På gjengrodde stier...

Jeg er fra bygda, og uansett hvor urban jeg kanskje har blitt i årenes løp, så er det en del av meg som alltid vil forbli "bøgdadråk".

Vokst opp mellom fjord og fjell,- og det er nesten rart å kjenne hvordan denne trangen etter å komme tilbake til røttene og naturopplevelsene kommer en gang i blant.
Og jordene er enda grønnere, fjorden blankere og dalførene enda mer  vakre enn jeg husker de var da jeg levde der som barn og ungdom.

Man legger også merke til andre detaljer når man kommer tilbake til hjembygda på besøk, enn da man trasket der til hverdags, og alt var trivielt og vanlig.
Bl.a. har jeg latt meg fascinere av de mange melkerampene langs veien oppover bygda. Det var enda mange flere av dem da jeg vokste opp, og var med far på "dyrlegebesøk" rundt omkring på gårdene.
Heldigvis har melkerampene blitt verdsatt i det siste, og mange steder er dette fredete kulturminner.

Melkerampene var hovedsaklig brukt av bøndene til å sette fra seg melkespann som ble hentet av melkebilen der. Dette var før alle krav om hygiene og helse satte inn, og melkebilene ble til tankbiler, som hentet melken på gården.

"Mjøkrampen" har også vært et sosialt tilholdssted opp gjennom tidene, hvor både gardsarbeidere, ungdommer og svermende par møttes til stevnemøter.

Og-som bildet viser, så kan melkerampen fungere som buss-skur, både for skoleunger og andre som venter på bussen som kommer ned langs dalen.

Det er med et slags vemod jeg ferdes omkring i barndomsbygda også. Selv om mye er likt fra da jeg bodde der, så er mye forandret, som naturlig er.
Men det er særlig når jeg er her at jeg kjenner på hvor forgjengelig livet er.
Bilder fra barndommen byttes ut med å høre om at den eller den er død; man møter igjen gamle lærere, skolebekjente eller andre, hvor man blir påmint at det jammen er en del år siden man trådte sine barnsben her...

Alt dette hører livet til, og det er helt naturlig, men det er litt vemodig å kjenne på allikevel.

Jeg er veldig nostalgisk av meg, og opplever at det er med å binde sammen livsløpet mitt på en måte, ved at jeg er opptatt av det "gamle", samtidig som jeg ikke er redd for å prøve ut det nye.
Når jeg kommer hjem til mor, er en av de typiske eksemplene på nostalgi at jeg "må" ut og plukke blomster på samme sted som i barndommen; jeg syns det er koselig å gå samme turen på Kleiva, hvor jeg som barn var på mangt et besøk hos bygdedikteren Hans Hyldbakk.
Jeg drar også ungene med på kjøreturer langs alle de vakre fjordarmene, hvor fjord møter fjell, med vakker og frodig natur.

Jeg tror at vi mennesker er dypt bundet til våre røtter.
Å oppsøke disse røttene en gang i blant gjør godt, selv om det er med en blanding av glede, vemod og nostalgi:-)

EIN TONE

Det syng ein tone i mi sjel,

det skjelv ein fager streng.

Så mjukt det kling,

og tonen spring

i leik mot høgste tind og fjell

på himmelveng.

Det syng ved kveld, det syng ved gry

og kvar ei stille stund,

men helst ved vår

når flaumen går

og livet føder liv på ny

i li og lund.

Men og ved haust når lauvet fell,

han skjelv og bivrar med

og kviskrar stilt

og vedkjømsmildt

om livsens soleglad mot kveld

og ævefred.

Ja syng du tone i mi sjel

med stendig fagrar ljod,

så en ein gong

med englesong

kan løysa ut mitt toneveld

ved livsens flod.

Hans Hyldbakk

                                                           

Barn som festival-pynt...?

Det popper opp med festivaler rundt i det ganske land, og det er også mer enn nok å ta av i det store utland også, for den som er musikkinteressert eller kort og godt glad i å være på festival.

Det finnes festivaler for enhver smak og alder, og både i bygd og by.

Én trend som jeg har lagt merke til de siste årene, er barn med fargerike, store og fancy øreklokker. Ikke har jeg bare sett det selv på konserter og festivaler, men også i glossy magasiner, der kjendiser har med ungene sine på konserter og festivaler.

Jeg har veldig sansen for musikk, konserter og slike arrangementer. Jeg har også veldig sansen for at det er økt oppmerksomhet rundt hørselvern, og at vi beskytter både våre egne og barna sine ører når vi utsettes for  mulig skadelig lydnivå.

Jeg er også glad i å dra med ungene mine på alle mulige slags eventyr, kultur-arrangementer og opplevelser.

Men jeg må innrømme at jeg noen ganger stusser over poenget med å ha med små barn på popkonserter og festivaler som helt tydelig er myntet på ungdommer og voksne.
Jeg tror egentlig ikke barn på 3-4 år har særlig glede av å sitte på skuldrene gjennom en flere timers rockekonsert, med øldrikkende folk rundt seg. Jeg var på Springsteen-konsert i vår, og så selv nokså små unger som var med mor eller far på det jeg anser som mest egnet for en litt eldre barn enn førskolealder.
Det er søtt ja, og kan kanskje være litt stas å ha med en liten tass med disse fancy øreklokkene.

Men unger er ikke pynt og ikke vedheng.
Og får man ikke barnevakt, så kan det hende det er bedre å ta konserten eller festivalen en annen gang...?







http://www.klikk.no/foreldre/article674023.ece

Glemte gaver...

Jeg har hatt en opprydding i pengeboka mi og et par andre steder til sommeren, og der finner man mye rart..;-)

En av de faste tingene som ligger gjemt og glemt bakom kvittteringer, førerkort og COOP-kortet er
gavekortene!

For en som har "alt", så er det enkelt å ønske seg gavekort til juol eller bursdag, for det er jo så greit å kunne går rundt selv og kjøpe seg det en har lyst til og kanskje trenger sånn utover året.

Men problemet mitt, og trolig en del andres også, er at disse gavekortene har en tendens til å bli glemt...

Jeg lurer på hvor mange millioner kroner som ligger syltet ned i diverse gavekort som aldri kommer til å bli benyttet i løpet av dette året, og alle andre år?
Det er ikke snakk om småpenger!

Jeg har tatt meg på tak nå, og har både fått kjøpt meg bøker til ferien, bestilt meg konsert til høsten og spedd på sommergarderoben litt, takket være gavekortene som lå litt her og der;-)

Det anbefales å ta en titt, så skal dere se at dere får dere en positiv overraskelse;
det blir nesten som å få gaven to ganger det!