I dag skal jeg skrive noen ord om en debatt som raser, og som jeg egentlig ikke har fulgt med så grundig som jeg kanskje burde.
Men det er vel allikevel lov til å komme med noen tanker, vel?
Det gjelder barn og søvn, skrikekurer, samsoving osv...
Det er ikke måte på hvor mange meninger det er om dette, og det har vært sterke krefter ute og gått på Facebook og i andre medier, særlig blant folk som mener at barn og babyer ikke må ligge og gråte seg i søvn.
Det ble skikkelig baluba da Nasjonalt Kompetansesenter for søvnsykdommer gikk ut og anbefalte en "skrikekur" på 2-3 netter, der man skulle la barnet gråte, og de mener det er en effektiv måte å endre barnets adferd på.
http://www.aftenbladet.no/nytte/familieliv/-La-barnet-grate-to-tre-netter-3080735.html
Etter massive protester og innklaging til Helsetilsynet, har de i dag trukket disse , og har moderert rådene sine.
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/12/12/trekker-omstridt-soevnrad-smabarn
Jaja, sier nå jeg... Etter å ha oppdratt fem unger, alle med ulike personligheter og søvnbehov og vaner/uvaner, så har jeg vel erfart at det er mange veier til Rom, og at man ikke kan være bastant og bombastisk verken den ene eller den andre veien.
Noen ting jeg har erfart er iallefall at barn liker at man er KONSEKVENT!
Har man bestemt seg for å prøve seg på å endre noen "dårlige" vaner, så man man være konsekvent over noen dager. Orker man å være tydelig og konsekvent, så er det enklere for barna å endre adferd også, tror jeg, på en trygg måte og i forutsigbare omgivelser.
Jeg tror personlig ikke at barn tar skade av å gråte litt i forbindelse med innsovning, så sant det er i trygge rammer. Da snakker jeg IKKE om at de skal plasseres på et eget rom hele natten, for å ligge der alene og gråte.
Jeg tror ikke barn blilr utrygge eller ulykkelige, med fare for langvarige skader, av at vi prøver å "oppdra" demi forhold til soving heller. Men under forutsetning av at vi gjør det på en forutsigbar, vennlig og trygg måte.
Vi snakker ikke om små babyer under 6 måneder, og noen ganger mye lengre. Dette er som sagt individuelt, både for mor og barn, og for far og mor... Vi har jo amming også, som spiller inn, og en del barn trenger mat i løpet av nattet etter denne alderen, men dette er et eget kapittel...!
En ting jeg har stusset over lenge, og som jeg mener er relevant i denne sammenhengen er folks tilsynelatende behov for å plassere små babyer og barn på EGET ROM fra der er bittesmå. Det må jeg si jeg ikke forstår poenget med, og personlig mener jeg det kan være med å gjøre dette problemet enda større enn det hadde behøvd å være!
Det må da være mye mer tungvint for foreldre å løpe frem og tilbake til barnerommet, enn å ha barna inne hos seg til de har blitt litt større??
Det er blitt så trendy å innrede søte og nusselige barnerom i rosa, blått og andre farger, og jeg syns denne trenden har gått for langt i å få barna inn på egne rom.
Jeg tror at våre små kjenner seg tryggere og kan sove bedre ved å være sammen med foreldrene sine til de er både 1, 2 og 3 år.
Ja, tenk, jeg mener det!
Jeg vet samtidig at dette er veldig individuelt, og noen påstår at de sover dårligere dersom barna er inne hos seg, og at barnet også blir mer urolig.
Jeg tror også, at selv om det er "pinlig" å snakke om, at en del foreldre syns det er litt problematisk å ha unger inne hos seg med tanke på det intime samlivet, og at det er "enklest" å sende barna inn på sine innredde rom tidligere enn de kanskje hadde trengt av den grunn?
I den motsatte enden har vi dem som sverger til at barna skal få ligge i samme seng som foreldrene, og syns dette er det riktige.
Uansett hvilke krefter og interesseorganisasjoner som popper opp, så er det kjent blant fagfolk at samsoving IKKE er så lurt, i allefall ikke med tanke på risiko for krybbedød og ulykker. I allefall er det viktig å definere et eget lite område i sengen som er for barnet. Man kan ligge nær barnet sitt selv om man ikke ligger i samme seng.
Ja ja, dette er vel et vepsebol å blande seg inn i. Men vi må passe oss litt for at det blir en masse-reaksjon på råd som kanskje har noe fornuft i seg.
Ingen ytterligheter er særlig fornuftige, egentlig...!
Men det er vel allikevel lov til å komme med noen tanker, vel?
Det gjelder barn og søvn, skrikekurer, samsoving osv...
Det er ikke måte på hvor mange meninger det er om dette, og det har vært sterke krefter ute og gått på Facebook og i andre medier, særlig blant folk som mener at barn og babyer ikke må ligge og gråte seg i søvn.
Det ble skikkelig baluba da Nasjonalt Kompetansesenter for søvnsykdommer gikk ut og anbefalte en "skrikekur" på 2-3 netter, der man skulle la barnet gråte, og de mener det er en effektiv måte å endre barnets adferd på.
http://www.aftenbladet.no/nytte/familieliv/-La-barnet-grate-to-tre-netter-3080735.html
Etter massive protester og innklaging til Helsetilsynet, har de i dag trukket disse , og har moderert rådene sine.
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/12/12/trekker-omstridt-soevnrad-smabarn
Jaja, sier nå jeg... Etter å ha oppdratt fem unger, alle med ulike personligheter og søvnbehov og vaner/uvaner, så har jeg vel erfart at det er mange veier til Rom, og at man ikke kan være bastant og bombastisk verken den ene eller den andre veien.
Noen ting jeg har erfart er iallefall at barn liker at man er KONSEKVENT!
Har man bestemt seg for å prøve seg på å endre noen "dårlige" vaner, så man man være konsekvent over noen dager. Orker man å være tydelig og konsekvent, så er det enklere for barna å endre adferd også, tror jeg, på en trygg måte og i forutsigbare omgivelser.
Jeg tror personlig ikke at barn tar skade av å gråte litt i forbindelse med innsovning, så sant det er i trygge rammer. Da snakker jeg IKKE om at de skal plasseres på et eget rom hele natten, for å ligge der alene og gråte.
Jeg tror ikke barn blilr utrygge eller ulykkelige, med fare for langvarige skader, av at vi prøver å "oppdra" demi forhold til soving heller. Men under forutsetning av at vi gjør det på en forutsigbar, vennlig og trygg måte.
Vi snakker ikke om små babyer under 6 måneder, og noen ganger mye lengre. Dette er som sagt individuelt, både for mor og barn, og for far og mor... Vi har jo amming også, som spiller inn, og en del barn trenger mat i løpet av nattet etter denne alderen, men dette er et eget kapittel...!
En ting jeg har stusset over lenge, og som jeg mener er relevant i denne sammenhengen er folks tilsynelatende behov for å plassere små babyer og barn på EGET ROM fra der er bittesmå. Det må jeg si jeg ikke forstår poenget med, og personlig mener jeg det kan være med å gjøre dette problemet enda større enn det hadde behøvd å være!
Det må da være mye mer tungvint for foreldre å løpe frem og tilbake til barnerommet, enn å ha barna inne hos seg til de har blitt litt større??
Det er blitt så trendy å innrede søte og nusselige barnerom i rosa, blått og andre farger, og jeg syns denne trenden har gått for langt i å få barna inn på egne rom.
Jeg tror at våre små kjenner seg tryggere og kan sove bedre ved å være sammen med foreldrene sine til de er både 1, 2 og 3 år.
Ja, tenk, jeg mener det!
Jeg vet samtidig at dette er veldig individuelt, og noen påstår at de sover dårligere dersom barna er inne hos seg, og at barnet også blir mer urolig.
Jeg tror også, at selv om det er "pinlig" å snakke om, at en del foreldre syns det er litt problematisk å ha unger inne hos seg med tanke på det intime samlivet, og at det er "enklest" å sende barna inn på sine innredde rom tidligere enn de kanskje hadde trengt av den grunn?
I den motsatte enden har vi dem som sverger til at barna skal få ligge i samme seng som foreldrene, og syns dette er det riktige.
Uansett hvilke krefter og interesseorganisasjoner som popper opp, så er det kjent blant fagfolk at samsoving IKKE er så lurt, i allefall ikke med tanke på risiko for krybbedød og ulykker. I allefall er det viktig å definere et eget lite område i sengen som er for barnet. Man kan ligge nær barnet sitt selv om man ikke ligger i samme seng.
Ja ja, dette er vel et vepsebol å blande seg inn i. Men vi må passe oss litt for at det blir en masse-reaksjon på råd som kanskje har noe fornuft i seg.
Ingen ytterligheter er særlig fornuftige, egentlig...!
Jeg tenker det er viktig å skille på alder. Jeg har null problemer med å la en toåring skrike seg i søvn, dersom denne skrikingen tydelig kommer av at ungen er trassen og ikke har lyst til å legge seg. Ikke hvis ungen gråter fordi han er redd/lei seg/har vondt.
SvarSlettJeg syns IKKE det er greit å la et spedbarn gråte seg i søvn. Det virker sikkert effektivt etter noen runder. Men man må kanskje spørre seg hvorfor det virker. Hva er det som gjør at et spedbarn snur, og begynner å legge seg til, etter en tredagers"kur". Jo, det har lært seg at "Det hjelper ikke å gråte, ingen kommer likevel". Nå skal ikke jeg være så bastant at jeg kan si at jeg vet dette sikkert. Men jeg vil tro at et spedbarn som har kommet til den "erkjennelsen" ikke er et barn som føler seg videre trygg.
Søvn er supervikig, både for foreldre og barn. Men det er jammen barns trygghet også.
Så sant at det er stor forskjell på en toåring et lite spedbarn.
SlettMan vet at det er svært skadelig for et lite spedbarn med mangel på oppmerksomhet og "neglect". Men det skal nok litt til for at barnet blir skadet, dersom det får mye kjærlighet gjennom et langt døgn...!
Støtter dette innlegget fullt ut! Det er altfor mange bastante meninger om noe så individuelt som barn og søvn. Har selv fire barn, og alle har vært ulike når det kommer til leggerutinner og søvn gjennom natten. Jeg skrev et innlegg om dette i oktober, men får av en eller annen grunn ikke opp linken her nå.
SvarSlettHer er linken: http://camulen.blogspot.no/2012/10/om-barn-og-svn-og-lykkelig-barndom.html
SlettTakk for det!
SlettSkal linke meg opp og kikke på innlegget ditt, Camulen;-)
Synes du har skrevet et godt innlegg her. Litt midt i mellom og ja takk begge deler.. Har jeg sansen for! Synes denne debatten er så preget av "ekstremister" i begge leire. Enten skal det gråtes og gråtes og gråtes, eller så skal det koses, samsoves og dulles.
SvarSlettOg som du sier, barn er så forskjellige. Vi har hatt en som har et enormt behov for å få ligge i FRED i senga si på eget rom, ei som vil ligge i egen seng, men i nærhet til mamma og pappa og en som helst må ligge oppå enten mamma eller pappa for å sove. Så jeg har tro på å gjøre det som føles bra for deg og ditt barn akkurat der og da. Det kan være en konsekvent og kort skrikekur, eller det kan være samsoving.
Ja, konsekvent, men samtidig ta individuelle hensyn...!
SlettMen så har jeg full forståelse for dem som er foreldre for første gang, og som ikke har den tryggheten og erfaringen som oss som har prøvd det noen ganger.
Husker selv hvor uerfaren og usikker jeg følte meg med første barnet, hva som er rett og hva som er galt.
Og så får man på kjøpet så mange bombastiske råd her og der...!
Hei!
SvarSlettSå glad for at jeg oppdaget denne bloggen akkurat i dag som du skriver om dette! (Mammadamens luke nr 13 :-)
Er enig i alt du skriver og alle kommentarer, har skrevet om noe av det samme i egen blogg. Min største kritikk mot bastante skrikekurmotstandere, er at mødre i ytterste konsekvens blir så redde for å la babyen gråte i forbindelse med innsoving at det ender med for lite søvn, dårlige rutiner og slitne både babyer og mammaer..
Bra du har meninger! Fembarnsmammaer hører jeg gjerne på. :-)) Kommer til å følge deg videre her, ja!
Tusen takk for koselig tilbakemelding!
SlettSå trivelig at du har lyst til å følge meg videre:-)
Enig at dette er et minefelt. Jeg synes det er viktig at en må se an det enkelte barn. Mine tre har vært svært forskjellige - og da er det ikke "en oppskrift" som gjelder for alle, selv om en kan ha noen grunnleggende familierutiner. Og så må jeg si at jeg er veldig i mot at noen mennesker store eller små i det hele tatt skal gråte alene i lang tid. Det gjelder naturligvis også babyer og småbarn.
SvarSlettJeg har holdt meg til at natta er til for søvn, kos og trøst (når det trengs) - det er ikke tida for oppdragelse og strenghet, det sliter oss alle ut. Gode rutiner er det vi voksne som har ansvaret for. Men trøst når alt skjærer seg - det må det kunne være nok av til alle.
Ja, kjærlighet og trygghet er helt grunnleggende for et lite barn.
SlettMen det kan etter min mening gis og uttykkes også om man er litt konsekvent og tydelig på grenser og rutiner.
Iallefall når barnet kommer opp i en viss alder.
Jeg tror de fleste barn faktisk blir harminiske og glade og trygge små mennesker når de har de har rammer rundt seg.
Men som med så mye ellers her i verden, så er heller ikke dette noen eksakt vitenskap. Det er kjærlighet aldri...:-)
Jeg synes det er litt dumt at hver gang en sier noe om å tilpasse seg det enkelte barn - eller for eksempel er i mot at noen skal skrike alene i lang tid - så blir en møtt med at "rutiner er bra". Jeg er superenig i at rutiner er bra. Rutiner holder hverdagen og det normale oppe og i gang og gjør folk trygge. Men noen ganger er det unormalt og vanskelig. Det er mareritt og gråt og natt og vondt og leit. Da kommer jeg ikke marsjerende med rutiner og regler - verken til voksne eller til barn. Da trøster jeg og steller jeg og lytter jeg. Det er det som teller da. Det betyr ikke at resten av livet er rutineløst og utrygt - tvert i mot. Men det ligger mye trygghet i å vite at en blir møtt når livet er vondt.
SlettHei
SvarSlettFlott blogg! jeg er helsesøster og har en blogg på blogg.no
Har selv skrevet endel om søvn, trygghet skrikekurer og det viktigste av alt, det å være konsekvent.
jeg har fjernet det fra bloggen min og må inn å skrive det på nytt etter et massivt angrep fra mødre som ikke ville la barna gråte og mente jeg kom med barbariske råd :-) Jeg kommer til å legge ut samme råd som jeg gjorde, men omformulere meg og legge vekt på trygghet og forutsigbarhet :-)
Ta gjerne en titt innom :-)
hegehelsesoster.blogg.no
ang egne rom er det vel opp til hver enkelt der også? Med en gang du har sterke meninger om noe så er det plutselig så svart/hvit? "foreldre påstår man sover dårlige.babyen vår er trygg og har det helt fint uansett hvor hun sover, det merket vi fort. Alle sover bedre hver for seg, faktisk. Ikke måte på hvor urolig hun er på natta om vi sover på samme rom :P Man gjør det som funker best. De som sover med barna på samme rom har jo altfor ofte problemer når foreldrene vil ha rommet sitt tilbake. Nei takk :) Her sov hun på eget rom ganske tidlig, men så sluttet hun med nattmat ikke lenge etter også da.
SvarSlettGodt innlegg! Jeg er veldig enig med deg. Ser jo at det er store forskjeller blant barn. Jeg har skrevet at jeg er i mot å la ungene ligge og skrike aleine - det var ment som et motsvar til de som skriver at det beste er å la babyer ligge alene på egne rom og skrike seg i søvn. Noe som jeg mener blir helt feil. Trygghet den første tida er viktig! Men selvfølgelig også konsekvens og rammer og rutiner. Er også enig med deg når du skriver om dette med å ha egne rom - for vår del unngikk vi mye skriking nettopp fordi ungene sov inne hos oss det første året. Treåringen legges i egen seng, men ligger ofte på min plass når jeg går og legger meg...;)
SvarSlett