En vaskemaskin er noe vi rett og slett tar for gitt, og ikke tenker særlig over at vi har eller er avhengige av, helt til den stopper opp. Sist uke gikk vår maskin simpelthen i vranglås, og det var kul umulig å få åpnet døren. Uansett hvoordan vi lirket og lurte, så var sto døren dønn fast. Vi leste bruksanvisningen og prøvde nødknappen, men NEI, der sto den. Med magen full av blå klær, fine jeans og gensere, som jeg så for meg ble en illeluktende og blå mølje etter hvert som dagene gikk.
Maskinen var heller ikke gammel, og vi ringte optimistisk butikken der vi kjøpte den for å få hjelp. Men det skulle vise seg å være vanskeligere enn som så... For nå er det ikke bare å ringe etter en fyr som stikker innom og kikker på maskinen. Neida; fra butikken her i Trondheim fikk vi et 800-nummer vi måtte ringe, og i andre enden satt det en svenske som på sin svært upersonlige måte kort og greit ga oss beskjed om at vi måtte innfinne oss hjemme "på tirsdag mellom kl 0800 og 1200", da skulle det komme en å se på maskinen. Ikke ble vi spurt om denne dagen passet, eller om vi kanskje var på jobb denne dagen, og huset var tomt. Neida, om vi måtte avlyse 10 pasienter for å kunne sitte hjemme og vente på en reperatør, så vedkom det ikke dem tydeligvis, og det var absolutt ikke mulig å få noe mobilnummer til håndverkeren. Dette er vel outsourcingens pris; store firmaer leier tjenester der det er billigst, så man kan ende opp med å snakke med en tekniker i India hvis man f,eks.har en PC som streiker...
Det hjalp heller ikke å appellere til at vi er 7 i familien, og at vaskemaskinen simpelthen må fungere, hver dag.
Så i dag var jeg på plass, som jeg måtte, og endelig dukket det opp en fyr. Etter ett minutt fant han ut hva det var, og etter to så var maskinen fikset...
Klærne overlevde de óg, så da skal jeg vel være fornøyd da...
Og etter dette er jeg enda mer glad i vaskemaskinen min;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar