Stakkars liten...

Da er påsken over for denne gang. En skikkelig fjellpåske, med mye frisk luft og fjelliv.
Så skulle det da ende med benbrudd og operasjon for minstemann...


Påskeaften hadde vi stor familiefest, og rett før vi skulle ta skiene fatt og gå hjem, var femåringen uheldig, og falt ned fra en veranda. Vi forsto fort at det var en skikkelig skade i armen, som var både skjev og smertefull.
Så da endte det opp med scooterkjøring, og lang biltur til sykehuset sent utpå Påskeaften. Resten av påsken ble tilbragt på sykehuset, med operasjon av det kompliserte bruddet.

Man får vondt innerst i hjerteroten når ungene sine har det vondt. Man blir helt hjelpesløs og kjenner smerten på kroppen selv, og vet ikke helt hvordan man skal hjelpe dem.
Selv om man er lege selv, hjelper ikke det alltid når man står i en situasjon der sitt eget barn er redd, har vondt eller skal gjennom en eller annen medisinks prosedyre. Da er det også veldig godt å få lov til å bare være "mamma", og ikke bli avkrevd å ha svaret på alt, eller være med å ta viktige avgjørelser.

Ja ja, da ble det et par dager på barneortopeden igjen- Jeg ble nesten beskjemmet da sykepleieren sa "Velkommen tilbake!" når vi kom denne gangen. En av de andre barna var innlagt der i fjor, og vi fikk det samme rommet til og med...;-)

Slik er det å ha aktive og friske barn, som liker å utfolde seg fysisk, og er glad i å klatre og springe!
Og jeg har faktisk ikke tenkt å stoppe dem i det nå heller, selv om jeg absolutt ikke har noe ønske om at det skal bli flere benbrudd eller skader.
Men det er bedre med noen blåflekker, skrammer og brudd enn at de sitter som bleke persilleblader, og blir lært opp i å være redd for det meste, syns jeg.

I dag er farfar på plass, og det blir litt sammenlapping av timeplanen de nærmeste dagene, tenker jeg, for at lillebror skal komme seg litt før han er tibake til lek og moro i barnehagen.