Barn, bil, sikring&sånt...

Det er lenge siden jeg var barn, og det var helt greit og vanlig at både jeg og søskenene mine satt og lå om en annen baki bilen, enten det var på kortere turer til bestefar, eller lange ferieturer til Danmark.
Bilseter og sikkerhetsbelter var et nokså fjernt begrep, og vi benyttet både gulv, sete og hattehylle(!) som hvileplass når bilturen ble lang og vi kjedet oss.
Slik var det, og ingen reagerte på de fordi alle gjorde dets slik.

Heldigvis er det blitt en enorm utvikling innen dette med trafikksikkerhet, og ikke minst sikring av barn i bil.
Dels har trafikkbildet endret seg, men mye trafikk og større hastigheter. Det har også foregått mye forskning innen trafikkmedisin, om hva som egentlig skjer når vi kolliderer i høy hastighet, og hvilke skader som skjer, og hvordan vi skal forebygge disse.

Det er nå en selvsagt ting av man bruker bilbelte, og det er også naturlig for folk å skaffe seg barneseter og annet sikkerhetsutsyr når man får barn.

Men desverre, så er det en god del mørketall når det gjelder sikring av barn i bil, til tross for store kampanjer fra Trygg Trafikk, mye informasjon fra media, helsestasjoner og andre steder.
Nylig ble det publisert resultater som viser at over 60%  av barnehageansatte observerte foreldre som slurver med sikring av barna sine når de leverer og henter i barnehagen. Det er ganske høye, og sørgelige tall.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8320101


Jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen; vi har det travelt om morgenen og skal rekke jobben, med kø og stress. Da er det lett å bare "slenge" ungen oppi et sete og kjøre i vei, uten å feste barnet forsvarlig. For det er jo så mye prakk, med seler og slikt! Og så er det jo så kort vei til barnehagen, at det går som regel bra.
Ja det gjør det, men hva den gangen det ikke går bra...?

Det er klare regler, eller retningslinjer i Norge, for sikring av barn i bil.

Dette sier loven:

• Det er påbudt å sikre barn i bil. Barn som er under 135 cm høye skal alltid bruke godkjent barnesikringsutstyr som er riktig i forhold til barnets vekt.

• Barn mellom 135 og 150 cm skal bruke godkjent barnesikringsutstyr dersom slikt utstyr er tilgjengelig i bilen. Reglene gjelder for barn under 36 kilo, etter dette skal både barn og voksne sikres med bilbeltet.

• Barn skal ikke transporteres i bakovervendt barnestol i forsete der det er kollisjonspute. Unntaket er hvis kollisjonsputen er deaktivert manuelt eller automatisk.
• Ved bruk av bilbarnestol er det påbudt å ha den bakovervendt til barnet blir 9 kg.

Det er nok ikke bare når det gjelder festing på vei til barnehagen at vi foreldre er sløve i forhold til å følge anbefalingene. Det er mange som slutter å ha barnet bakovervendt lenge for 4 år, som er anbefalt. Det er faktisk fem ganger høyere risiko for å bli skadet eller drepr når barnet sitter forovervendt i stedet for bakovervendt opp mot denne alderen!
Det er nok mange av oss foreldre som syns at det ser trangt og ubehagelig ut for ungene å sitte bakovervendt, og at de kanskje får med seg mindre når de sitter i denne retningen.
Noen blir nok kvalme og uvel av å sitte slik, men jeg tror ikke det er et stort problem egentlig.
Om bena er litt bøyde, så gjør det ikke noe, og det er kanskje mindre plagsomt for barna enn de voksne som ser på...?
Det er iallefall mye sikrere for hode og nakke å sitte bakovervendt, så vi har et stort forbedringspotensiale der, tror jeg.

Vi må også være bevisste på nå vi begynner å å la barna få sitte foran i bilen.  Faktisk så anbefales det ikke at barn under 140 cm skal sitte foran i bilen, der det er kollisjonspute.


Hva er det som gjør at det er så mange som sluntrer unna disse anbefalingene?
For det første så er vi nordmenn nokså egenrådige, og liker ikke masse påbud og regler. Vi skal helst bestemme selv, og ikke bli fortalt av andre, heller ikke fagfolk, hva som er best.

Så er det dette med tidklemma da...
Vi har en hektisk livsstil, og da er det nokså skviset med tid, særlig for småbarnsforeldre, som skal hente og levere her og der, innimellom egen jobb, handling og andre gjøremål.
Da er det litt tid spart på å slippe å krype inn i bilen med ungen og sette fast setebelter osv.

Dette er selvsagt ikke helsvart, og tross alt så er det mange som er nøye med sine barns sikkerhet, både i bilen og ellers.
Men den siste undersøkelsen viser at det er et stykke igjen, og at vi iallefall kan tenke oss  litt om før vi plasserer ungen mellom handleposene neste gang...;-)

Mange barn som sviktes...

NRK startet i kveld en serie om barnevernet og deres arbeid.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8319251

Vi leser og hører om at barnehageansatte lar være å varsle når de burde ha mistenkt overgrep eller vanskjøtsel av barn.
Det diskuteres om førskolelærere har for lite bakgrunn og opplæring i hva man skal se etter, og det å bli trygge på å varsle der det burde være klare tegn og mistanker om å barn lider overlast hjemme.

Vi fastleger er heller ikke flinke- eller oppmerksomme nok- til å være barnas advokat.
Det er desverre så alt for mange ganger at vi er redde for å ta feil, og blande oss inn i familiens indre autonome verden, og kanskje risikere å ta feil i våre antakelser, og fornærme foreldre som da blir mistenkt for å mishandle eller skade barnet sitt.
Mange, både leger, barnehageansatte og lærere, er så redde for å kanskje mistenke "feil" foreldre, at vi forsømmer mange barn, som da står forsvarsløse igjen, uten noen som kan hjelpe dem ut av en fæl situasjon...
Det er altså "enklere" å ta hensyn til de voksne enn til barna...
Dette er det vondt å tenke på , og jeg får nesten en klump i magen når jeg tenker på alle de gangene jeg også helt sikkert har forsømt meg, både som lege, og som mor i barnehagen eller på skolen, og jeg har stusset over barn som har oppført seg på en måte, eller vært ustelt eller sky på en måte som burde ha vekket min oppmerksomhet.

Jeg merker allikevel at jeg med noen år på baken som fastlege og som legevaktslege har blitt modigere til å ta affære, og kontakte enten barnevernet, eller å ta en telefon til helsestasjon eller andre aktuelle instanser for å finne ut av om det er noe vi burde gjøre i forhold til et barn.

Selvfølgelig er det grusomt for foreldre å bli utsatt for mistenkeliggjøring. Det å skade sitt eget barn, eller å forsømme eller være vond mot ungen sin, er noe av det mest utenkelige de fleste av oss kan tenke oss.
Men desverre så er verden ikke alltid slik vi skulle ønske oss, og mange barn vokser opp i miljøer og omgivelser som mange ikke kan forestille seg.

Jeg må bare håpe at økt åpenhet om disse temaene vil medføre at flere barn kan få en tryggere og mer verdig oppvekst. Og det betyr faktisk en oppvekt der foreldrene og deres "behov" må skyves til side, en gang i blant...