Hva er det som skjer, når småunger, som skulle løpt ubekymret rundt og lekt seg, blir oppmerksom på sin egen kropp i form av at de er for tykke...??
Jeg er redd dette ikke er et særegent fenomen for England, men at vi også i Norge har barn som sliter med et dårlig kroppsbilde, og får spiseforstyrrelser allerede nede i småbarnsalder. Vi sliter med kontrastene; alt for mange barn er overvektige, og stadig flere barn slanker seg, og får spiseforstyrrelser.
http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/femaaringer-behandles-for-anoreksi-3549376.html
Jeg har skrevet om temaet før, og mener det absolutt er viktig å belyse dette. Vi har en overflod av mat, det bugner med godteri, snop, brus og dritmat, for å si det rett ut. Samtidig er vi mer og mer passive, og både barn og voksne får alt for lite fysisk aktivitet.
Mange barn blir også eksponert for "perfekte" kropper og idealer i TV, filmer og blader, og forbildene deres er perfekte på alle vis. Stadig yngre barn har slike idealer, og da er det naturlig at de måler seg med disse, og lærer seg tidlig hva som er det perfekte utseende.
Dette perfekte passer dårlig sammen med en lubben barnekropp, pubertesutvikling, og andre normale endringer og fasonger som vi har, og da kan problemene starte for noen.
Jeg har som mor lagt merke til det, og skrevet om det før; at barna i tidlig alder er opptatt av vekt og utseende, og allerede i 6-7årsalderen snakker om six-pack og vaskebrettmager. Jeg har også fått med meg at noen barn ikke vil kle av seg i gymen eller bading, pga at de blir "trimmet" av andre unger for at de har stor mage eller lår. Det er så trist å høre, at barn som er helt vanlige og normale, skal måtte forholde seg til slikt fra de går i 2-3 klasse. Det gjør så klart noe med selvtilliten og kroppsbildet deres.
Jeg mener at vi voksne må ta en stor del av ansvaret her. Mange av oss er veldig opptatt av kropp og vekt, og mange barn vokser opp med mødre som stadig snakker og hva de veier, går på ulike dietter, og har badevekten godt synlig på gulvet. Jeg tror at ungene blir påvirket av at vi viser vår egen misnøye med vekten, at vi "klager" på at vi har gått opp noen kilo i ferien, osv. Dette skal vi ta innover oss, og tenke på om det er noe vi som voksne kan gjøre for å gi barna et mer avslappet kroppsbilde.
Barn må få være barn! Det er helt natulig å ha en fin liten mage når man er barn. Den viktigste utfordringen vår fremover er å passe på at ungene våre får nok mosjon og bevegelse i hverdagen, samtidig som vi gir dem et allminnelig sunt kosthold. Det er nemlig ikke så lett som det høres ut for, for det kommer ikke av seg selv i vår travle moderne hverdag.
Men; slanking, dietter og vaskebrettmager hører ikke hjemme i et lite barns univers; det tror jeg vi alle er enige om!
Ja, det er bare trist, trist , trist. Allerede i barnehagen begynner de å bli kroppsbevisste. Husker vår datter kom hjem fra skolen i første klasse og var lei seg fordi noen hadde sagt at hun var tyngre enn X. De hadde uskyldig lekt og løfta på hverandre. Men hvorfor reagerte hun sånn og ikke med stolthet over at hun var størst og tyngst? Hun er tynn som en strek og heldigvis ikke utsatt for slike episoder ofte. Me, jeg har diskutert dette med en mor i klassen og hennes datter er av den mer sunde sorten, samme kroppsfasong som sin mor. Og mora husker veldig godt sin egen barndom hvor andre barn stakk en finger i magen hennes og lo osv. Nå kjenner hun igjen den smerten hos sin egen datter. Huff det er bare vondt.
SvarSlettVi synes det er skremmende hvor kroppsbevisst vår egen datter (snart 8) er. Om hun skal beskrive en jente, begynner hun ikke med f.eks. "brunt hår", nei heller med "tynn". Vi er bevisste på dette og snakker mye om kroppsfasonger hjemme og at vi er forskjellige osv. Det kan være en vanskelig balansegang dette med å ikke fokusere på det å være normalt slank og samtidig argumentere for de sunne matvarene kontra junk food.
Takk for et engasjerende innlegg.