I lys av den siste ukens mange oppslag om rike mødre, hjemmeværende kvinner og vaskehjelper, så tenkte jeg at jeg skulle lage en liten gladsak om å ha au pair som en del av hverdagen!
Vi i familien vår er heldige som har "Siriporn" boende hos oss. Siden august har hun vært et friskt og spennende innslag i huset, og har vært til god hjelp og støtte for å få hverdagen til å gå opp.
"Siriporn" kommer fra Thailand, og har en god universitetsutdannelse hjemmefra. Hun hadde en jobb, men drømte om å komme seg til Europa for å oppleve noe nytt, og for å kunne tjene penger som hun sende deler av hjem til foreldrene i Thailand.
Selv med en lærerjobb i hjemlandet, sitter hun igjen med mye mer penger som au pair hos oss enn hjemme, og både hun og foreldrene er glade for at hun får denne muligheten til å bidra økonomisk, men også å se litt av verden.
Med en flybillettpris som krever 4-5 månedslønner, hadde hun aldri kunnet drømt om å sette seg på noe fly til den andre siden av jorden, om hun ikke hadde en vertsfamilie som sponset og bidro.
"Siriporn" og vi har en standard UDI-kontrakt, som sier nokså tydelig hva hun forventes å bidra med, og hvor mye jobb hun må regne med å gjøre. Det er alltids en utfordring å finne balansen mellom at hun arbeider som au pair og at hun skal integreres som et familiemedlem i storfamilien vår. Dette er noe som fordrer at både hun og vi,-store og små, finner den berømte kjemien, og klarer å integrere de ulike rollene hun som au pair har.
Og heldigvis- både "Siriporn" og vi trives i hverandres selskap, og har funnet en gode tone oss i mellom, der vi klarer å balansere det å være vertsfamilie og arbeidsgivere, på en god måte.
Vi har selvsagt au pair for å ha noen til å hjelpe oss med praktiske ting og forpliktelser i hverdagen. "Siriporn" hjelper til med å holde klesvasken rimelig i orden. Før vi fikk au pair følte jeg at jeg hadde hovedarbeidsplassen min i vaskekjelleren; med fem unger var det umulig å komme til bunns i skittentøyskurvene, og det var bretting og sortering på høyt nivå...!
Hun hjelper også til med husvask, og selv om vi og ungene tar frem støvsugeren eller vaskebøtten innimellom også, så er det fantastisk å ha en som hjelper til å holde litt orden i kaoset som oppstår når en hurv med unger og voksne skal ut samtidig, og kommer hjem med ørti førti sko-par, jakker og votter.
"Siriporn" elsker å lage mat, og hadde med seg egen kokebok fra Thailand, med bilder, så vi kan peke på hva vi kan tenke oss at hun lager! Tenk på det da, så flott, og så spennende for barna óg, å lære seg nye smaker og matretter. Hun skulle visst gjerne ha laget mat mange ganger i uken hun, men det blir fort nok thaimat for ungene, det er jo nokså sterkt og annerledes enn fiskeboller og pasta, så hun står med middag til oss én til to ganger per uke. Resten ordner vi selv, og det er jo greit for barna å få faste oppgaver óg når de vokser til, der middagslaging er en bra øvelse!
Jeg og mannen min har travle jobber begge to, men vi har aldri kunnet tenke oss å ha en au pair som hadde ansvaret for å levere og hente barna daglig. Man hører jo om familier der det er au pairen som har all kontakt med barnehage eller skole, men det syns jeg for min del høres litt stusselig og rart ut. Det å ha kontakt og oversikt over klasser og lærere er viktig, og det blir etter min mening feil å overlate et slikt stort ansvar til en fremmed au pair. Men det er jo veldig kjekt å ha en i huset som kan hente en dag på SFO når man ser at man ikke kommer seg hjem fra jobb tidsnok.
Dette er også en gylden anledning for "Siriporn" og minstemann å få sin egen relasjon, og det er nesten rørende å observere dem når han på seks prøver å lære henne norske ord mens han stotrer på engelsk.
Nettopp dette med språk er også en av grunnene til at vi har valgt å ha au pair. Barna våre blir "tvunget" til å snakke engelsk, og til å forholde seg til flere språk, noe jeg tror er veldig bra for dem.
"Siriporn" er buddhist, og drar hver helg til buddhist-tempelet her i byen. Gjennom det har hun fått nye venner, og begynner å få et lite nettverk her. Det er veldig fint, og er med å bidra til at hun trives enda bedre. Hun skal også på norskkurs, og har til og med lyst til å prøve seg på ski!
Vi er storfornøyde med å ha au pair, og anbefaler andre det samme. Ja, det koster, og det krever at man har husrom og hjerterom. Ikke alle har mulighet, og ikke alle kunne tenke seg å ha et fremmed menneske i huset. For det krever noe det også. Store kulturelle ulikheter kan medføre at man ikke automatisk finner det naturlig å gjøre "alt" sammen.
Man hører desverre også skrekkhistorier; om au pairer som blir behandlet nærmest som tjenere og slaver. Det er trist at noen utnytter ordningen slik, og oppfører seg slik mot en part som er veldig sårbar og lett blir den svake part.
Men det finnes mange au pairer som har det flott, og som er takknemlige for at de fikk muligheten til å komme til Norge.
Man kan lett dømme ordningen nord og ned, og kalle det utnytting av fattige kvinner og et velstandsfenomen. Og ja, det er jo et slags velstandsfenomen.
Jeg ser litt på dette i et mikro- og makronivå; i det store bildet så kan man si at det er forkastelig at jenter, oftest fra Filippinene, kommer hit; noen ganger forlater de sine barn; for å jobbe i huset til en norsk familie. Tenker man bare slik, så høres det kanskje ille ut.
Men tenker man mer på en mikronivå, der man ser en enkelt au pair, så kan må ofte høre en historie om den jente som får en drøm oppfylt ved å komme til vesten. Der kan hun tjene penger for å sende hjem, og til å spare seg litt opp selv. Noen sier at de ved å være au pair får råd til å gi foreldrene mulighet til en sykehusbehandling de ellers ikke hadde råd til, eller å kjøpe seg et større hus.
Noen jenter sender penger hjem slik at barn får gå på en skole de bare kunne drømt om ellers. Da er det foreldre, fedre eller annen stormfamilie som bor sammen med barnet den tiden moren er au pair her.
Det høres jo helt grusomt ut, det kjenner jeg på selv som mor. Men det er veldig lett å dømme dette kategorisk for oss, uten å ha satt oss inn i deres bakgrunn, liv og syn på storfamilien som del av deres kultur.
Det er mulig det er noen som blir trigget av at vi eller andre familier har au pair eller vaskehjelp. Men med det faktum av over 200 000 familier har vaskehjelp i Norge i dag, og at au pair-ordningen både er gammel og omfattende, så bør man prøve å balansere bildet litt også, og ikke bare dømme ting kategorisk fordi det ikke er politisk korrekt i enkeltes øyne. Det at så mange familier faktisk har vaskehjelp, sier vel litt om graden av velstand i Norge, og at det ikke er bare de "rike" som har slik hjelp, men også om at dette må da være helt ok for dem søm ønsker det, uten at man skal bli kritisert eller sett på som utnyttende eller snobbete av den grunn?
Jeg vil ikke at det skal være pinlig eller dumt å si at man har au pair. Det går bare ut over au pairene, og synet på dem, tenker jeg. Det finnes mange triste historier, og det finnes mange som kommer hit med en kanskje naiv drøm om et bedre liv, og å finne seg en mann. Men det er mange flotte, dyktige og nysgjerrige jenter som kommer hit også, og som fortjener å bli sett på med respekt.
Jeg vil heller ikke at det skal være slik at man skal legge skjul på at det å ha en au pair letter en travel og hektisk hverdag. Det gjør det for oss iallefall, og det må det være greit å si. Vi har valgt å ha bare én bil, men det har sikkert lettet hverdagen vår å ha to, slik mange har...;-)
Noen ting er det mer lov å snakke om enn andre.
Jeg er faktisk direkte produkt av au pairordningen selv jeg! Min mor kom faktisk fra Danmark for å "jobbe i huset" hos en rik familie på vestkanten i Oslo for mange år siden, og hun ble værende i Norge da hun traff en kjekk ung nordmann som studerte i hovedstaden;-)
Så det er ikke rart at jeg synes om dette, og kjenner behov for å snakke au pairen min og alle andre au pairer litt frem!
Det meste har flere sider, og ting er gjerne ikke så svart/hvitt som man kanskje tror...:-)
P.s. hun har gitt tillatelse til å bruke bilde av henne.
Vi i familien vår er heldige som har "Siriporn" boende hos oss. Siden august har hun vært et friskt og spennende innslag i huset, og har vært til god hjelp og støtte for å få hverdagen til å gå opp.
"Siriporn" kommer fra Thailand, og har en god universitetsutdannelse hjemmefra. Hun hadde en jobb, men drømte om å komme seg til Europa for å oppleve noe nytt, og for å kunne tjene penger som hun sende deler av hjem til foreldrene i Thailand.
Selv med en lærerjobb i hjemlandet, sitter hun igjen med mye mer penger som au pair hos oss enn hjemme, og både hun og foreldrene er glade for at hun får denne muligheten til å bidra økonomisk, men også å se litt av verden.
Med en flybillettpris som krever 4-5 månedslønner, hadde hun aldri kunnet drømt om å sette seg på noe fly til den andre siden av jorden, om hun ikke hadde en vertsfamilie som sponset og bidro.
"Siriporn" og vi har en standard UDI-kontrakt, som sier nokså tydelig hva hun forventes å bidra med, og hvor mye jobb hun må regne med å gjøre. Det er alltids en utfordring å finne balansen mellom at hun arbeider som au pair og at hun skal integreres som et familiemedlem i storfamilien vår. Dette er noe som fordrer at både hun og vi,-store og små, finner den berømte kjemien, og klarer å integrere de ulike rollene hun som au pair har.
Og heldigvis- både "Siriporn" og vi trives i hverandres selskap, og har funnet en gode tone oss i mellom, der vi klarer å balansere det å være vertsfamilie og arbeidsgivere, på en god måte.
Vi har selvsagt au pair for å ha noen til å hjelpe oss med praktiske ting og forpliktelser i hverdagen. "Siriporn" hjelper til med å holde klesvasken rimelig i orden. Før vi fikk au pair følte jeg at jeg hadde hovedarbeidsplassen min i vaskekjelleren; med fem unger var det umulig å komme til bunns i skittentøyskurvene, og det var bretting og sortering på høyt nivå...!
Hun hjelper også til med husvask, og selv om vi og ungene tar frem støvsugeren eller vaskebøtten innimellom også, så er det fantastisk å ha en som hjelper til å holde litt orden i kaoset som oppstår når en hurv med unger og voksne skal ut samtidig, og kommer hjem med ørti førti sko-par, jakker og votter.
"Siriporn" elsker å lage mat, og hadde med seg egen kokebok fra Thailand, med bilder, så vi kan peke på hva vi kan tenke oss at hun lager! Tenk på det da, så flott, og så spennende for barna óg, å lære seg nye smaker og matretter. Hun skulle visst gjerne ha laget mat mange ganger i uken hun, men det blir fort nok thaimat for ungene, det er jo nokså sterkt og annerledes enn fiskeboller og pasta, så hun står med middag til oss én til to ganger per uke. Resten ordner vi selv, og det er jo greit for barna å få faste oppgaver óg når de vokser til, der middagslaging er en bra øvelse!
Jeg og mannen min har travle jobber begge to, men vi har aldri kunnet tenke oss å ha en au pair som hadde ansvaret for å levere og hente barna daglig. Man hører jo om familier der det er au pairen som har all kontakt med barnehage eller skole, men det syns jeg for min del høres litt stusselig og rart ut. Det å ha kontakt og oversikt over klasser og lærere er viktig, og det blir etter min mening feil å overlate et slikt stort ansvar til en fremmed au pair. Men det er jo veldig kjekt å ha en i huset som kan hente en dag på SFO når man ser at man ikke kommer seg hjem fra jobb tidsnok.
Dette er også en gylden anledning for "Siriporn" og minstemann å få sin egen relasjon, og det er nesten rørende å observere dem når han på seks prøver å lære henne norske ord mens han stotrer på engelsk.
Nettopp dette med språk er også en av grunnene til at vi har valgt å ha au pair. Barna våre blir "tvunget" til å snakke engelsk, og til å forholde seg til flere språk, noe jeg tror er veldig bra for dem.
"Siriporn" er buddhist, og drar hver helg til buddhist-tempelet her i byen. Gjennom det har hun fått nye venner, og begynner å få et lite nettverk her. Det er veldig fint, og er med å bidra til at hun trives enda bedre. Hun skal også på norskkurs, og har til og med lyst til å prøve seg på ski!
Vi er storfornøyde med å ha au pair, og anbefaler andre det samme. Ja, det koster, og det krever at man har husrom og hjerterom. Ikke alle har mulighet, og ikke alle kunne tenke seg å ha et fremmed menneske i huset. For det krever noe det også. Store kulturelle ulikheter kan medføre at man ikke automatisk finner det naturlig å gjøre "alt" sammen.
Man hører desverre også skrekkhistorier; om au pairer som blir behandlet nærmest som tjenere og slaver. Det er trist at noen utnytter ordningen slik, og oppfører seg slik mot en part som er veldig sårbar og lett blir den svake part.
Men det finnes mange au pairer som har det flott, og som er takknemlige for at de fikk muligheten til å komme til Norge.
Man kan lett dømme ordningen nord og ned, og kalle det utnytting av fattige kvinner og et velstandsfenomen. Og ja, det er jo et slags velstandsfenomen.
Jeg ser litt på dette i et mikro- og makronivå; i det store bildet så kan man si at det er forkastelig at jenter, oftest fra Filippinene, kommer hit; noen ganger forlater de sine barn; for å jobbe i huset til en norsk familie. Tenker man bare slik, så høres det kanskje ille ut.
Men tenker man mer på en mikronivå, der man ser en enkelt au pair, så kan må ofte høre en historie om den jente som får en drøm oppfylt ved å komme til vesten. Der kan hun tjene penger for å sende hjem, og til å spare seg litt opp selv. Noen sier at de ved å være au pair får råd til å gi foreldrene mulighet til en sykehusbehandling de ellers ikke hadde råd til, eller å kjøpe seg et større hus.
Noen jenter sender penger hjem slik at barn får gå på en skole de bare kunne drømt om ellers. Da er det foreldre, fedre eller annen stormfamilie som bor sammen med barnet den tiden moren er au pair her.
Det høres jo helt grusomt ut, det kjenner jeg på selv som mor. Men det er veldig lett å dømme dette kategorisk for oss, uten å ha satt oss inn i deres bakgrunn, liv og syn på storfamilien som del av deres kultur.
Det er mulig det er noen som blir trigget av at vi eller andre familier har au pair eller vaskehjelp. Men med det faktum av over 200 000 familier har vaskehjelp i Norge i dag, og at au pair-ordningen både er gammel og omfattende, så bør man prøve å balansere bildet litt også, og ikke bare dømme ting kategorisk fordi det ikke er politisk korrekt i enkeltes øyne. Det at så mange familier faktisk har vaskehjelp, sier vel litt om graden av velstand i Norge, og at det ikke er bare de "rike" som har slik hjelp, men også om at dette må da være helt ok for dem søm ønsker det, uten at man skal bli kritisert eller sett på som utnyttende eller snobbete av den grunn?
Jeg vil ikke at det skal være pinlig eller dumt å si at man har au pair. Det går bare ut over au pairene, og synet på dem, tenker jeg. Det finnes mange triste historier, og det finnes mange som kommer hit med en kanskje naiv drøm om et bedre liv, og å finne seg en mann. Men det er mange flotte, dyktige og nysgjerrige jenter som kommer hit også, og som fortjener å bli sett på med respekt.
Jeg vil heller ikke at det skal være slik at man skal legge skjul på at det å ha en au pair letter en travel og hektisk hverdag. Det gjør det for oss iallefall, og det må det være greit å si. Vi har valgt å ha bare én bil, men det har sikkert lettet hverdagen vår å ha to, slik mange har...;-)
Noen ting er det mer lov å snakke om enn andre.
Jeg er faktisk direkte produkt av au pairordningen selv jeg! Min mor kom faktisk fra Danmark for å "jobbe i huset" hos en rik familie på vestkanten i Oslo for mange år siden, og hun ble værende i Norge da hun traff en kjekk ung nordmann som studerte i hovedstaden;-)
Så det er ikke rart at jeg synes om dette, og kjenner behov for å snakke au pairen min og alle andre au pairer litt frem!
Det meste har flere sider, og ting er gjerne ikke så svart/hvitt som man kanskje tror...:-)
P.s. hun har gitt tillatelse til å bruke bilde av henne.
Bra innlegg, som balanserer debatten litt. Kjente imidlertid at jeg ble lei meg for at du følte at det var nødvendig å distansere deg fra 'beste vest i hovedstaden' ved å rette et lite spark mot oss. Vi er mennesker her også. Alle har ikke kjempestore hus og luksusbiler her. Men mange er to mennesker som skal gjøre tre menneskers jobb. Jeg tror faktisk jeg vil gå så langt som å si at de jeg har blitt kjent med i dette nabolaget er minst like hyggelige som andre steder jeg har bodd, også mot au pairer.
SvarSlettJeg vet ikke om det var den samme 'skammen' over å ha au pair som du forsøker å ta et lite oppgjør med i dette innlegget som slo igjennom der?
Takk for konstruktiv kommentar, Barbarella! Helt sant, det var unødvendig å konkretisere dette geografisk, så jeg har tatt det bort!
SvarSlettJeg har noen av mine beste venner i ditt "nabolag", og vet at folk er like hyggelige der du bor;-)
Jeg har ingen skam over å ha au pair, forøvrig, så der kjenner jeg meg ikke igjen. Det var vel litt av poenget med hele innlegget.
God helg til deg:-)
Takk! Ble nærmest paff over svaret ditt. Så innså jeg at dette faktisk er første gang jeg har skrevet en litt kritisk kommentar i en nettdebatt og blitt møtt med refleksjon istedenfor aggresjon! Får tilbake troen på menneskeheten :)
Slett