I dag har jeg og minsten trent på å knyte sko.
Det sto på ukeplanen at de gjerne kunne øve på dette denne uken, så da var det bare å bestemme seg for det.
Som femtemann har han ikke blitt utsatt for overivrige foreldre som har vært opptatt av at han skulle tisse på potte som førstemann i barnehagen, gå på slaget 1 år, eller å lære seg klokka til han begynte på skolen. Stakkars gutten satt på gulvet til han var nesten halvannet år han, og kikket på oss andre, og vi hadde mer enn nok med å henge etter de fire større ungene, som var i hvert sitt univers i forhold til læring og nye kunster.
Men saken er vel at vi hadde fått såpass med erfaring etterhvert at vi raskt så og skjønte at ingenting feiler denne gutten, og at det ikke var noe å stresse med, verken det ene eller det andre. Man blir ganske erfaren som foreldre óg, etterhvert, og er mer trygg i rollen enn når man får den førstefødte. Og det er jo helt naturlig! Ingen kan jo være eksperter første gang de gjør noe, ei heller som foreldre.
I dag har altså lillebror på 7 lært seg å knytte skoene, endelig. Historien vil det jo slik at han takket være ivrige storesøsken lærte både å lese og skrive lenge før skolestart, og dette er jo en av de flotte tingene med å ha mange barn. De lærer av hverandre, og drar veksler på hverandre. Det er gjensidig glede og erfaringer.
Jeg tenkte litt på det, der jeg satt på stuegulvet og terpet på knuter og knyting; at det er litt rart at dette er siste gangen jeg skal lære barnet mitt akkurat dette. Fra jeg startet som småbarnsmor for 20 (!) år siden, har det vært utallige øyeblikk og episoder med milepæler. Det første smilet, den første grøttallerkenen, det første skrittet, barnebursdager, den siste bleien, første tannen, første skoledag og altså å lære seg å knyte skoen sin.
Med fem barn har det i årenes løp blitt utrolig mange av disse "historiske" øyeblikkene, og jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært spesielt og hver gang.
For å si det sånn, så er jeg en over gjennomsnittlig nostalgisk person, og jeg elsker å dvele ved milepæler og spesielle øyeblikk, både når det gjelder mine egne barn og i situasjoner ellers i livet.
Årene går fort, og man merker det ikke minst gjennom nettopp slike milepæler som barna når. Det er en slags bekreftelse på at de blir større og mer selvstendige. Nettopp slik det skal være. Men både fint, og litt rart og sårt for et mammahjerte.
Lillebror var svært fornøyd selv iallefall, for det er stas å mestre stadig nye ting. Så i morgen har han planer å lære bort knyting til kompisen som ikke kan å knyte skoene selv ennå...;-)
Det sto på ukeplanen at de gjerne kunne øve på dette denne uken, så da var det bare å bestemme seg for det.
Som femtemann har han ikke blitt utsatt for overivrige foreldre som har vært opptatt av at han skulle tisse på potte som førstemann i barnehagen, gå på slaget 1 år, eller å lære seg klokka til han begynte på skolen. Stakkars gutten satt på gulvet til han var nesten halvannet år han, og kikket på oss andre, og vi hadde mer enn nok med å henge etter de fire større ungene, som var i hvert sitt univers i forhold til læring og nye kunster.
Men saken er vel at vi hadde fått såpass med erfaring etterhvert at vi raskt så og skjønte at ingenting feiler denne gutten, og at det ikke var noe å stresse med, verken det ene eller det andre. Man blir ganske erfaren som foreldre óg, etterhvert, og er mer trygg i rollen enn når man får den førstefødte. Og det er jo helt naturlig! Ingen kan jo være eksperter første gang de gjør noe, ei heller som foreldre.
I dag har altså lillebror på 7 lært seg å knytte skoene, endelig. Historien vil det jo slik at han takket være ivrige storesøsken lærte både å lese og skrive lenge før skolestart, og dette er jo en av de flotte tingene med å ha mange barn. De lærer av hverandre, og drar veksler på hverandre. Det er gjensidig glede og erfaringer.
Jeg tenkte litt på det, der jeg satt på stuegulvet og terpet på knuter og knyting; at det er litt rart at dette er siste gangen jeg skal lære barnet mitt akkurat dette. Fra jeg startet som småbarnsmor for 20 (!) år siden, har det vært utallige øyeblikk og episoder med milepæler. Det første smilet, den første grøttallerkenen, det første skrittet, barnebursdager, den siste bleien, første tannen, første skoledag og altså å lære seg å knyte skoen sin.
Med fem barn har det i årenes løp blitt utrolig mange av disse "historiske" øyeblikkene, og jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært spesielt og hver gang.
For å si det sånn, så er jeg en over gjennomsnittlig nostalgisk person, og jeg elsker å dvele ved milepæler og spesielle øyeblikk, både når det gjelder mine egne barn og i situasjoner ellers i livet.
Årene går fort, og man merker det ikke minst gjennom nettopp slike milepæler som barna når. Det er en slags bekreftelse på at de blir større og mer selvstendige. Nettopp slik det skal være. Men både fint, og litt rart og sårt for et mammahjerte.
Lillebror var svært fornøyd selv iallefall, for det er stas å mestre stadig nye ting. Så i morgen har han planer å lære bort knyting til kompisen som ikke kan å knyte skoene selv ennå...;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar