Det er dagen derpå. 8-marstoget har stoppet,
ropene har stilnet, og tusener av engasjerte har fått uttrykt sin motstand og
avsky mot fastleger som ønsker å reservere seg mot å henvise kvinner til abort.
På en dag hvor man skulle ha vært ivrig,
engasjert og stått på barrikadene for viktige samfunnsaker som angår kvinner,
kjenner jeg snarere en tankefullhet, og at jeg rett og slett er litt matt.
Det er jo veldig bra at det skapes
temperatur, engasjement og begeistring omkring saker som angår jenter og
kvinners levevilkår og rettigheter, både her til lands og på vegne av våre
medsøstre rundt om i verden.
Men denne gangen har jeg rett og slett ikke
orket å engasjere meg i debatten. Ikke fordi det ikke er en viktig sak. Ikke
fordi jeg ikke verdsetter de som engasjerer seg. Og ikke fordi jeg stiller meg
likegyldig til temaet. Jeg er jo selv kvinne, og mor til fem, også jenter. Og
som fastlege er det jo nettopp jeg og mine kolleger dette dreier seg om, i
tillegg til kvinner som kommer til oss og vurderer abort.
Denne gangen har jeg kjent på en
motstand til å engasjere meg, og å tråkke inn i det vepsebolet som denne saken
har blitt.
Jeg har prøvd å kjenne etter hva det er som
har gitt meg denne motstanden. Og jeg har kommet til at det mest av alt er på
grunn av den harde og tøffe tonen som debatten har fått. Det har vært lite rom
for andre syn enn det den store grasrotbevegelsen har, og det har vært
skremmende og sneversynte karakteristikker av de få som det angår, nemlig noen
få av min fastlegekolleger som av ulike grunner ønsker å benytte seg av en
mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. De har kategorisk og
ensartet blitt fremstilt som mørkemenn og udugelige til å være fastleger.
I en tid det snakkes om raushet og at vi
kvinner må være snillere og romsligere med hverandre er det skremmende å se
hvor harde og personlige man kan være når man har ulike synspunkt. Det er også
en klam tendens til krav om politisk korrekthet her på berget, og nåde den som
trår utenom den.
For meg personlig er dette en
"enkel" sak. Jeg tar imot alle som kommer inn min dør på
legekontoret, og henviser dem som ønsker det, til abort. Jeg er vel også
prinsipielt imot at man kan reservere seg mot å utføre oppgaver som hører
jobben til. Men prinsipper er prinsipper, og livet er livet.
Jeg kjenner hverdagen som fastlege godt, og
kan faktisk ha en forståelse for de få som ikke klarer å finne det forenelig
med sin innerste overbevisning og samvittighet å medvirke i en prosess der det
i ytterste konsekvens tas et liv.
Det er aldri enkelt når jeg får en jente
eller kvinne inn på mitt kontor, med spørsmål om abort. Verken for kvinnen
eller for meg. Dette er et stort og seriøst spørsmål.
Jeg er profesjonell, og min plikt er å være
nettopp det. Men å være nøytral? Hvor går grensen på hva det er å være nøytral,
og hvem er det som er fullstendig nøytrale når det er snakk om samtaler og
møter mellom mennesker som omhandler vanskelige og sårbare temaer?
Jeg tror egentlig de aller fleste pasienter
ønsker en empatisk, lyttende lege, som kan gi råd og lindring i alle typer
situasjoner. Og det er vår plikt som fastleger. Men det er naivt å tro at vi,
uansett hvor FOR selvbestemt abort og MOT reservasjonsrett vi er, at vi kan
forholde oss fullstendig nøytrale og upersonlige i alle sammenhenger.
Det kan være en stor utfordring å være helt
nøytral, og "skifte hatt" når en kvinne kommer til abortsøking for
andre gang på et år, mens neste pasient som sitter på gangen og venter på å
komme inn til meg er gravid i 8. uke og er ivrig på å få en tidlig ultralyd for
å se at alt er bra med fosteret. Eller et par som strever med å bli gravid, og
ønsker hjelp til dette. Alle har sin legitime rett på å bli respektert, hjulpet
med sitt problem, og at jeg er nøytral og forståelsesfull.
For meg er det viktig å ikke pådytte noen min
mening, med mindre de er i tvil, og ønsker råd. Det har vi plikt til å gi dem
og. Hvilke råd skal vi gi? Det er ikke en fasit på dette, og det sier seg selv
at noen få kvinner vil kjenne på et press eller ubehagelig følelse av
fordømmelse for de valg hun er i ferd med å ta. Det skal ikke skje i en ideell
verden, men det gjør dessverre det. Dette fordi vi fastleger er like ulike og
feilbarlige som alle andre mennesker.
Jeg tror at forslaget om å gi fastleger en mulighet
til å reservere seg faktisk er et forsøk fra politikerne om å rydde opp i
dette. Får man en reservasjonsmulighet, så vil de få legene det angå komme frem
i lyset, de vil bli registrert, og det er lettere å unngå å komme i en uholdbar
situasjon som det er bl.a. i Bø kommune, der flere av fastlegene reserverer
seg. Man kan vurdere å nekte leger som reserverer seg å få hjemler i kommuner
der det er andre "reservasjonsleger" fra før.
Men å dundre løs med at det bare å finne seg
en ny jobb, er usaklig. Vi fastleger jobber privat, med en avtalehjemmel med
kommunen. Mange har store lån og forpliktelser gjennom sitt kontor, og det er
ikke bare å skifte jobb på dagen. Dessuten er det en nedvurdering og
undergraving av oss, og den jobben som vi gjør, å uttrykke seg på denne måten,
med en mangel på tillit til den jobben vi faktisk gjør.
Dessuten så kjenner jeg en del fastleger som
blir skremt av hvor liten respekten overfor dem som forfekter synet om å leve
etter sin samvittighet i store spørsmål som angår liv og død, har vært i denne
debatten. Dette dreier seg langt fra bare dem som i denne debatten er blitt
kalt "reservasjonslegene". Det alle slags typer leger, av begge kjønn
og mange livssyn politisk ståsted.
Hva dersom politisk klima skifter ytterligere
de neste årene, samtidig som etiske grenser og tekniske nyvinninger går i en
rasende fart. Hva er det neste man ikke kan reservere seg mot å medvirke til,
som direkte angår liv og død?
Jeg er nesten redd for at det er flere
kvinner som vil få dårligere oppfølging under og etter en abortprosess, med all
den viraken som har vært de siste månedene. Det er fint at sykehusene tar imot
abortsøkende direkte, og det tyder på at stadig flere har valgt å gjøre det i
det siste. Men som fastlege syns jeg dette er synd, da en viktig jobb for meg
er å kunne tilby disse sårbare kvinnene, som jeg gjerne kjenner litt fra før,
en god samtale både før de tar valget, og etterpå, når de kanskje trenger en
hånd. Jeg er redd mange blir skremte fra å ta kontakt med meg og mine kolleger
nå, når det har vært fremstilt i brede lag at man risikerer å komme til leger
som sender dem på dør, eller kommer med fordømmende ord. Dessverre opplever noen
få det, en er en for mange, men det kan vi kanskje ikke unngå uansett om vi så
gjerne skulle ønske det.
Å stå på barrikadene for å sikre kvinners
rett til å bestemme over egen kropp er like viktig i dag som alltid. Den saken
er ufravikelig. Denne gangen mener jeg forøvrig at det ikke bare har vært storm
i et vannglass, men også skudd utenfor blink. Det håper jeg at jeg kan si og
mene uten å bli tillagt noe annet enn at jeg simpelthen ikke ubetinget klarer å
støtte parolen til reservasjonsmotstanderne.
