jeg ryddet arbeidsdagen fra morgenen av så godt jeg har kunnet, og overvært en trivelig stund med ungene mine og deres klasser, på den tradisjonsrike gudstjenesten uken før jul.

I dag som tidligere år har det vært opptog med Maria, Josef og Jesusbarnet, og det har vanket en og annen hyrde og vismann også.
Presten la seg i år som de fleste ganger før på et "språk" som var godt forståelig for utålmodige og aktive unger, som satt i parkdresser og vintersko og trippet på benkene.
Men innimellom de faste ritualene som Fader Vår og velsignelsen, var det gitt tid og rom til at elever fra alle klassetrinnene fikk bidra med sang eller opplesning, så det ble en trivelig stund for både små og store.

Som det meste som dreier seg om Jesus, Gud og sånt, så har det også vært masse styr og ståk rundt "fenomenet" Skolegudstjenester. Og talsmenn for å fjerne det meste som har med Den norske kirke og kristendommen som en av vår kulturs grunnpillarer, mener at man fortest mulig bør kvitte seg med slike ting som en gudstjeneste som ungene skal dras med på.
Jeg personlig har nå min enkle barnetro, og er nok en ganske gjennomsnittlig nordmann på den religiøse fronten. Men at det skal være så om å gjøre å fjerne alt som har med kristne grunnverdier og tradisjoner å gjøre i det norske samfunnet, og det helst så fort som overhodet mulig, nei det forstår jeg ikke.

Det er flott at folk har ulike meninger, og ikke minst ulike religiøse ståsteder, eller ideologiske ståsteder for den saks skyld.
Men jeg opplever at det omtrent er en heksejakt på det kristne i vårt samfunn for tiden, og at de som forfekter et syn der en del av disse kristne grunnpillarene skal fortsette, blir sett på som reaksjonære og trangsynte og diskriminerende.
Dette syns jeg er trist, og det skjer ganske ureflektert og endimensjonalt etter mitt syn.
Og at foreldre er så redde for å la ungene delta på en stakkars julegudstjeneste en gang i året, nei det syns jeg bare blir dumt. Er det så farlig om  barnet sitter i en kirke i 40 minutter og hører om Jesusbarnet og synger en julesalme eller to...??

Jeg syns reportasjen med den sunnimuslimske familien fra  Irak  er nokså betegnende. De ønsker at deres datter skal være med på julegudstjeneste for at datteren skal lære noe om vår kultur. De sier også litt av det jeg mener; at vi ikke skal se bare "svart" på hva kristendommen har betydd for vår kultur og våre verdier som samfunn. Så klart er det masse dritt i kjølvannet av kristendommen, som hos alle religioner og ideologier. Men alt har slik en tendens til å bli enten svart eller hvitt...!
Noe av det jeg selv syns er spennende når jeg reiser rundt i verden er å oppsøke de ulike kulturers religiøse møtesteder, enten det er moskeer, katolske kirker eller buddhisttempler. Dette sier jo nettopp noe om folket, og om deres bakgrunn og kultur. Pillarene deres.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/telemark/1.10845124


Jaja, jeg vet at dette er et vepsebol, og at jeg ikke har rett eller galt. Men jeg blir litt skremt når ting blir veldig, svart/hvitt, og når det blir veldig mye prinsipper og ideologi.
Da mister vi mye,  mye av verdier og trygge anker som er bra for oss som mennesker, tror nå jeg.

La "jorden være deilig" i fred...!

Noen ganger så hører man ting der man ikke vet om man ikke skal le eller gråte. I dag var en slik dag, da jeg fikk høre at kulturskatten blant salmer, nemlig "Deilig er jorden", har fått ny tekst.
Det er Human-Etisk Forbunds forlag, Humanist Forlag, som har gitt ut en ny julesangbok, som et alternativ for dem som ikke kan tenke seg å ha ord som Gud, Jesus eller engler i sin munn.

http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.10843699

Det er jo helt greit at det lages en slik sangbok, med mange flotte julesanger med verdslig og hverdagslig innhold. Det finnes jo mang en sangskatt vi synger i julen også, som handler om mer gjenkjenbare situasjoner og livshendelser enn engler som daler ned i skjul eller at vi går til paradis.
I helgen var jeg og hørte Nidarosdomens Guttekor og Trondheimssolistene, og i år hadde de faktisk Julekveldsvisa med  på repertoaret. Det var vakkert, og gjorde seg godt under de mektige hvelvingene i nasjonalhelligdommen, selv om det ikke er regnet for å være en "kirkelig" salme.

Jeg har fått stor sansen for ateisten Hans Rotmos Vårres Jul-sanger óg jeg, og de spilles her i heimen, såvel som Sølvguttene og Frank Sinatra. Det er tildels heftig tekst og gloser som kommer ut av høytaleren når Rotmo drar igang med sitt "julebudskap", men det er greit nok, og man vet hva man får.

Men når Humanetikeren Tore Sivertsen nå har skrevet om teksten til sin egen versjon av "Deilig er jorden"; da kjenner jeg en veldig tydelig motsand og også litt tristhet. Han argumenter med at han syns dette er slik en vakker salme, og at det var tittelen "Deilig er jorden", som inspirerte ham til å skrive sin egen versjon, som er kjemisk fri for noe som kan minne om religiøst innhold. Selv om dette også er et tydelig livssyn da...!

"Deilig er jorden" er vel den mest kjente og kjære salmen vi har i Norge-ja i hele Norden, og den har vært en spesiell salme i kirken siden den ble laget av danske B.S. Lindemann rundt 1850. Folk forbinder den med julen, ja den ER omtrent julen for en del, iallefall når det gjelder sanger. Den er også stadig mer brukt i andre typer seremonier i kirken, som begravelser, og jeg har også sunget den i konfirmasjon i Danmark. Den er på en måte befriende i sin ordlyd, og mektig og gir håp for både oss og verden.
Dette tror jeg faktisk mange kjenner og har kjent på, uansett hvor "kristen" de har vært og er, og det er noe av grunnen til at "Deilig er jorden" har en slik unik og kjær plass i folks hjerter.

Hvorfor da disse mennene fra Human Etisk Forbund for envher pris må ha sin egen variant, og etter min mening radbrekke en sang som må regnes som en verdifull kulturskatt i samfunnet vårt, nei det har jeg faktisk ingen forståelse for. Jeg syns det er respektløst at man "må" ha sin egen variant av en sang som faktisk har en slik plass og historie. Hvorfor ikke bare synge i vei, og ikke ta alt så "seriøst" og bokstavelig, og måtte ha ideologiske og prinsipielle holdninger i alle situasjoner? For en som ikke tror på "noe" så kan det da ikke være noe likere å synge om nisser eller julebukker...?

At begrepet "Deilig er jorden" er et fint utsagn, og et utsagn vi gjerne skulle hørt mer og trodd mer på, er sikkert og visst. Men det må gå an for samgforfatteren å lage en sang med samme tittel, og å være litt mer spenstig og sette en ny melodi til.
Det er ikke hver dag jeg er ening med Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, men i dag syns jeg han svarte godt for seg da han gikk ut mot denne nye ateistiske versjonenen av sangskatten vår.

Selbekk så også ut til å velge å se både humoristisk og alvorlig på dette; for det kan egentlig kalles latterlig, det må jeg si...

Om mulig, så skal jeg synge med ENDA sterkere kraft, når jeg på juleaften skal høre gutten min  og Guttekoret synge "Deilig er jorden" i all sin prakt, og vi får synge med!

http://www.youtube.com/watch?v=DKOgdhv7FJA

Om soving og skriking...

I dag skal jeg skrive noen ord om en debatt som raser, og som jeg egentlig ikke har fulgt med så grundig  som jeg kanskje burde.
Men det er vel allikevel lov til å komme med noen tanker, vel?

Det gjelder barn og søvn, skrikekurer, samsoving osv...

Det er ikke måte på hvor mange meninger det er om dette, og det har vært sterke krefter ute og gått på Facebook og i andre medier, særlig blant folk som mener at barn og babyer ikke må ligge og gråte seg i søvn.
Det ble skikkelig baluba da Nasjonalt Kompetansesenter for søvnsykdommer gikk ut og anbefalte en "skrikekur" på 2-3 netter, der man skulle la barnet gråte, og de mener det er en effektiv måte å endre barnets adferd på.
 http://www.aftenbladet.no/nytte/familieliv/-La-barnet-grate-to-tre-netter-3080735.html

Etter massive protester og innklaging til Helsetilsynet, har de i dag trukket disse , og har moderert rådene sine.

 http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/12/12/trekker-omstridt-soevnrad-smabarn


Jaja, sier nå jeg... Etter å ha oppdratt fem unger, alle med ulike personligheter og søvnbehov og vaner/uvaner, så har jeg vel erfart at det er mange veier til Rom, og at man ikke kan være bastant og bombastisk verken den ene eller den andre veien.

Noen ting jeg har erfart er iallefall at barn liker at man er KONSEKVENT!
Har man bestemt seg for å prøve seg på å endre noen "dårlige" vaner, så man man være konsekvent over noen dager. Orker man å være tydelig og konsekvent, så er det enklere for barna å endre adferd også, tror jeg, på en trygg måte og i forutsigbare omgivelser.

Jeg tror personlig ikke at barn tar skade av å gråte litt i forbindelse med innsovning, så sant det er i trygge rammer. Da snakker jeg IKKE om at de skal plasseres på et eget rom hele natten, for å ligge der alene og gråte.
Jeg tror ikke barn blilr utrygge eller ulykkelige, med fare for langvarige skader, av at vi prøver å "oppdra" demi forhold til soving heller. Men under forutsetning av at vi gjør det på en forutsigbar, vennlig og trygg måte.
Vi snakker ikke om små babyer under 6 måneder, og noen ganger mye lengre. Dette er som sagt individuelt, både for mor og barn, og for far og mor... Vi har jo amming også, som spiller inn, og en del barn trenger mat i løpet av nattet etter denne alderen, men dette er et eget kapittel...!

 En ting jeg har stusset over lenge, og som jeg mener er relevant i denne sammenhengen er folks tilsynelatende behov for å plassere små babyer og barn på EGET ROM fra der er bittesmå. Det må jeg si jeg ikke forstår poenget med, og personlig mener jeg det kan være med å gjøre dette problemet enda større enn det hadde behøvd å være!
Det må da være mye mer tungvint for foreldre å løpe frem og tilbake til barnerommet, enn å ha barna inne hos seg til de har blitt litt større??

Det er blitt så trendy å innrede søte og nusselige barnerom i rosa, blått og andre farger, og jeg syns denne trenden har gått for langt i å få barna inn på egne rom.
Jeg tror at våre små kjenner seg tryggere og kan sove bedre ved å være sammen med foreldrene sine til de er både 1, 2 og 3 år.
Ja, tenk, jeg mener det!
Jeg vet samtidig at dette er veldig individuelt, og noen påstår at de sover dårligere dersom barna er inne hos seg, og at barnet også blir mer urolig.
Jeg tror også, at selv om det er "pinlig" å snakke om, at en del foreldre syns det er litt problematisk å ha unger inne hos seg med tanke på det intime samlivet, og at det er "enklest" å sende barna inn på sine innredde rom tidligere enn de kanskje hadde trengt av den grunn?

I den motsatte enden har vi dem som sverger til at barna skal få ligge i samme seng som foreldrene, og syns dette er det riktige.
Uansett hvilke krefter og interesseorganisasjoner som popper opp, så er det kjent blant fagfolk at samsoving IKKE er så lurt, i allefall ikke med tanke på risiko for krybbedød og ulykker. I allefall er det viktig å definere et eget lite område i sengen som er  for barnet. Man kan ligge nær barnet sitt selv om man ikke ligger i samme seng.

Ja ja, dette er vel et vepsebol å blande seg inn i. Men vi må passe oss litt for at det blir en masse-reaksjon på råd som kanskje har noe fornuft i seg.

Ingen ytterligheter er særlig fornuftige, egentlig...!

Magisk julestemning...

I helgen fikk jeg for første gang opplevd den kjente julestemningen i Tivoli i København.
Dette har vært på ønskelisten i mange år, og endelig fikk jeg ta del i denne "godtebutikken" av julemagi og vakker stemning.

Det gir en ekstra glede å oppleve dette sammen med barn, og vi hadde en skikkelig "jentetur" til vakre København, der Tivoli var høydepunktet.

Og jeg må si at det sto helt til forventningene!

Det er så deilig å innimellom kjenne på den følelsen av pur forvetning og lykke, når man opplever noe nytt og spennende, som også er litt magisk. Sånn syns jeg det var i Tivoli når mørket kom, og hundretusenvis av lys i alle farger kom til sin rett, og hele parken var dekorert smakfullt og gjennomført. Man kjente seg litt hensatt til sin barndoms dal, og man så det på ungene også at det lyste i øynene av alle de fine inntrykkene og opplevelsene.
Jeg har vokst opp med faste sommerturer til København, med en mormor som bodde midt i byen, og da hørte det med minst en tur i Tivoli. Så denne unike og tradisjonsrike fornøyelsesparken har fulgt meg hele livet, og det er ikke den krok jeg ikke vet om tror jeg...!

Det var  deilig å få være litt "barn" igjen, og det var en ny opplevelse å se Nimb og de andre bygningene i vinterskrud for første gang.
Dette kan de!

En julekalender uten like...

Jeg har registrert at både Facebook og nettet forøvrig florerer av "Julekalendre" som vi vel helst skal følge, og ta del i.
I tillegg er det julekalendre i alle fasonger og prisklasser i alle hjem vil jeg tro.

Jeg har generelt litt vanskelig for å "følge" slike kalendre, og andre typer konkurranser og opplegg som krever at jeg skal følge med og holde tritt jevnlig, ja daglig i denne tiden.

Men så er jeg så heldig å ha en liten frøken som elsker å klippe, lime og ikke minst skrive og filosofere.
Og i år har hun bestemt seg for å lage kalender til mamma, og gjett om jeg blir glad for det!

Alle "lukene" består av papir, pakker og innpakkede "hemmeligheter", som er tapet rett på veggen...;-)
Det blir faktisk rent så dekorativt, og det er spennende å se hva hun har funnet på fra dag til dag!

I dag var det et fint dikt; og hvem vet hva hun har funnet på til mamma i morgen...?


Jul Jul snøen daler ned på bakken
å nå vil jeg åpne julepakken!
Jule Jul julegavene så fine!
Tenk at noen av dem er mine!
Jull Jul Juletre snøendaler stille ned

Når kulda setter inn...

Jeg ser at media kommer med den ene og den andre artikkelen med mer eller mindre gode råd om kulden og hva vi skal ha på ungene våre og oss selv, både av klær og på huden.

Dette har jeg faktisk satt meg en del inn i, både fordi jeg er lege, men også fordi firmaet vårt, Lykkelig som liten, selger Barnehagekrem, en allværskrem som er god i kulden.

Jeg skrev en blogg om dette sist vinter, og har vært intervjuet om dette før.
Så jeg linker simpelthen til  denne bloggen, så kan dere få litt tips!

Men hovedbudskapet er:

Det er IKKE farlig at en såkalt kuldekrem innholder litt vann!!
Dette er en myte som har fått arbeidet seg inn, og som det til  og med er mange leger som går ut med.
Det er gjort lite forskning på dette, men det som er gjort viser at de som fikk på seg vannfri salve, og gikk ut i kulden faktisk fikk MER frostskader enn dem som brukte krem med vann.
Dette fordi huden blir "lurt" til å tro at det er varmere enn det er, og at vannfri salve kan legge seg som en hinne og svetten under kan fryse.

Les bloggen min, og bli forhåpentligvis litt klokere;-)

Et annet budskap er at det viktigste er å KLE SEG GODT, og HA PÅ UNGENE BRA MED KLÆR, også på hodet og i ansiktet!

http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2011/11/klar-for-kulden.html


Og et tredje budskap er: Prøv allltid en liten flekk eller område på huden før du smør hele ungen eller deg selv med nye hudprodukter. Dette gjelder naturprodukter like mye som vanlige produkter.
Det er alltids noen som reagerer på nye ting, uansett hvor "naturlige" de er.

Klesberg med flau smak...

Som så mange ganger før, har skolen også denne uken laget et "hittegods-bord" utenfor klasserommet til barna.
Vanligvis går man forbi bokser og dunker med gjenglemte klær til daglig i garderoben til ungene når man henter og bringer, men som så mange andre foreldre, så er disse kleshaugene noe jeg bare registrerer i sidesynet, og går forbi.

Men denne uken har altså skolen tatt affære, og lagt alle klær, sko, luer og hansker utover noen bord, i håp om at noen gidder og ønsker å se etter om noe av dette faktisk tilhører SINE barn...! Det var flere bord, med varer av alle slag og størrelser.

Og jeg må innrømme at disse mengdene av fine og til dels dyre og nye klær og utstyr, som bare ligger der henslengt og tilsynelatende ikke savnet eller etterlyst,- gjør meg både betenkt og litt kvalm.
Det er helt utrolig at vi har så mye av alt og god råd at vi faktisk ikke etterspør boblejakker, vintersko og utebukser, som i enkelte tilfeller er av merker som koster mangfoldige hundrelapper...

Én ting er at ungene er tildels distré og rotete i både den ene og andre alderen. Men en viss oppdragelse er det mulig å gi dem på at man faktisk skal ta vare på tingene sine, og bli lært at alt koster penger.
Men at vi voksne er så utrolig sløve til å følge opp dette, er bare trist. Vi, inkludert meg selv, glemmer gjerne å merke tøyet til barna. Men det ligger ikke bare der. Vi kjøper og vi kjøper, og det tyter ut med ting og tang i hyller og skuffer hjemme også, og vi merker knapt at den svarte vinterbuksa eller lua er borte...

Tenk hvor store verdier og mye penger det er som ligger "saltet"på skoler, idrettshaller og andre steder, og som aldri blir etterlyst eller i det hele tatt savnet.

Jeg fant selv et vottepar til en av barna i klesdungen i går. Det ligger sikkert mer...
Jeg blir skikkelig irritert på barna for at de ikke tar bedre vare på utstyret sitt, og husker på å ta med hjem det de bringer til skolen eller treningshallen.

Men aller mest blir jeg ergelig på meg selv, og skamfull, fordi jeg er med på å bidra til denne vanvittige overfloden og forbruket.
Så jeg utfordrer herved meg selv, og alle som leser dette, til å skjerpe seg og ta en titt i "gjenglemt-dunken"
nå og da,-vanskeligere er det ikke;-)

Dyr kos å ha dyr...

Jeg har blitt katteeier! For et par måneder siden fikk familien en ny medlem, lille Bacchus. En ekte bygdekatt fra hjembygda Surnadal, uten stamtavle, og helt gratis.
Men du verden så verdifull han er blitt på alle mulig måter for alle her i familien, og nå kan ingen tenke oss et liv uten denne lille kattepusen, som selvsagt er verdens fiiineste katt...!

Jeg ler litt av meg selv, så tussete jeg har blitt, og går rundt og kaller meg selv "mamma" til denne katta. Har prøvd meg på "pss pss-kom til matmor", men det funker liksom ikke...
Som enhver annen baby, så er Bacchus det naturlige midtpunktet, og han blir slept og løftet rundt overalt, og godtar heldigvis det meste, også fra husets lillebror på seks, som løfter katten rundt på ymse måter.

Både jeg om min kjære har vokst opp med katt i huset, så vi har en viss peiling på kattehold.
Eller det vil si kattehold á la en mannsalder siden... For det har visst skjedd en revolusjon i denne bransjen, eller i hva det innebærer å ha et kjæledyr.
Vi tenkte at det liksom var å finne en egnet kasse eller "seng", en matskål og vannskål,dokasse, og that´s it. Og så opp på Rema og handle Friskis og Kitekat, og ellers gi katten litt middagsrester og en melkesvett i ny og ne.
Men NEI, det er ikke å ta verken kattens helse eller dyrevelferd på alvor, fikk vi høre av folk rundt oss, som var mer oppdatert på hvordan man skal behandle husdyrene sine nå til dags!

Så nå har vi fått et lite innblikk i en helt ny verden, nemlig kjæledyrverden, som har blitt BIG BUSINESS! Én ting er at folk bruker mange mange tusen på en katt, for ikke å snakke om en hund.
men så er det fór og mat, kattesand, og "krims-krams"...
Jeg vokste opp med en gammeldags dyrlegefar, som kjørte rundt fra gård til gård og behandlet dyr som var syke, og også tok i mot smådyr på kontoret hjemme. Men for ham var dyr dyr, selv om han og så viktigheten i å behandle både dyr og eiere på en "psykogisk" og forståelsesfull måte. Menman kan trygt si at det er langt mellom den "dyrlegen" jeg har vokst opp med og type Trude Mostue-dyrlege...;-)

Nå sier dagens dyrleger at dette yrket er i ferd med å bli et omsorgsyrke, og de merker en enorm økning i både antall og omsetning på alt som har med kjæledyr å gjøre. Dette har blitt en enorm milliardindustri.

Det er visstnok ikke bra nok å kjøpe mat på Prix eller Rema, for kattene trenger mat med mer riktig næring og riktige tilsetningsstoffer.
Så da er det å dra til dyrlegen eller dyrebutikken da, og det var jeg ikke alene om i dag!
Jeg ble helt fascinert jeg, av å gå rundt på en stor dyrebutikk her i byen i dag, og se på alt de selger på et slikt sted!!

Her var det hyller fulle av "godteri" og til og med Julesokk for kjæledyra. Og ikke nok med det; her var det klesstativer fulle av klær, som til forveeksling lignet på en barnetøysbutikk. For anledningen kunne man få kjøpt nisseutstyr til hunden sin også...

Jeg må innrømme at jeg får en flau smak i munnen, og kjenner på at vi vel har nådd et nivå av velstand og kjøpekraft som er usmakelig når man vet at disse sjappene selger så det hviner, og folk bruker tusener på tusener til kjæledyrene sine; ikke bare på godt og sunt fór og mat, men også på nips og naps som er ren og skjær tull og tøys!

Jeg er fryktelig glad i katten min, Bacchus, men noen nissedrakt eller julesokk med pusegodteri, det får han ikke. Og det tror jeg faktisk han gir blaffen i!
 Det viktigste han vil ha er vel litt kos og klapp, og mat i skålen sin. Det er vi andre tilfreds med også:-)

Å skrive seg innover...

Denne helgen har jeg tilbrakt i kloster.
Fredag pakket jeg bagen og dro til det vakre Birgitta-klosteret som ligger her i Trondheim. Dette stedet skulle danne ramme om skrivekurset jeg har vært med å arrangere. Og en finere ramme for to dager med skriving, tenking, refleksjon, ro og læring kunne vi ikke fått.

To helt spesielle kvinner kom til Trondheim for å øse litt av sin visdom og sine råd om hvordan vi kan bruke det å skrive som et redskap til å nå litt lenger inn i oss selv.
Både Kristin Flood og Merle Levin er forfattere, og bor henholdsvis i Italia og Sør-Afrika. De reiser rundt og holder kurs for mennesker som er nysgjerrige på det å bruke pennen, stillhet og refleksjon som virkemidler til å skrive oss innover, som de også kaller kurset sitt.


"Writing is refined thinking"

Dette sa Stephen King, og jeg syns dette er en fin måte å beskrive det å skrive på. Når man sitter i stille og rolige omgivelser og skal uttrykke noe på papiret så kjenner man hvordan man jobber i sitt indre, og hvordan det å uttrykke seg skriftlig "oppfordrer" hjernen til å fundere, reflektere, ja rett og slett å tenke.

Jeg har selv alltid vært et skrivende menneske, og opplever det å skrive som forløsende og godt. For meg er det å skrive en god form for avslapping og avkobling fra alle andre gjøremål.
Det er en slags uttrykksform, som jeg kjenner at jeg noen ganger må gjøre. Å sette av noen timer til skriving på en fridag, med huset for meg selv, det gir meg en slags lykkefølelse.

Noen ganger kan det gå trått, andre ganger kan man kjenne denne flyten, som Kristin og Merle også snakker om. Det er nesten som ordene bare strømmer ut av hånden, og det som kommer ut har mening og sammenheng.


Det er forsket på det som kalles "Expressive writing", der det å skrive er blitt brukt i terapisammenheng for mennesker som har opplevd traumatiske og vanskelige ting. Det er vist at det å skrive om disse tingene har redusert stress, psykiske vansker og symptomer.
Dette syns jeg er veldig spennende, og jeg syns det er bra hvis flere blir nysgjerrige på å utforske både seg selv og verden ved å sette seg ned å skrive.



Da er et skrivekurs med Kristin og Merle det perfekte sted å være, og det virket som de 35 deltakerene som var sammen på Birgittaklosteret i helgen hadde en fin opplevelse iallefall.

Takk til alle for en helt spesiell helg:-)

Stjerner og fastleger...

I dag har jeg et av mine faste innlegg i Adresseavisen. Denne gangen har jeg viet siden til å filosofere litt over den nye rangeringslisten av oss fastleger på nettet, www.legelisten.no

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article6708569.ece

I sommer var det noen glupe hoder som fant ut at skulle lage et eget nettsted der vi fastleger kunne bli bedømt og dømt av hvem som helst, og at disse anmeldelsene skulle komme på nettet. I tillegg skulle dette være helt anonymt og nokså ufiltrert, slik at hvem som helst i praksis kan skrive hva som helst om en lege, uten at vi som leser aner hvem det er fra, eller om de i det hele tatt går til denne legen.

Jeg er ikke spesielt hårsår av meg, og må regne med og godta at jeg blir vurdert og diskutert i forhold til hvordan jeg utfører jobben min.
Jeg må også akseptere at det er noen som ikke liker meg, eller måten jeg utfører legejobben min på.
Det kan noen ganger ha med å gjøre at jeg ikke er flink eller kompetent nok  i noens øyne. Men jeg har inntrykk av at pasienters misnøye, ikke bar om det gjelder meg, men generelt, går på at kommunikasjonen ikke fungerer som den burde.
Dette med kommunikasjon er vel noe av det mest essensielle når det kommer til et lege-pasientforhold, og i tillegg til at pasienten må føle seg faglig og medisinsk godt ivaretatt, så fungerer det dårlig dersom pasienten ikke kjenner seg hørt og lyttet til.

Men kommuniskasjon kan være vanskelig i alle slags relasjoner, og noen ganger er det kort og godt en utfordring. Selv om man prøver å opptre profesjonelt, så vil det være enkelte ganger man kjenner at det funker dårlig i forhold til en pasient, og helt sikkert motsatt også. Ved dårlig kommunikasjon kan dette med redusert tillit komme inn, og det er vel nettopp disse ordene som er nøkkelord når man jobber som lege;

kommunikajon og tillit og empati

Det er kjent at de aller fleste klager rettet mot leger går på at pasientene opplevde dårlig kommunikasjon og empati.
Dette må vi leger ta på alvor, og det tror jeg faktisk de aller fleste gjør.
Men noen ganger fungerer det ikke allikvel, i møtet med enkelte pasienter.
Da kan det komme lite stjerner på en rangering som den Legelisten legger opp til.


Det står forresten et interessant innlegg om dette med leger og empati  på nettstedet forskning.no

http://www.forskning.no/artikler/2011/mars/281401

Som det står her, så er nettopp dette med empati også en svært viktig faktor for hvordan en pasient kjenner seg ivaretatt. Det er vanskelig å forske på empati, men det er en egenskap som noen er mer utstuyrt med enn andre, men det kan faktisk trenes på. Det er derfor viktig at det tas på alvor allerede i legestudiet at studentene blir trent på å øve på samtaler med pasienter, der de bevisstgjøres at man skal legge til rette for god kommunikajon, og dermed er det lettere å få rammer til å vise empati.

Som jeg skriver i innlegget mitt i avisen i dag, så har jeg stor forståelse for at folk ønsker å vite litt om legen sin før de velger oss, og at det er viktig å prøve å finne en lege de kan kjenne seg "trygg" hos, og at de føler de kan komme med all slags plager og bekymringer, små eller store.
Men om denne legelisten, med ufiltrerte og ikke minst anonyme innlegg, vil hjelpe folk på veien, nei det er jeg usikker på.

 Jeg har iallefall et ambivalent forhold til å gå inn og kikke på listen selv, jeg er jo bare et menneske også, selv om det liksom er "legen" Kari som blir rangert der. Kommer det innlegg der jeg blir dømt nord og ned for måten jeg er på, jobber på eller fremtrer, så går det selvsagt innpå meg. Særlig når det er anonymt.
For det er faktisk lærerikt og nyttig å få tilbakemeldinger på hvordan pasientene oppfatter oss, og det setter jeg pris på.

Men da er det best å få det på en mer ryddig måte enn denne "stjernelisten", syns jeg.

Vin og vordende mammaer hører ikke sammen...!

En god ting kan ikke gjentas for ofte! Dette gjelder i mitt tilfelle temaet alkohol og svangerskap.
Man skulle tro at dette burde være et unødig tema å ta opp gang etter gang, og mange syns sikkert det er rart og unødvendig at Helsedirektoratet driver og maser med kampanjer rettet mot gravide, med advarsler mot å drikke alkohol i graviditeten.

Men det er nå kommet nye forskningsresultater fra England, som underbygger rådene om at det er lurt å ha "nulltoleranse" for alkohol mens man er gravid, fordi man ikke vet hvor nedre grense ligger for det enkelt fosteret når det gjelder skader.

 http://www.ox.ac.uk/media/news_stories/2012/121115.html

http://www.dagbladet.no/2012/11/15/nyheter/graviditet/helse/barn/gravid/24375203/

Men dengang ei... Det er heldigvis tegn til at stadig flere har fått med seg at man ikke bør drikke alkolhol i svangerskapet, men desverre så hersker det en del uvitenhet omkring temaet fortsatt.
Og ikke minst så hersker det en del  uforsiktighet, for det er fortsatt en del kvinner som ikke gidder å forholde seg til advarsler og råd om at man bør stå helt over å drikke i disse begrensede månedene, mens man er bolig for et lite barn som vokser og utvikler seg hver eneste dag inne i magen.
Jeg snakker med en del gjennom legejobben min, og det er en del jenter som forteller at det i deres venninnegjeng er gravide som blåser i advarslene, og velger å fortsette å "kose" seg med et glass vin eller to når man møtes på kafé eller fest.
Dette sier også noe om at det gjerne er andre som rapporterer, mens få forteller til legen eller jordmoren at de selv tar seg en øl eller glass vin.

Jeg har skrevet og vært intervjuet om dette temaet flere ganger, og vært engasjert i Helsedirektoratets kampanje de siste årene.

http://www.dagbladet.no/2010/11/11/tema/foreldre/klikk/helse/gravid/14257843/


En av grunnene til at jeg tror at en del gravide gir litt blaffen, og velger å ta seg et glass på julebord eller fest, er at de mener dette umulig kan være særlig skadelig for ungen. Og det kan være sant det. Men hvorfor iallverden ta sjansen? Er det virkelig så hardt å stå over noen glass vin i disse månedene, når man kan drikke vin i mange år ellers? Man skal ikke glemme at fosteret får akkurat samme promille som en selv får, og det er vel ingen som serverer et glass vin til toåringen sin heller...??

Vi snakker gjerne ikke om de synlige eller store skadene eller misdannelsene. De såkalte FAS-barna, som får spesielle særtrekk utseendemessig, er det få av, og det er skader man ser etter stort misbruk hos mor.
Nei, det dreier seg om små og nokså diffuse endringer, som kanskje arter seg som atferdsforstyrrelser hos barna i form av nedsatt konsentrasjon, uro, lett reduserte lærevansker og andre slike faktorer som ikke er alvorlige, men ille nok for utviklingen av barnet det gjelder. Slike endringer er det jo mange unger som strever med når de begynner på skolen uansett, og det er ikke lett å skille hvem som får slike endringer pga mors vinglass.

Men jeg står nå på mitt standpunkt som jeg har gjort før jeg, at det er veldig veldig lurt å la vinglasset stå til barnet er ute, og slipper å ta ufrivillig del i vinkosen....!

Litt syk, mye kos...

Som vanlig nå på høsten går det mye rart av virus på skoler og i barnehager.
For et par dager siden var det vår tur til å få telefon fra skolen om at minstemann i 1. klasse hadde blitt smittet i likhet med halve klassen, og endt opp over doskålen...

Så nå har det vært hjemmeliv sammen med mamma, og i dag er det far og sønn skal ha hjemmedag.
Minsten ble kjapt bedre, så det ble mye kos i går allerede, og det er jo rene luksusen for en lillebror med fire storsøsken å ha mamma for seg selv en hel dag!

Innimellom litt TV-titting ble det tid til både lesing og brettspill, og jeg fikk til og med frisket opp gamle sjakkunnskaper, med en liten 6-åring som læremester...;-) Det er flere tiår siden jeg har spilt sjakk, og det var både skremmende om imponerende å se hvordan en slik liten tass har dreisen på sjakkbrettet, og forklarte og viste mamma hvordan brikkene kunne flyttes hit og dit, og hva som var smarte trekk for å vinne.

Jeg slutter aldri å la meg forundre over hva som bor i en slik liten kropp, bare de får utfordringer og lov til å prøve seg og være nysgjerrige.
Ungene er så mye mer kompetente enn vi voksne gjerne tror. Men så er det dette med å ta seg tid i hverdagen til å sette seg ned ved sjakkbrettet, i sofaen med en god bok, eller til en fin prat om stort og smått.

Slik sett er et par "sykedager" med ungene faktisk veldig fint...!

Hjertesukk fra en kjøpesenterskeptiker...

Jeg har i årevis med skepsis observert den kjøpesenter-boomen som har vært her i Trondheim, og også rundt på andre steder.
Det har poppet opp med digre kolosser av store kassebygg og komplekser av stort sett mindre sjarmerende arkitektionisk karakter over alt rundt byen. Jeg har mang en gang lurt på om det virkelig er marked for enda et kjøpesenter, med stort sett de samme butikkjedene som på alle de andre sentrene.

Med noen få unntak, så virker det som om selve bygningene settes opp på en rimeligst mulig måte, og hadde det ikke vært for noen trivelige butikkvinduer så hadde man nok følt at man vandret rundt i en lagerbygning, med kalde og utrivelige lys som henger fra taket.

Heldigvis, og endelig, så skrives det om dette i media, og til alt over mål så er det reportasjer om kjøpesenter-farsotten i både Uke-Adressa og Aftenposten i dag. Det er på høy tid, og jeg håper dette vil vekke folk litt, og ikke minst polikere og andre som faktisk har et ansvar i å være med og bestemme hvilken byutvikling vi ønsker å ha i dette landet.

City Syd har vært en slags pionér i kjøpesenter-bransjen, og den står tydeligvis sterkt den dag i dag, for det er iallefall fulle parkeringsplasser og stinn brakke de gangene jeg drister meg dit.
Men City Syd er et viktig kjøpesenter også for folk langveis fra, som kanskje gruer seg til å kjøre i byen, og som finner det greit å ta "byturen" der på Tillermyra.

Men nå er det jo kjøpesenterbygging overalt! Bare ta Lade, Leangen og Malvik, og også på Tiller er det flere store kolosser som er bygd kloss inntil City Syd.
Selv om det nye Sirkus Shopping sikkert er flott og fint inni, med lekre leiligheter på toppen, som kanskje har utsikt til og med, så må det da være traurig å være nabo til en slik mørk og trist koloss som står plassert som en tung meteor som har landet...! Maken til uinntagelig arkitektur er det lenge siden jeg har sett, og da syns jeg ikke det hjelper at det er fint når man kommer inn.

Samtidig som det tydeligvis er frislepp for dem som vil etablere kjøpesentre rundt byen, så driver kommunen og skriver og snakker stort om en oppfrisking av Torvet, med ønske om å få til en levende bykjerne.
Snakk om å bite seg selv i halen!
I mine øyne er det ganske enkel matematikk at bykjernen og det levende sentrum vil bli stadig mere dødt og trist, jo flere kjøpesentre som blir etablert utenfor.
Det er greit at det skal etableres arbeidsplasser i byen, men det må levende handlegater, restauranter og kaféer til for å få et ekte og vitalt bymiljø!

Jeg forstår godt dem som sier at det er umulig å parkere i byen, og at det derfor er enklere å kjøre inn til et kjøpesenter, der man kan ta storhandelen, og sette handlposene rett i bilen.
Det blir stadig verre å få parkert i sentrum, og selv om bussforbindelsene er bedre, så henger ikke dette sammen, og det blir mange dilemmaer.

I USA er det nesten umulig å oppleve byer med levende og trivelige handlegater, og der er kjøpesenterkulturen gammel og en inngrodddel av samfunnet. Vi er vel i ferd med å bli som amerikanerene på dette feltet også...?

Ingen butikker kan drive uten kunder, og ingen fine butikkvinduer er bare til pynt i sentrum. Nå foregår over 35% av butikkomsetningen i kjøpesentre, og dersom denne tendensen fortsetter å øke, så sier det seg selv at stadig flere småbutikker i sentrurm legges ned, og det blir enda flere tomme og mørke vinduer.

Ingen butikker kan leve av at vi bare rusler på Nordre på lørdagene...!

Breddefotballmor...

I kveld har jeg hatt fire unger på fire ulike fotballtreninger...!
Fra vi fikk hivd i oss middagsmaten har det vært kjøring, henting, sure sokker og leggebeskyttere i hytt og vær her i huset.

Og jeg som trodde at fotballsesongen var over...!!
Neida-nå er vintersesongen i gang, og det er visst veldig viktig at barna trener fotball hele året, virker det som.
Jeg har sansen for at noen sporter er litt sesongbetont jeg, slik at ungene med god samvittighet enten kan ta seg en pust i bakken nå som det er er høst, eller faktisk drive med en annen aktivitet nå i vinterhalvåret.

Greit nok med eldstemann på 16, og jeg forstår at de satser når de er blitt så store.
Men at seksåringer og niåringer "må" ha fotballtreninger nå, det forstår jeg ikke helt.
Da mine to eldste var så små var det mye mer oppdelt, med fotball i sommerhalvåret, og feks håndball eller ski det motsatte halvåret.

Men nå skal det kanskje satses mer enn før? Vet ikke jeg...
Jeg tror ingen av mine kommer til å ha noen fremtidig karriere i RBK eller lignende, og egentlig ønsker jeg at de skal bli litt allsidig også mht hobbyer de får prøvd seg i.
Man kan alltids si at man ikke må eller trenger å møte opp på så mange treninger når det er lavsesong, men prøv å si det til et barn som egentlig er ivrig da, og der kompisene møter opp...!


Jeg er like "pudding" som  barna etter treningen, for det blir logistikk på høyt plan å få til mat, lekser og andre småting når det er en slik treningsmarathon.
Det er heldigvis ikke slik hver kveld, og det blir garantert ikke oppmøte på fotballtrening hver uke for de minste heller, når snøen kommer og det er andre fine aktiviteter å boltre seg med...;-)

En stille stund...

I dag er det Allehelgensdag. Det er en dag som tradisjonelt brukes til å minnes alle helgener og martyrer.
Denne dagen er også for oss til å minnes de døde, og en fin anledning til å stoppe litt opp og sende tanker, og kjenne på følelser til noen vi har vært glad i og savner.

For meg er dette en slik dag.
Jeg tenner et lys ved bildet som står ved siden av faren min, og min lille sønn, som døde da han skulle starte livet.

Hverdagene rusler avgårde, og man har et aktivt og innholdsrikt liv, som ikke alltid gir rom for å sitte ned og kjenne på tankene sine, og hvordan man egentlig har det. Dette gjelder også sorg og smerte som man bærer med seg, og denne lille strengen av vemod som henger ved etter at man har mistet et barn.
Det er vondt, og det er  godt å kjenne på denne smerten. Og jeg tror at denne smerten og bunnløse sorgen også har gjort at jeg er bedre i stand til å kjenne på ekte glede.

Så derfor var det faktisk godt å ha en stille stund ved Eriks grav i dag. Min lille sønn har på sitt vis bidratt til at jeg har fått kjenne på hele regnbueskalaen av følelser, og det har jeg faktisk lært å være takknemlig for...
 

Langt fra kaviar til Big Mac...

Helgen har vært tilbragt i St Petersburg, en by som setter dype spor fra første stund!

Denne millionbyen, som har en voldsom historie med kriger, tsarvelde, overdådig luskus og bunnløs fattigdom.
Det er ikke mange andre steder enn i Vinterpalasset at man i løpet av få timer vandrer omkring mellom rom fulle av malerier av Rubens, Rembrandt, Leonardo da Vinci, kilovis med gull på vegger og tak og utsmykninger som ikke kan beskrives med ord!

St Petersburg oser av gammel velstand, og det er fascinerende å se hvilken standard det er på bygninger, som er oppusset og vedlikeholdt, rent og pent over alt, og en bilpark som nærmest kan måle seg med her i landet.
Men man lurer jo på om denne vakre storbyen er et "utsetillingsvindu" for Russland da, og at virkeligheten er en nokså annen dersom man hadde dratt et stykke ut på landsbygda...

En annen ting som var "fascinerende" var de stive prisene på mye av det som regnes som "vestlig". Ikke minst gjaldt det drikkevarer på restauranter, der det var rene ruin-prosjektet å finne på å kjøpe seg en flaske fransk eller italiensk vin! Prisene var så ille at til  og med Norge ble billig, og det sier litt. Det kom fort på opp i 2000 kroner for en god flaske rødvin, og da ble det faktisk artig å prøve russiske dråper, som var gode de og!

Det er noe som heter "Big Mac-indeksen", etter at The Economist innførte denne uhøytidlige måten å sammenligne ulike lands økonomi på. Helt enkelt sagt, av en absolutt ikke-økonom, så kan prisen på en Big Mac si litt om levestandard, prisnivå og valuta i et land.
Far i huset har alltid vært fascinert av dette, og dratt oss med til en MacDonalds for å sjekke prisnivået, til stor glede for de minste iallefall;-)

Mens en burger koster 55 kroner her i Norge, betaler man 84 rubler, eller 17 kroner i Russland.
Det var langt fra "hvermannsen" sin burgerpris til de prisene vi måtte betale på de gode restaurantene rundt om i byen, der russisk kaviar kunne kjøpes for tusener for noen gram. Slike steder kan de aller fleste russere trolig aldri får råd til å sette sine ben, og det er fobeholdt den rike eliten og alle de andre nyrike...

Jeg syns "Big Mac-indeksen" sa meg noe om det enorme klasseskillet som er det russiske samfunnet, der man er vitne til den ytterst luksus og den største fattigdom.

Luksus og stormannsgalskap har visst alltid vært en del av kultur og historie i St Petersburg, og det var tydelig den dag i dag...!

Barseltiden-bedre for hunder enn for babyer...?

I siste Uke-Adressa er det intervju med en hundeoppdretter som forteller om det å få nye valpekull, og hvor mye jobb, omsorg og tid det tar.

 Her skrives det om hvor viktig det er at mor får full ro sammen med de nyfødte valpene sine, og at ingen andre mennesker får hilse på dem før det er gått fire uker!
Det understrekes også viktigheten av at moren trenger ro for å få igang melkeproduksjonen, og at valpene blir urolige dersom de ikke får denne nødvendige freden den første tiden.

Dette kunne like gjerne vært tatt ut fra en barselbok for oss på to ben.
Men desverre, så er det ikke det, og man kan noen ganger få følelsen av at de firbente får bedre forpleining enn oss mennesker, iallefall i tiden rundt og etter fødsel...

Det er ikke måte på hvor mye penger folk bruker på hundene sine, og det er Big Business, Det arrangeres valpekurs, dressurkurs, og det kjøpes utstyr og duppeditter over en lav sko til kjæledyrene våre.

Misforstå meg rett; det er vel og bra at vi tar godt vare på dyrene våre, når vi først har valgt å anskaffe oss et husdyr. Vi har selv nylig fått et nytt familiemedlem, en liten kattunge som har fått navnet Bacchus. Og det er ikke tvil om hvem det er som er midtpunktet i familien for tiden!
Man får forbausende raskt et forhold til disse små byltene, og det knives blant både store og små i familien om å få klappe, kose og kjæle med ham.

Men jeg fikk nesten sjokk når jeg var innom en dyrebutikk for å kjøpe en enkel kurv og annet nødvendig småutstyr til ham. Her er det omtrent ikke begrensninger på hva man kan få kjøpt, og iallefall ikke begrensinger på hvor mye penger man kan få svidd av på disse husdyrene!
Fra jeg var liten var jeg vant med at katta spiste opp middagsrestene, og kanskje fikk seg en melkeskvett i ny og ne. Ellers var den en allminnelig huskatt, som ble sluppet ut om natten for å fange mus og sloss med nabokattene. Men neida; etter en prat med andre i slekta, så fikk jeg klare råd om at man ikke bør gå på Rema og kjøpe Kitekat eller Friskis, for katten bør få mer næringsrik og "riktig" fór, som man bare får kjøpt hos dyrlegen eller spesialbutikken,-til en blodpris...

Jaja, det er fint at vi er allrighte med dyrene.
Men jeg er minst like opptatt av at fokuset kanskje bør rettes enda mer mot mor og barn...!
Som lege, med et stort engasjement innen barselomsorgen, må jeg si jeg blir bedrøvet med tanke på den utviklingen vi har sett og ser innen denne delen av en kvinnes liv, men ikke minst i det lille nyfødte barnets liv.
Det har blitt skviset mer og mer på liggetiden på barsel, og nå er det vanlig at man sendes ut i løpet av 1-2 døgn etter at barnet er født.
For noen er dette greit, og mange syns det hersker en så hektisk stemning på barselavdelingene at de syns det er like greit å komme seg hjem.

Men denne utviklingen bekymrer meg! Jeg mener det er et altfor hardt press på mor og barn i denne første og viktige fasen.
Som det sto i "valpereportasjen" så er det også svært viktig at moren trenger ro for å få igang melkeproduksjonen. Hos oss kvinner så kommer denne produksjonen ikke igang ordentlig før det er gått tre dager, og da sier det seg selv at det kan være en stor utfordring og et eksperiment å sende hjem moren med det lille barnet, før de har fått ammingen på stell.
Det er ikke uventet om ammefrekvensen kommer til å gå ned de neste årene, all den tid det ikke legges til rette for at de nyfødte får den hjelp og assistanse som de trenger!
Det er heller ikke særlig "ro og hvile" over det å måtte dra frem og tilbake til sykehuset for å ta blodprøver og veie barnet de første dagene, fordi alt er blitt så effektivt i helsevesenet.

Ja ja, barseltiden, og det stadig mer hektiske rundt denne viktige perioden i en nybakt mors liv i alle ender, kunne jeg skrevet mye mer om, for det opprører meg faktisk.
Men jeg får ta mer en annen gang...;-)

Voff!

 

En kjærkommen nyhet...!

Her i huset har vi blitt faste abonnenter av Aftenposten Junior!
Eller rettere sagt så er det barna som er blitt abonnenter, og det ferske innslaget i landets papiravis-verden har raskt blitt en suksess blant husets yngre garde.

I likhet med Supernytt i NRK, så har ungene nå kanaler for å motta aktuelle nyheter på en måte som de er i stand til forstå og absorbere.
Det er imponerende hvordan både NRK Super og Aftenposten Junior klarer å formidle alvorlige nyheter og innimellom kontroversielle og innfløkte på en måte som ungene forstår og klarer å ta innover seg.
Det er utrolig hvor mye barn klarer å ta innover seg, uten å ta skade av det, og de fleste er både robuste og kompente små mennesker, som tåler å høre at verden ikke bare er et snilt og uskyldig sted. Det viktgste er hvilken måte de får servert fakta og realiteter på.

Vi har en tendens til å undervurdere barn, og i vår "snillhet" prøver vi kanskje å skåne dem fra livets realiteter.
Men de lar seg ikke lure, og da er det bedre at de får høre sannheten, og får informasjon gitt på en en enkel og konkret måte, som er tilrettelagt deres nivå.

Det er her jeg har inntrykk av at Aftenposten Junior har lykkes bra med å formidle nyheter og aktuelle saker som barn og unge er opptatt av.
I den siste utgaven, som kom i dag, skrives det både om den 14 år gamle jenta i Afganistan, Statsbudsjettet og Nobels Fredspris, i tillegg til at det er intervjuer og reportasjer om barn som har opplevd sorg bl.a.

Heia Aftenposten Junior! Takk til dere for det nye tilskuddet, og vi gleder oss til flere aviser i postkassen fremover.

Sunn egotripp...

I helgen har jeg og min kjære vært på en skikkelig kjærestetur.
Tre fulle dager borte fra kjas og mas, unger og jobb, og bare slappet av og kost oss sammen.
Vi er så heldige å ha spreke og snille besteforeldre som stiller opp, noe som gjør det mulig å stikke av for en helg, og bare være TO!

Jeg elsker barna mine over alt på jord, og jeg går gjennom ild og vann for dem. Og jeg tror de har det ganske allright, selv om jeg er langt fra en "perfekt" mor på noen som helst måte. Jeg nyter også å tilbringe tid sammen med mine håpefulle, både på gråe, travle og kjedelige hverdager og på ferier og helger.

Men for å være helt ærlig så nyter jeg det å kunne være bare for meg selv eller bare kone og kjæreste for mannen min også, og derfor drar vi faktisk bort på en helg i vår tosomhet med ganske god samvittighet.
Jeg velger å tro at barna faktisk drar nytte av dette også, iallefall indirekte. For det er vel en kjensgjerning at en god del kanskje hadde hatt godt av å komme seg litt bort som par, såfremt de har barnepass-muligheter.
Det er noen som ikke har muligheter, og så er det noen som ikke helt tør eller orker å ta seg "fri", og gi ansvaret for barna til noen andre.

Med  tre-fire og fem unger i mange år, så tror jeg en av grunnene til at jeg har holdt energien oppe er at jeg faktisk har tatt noen "friminutt" en gang i blant.

Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg innimellom trenger å "Kvila vetet", og ha hodet for meg selv noen ganger. Vi er ganske så flinke til å spise både frokost og middag sammen her i huset, men du verden for en kakafoni det kan være når alle skal ha ordet, og helst overgå hverandre i konkurransen om å få mors og fars fulle oppmerksomhet...!

Det er sikkert ikke politisk korrekt, men jeg må faktisk helt ærlig innrømme at jeg syns det er ganske ok å sitte på et fly uten unger rundt meg, og bare sitte tilbakelent, eller ta opp boken min.
På helgeturen til Skottland denne gangen, så bodde vi på et lite hotell uten et eneste barn, og det var faktisk slik at vi syns det var godt også!
Jeg vet at dette er litt kontroversielt, men at stadig flere reiseselskaper reklamerer med hoteller og turer som er garantert uten barn. Og jeg kan på en måte forstå dem som ønsker å dra på et sted der bassenget ikke er overfylt av lekende barn. Barn tar stor plass, og det skal de få lov til.
Men det kan bli kulturkrasj av sånt, og da får ingen det koselig.

Selv har vi fylt både flyseter og hotellbassenger mang en gang, så jeg har absolutt vært der også! Det er kjempekoselig å være på steder og hoteller der man merker at barna er velkomne og rene maskotene.
Men jeg vet jammen om hoteller og steder der jeg ikke ville tatt med ungene heller, verken for min egen, barnas eller andre gjesters skyld.
Det bør også være greit at barn ikke er med over alt og til alle tider.

Man trenger ikke å dra så langt, eller gjøre det vidløftig, men jeg tror flere familier, og ikke minst par, har hatt godt av å huske på hverandre litt mer, midt i et travelt liv fylt med unger og mange praktiske gjøremål...;-)

Når dårlig samvittighet tar overhånd...!

Jeg har lenge gått og ergret meg over hvor stor plass DÅRLIG SAMVITTIGHET utgjør både i mitt eget liv, og i mange andres liv.

Det jeg også har lenge har registrert, og også ergret meg over er hvordan dårlig samvittighet som argument har tatt et stadig sterkere grep i samfunnet vårt.
Man får stadig høre at man gir folk dårlig samvittighet dersom man gir råd om ditt eller datt, og i det siste er det de såkalte mammabloggerne som har fått unngjelde. Med sin "idylliserende" fremstilling av livet og hverdagen, skal de i følge kritikerene gi andre kvinner igjen dårlig samvittighet fordi disse kanskje ikke klarer å leve opptil det bildet som bloggerne gir av sine liv.

Jeg syns dette har tatt helt av. En slik knebling av det å kunne gi gode råd, eller å fremme gode råd som gjelder helsebringende tiltak, gjør at man faktisk blir redd for å gi slike råd eller skrive om slikt, i fare for at noen kan bli krenket eller kjenne på den dårlige samvittigheten. Eksempler er råd om amming, overvekt eller barneoppdragelse.
Hvis vi ikke tar litt fatt i dette, så er jeg redd for at vi blir en tannløs gjeng, både som medmennesker og fagfolk (som lege kjenner jeg på dettte), og vi hemmes i å gi råd som faktisk er viktig og nødvendig.



Jeg har iallefall satt litt ned på papiret, og det var på trykk i Adresseavisen i dag.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article6414231.ece

Når mor er "ut" og far er "in"...

Det har tatt meg et par dager å summe meg, etter at Lysbakken atter er ute med sitt brede smil og forteller nasjonen at nå skal far få enda to uker med pappapermisjon. Fra å ha 12 uker som er forbeholdt far i den såkalte foreldrepermisjonen, så skal far fra neste sommer ha 14 uker, og den allerede fantastiske permisjonen, som andre land måper av, blir enda to uker lenger enn før.

Det er nesten for godt til å være sant, men det er jo fordi vi sitter på et oljeberg, og kan tillate oss å prioritere nye 600 millioner for at far skal heltidspappa enda to uker på statens bekostning.

Det som får meg til å kjenne på en besk smak er forsåvidt valget av prioriteringer som myndighetene foretar, når de tar slik en enorm sum til et luksusgode, som man må kunne kalle et knapt år hjemme med full lønn.
Jeg ser daglig andre grupper av "pasienter" som kunne ha brukt en slik slump penger godt, og de som jobber andre steder i helsevesenet ville tatt i mot en slik bevigning med åpne armer.

Det som imidlertid får meg til å få en skikkelig klump i magen, er den stadige marginaliseringen det er av mor og hennes rolle etter en fødsel, og hennes plass som den viktigste omsorgspersonen for et lilte barn som hun har båret til verden, og som barnet er veldig avhengig av for en sunn utvikling.
Det prates og skrives om far og hans plass, hans rettigheter og hans behov.
Dette har ikke noe med at jeg mener far er lite viktig; så klart er han det. Men alt til sin tid!
Det har i noen år nå, med SV og deres trosfeller i spissen, vært en intensiv kamp og politisk råkjør for å få far på banen som en likestilt forelder, på alle måter.
Det er jo flott, og kjempebra at stadig flere fedre er aktive og engasjerte i barnas liv, og at de tar stadig mer av det praktiske ansvaret hjemme.
Men nok om det, det er ikke det dette, eller far, dreier seg om.

Det er etter mitt syn helt hårreisende at far skal ha 14 uker som er øremerket ham i barselpermisjon, mens mor er avspist med 6 uker pluss 3 uker før fødselen!!! Dette syns jeg er helt absurd, og jeg kan ikke forstå hvordan oppegående politikere kan mene at dette er en grei politikk. De snakker om likestilling, men dette er da virkelig et eksempel på det motsatte. Og dessuten er ordet likestilling noe som ikke hører hjemme i denne sårbare første fasen av et lite barns liv! Men dette kjøret på at denne permisjonen er en arena for likestilling, så vil de resterende månedene av permisjonen også fort ende opp som en kamparena der mor og far slåss om frimånedene med barnet.

Jeg har stadig flere på kontoret mitt som kommer til svangserkapskontroll, som gruer seg til tiden etter fødselen, fordi de er redde for at de skal presset ut i jobb tidligere enn de og barnet er klare for. Dette gjelder også kvinner som har født tidligere, og som etter de nye reglene, kjenner seg mye mer skviset enn før. Noen er veldig i tvil om de orker å gå løs på et nytt svangerskap Slik skal det da ikke være!
Jeg har også hatt nybakte mødre som er blitt nektet av mannen sin å dra i tre-fire dager til foreldrene sine på besøk og avlastning, fordi de da som pappa kunne miste verdifull tid med barnet sitt. Det er vondt å være vitne til, men desverre stadig vanligere problemstilling...

Jeg så også i et mammaforum at det pågikk en diskusjon om også far skulle få sin egen barselpresang...Huff, dette blir bare helt trist og patetisk, men alvorlig nok, hvis man går litt dypere i det. Dette er en liten illustrasjon på hvor usikre mange unge mødre kjenner seg, i sin egen rolle og identitet som den som faktisk har gått med stor mage i ni måneder, og gjennomgått fødsel, barseltårer og ammeutfordringer.

Arbeiderpartiet skrøt nylig av at deres politikk kan ta æren for så mange barnefødsler i Norge, og at det var bare å gå hjem og lage barn med en slik permisjons- og barnehagepolitikk. Unnskyld meg, men dette er rent tøv og feilinformasjon! Faktum er at fødselstallene går NED, så mye som 1200 færre fødsler i 2011 som året før.

Når en så markant AP-figur som Martin Kolberg presterer å komme med at "Bare politisk styring kan ivareta familiens ve og vel", da vet jeg ikke helt hva jeg skal si-
Det gir meg en kreepy følelse av å tilhøre et totalitært samfunn som man hører eller hørte om i andre deler av verden. Det verste er at han og Lysbakken og en del andre mener dette på ramme alvor.

Her overlates snart den enkelte familie ikke til å velge selv hvordan de ser for seg at det er best for dem og for barnet å avvikle permisjonen. Det viktigste for disse politikerene er å fronte fars inntog som en like viktig omsorgsperson, og da er verken amming, mors helse eller spedbarns bonding og avhengighet til mor avgjørende eller interessant. Slike "myke" momenter spiller som regel ikke inn når ideologi får styre-
Tenk på hvor mange familier det er som faktisk ikke får til å avvikle permisjonen som Lysbakken og co ønsker det heller. Far kan simpelthen ikke ta seg fri alle ukene, men neida, da får ikke mor ta over disse ukene, det er faaarlig det, og de mistes.
Forstå det den som vil...!

Jeg er redd for at denne hissige pappafokuseringen i akkurat denne delen av et spedbarns liv er et usikkert prosjekt, og jeg lurer på hvordan ting ser ut om en del år.
At vi får mange mange usikre og rådville og triste nybakte mødre, det er det ingen tvil om. Hva det gjør for den psykososiale utviklingen til barnet er spennende og skremmende. Mor er mor i denne fasen, uansett hva man bestemmer politisk.

Nå er det på tide at noen tør å ta tilbake mor litt, selv om det sikkert medfører skjeve blikk fra dem som mener seg mer moderne, likestilt og fremsynt....!

Hvor blir det av elskoven...?

Det stormer rundt mammabloggerne, som med sine cupcakes, matoppskrifter og lekre matpakker til barna, visstnok får mange andre mødre til å føle seg utilstrekkelige og mislykkede.

Det siste innlegget jeg leste var fra Jorunn Stokke  Aamodt, som skriver bloggen "Frøken Makeløs" Hun kritiserer her disse bloggerne, og mener de gir mange andre dårlig samvittighet:

http://www.nrk.no/ytring/_se-hvor-flink-jeg-er_-1.8343546 

Kritikerne av disse såkalt typiske mammabloggene, mener at disse bloggerne bare skriver om hvor vellykkede de er, og hvor velstelt det er rundt dem, både i hjemmet, på kjøkkenbenken og barna deres. 

Det kan så være; jeg syns også det er utrolig mye cupcakes-frosting og hjerteformer å se, og jeg har lenge vært fascinert skiltene som er i alle butikker for tiden, men ”Love”, ”Peace” og ”Home”, og som pryder mange hjem. Lurer egentlig på hvor mange menn som har noe de skal ha sagt i disse hvite og polerte hjemmene med engler og puter og romantiske visdomsord på veggen? Det er ikke mye mandig og maskulin, iallefall! 

Men det er jo ingenting av dette som krenker noen, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor så mange, både kvinnelige journalister og andre bloggere, blir så provosert av at noen har lyst til å legge ut bilder av fjonge matbokser som de har laget til barna sine.

Jeg kan være enig i at det nokså sært å bruke SÅ mye tid på å lage matpakker til ungene sine, og at det går an å gjøre det sunt og spiselig uten at det må se ut som et kunstverk.

Jeg er også enig i at det kan være med å øve press på noen mødre, som er usikre i rollen sin som mor, og om de er gode nok. Det er alltid noen som måler seg med andre, og selvfølgelig får dårlig samvittighet når de ser hva andre får til, i disse bloggene. Men jeg nekter å tro at det er så mange som tror at det glansbildet de ser i blogginnleggene speiler hele livet og virkeligheten til disse bloggerne!

Alle har sitt å slite med, og det virker som om kritikerne vil at ”cupcake-bloggerne” burde legge ut flere bilder av sure sokker, skitne kjøkkenbenker og tunge dager. Gjerne det, men hvorfor det da- egentlig?

Det er ikke rart at finsk fjernsynsteater slo til på 70-tallet her til lands, tenker jeg med et lite sukk. Vi har det med at folk for all del ikke må være for lykkelig, for rik eller for vellykket, da er det et eller annet som provoserer mange her på berget…

Når det gjelder disse mammabloggene, så er det andre ting jeg har stusset på enn lekre matpakker og bakverk. Jeg har lurt på hvorfor det å skrive om samliv, sex og romantikk er så å si helt fraværende? På en måte opplever jeg at det jeg lille jeg har sett på mammablogger og nettsteder beregnet på småbarnsmødre særlig, så virker tematikken veldig ”kjønnsløs”. Dette er ganske interessant, i lys av at man vet at mange småbarnsforeldre sliter med den intime delen av samlivet sitt, og at det er bekymringsfulle tall når det gjelder utroskap og skilsmisser i denne fasen av livet. Jeg mener ikke at folk skal legge ut private eller intime detaljer om livene sine på soverommet, men det hadde ikke vært så kunstig om det var noe mer skriving om tips og råd for å holde romantikken i live. Men dette har jeg egentlig ikke noe med, og de skriver om det de vil, uten at jeg skal bli sur eller provosert.

Man får bare håpe at ikke kjæresten og det å være kjæreste forsvinner bak flotte cupcakes og lekkert interiør og barnerom…;-)