April 2010

Samleside med alle innlegg fra april 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Ofres ammingen i likestillingens navn?…

Det har vært stadige svulstige oppslag om foreldrepermisjon og hva som er den rette fordelingen mellom mor og far. Siste forslag er fra en fraksjon i AP, som vil dele permisjonen i to, altså et enda mer radikalt forslag enn en tredeling, som en del også vil ha. Vår nye familieminister Lysbakken fra SV er en utfordring for moderate Stoltenberg, med sine stadige radikale forslag. Nylig fikk han gjennom at det skal være lov for domstolene å tildele delt omsorg ved samlivsbrudd, og nå er han åpen for å diskutere både en tredeling og todeling.

Jeg har fulgt denne delen av likestillingsdebatten, og ble provosert av jerndamene Yssen og Simonsen som den 8 mars, på Kvinnedagen, presterte å si at kvinner ikke burde få barn, dersom de ville bli likestilte, lykkelige, få karriere og fritid. “Poenget vårt er at hvis kvinner hadde handlet rasjonelt, så ville de ikke fått barn. All statistikk viser at kvinnen taper på det, utdyper Yssen.“  Se link  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=598304  
Selv om det sikkert var satt på spissen, så må jeg si jeg ser litt rødt når jeg hører fra begge disse damene. For å være ærlig kan jeg ikke forstå at de to der tjener likestillingens sak på måten de fronter den. De er da så j…. sinte hele tiden!

Skal det bli slik Yssen og Simonsen, eller AP sine politikere foreslår, så er dette et steg tilbake, mener jeg! For det første er jeg enig med de politikerne som mener dette er skikkelig overformynderi, å detaljstyre folks liv og hverdag på denne måten. Jeg tror på en fastsatt pappapermisjon á la det vi har nå, for dersom alt blir helt fritt og frivillig, tror jeg noen dessverre kutter det ut, og kan angre på det.  Men; folk er eksperter på sine egne liv, og vet hva som passer deres familiesituasjon best.

Dessuten vet man ikke hvordan situasjonen for mor eller barn blir, det er så forskjellig hvilken form man er i etter fødselen, og for mange kvinner tar det lang tid å komme seg både fysisk og mentalt. Det kan også ta tid for mor og barn å etablere amming og ro i den nye livssituasjonen. Da er det alt for tidlig å føle seg “jaget” ut i arbeid etter 5-6 måneder, bare fordi samfunnet forventer det.

Og: Hvor er det blitt av ammingen som argument mot en så radikal endring av foreldrepermisjonen???

Ammingen i Norge er veldig godt etablert, og vi ligger i verdenstoppen, hvor andre land “looks to Norway”. Gro Nylanders ammevideo blir solgt i mange land, og WHO har anbefalinger som er på linje med det vi har fått til i Norge. Likevel ser det dessverre ut som amming er blitt et skikkelig hår i suppa for gjengen som fronter pappas rett til bedre/like rettigheter til å være hjemme med babyen. Amming som helsefremmende tiltak for både barn og mor blir elegant ignorert, og en skikkelig kvinnesak som de flotte opparbeidete rettighetene rundt amming og permisjon er, blir nå ofret på “likestillingens alter”. Dette er kjempetrist, og veldig uheldig, ut fra både en mors og leges synspunkt!

Massevis av forskning viser at amming er gunstig både for babyen og mors helse; det reduserer risiko for overvekt, diabetes, øker intelligens, hindrer infeksjoner hos barnet. Hos mor regulerer det vekten, reduserer diabetes 2, brystkreft og muligens underlivskreft.

Og hva med nærheten og relasjonsbyggingen av mor-barnforholdet…? Huff, dette er det vel skikkelig reaksjonært å si, men jeg mener det allikevel. Det er nå gått så langt at man får dårlig samvittighet av å bruke flotte gamle begreper som morskjærlighet, morsinstinkt eller mor-barnvennlig… Da kan man jo fornærme og marginalisere fedrene!

Nei, ærlig talt; jeg kjenner så utrolig mange fedre som har en trygg og god farsidentitet og en flott relasjon til barnet sitt, selv om de ikke har delt permisjonen, der mor dratt på jobb med melkespreng og blå render under øynene. Skal man følge de klare anbefalingene med fullamming i et halvt år, sier det seg selv at det ikke er forenelig med å gå ut i jobb “neste dag”. Da er det store spørsmålet om det er dette som må til for at kvinner klarer å holde på jobben sin eller sikre seg nye posisjoner og lønn? Og det er et stort spørsmål om hun syns det er verdt det; å kjøre barsels- og spedbarnsperioden i hurtigtempo, for kanskje å oppnå en bedre tittel og lønnslipp på veien opp karriere-stigen…?

Jeg syns jeg nok en gang lukter at her er det de voksnes rettigheter og tanken på likestilling som kommer i førersetet; det er et stort eksperiment, og ingen vet hvor det fører hen for barna, som uvilkårlig får en annerledes start i livet, spesielt der mor ikke føler at hun er klar til arbeidslivet, etter mange måneder som gravid, barselskvinne og ammende.

Folk må gjøre hva de vil for meg, og for noen passer det bra at mor går ut i arbeid tidlig. Med det blir helt feil å lage en standard av dette, i form av nye permisjonsregler!

Posted in Uncategorized at April 22nd, 2010.

Et “fruktbart” innlegg:-)

Jeg har blitt intervjuet av nettstedet Klikk.no, om fruktbarhet, med tips og råd for å holde fertiliteten oppe så lenge som mulig. Det er jo et tema som er veldig aktuelt, i og med at stadig flere venter til langt opp i 30-årene før de begynner å tenke på å få barn.

Som jeg sier der, så finnes det ingen vidunderkurer, og man må bare håpe og tro at naturen ordner opp, slik at man er så heldig å blir gravid når man ønsker det!

Les artikkelen på Klikk.no, og få noen gode tips, eller litt lærdom!

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/bligravid/article567368.ece

Posted in Uncategorized at April 20th, 2010.

Stopp-ikke mobb!

Overskriften er starten på en sang som førsteklassingen min lærte første uken hun gikk på skolen i høst. Både skoler og regjeringen lover at de satser hardt på mobbeforebyggende arbeid. Likevel blir en av tyve elever mobbet hver dag i norsk skole!

Det er fint at de lærer ungene sanger og at lærerne snakker om det i klassene. Allikevel er mobbehelvetet en virkelighet for så alt for mange av norske barn, fra de er ganske så små. Traumatiske opplevelser som prenter seg inn i kropp og sjel til disse barna, og preger dem til de blir voksne. Jevnlig mobbing kan gi vegring mot å gå på skolen; de gruer seg hver dag de skal dit, eller på skoleveien, der mobbingen gjerne skjer. Dette kan igjen føre til at mobbeofrene mister mye verdifull læring, og faller bakpå i fagene. På sikt kan det føre til reduserte muligheter for videre skolegang og studier, osv.

Hvem er det så som blir mobbet?

Det er absolutt ingen klare regler på dette, det kan være mange faktorer som spiller inn. Noen særtrekk har forskerne funnet, bl.a. barn som er litt forsiktige og puslete av seg, som kanskje tar lett til tårene og er følsomme. Mobberne er eksperter til å plukke seg ut “svake” hakkekyllinger, som trolig ikke vil ta igjen.

Hva med mobberen?

Det er umulig å komme med klare definisjoner, men mobberen er gjerne et barn med lite empati og medfølelse. Det er en person med hersketrang og behov for å dominere.

Men, det er ikke lett for utenforstående å få med seg alt som foregår blant unger og ungdommer, og det er så mye som foregår på en intrikat og usynlig måte, men som stikker som en kniv i dem det gjelder. I det siste er det blitt via nettet og sms at mobbingen har økt mest, og da er det i hvertfall ikke lett for oss foreldre, lærere eller andre voksne å følge med og bryte inn.

Men man får aldri bukt med mobbing hvis ikke alle parter blir flinkere til å si fra! Lærere må bli mer skolert i å tyde tegn, vi foreldre må være flinkere til å snakke med barna våre, både for å plukke opp dem som kan være i faresonen for enten å bli mobbet eller være mobbere. Det må også ha sterkere konsekvenser dersom noen blir “avslørt” som mobbere. Det må tas på ordentlig alvor! Og ikke minst, så må vi lære opp ungene våre til ikke å være passive tilskuere til at slik “tortur” skjer med noen andre de vet om. Det må bli en kultur der det er lov til å si fra dersom man vet om noe, og vi må få dem til å vende ryggen til mobberen og hans/hennes gjerninger. For uten publikum, stilltiende eller ei - så er det ikke så artig å plage noen heller-

En av de sterkeste og vondeste opplevelsene jeg har hatt som lege, var på en vakt på sykehuset, på legevakten, “Skaden”, for noen år siden. Det kom inn en forfrossen, puslete gutt på ca 16 år, som var elev ved en videregående skole her i byen. Blikket hans var helt forskremt, og han fikk ikke frem så mange ordene. Det viste seg at han var blitt mobbet av en guttegjeng i lengre tid på skolen, både fysisk, men særlig psykisk. Denne ettermiddagen, midt på vinteren i snøvær, hadde han blitt jaget rundt på skolen, og ferden hadde endt på en veranda, der han hadde blitt tvunget til å hoppe utenfor, flere meter ned til bakken. Da han kom til meg hadde han et stygt brudd i en arm, og noen skrammer her og der. Dette kunne jeg reparere, men de verste sårene, som var inni ham, kunne jeg ikke hjelpe han så mye med denne ettermiddagen. Jeg tenker ofte på denne gutten, og kjenner fortsatt hvordan jeg kjempet med klumpen i halsen og tårer i øyekroken da jeg skulle være profesjonell lege for ham.

Mange av oss kan sikkert gjenkalle den ekle følelsen fra barn- og ungdommen, da vi kanskje opplevde noe som kan kalles mobbing, i mindre eller større grad. Denne følelsen glemmer man aldri, og minnene sitter som støpt.

La oss vise engasjement og ikke være redde for å involvere oss! Kanskje kan vi derved hindre noen i å bli merket for livet!

Posted in Uncategorized at April 18th, 2010.

Litt hverdagspoesi…

Etter en hektisk uke, der jeg har kjent på en litt større “Tårnfrid-faktor” enn jeg liker å kjenne på…, er det deilig med en stille og rolig fredag i heimen. Da koser jeg meg med litt bøker og dikt, og kom over et tankevekkende vers fra livsfilosofen Phil Bosmans, som jeg vil dele med dere.

God helg!

GOD DAG

KJÆRE MEDMENNESKE

God dag,

kjære medmenneske,

ta deg tid til å være lykkelig.

Du er et vandrende under

på denne jord.

Du er enestående, spesiell,

uerstattelig.

Vet du det?

Hvorfor står du ikke målløs,

er du ikke glad og forbløffet

over deg selv

og over alle de andre

omkring deg?

Synes du det er så hverdagslig,

så selvsagt

at du lever,

at du får lov til å leve

for å synge og danse,

for å være lykkelig?

Hvorfor kaster du da bort tiden

på en meningsløs jakt

etter penger og eiendeler?

Hvorfor gjør du deg en masse sorger

om tingene fra i morgen og overmorgen?

Hvorfor lager du bråk, hvorfor kjeder du deg,

drukner seg i tomme fornøyelser

og sover når solen skinner?

Ta deg rolig tid

til å være lykkelig.

Tiden er ingen motorvei

mellom vuggen og graven,

men plass

til å parkere i solen.

Posted in Uncategorized at April 16th, 2010.

“Med smerte skal du føde ditt barn…”

Dette er et gammelt og kjent uttrykk, og de fleste av oss kvinner som har vært gjennom en fødsel eller flere, vet at det ikke nytter å komme seg unna denne jobben uten en eller annen form for smerte-

I dag slår Adresseavisen stort opp at en kvinne advarer mot epidural-bedøvelse. Hun fikk såkalt spinal hodepine etter sin andre fødsel, og mener at man ikke blir tilstrekkelig informert om eventuelle bivirkninger og ulemper av smertestillende før fødselen.

Det er helt sikkert veldig ubehagelig å få hodepine som et resultat av epidural. Likevel er dette nokså sjelden, og det er ufarlig, og henger sjelden i særlig lenge. Det er synd for den det gjelder, som kanskje blir i ekstra dårlig form de første dagene med babyen, kanskje lenger. Men slik er det desverre, og man kan ikke gardere seg mot alt.

Epidural er en nokså vanlig bedøvelsesform under fødsel, og mellom 20-30% av alle fødende i Norge benytter denne typen bedøvelse nå. Man setter inn en nål nederst i ryggen, inn i det såkalte epiduralrommet, som gjør at nerver som går til livmoren blir bedøvd. Man kjenner da mindre smerter under riene. Det er mest ideelt å sette dette underveis i åpningsfasen, og man får et kateter hvor medisin føres inn jevnt utover i fødselsforløpet.

Det tar 10-15 minutter før det begynner å virke.  Det hersker noe uenighet om epidural fører til at fødselen går noe tregere, pga at sammentrekningene i livmoren kan bli litt svakere, og at man presser dårligere i utdrivingstiden. Det er også sagt at epidural øker risikoen for tang- eller vakuumfødsel, men dette er visst også noe usikkert.

Nå til dags får man nesten alltid den typen epidural, også kalt Suffenta, hvor man kan være oppe å gå under fødselen, og ikke blir “lammet” i bena, eller må ha urinkateter… Det gjør fødselen mer “normal”.

Jeg  har selv prøvd epidural flere ganger, og har blandete opplevelser. En gang virket det som det meste av bedøvelsen havnet i ett av bena, og jeg klarte ikke å gå på det, mens den andre siden var mindre bedøvd. Men når sant skal sies var dette nok pga av at jeg var så sliten at jeg lå for mye på en side og hvilte meg da bedøvelsen skulle begynne å virke…

Jeg er enig i at de gravide og fødende bør ha mulighet til å bli informert om ulike smertelindringstilbud på deres fødested. Jeg for min del prøver å få gitt en oversikt til de gravide før fødsel eller på fødelsforberedende kurs, slik at de har en viss oversikt hva som finnes. Det jeg sier samtidig, er at ingen kan detaljplanlegge sin egen fødsel; ting kan skje underveis, og man må gjøre det som er mest rett og nødvendig i de ulike situasjonene.

Fødsel er en veldig naturlig ting, men også en veldig akutt ting, dersom noe er i ferd med å gå galt. Da man bare lytte til jordmor og lege, og gjøre det som trengs. Man vet heller ikke hvordan man selv reagerer under en fødsel, så det å stille seg åpen for ulike muligheter, er et veldig godt utgangspunkt for en fin fødselsopplevelse!

Jeg bruker å skille mellom smertemestring og smertelindring. De to begrepene betyr ganske forskjellige ting. Etter selv å ha vært gjennom seks vaginale fødsler , har jeg etterhvert prøvd det meste av smertelindring; Petidin, “gammeldags” epidural (der bena var helt lamme), moderne epidural , lystgass, saltvannspapler, akupunktur, varme risposer, badekar, varm dusj og pusteteknikker og avspenningsteknikker. Puh!  Jeg har født flere ganger uten annen smertelindring enn litt lystgass, og har gjort det som situasjonen har krevd. Man lærer sin egen kropp å kjenne etter såpass mange ganger, og vet noe om hva som skjer rundt neste sving, som man naturligvis ikke vet første gang fødselen setter inn, og som kan virke skremmende og overveldende.

Med smertemestring mener jeg at man kan øve seg på å mestre kroppens smertesignaler, ved f.eks å øve på avspenningsteknikker, pusteøvelser, og rett og slett prøve å lytte til seg selv og sin egen kropp. Det blir litt komplisert å gå inn i detaljer her, men det finnes bøker og CD-er som gir tips og råd om dette. Lamaze f.eks er en teknikk som er brukt under fødsel, og som går nettopp på dette.

Folk har en veldig ulik tålegrense, og denne får man virkelig testet ut under en fødsel! Den fysiske smertegrensen er visst nokså lik, men vi er altså utstyrt med ulik tålegrense, og det må respekteres. Det er så mange faktorer som kan spille inn her.

Når det gjelder smertelindring, så er de vanligste per i dag:

*Lystgass

*Epidural

*Akupunktur

*Saltvannspapler

*Varme omslag eller bad

*Å være i bevegelse

*Transkutan nervestimulering

*Massasje

Fødsel er for de aller fleste en sjelsettende opplevelse, og stort sett noe man tenker på som en stor opplevelse, iallefall når det lille nurket ligger oppå brystet, og alt har gått bra. For noen er det ikke det, og de sliter med det etterpå, og gruer seg kanskje til å gjøre det igjen. Da skal iallefall jeg gjøre mitt beste for å trygge mine gravide damer så godt jeg kan, slik at en forestående fødsel kan sees frem til med positiv spenning og forventning-med eller uten epidural:-)

Posted in Uncategorized at April 12th, 2010.

Ingen klapsing av barna takk!

I går ble Barneloven endret, slik at det nå er forbudt å klapse barna. Det har tidligere selvsagt vært forbudt å slå sine barn, elever eller andre, men nå er altså lovteksten skjerpet, slik at det ikke er noe som helst tvil om at all fysisk avstraffelse av barn er forbudt.

Det er på tide, og skal selvsagt bare mangle, at barna sikres i mot fysiske avstraffelsesmetoder. I min tidlige barndom tror jeg ris på rumpa var rimelig utbredt. Jeg husker også med gru en av guttene i klassen min på barneskolen som flere ganger fikk vridd øret nokså hardt rundt av læreren. Ingen sa noe til rektor, og det ble på en måte godtatt at denne læreren gjorde sånt. Hadde det vært i dag så har det nok blitt en ordentlig sak ut av det.

Fysisk avstraffelse er så og si alltid et mislykket forsøk på å gjenvinne kontrollen over en situasjon, i denne sammenhengen å få “kontroll” over barna. Dessverre er det nok mange barn som støtt og stadig kjenner dette på kroppen. Man har likevel alle mulige avarter av dette vil jeg si, fra ren vold, som gjerne har en sterk komponent av psykisk vold også, - til mer “uskyldig”  fysisk markering for å markere noe til et barn som kanskje ikke har hørt etter og man ikke vet hva man skal gjøre.

En del kjenner seg kanskje igjen i en situasjon der man har et kolikkbarn som skriker og er utrøstelig, time etter time - dag etter dag. Selv om jeg slett ikke forsvarer det, så kan man forstå at enkelte i ren desperasjon tar i barnet eller rister på det mer enn det som er akseptabelt?..(og som kan være farlig)

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg har kjent på situasjoner der jeg føler at jeg har brukt opp alle mine strategier, pedagogiske innfallsvinkler og tålmodighet, og kjenner på lysten til å gi barna en liten smekk over fingrene. Det er da man må gå i seg selv enda en gang, og telle til ti enda en gang også. Innimellom låser situasjonen seg helt, og man føler seg som en elendig oppdrager, som ikke klarer å løse det med konstruktive innfallsvinkler. Ungene hyler eller trasser, ligger kanskje på gulvet og sparker. Hva gjør man da, når man må skynde seg i barnehagen for å komme tidsnok på jobben.

Da er det noen ganger at jeg tar et fast tak rundt armene deres, og ser dem inn i øynene og prøver å forklare at noen ganger er det bare slik, og du må høre etter. Dette er visst fortsatt lov, men det vil selvsagt være en fin balansegang, så det beste er selvsagt å klare å sette grenser bare verbalt, og forbeholde fysisk kontakt til kos og klem!

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=596163

Posted in Uncategorized at April 10th, 2010.

Små barn og store rumper…

I dag har diskusjonen gått i media, etter et oppslag i Adressa om den såkalte “Tidlig trygg i Trondheim”-undersøkelsen. 4000 tusen fireåringer ble for et par år siden invitert inn i et prosjekt, ledet av Trondheim Kommune og Psykologisk institutt ved NTNU. 1000 av disse, som nå er 6-7 år har “gått videre”, og blir dybdeintervjuet, i tillegg til en av foreldrene. Hensikten er å kartlegge barnas psykiske helse og sosiale kompetanse. Man lukter allerede et minefelt når man hører om dette; dette er utrolig vanskelig å forske på, og spørsmålene går tett innpå folks liv.

Nå protesterer foreldre høylydt i media, etter å ha følt seg “bombardert” med intime spørsmål om sex-liv og frekvens av krangling med partneren, ting de mener ikke har noe å gjøre i en slik undersøkelse. De har også blitt stilt spørsmål som om barnet leker mye alene, om det har raserianfall og er mye i dårlig humør. I tillegg reagerer de også på at barna har blitt spurt å om vurdere seg selv i forhold til utseendet sitt, med spørsmål av typen: hvordan opplever du din egen rumpe/mage; syns du den er stor? Barna har fått utlevert et skjema med bilder av barn i ulike format, og blitt bedt om å plassere seg selv i dette skjemaet.

Jeg kan godt forstå at foreldrene reagerer på en del av disse spørsmålene. En av foreldrene reagerer også på at han og kona ble tilbudt et foreldreveiledningskurs i etterkant av den første undersøkelsen ved fireårsalder. De hadde da angivelig gitt en “score” på sin datter som ble så høy at det utløste tilbud om kurs. De mener at de bare hadde beskrevet helt normale varianter hos sin datter, som de absolutt ikke anså som noe patologisk.

Nå har ikke jeg satt meg grundig inn i denne undersøkelsen eller skjemaene de bruker. Men slik det er beskrevet i media, kan jeg forstå at noen føler seg invadert og stigmatisert ut fra en slik undersøkelse.

Men, slik vil det alltid bli i en slik type forskning. Det vil alltid være noen “falske positive”, og man risikerer alltids å krenke noen. Forstår også at en del foreldre føler det veldig søkt å skulle svare på spørsmål om sex og samliv når de er med på en slik undersøkelse om barnets psykiske helse. Psykologiprofessoren som leder forskningen, forklarer dette med at foreldrenes psykiske helse har mye å si for barnets trivsel; og som jeg som lege også vet, så er manglende sex-lyst ett av tegnene på depresjon. Så det er som et forsøk på å avdekke depresjon og de voksnes psykiske helse at sex-spørsmålene er med .

Dette med fokusering på kroppen er det som kanskje gjør meg mest tankefull. Dette er et utrolig vanskelig felt; jeg er enig i at det er et faktum at et dårlig kroppsbilde blir utviklet tidlig. Men hvordan man skal gripe an dette, og hvor barna får det fra fra de er småbarn, nei det vet ikke jeg heller. Og det er vel nettopp det ikke forskerne i denne undersøkelsen vet heller, og de løser det med å spørre barna på denne måten. Jeg må si jeg rygget litt da jeg leste det, for jeg er så redd for alt som kan øke fokuset på at de blir misfornøyd med kroppen sin. Jeg har både privat og gjennom jobben mye tett kontakt med barn, og det skjærer meg i hjertet når 6-7-åringer kommer og forteller at de ikke vil kle av seg i svømmingen eller gå bare med shorts om sommeren, fordi noen har sagt at de har for stor mage eller er feit. Da snakker vi om nydelige små barn, som er helt normale, kanskje med en liten småbarnsmage, eller en liten mollusk på huden som de er blitt ertet for. Barn er nådeløse mot hverandre, og jeg må si jeg er sjokkert over hvor tidlig de blir opptatt av utseendet og hvordan de er i forhold til andre i klassen, både mht vekt og utseende.

Hvor har de det fra??? Er det mange småbarn som får lov til å sitte å se på søppel-TV, med forskrudde realitykjendiser? Er det alt for mange foreldre (helst mødre…) som stadig vekk går og snakker om slankekuren de er på eller burde vært på, med vekten satt frem støtt og stadig?

Barn er utstyrt med forskjellig både kropp og sinn fra starten av, det er lett å se når man prøver å oppdra fem stykker etter beste evne. Noen har mer mage, noen har store ører, noen har pjuskete hår, noen er stille og alvorlig av seg mens noen er utadvendte og sosiale fra første stund. Alt er like normalt. Og da er det veldig viktig å ikke forsøke å putte disse ulike barna i stramme båser, og definere unormalitet for fort. Det er det som er den store utfordringen i undersøkelser som “Tidlig trygg i Trondheim”.

Men hovedformålet støtter jeg; å prøve å finne redskaper til å plukke ut de barna som sliter og trenger hjelp, på et tidligst mulig stadium. Vi har så alt for mange eksempler på at vi kommer inn alt for sent i forhold til barn som blir forsømt, mishandlet, og har det vondt på andre vis. Det er mye tabubelagt her, og vi foreldre skal ha oss frabedt å bli invadert på vårt territorium, der vi er eksperter. Men jeg har sett - og oversett - så alt for mange barn som lider på min vei som lege, så jeg innser at man må støte noen voksne for å kanskje oppnå metoder som vil hjelpe mange barn som trenger det på sikt.

Selv om jeg ikke kjenner til dette foreldreveiledningskurset det er snakk om i forbindelse med denne undersøkelsen, vil jeg ikke fnyse av foreldre-kurs generelt. Det er helt sikkert mange av oss som kunne hatt godt av et slikt kurs, der vi har fått med oss noen gode tips og råd! Jeg vet om en god del som er svært fornøyd etter slike kurs, enten det er for å forberede seg til å bli foreldre eller etter at de har hatt bar en stund. Slike kurs finnes, det vet de mer om på helsestasjonene.

Dette er ikke enkelt, og vi håper da ikke denne undersøkelsen vil bli slik som den ene foreldreren kalte undersøkelsen: “Tidlig U-trygg i Trondheim”!

http://www.siste.no/Innenriks/article5055389.ece

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7067321

Posted in Uncategorized at April 6th, 2010.

Påsken over-nå er det vår!

Da er påsken over for denne gangen, og hverdagen er et faktum i morgen tidlig igjen, med vekkerklokke, smøring av matpakker og trøtte unger (og voksne…).

Påsken er en fin høytid/ferie, og for meg markerer det ordentlig overgangen fra vinter til vår, den årstiden jeg liker aller best. Man kan også se det på ungene, hvordan de “skrur over” fra vintermodus til vårstemning i løpet av disse dagene. I dag har det vært sykling i gata for alle pengene, og det er våryrhet i luften:-)

Vi for vår del har fått en pangstart på vårfornemmelsen, med 1 uke i Italia. Der var det grønt og fint, og frukttrærne var i full blomstring. De “innfødte” kikket litt rart på oss der vi gikk i T-skjorte, og fortærte lunchen vår på terrassen, mens de fortsatt gikk i sine vinterjakker og klaget over det kalde været de fortsatt hadde. Men vi er da ikke vikinger for ingenting!!

Italia er så vakkert! Naturen, kulturen, maten, vinen - alt er så herlig og deilig, og for min del kan jeg knapt tenke meg noe finere sted å være. Og man oppdager nye vakre steder og matretter hver gang, det er naturperler og kulturskatter rundt hver et hjørne.

Men det er ikke bare gull og grønne skoger der heller. Når man kommer italienerne nærmere inn på livet, får man høre om en hverdag som er alt fra rosenrød der heller, som ellers. For tiden sliter de med en betydelig økonomisk nedgangstid, folk mister jobbene sine og mange er pessimistiske på vegne av landet sitt. Og mange av dem(som oss!) er oppgitt og sjokkert over politikerne sine, men Berlusconi i spissen. Hvordan går det an at et sivilisert folk som italienere stemmer på slike gærninger som han?? De svarer at det ikke finnes gode alternativer, og når den fyren eier det meste av presse og kanaler der man kan ytre seg, så klarer han å spre sitt budskap nokså pakket inn i rosa bomull… Italienerne har jo tusener av års tradisjon med å la seg more av brød og sirkus, allerede fra romertidens gladiatortid…

Men som turist, og av det litt mer permanente slaget som oss, så kommer det stadig morsomme kulturelle overraskelser. Som da far og sønn på 8 skulle dra og kjøpe vaskemaskin denne uken, på et “Expert Bonus”-lignende sted. Poden lurte på hvorfor det var et skilt med en vinflaske på den utstillingsmodellen som far valgte ut i butikken. Det fikk de vite da de kom i kassen; i mars måned var det 12 flasker vin med som bonus på akkurat denne vaskemaskinmodellen, så far kom strålende fornøyd hjem med en fin vaskemaskin og 1 kasse hvit og 1 kasse rød Piemonte-vin:-)

Bella Italia!

Posted in Uncategorized at April 5th, 2010.

Buona Pasqua!

Fikk ikke sagt det ordentlig; men god påske til dere alle!

Er i Italia, og har “fri” fra å tenke bloggskriving i noen dager. Kommer sterkere tilbake etter påske:-)

Kos dere alle sammen, nyt fridagene i påskefjellet eller hvor dere enn er!

Posted in Uncategorized at April 1st, 2010.

Mars 2010

Samleside med alle innlegg fra mars 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Mye appelsiner-lite kvikklunch…

For tredje året på rad stikker vi av fra skismøring, kald hytte, pulkdraging- ja kort og godt fra en av de dypeste røttene i den norske folkesjela; fjellpåske! Vi drar Italia igjen, til Piemonte i nord, hvor vi (les: banken) kjøpte oss hus for noen få år siden.

Det er nesten som jeg føler meg som selve Judas, her jeg frarøver mine egne barn opplevelsen av å våkne opp med hvit og vakker snø utenfor hytta, appelsinturer på ski med innlagt Kvikklunch-pause. Det er som jeg forråder min egen kulturbakgrunn, når vi drar bort fra noe som er så flott og tradisjonsrikt som påske på fjellet.

En av grunnene til at jeg tenker litt slik, er nok at jeg elsker den norske påsken, og har så veldig mange deilige minner fra hytta i Vindøldalen, med flotte fjellturer innover i Trollheimen. Og dette er verdier jeg har lyst til å videreføre til mine egne barn.

For å bøte litt på dette, prøvde vi i fjor en “mellomløsning”, med halve påsken i Italia og halve påsken på fjellet. Det ble bare stress, og egentlig ikke hyggelig noen av stedene. Da er det bedre å ta noen helger ellers om vinteren.

Påsken i Italia er ikke så verst den heller:-) Vi pakker med oss nokså lette klær, og håper på luncher på terrassen, med utsikt over vinmarkene, som blir grønnere dag for dag nå, og frukttrærne som har begynt å blomstre.

Ungene løper til damen i landhandelen i den lille landsbyen vår hver morgen, og ber om “pane” og “latte” til frokost; og så får de gjerne med seg hver sin lille godtepose hjem. Det er rart med blonde unger i land som dette:-)

Så kjører vi oss kanskje en tur ned til Middelhavet, tar oss en deilig pastalunch og is, før vi tar turen opp til Piemonte igjen. Eller som i påsken i fjor, da vi fikk med oss “Nattverden” av Leonardo da Vinci, som henger i en kirke i Milano. Det passet godt som en påskesyssel…

I år har vi invitert våre italienske naboer på et ekte norsk påskemåltid; røkelaks og eggerøre, lammelår, og multekrem til dessert. Vi er spente på responsen:-)

Livet er godt å leve når man har ferie og er sammen, store og små, enten det er på påskefjellet eller på landsbygda i Italia. Det viktigste for barna er nok at vi har tid til å være sammen, gjøre små koselige ting sammen, uten hverdagens stress og pes. Ha tid til å spille brettspill, lage god mat sammen, lese bøker, bare slappe av i fred og ro sammen. Det er ferie det, og man kan se at de små nyter det!

Buona Pasqua, alle sammen!

Posted in Uncategorized at March 27th, 2010.

Kort liggetid-flere dehydrerte barn?..

I dag har nyheten om at stadig flere nyfødte barn legges inn på sykehus pga dehydrering, versert i NRK. Det sto å lese i Bergensavisen også, og bakgrunnen er at barnelege Erling Tjora ved Haukeland Sykehus har utført en undersøkelse på dette.

Jeg må innrømme at jeg har gått og ventet på at noen skulle komme med forskningsresultater på nettopp dette! Tjora har sett en klar sammenheng mellom økning i antall spedbarn som er uttørket faller sammen med tidspunktet da barselavdelingene innførte kortere liggetid for mor og barn etter fødsel.

Tjora ser en sammenheng mellom at mødrene ikke har kommet ordentlig i gang med ammingen før de blir sendt hjem, og at barna blir dehydrert. Lignende funn er gjort i undersøkelser i andre land.

For meg er dette enkelt å tenke seg; for de fleste nybakte mødre er amming en veldig ny og uvant ting, både fysisk og psykisk, og man trenger ofte støtte og gode råd de første dagene til ammingen er godt i gang. Det tar gjerne 3 dager før melken kommer ordentlig, og med de nye rutinene rundt omkring så sendes mor og barn hjem innen 60 timer (48 dersom hun har født før). I og med at liggetiden er kortere, blir gjerne barseloppholdet mer komprimert og “hektisk” enn før også, i og med at jordmødre og barnepleiere skal rekke over like mye på kortere tid. De gjør helt sikkert sitt beste for å tre støttende til, men det blir gjerne i et høyere tempo enn en del har behov for.

Mange drar da hjem før de har ammingen på stell, og det blir mye pes og slit. De får riktignok tilbud om å ta kontakt eller komme innom hvis de har behov, men det er gjerne ikke nok når de først sliter, og er slitne etter fødselen og alt det overveldende som hører med det å dra hjem med en liten bylt. Dette kan etter min mening også være med på å gjøre ammingen til noe mer negativt enn det skulle trenge å være.

Det kan også være veldig vanskelig for nybakte foreldre å vurdere om og når et nyfødt barn blir dehydrert. Det er også derfor noen ender opp med sykehusinnleggelse, og innimellom alvorlige tilstander.

*Det viktigste tegnet er vektnedgang

*Barnet blir slapt

*Mer uklart blikk og kontaktevne enn forventet

*Lite tiss i bleien

Med den utviklingen som har vært med tidlig utskrivning fra barsel, så er det veldig viktig med et godt mottak i kommunene, i form av at helsestasjonene står klare til å ta i mot disse nyfødte og nybakte mødrene. Tidlig hjemmebesøk er bl.a. viktig.

Likevel er min mening at man burde revurdere dette med tidlig hjemsending som system. Jeg har ennå ikke hørt ett eneste medisinsk argument FOR at tidlig hjemsending er det beste for mor og barn! All respekt for dem som ønsker å dra hjem tidlig, det er ikke det jeg diskuterer. Jeg mener bare at her er det penger og stramme budsjetter som går foran nyfødtes og mødres rett til å få en rolig start på livet sammen!

http://www.ba.no/nyheter/helsemagasinet/article5036433.ece

Posted in Uncategorized at March 23rd, 2010.

Mødredødelighet-en skam for verdens mektigste land…

Det dør en mor i forbindelse med fødsel hvert minutt rundt om i verden. I  en av verdens ledende stormakter, USA, dør det 2-3 kvinner i forbindelse med graviditet og fødsel hver dag! Dette er skammelig for et så rikt og mektig land, og Amnesty International har satt søkelyset på dette stadig økende problemet.

Denne problematikken er også ekstra relevant nå når president Obama kjemper en innbitt kamp for å få med seg Kongressen på å stemme for en ny helserefom, som vil gi flere amerikanere et litt mer anstendig helsetilbud. I USA står 46 millioner av innbyggerne uten helseforsikring, og de ligger dermed tynt an dersom de eller noen i familien deres skulle være så uheldige å bli syke og trenge medisinsk hjelp. Folk må bruke svimlende summer for å sikre seg et greit “sikkerhetsnett” dersom de blir syke, og som ellers så kan de rikeste betale for den helsetjenesten de måtte ønske. Ulikhetene er enorme. Man mener at over 1000 barn dør hvert år pga at de ikke får den hjelpen de skal ha, pga at familien ikke har helseforsikring.

Jeg håper de amerikanske folkevalgte tar til vettet, og stemmer for mer solidariske helserettigheter! Men selv om Obama får forslaget gjennom, vil det gjenstå mye før de skremmende statistikkene, bl.a. for mødredødelighet, vil bedre seg.

Dødstallene blant gravide og fødende kvinner har doblet seg på 20 år, og det ser ut til at det ikke stopper. Spedbarnsdødeligheten har også økt i enkelte områder. Det er omlag dobbelt så stor risiko for å dø for denne gruppen i USA enn i Norge. Situasjonen er klart verst for bl.a afroamerikanske kvinner og innvandrere.

P.g.a. et så selektert helsetilbud, der mye avhenger av om du har betalt regningen din, så er det svært mange kvinner som ikke går til kontroller under svangerskapet. Potensielle komplikasjoner og farlige tilstander oppdages og behandles da ikke, og det går galt i en del tilfeller. Det er også slik at en del kvinner ikke har rett eller mulighet til å føde på vanlige fødeavdelinger. Derfor er det enkelte akuttmottak og “skadeklinikker” som opplever at de kommer dit for å føde, da de ikke har samme rett eller “mulighet” til å avvise sine pasienter.

Dette er trist og uverdig, og et enormt problem, og man burde forvente en helt annen behandling av disse sårbare kvinnene og deres barn i et land som USA.

Mødre- og spedbarnsdødelighet er et enormt globalt problem. FN har satt det som et tusenårsmål å kjempe mot dette. La oss håpe at ord blir handling, og at de lykkes.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/aktuelle-temaer5/fns-tusenarsmal/global-kampanje-for-a-redusere-barne–og/faktaark—modredodelighet.html?id=481774

http://www.globalis.no/Statistikk/Moedredoedelighet/%28country%29/306/#bars

Posted in Uncategorized at March 19th, 2010.

En skulle vøri 4 år…

Puh-her i huset har det vært 4-årsdag i dag. Og gjett om hovedpersonen har vært stolt og fornøyd?! I den alderen eier man verden, og elsker å være midtpunktet i barnehagen og på festen! Det har vært bursdagsfrokost, 4-årskrone på hodet i barnehagen, og familieselskap, med gaver og kaker.

Mor i huset var lettere beskjemmet da bursdagsbarnet løp til døren da det ringte på, og det første han sa var: “har du med gave til meg?”, før vi rakk å si velkommen. Det gjenstår litt med hensyn til oppdragelsen, men det er da noen år å gjøre det på ennå…

Som om ikke 4-årsfeiring er nok action i selg selv- i tillegg til noen timer på jobb, så har dagen vært krydret med annen form for action også; da far i huset skulle levere egne unger samt et par nabogutter på skolen i morges, hadde 8-åringen vår fingrene på feil sted da bildøra ble slengt igjen. Det medførte besøk på legevakten der røntgen viste brudd i høyre pekefinger…!

Og bursdagskvelden ble avsluttet med 13-åringen som kom hjem fra fotballtrening med skadet og hoven høyrehånd. Ny tur på røntgen ( og vi er ikke veldig pysete altså;-)), men denne gangen var det ikke sikkert brudd å se.

Men nå skal det bli godt å ta kvelden, for store og små!

Posted in Uncategorized at March 18th, 2010.

Når krampa tar en…

De siste ukene har jeg hatt flere gravide på kontoret som har plagdes ille med leggkramper på slutten av svangerskapet. Det har vært smertefullt, og det har gått utover søvnen deres, som allerede ofte er redusert når man er høygravid, pga hyppige doturer.

Leggkramper er ganske vanlig, både blant “vanlige”, men særlig blant gravide. Nesten halvparten av svangre damer har disse plagene i større eller mindre grad. Det er ofte værst om kvelden og natten etter man har lagt seg. De aller fleste blir helt bra eller mye bedre etter fødselen.

Man vet ikke sikkert hva leggkramper kommer av, der er mulig det har med for lite konsentrasjon av enkelte stoffer i blodet å gjøre.

Så hva skal man gjøre når leggkrampene melder sin ankomst?

*Man bør tøye leggmusklene bak på leggen, ved å dra fotbladet oppover. Få gjerne din kjære eller noen andre til å hjelpe deg å tøye, eller tøy mot sengekanten, f.eks.

*Magnesiumtilskudd er ofte effektivt. Det kan være mangel av stoffet Magnesium som er årsaken til leggkrampene, og jeg hører ganske ofte pasientene mine er fornøyd med dette tipset!

* Det har vært snakk om både Kalsiumtilskudd og Vitamin E, men dette er mer usikkert.

Jeg håper disse tipsene vil hjelpe dere som plages, lykke til!

Posted in Uncategorized at March 16th, 2010.

En liten utenlandstur…

I helgen har vi vært på en liten visitt til nabolandet! I hverdagen tenker jeg ikke på hvor nær vi her i Trondheim egentlig er til Sverige, og med det såkalte Nabotoget til Östersund, så er det egentlig ingen sak å ta seg en helgetur til utlandet:-)

Så fredag morgen plasserte vi oss, fire barn og to voksne, på toget, som brakte oss til Östersund hvor vi var fremme til lunch.

Ikke det at Östersund og Jämtland er det mest eksotiske i verden, men det er utrolig hvor artig det er for barna å være på “utenlandstur” allikevel! Nytt språk, andre penger, annen mat og masse tilrettelagt for barn.

Og det artigste for mamma og pappa er prisnivået! Vi forstår ikke hva det er svenskene gjør, men prisforskjellene er utrolig store mellom våre to land, både på grunn av en drøm av en vekslingskurs, men også prisnivået på en rekke ting.

Spesielt artig er det å gå ut og spise i Sverige! Med en regning på litt over 400 svenske kroner (ca 350 norske), for en lekker tacobuffet, med friske råvarer, inkl drikke for alle 6. Dette er et paradis i forhold til hvis man er så dum som å ta med barneflokken på den mest typiske trønderrestauranten; Egon. Da slipper man ut med en ussel ballong til hver av barna, og en regning som er helt umoralsk, i hvertfall hvis man tenker på hva man har fått servert på tallerkenen. Her i huset begriper vi ikke hvordan Egon klarer å lokke barnefamilier og andre dag etter dag, og helg etter helg, med slike priser og så dårlig kvalitet på maten!!! Det er ferdigfabrikerte varer, og alt smaker det samme. Mener nå jeg i hvertfall!

Når vi i tillegg får handlet bacon, kjøttbullar og kyllingfileter på Konsum, og forsynt oss i hyllene på Systembolaget, drar vi lykkelige og tilfredse med Nabotoget hjem igjen til Trondheim, ett stort døgn etter vi kom. Og alle seks, både store og små, er fornøyde med utenlandsturen:-)

Posted in Uncategorized at March 14th, 2010.

“Gravide får angst av mat”

Dette står å lese i VG for noen dager siden. Gravide forvirres av velmente råd om hva de bør eller ikke bør spise eller drikke under svangerskapet.

Jeg kjenner godt til dette gjennom alle de gravide jeg følger opp på svangerskapskontroller. De bombarderes med tips og råd både i media, via venninner, “chatte”-forum på internett og ellers. “Du må unngå det og det for at fosteret ikke skal bli sykt eller skadet”. Så kommer de til meg, og har kanskje dårlig samvittighet for at de tok seg en brødskive med røkelaks eller en kjeks med brieost på. Da blir jobben å forsikre dem om at de må slappe av og ikke ha dårlig samvittighet. Ting går som regel helt bra!

Men det er selvfølgelig en del man må passe på når man er gravid. Det gjelder bare å finne den gyldne balansen, slik at ikke hele svangerskapet består av engstelse og frykt, slik at man ikke får tid til å kose seg og nyte den spesielle tiden.

Jeg skal ikke gå inn på alle mulige detaljer her, det blir for pirkete i denne sammenhengen.

Helt generelt så bruker jeg å si til “mine” gravide at de ikke skal spise dobbelt så mye, bare dobbelt så sunt! Og gravide er en veldig motivert gruppe, så de er greie å gi råd til.

*Spis ofte og ikke så mye om gangen

*Drikk mye vann

*Spis mye fiber(også pga tendens til treg mage)

*Spis mye fisk

*Ikke drikk for mye kaffe eller annen koffeinrik drikke

*Kutt ut brusdrikking! Det er alt for mange som drikker mye brus…

*Vask grønnsaker godt, pass på å få bort all jord og skitt

*Unngå rått kjøtt, spekemat og kjøttpålegg som har ligget lenge i kjøleskapet

*Unngå muggoster og myke oster (Brie, Camembert og fra små gårdsysterier)

*Ta en skje tran daglig

Jeg bruker å gi mine gravide pasienter nettadressen til Matportalen, www.matportalen.no

Her står det til enhver tid oppdaterte råd om hva det er lurt å unngå i svangerskapet.

Det er også kommet ut en ny bok om dette temaet fra noen ernæringseksperter, bl.a. Tine Sundfør, som jeg har vært på foredrag med. Hun var helt topp, og jeg har vært så heldig å hyre henne inn på et kurs for fastleger der de skal lære mer om dette.  Boken heter “Sunn start - Alt om ernæring i svangerskapet”.

Det kan være lurt å begynne å leve etter disse rådene når man aktivt prøve å bli gravid. Man er gjerne gravid en stund før man vet det, og det er i begynnelsen av svangerskapet av en del skader kan skje. Men som før sagt, så går det som regel bra, selv om man en enkelt gang har fått i seg noe man egentlig burde holdt seg unna.

Det man er mest redd for når det gjelder gravide og matvarer, er Listeriose og Toxoplasmose.

Listeriabakterien smitter gjennom matvarer som bl.a vakumpakket kjøttpålegg (som snart er gått ut på dato) og gravlaks, røkelaks eller rakfisk, eller mykoster. Man kan få symptomer som høy feber, dårlig form og stiv nakke.

Toxoplasmose kommer av en parasitt, og folk smittes ved å spise dårlig varmebehandlet kjøtt eller uvaskede grønnsaker eller frukt/bær. man kan også bli smittet gjennom katteavføring eller jord. Risikoen for å blir smittet av Toxoplasma er større i land på de sørlige breddegrader. Man trenger ikke å kjenne på særlige symptomer, men har man en mistanke, bør man dra til legen sin. Da kan det være mulig med behandling.

Mange kvinner er blitt smittet som barn eller ungdom, før de blir gravide, uten at de vet det, og da er de immune, og kan ikke bli smittet igjen.

En del gravide med katt i huset lurer på om de skal unngå å kose med katten i svangerskapet. De kan kose med katten, med trenger ikke akkurat å kysse og slikke på den:-)

Man bør også unngå å skifte kattesand, og bør alltid ha hansker på seg hvis man skal rote i blomsterbedene.

Jeg håper virkelig at de gravide skal slippe og gå rundt å ha angst for alt mulig! Det kan virke som om samfunnet har blitt slik at angstberedskapen har økt generelt, og det syns jeg er en trist og uheldig utvikling. Det er vel og bra med økt informasjon over alt, men det er virkelig et tveegget sverd.

SLAPP AV OG KOS DERE, BRUK SUNN FORNUFT-OG NYT SVANGERSKAPET!!!

Posted in Uncategorized at March 11th, 2010.

Når små ting blir store…

Jeg har tilbrakt Kvinnedagen på møte i Oslo, sammen med Helsedirektoratet og mange av landets ressurspersoner innen svangerskaps- og fødselsomsorg i Norge. Vi er 30-40 personer, jordmødre, gynekologer, fastlege og noen fra interesseorganisasjoner innen feltet, som er blitt bedt av Helsedirektoratet om å være med å forme ut nye retningslinjer og kvalitetskrav for en bedre svangerskaps-, fødsels- og barselsomsorg i landet vårt.

Helsedepartementet mener at det trengs at vi bedrer omsorgen, og Stortinget skal banke gjennom dette i løpet av sommeren.

Det er kjempespennende arbeid, og jeg må innrømme at jeg har vært svett og sliten etter møtet både i dag og de forrige gangene, for det er mange sterke meninger og syn på hva som er den beste omsorgen! Hvor mange ganger skal de gravide ha kontroller, hvem skal de gå til, hva skal skje når mor og barn blir skyflet ut fra Barsel etter 2-3 dager. Er det jordmor eller helsesøster som skal ta hånd om den første uken? Osv osv.

Som fødende til mange barn selv, og lege for mange gravide, vet jeg at dette er en tid i livet det er veldig viktig å få en god omsorg. Men jeg må innrømme at det har slått meg en del ganger i løpet av dette arbeidet, at vi egentlig sitter og diskuterer filleting, iallefall dersom vi sammenligner oss med mange andre land. Norge har en av de aller laveste forekomstene av barnedødelighet i verden, vår svangerskaps- og fødselsomsorg er i verdenstoppen.

Brukerundersøkelser utført viser at folk gjennomgående er veldig fornøyd med omsorgen de fikk, både i svangerskapet, på fødestuen og på barsel. Ok, så syns noen at fastlegen har for lite tid til å prate om smått og stort, de er frustrert over at de møter stadig nye leger eller jordmødre på svangerskapspoliklinikken, eller de skulle ønske de hadde enda flere kontroller, for å gå gjennom smått og stort som opptar dem. Men er dette egentlig store problemer??

Jeg fikk dette enda mer i fleisen da jeg satt på flyet i ettermiddag, på vei hjem fra de hete diskusjonene om prioriteringer, og hvem som er best til å prate med den gravide. Da jeg åpnet avisen sto det om den voldsomme mødredødelighet rundt om i verden…

Hvert år dør 500 000, altså en halv million kvinner i barselseng! Verst er det i Afrika, og eksperter mener at 80% av disse kunne bli reddet med enkle grep. Her er det både helsemessige, økonomiske og kulturelle faktorer som spiller inn. De trenger selvsagt bedre helsetjenester, men ekspertene som uttaler seg i avisen, forteller også om en kultur der mennene til disse kvinnene ser på det å føde som noe de bør klare, uten inngrep utenfra eller kostnader.

Da snakker vi om store utfordringer, og jeg kjenner på at jeg blir litt flau når jeg tenker på det jeg har vært med på å diskutere i dag om våre hjemlige forhold…

Posted in Uncategorized at March 8th, 2010.

I barndommens dal…

I dag har jeg vært i min barndoms fjelldal, Vindøldalen i Surnadal. Hver gang jeg kommer inn i dalen, og opp på hytta tenker jeg: hvorfor er jeg ikke her oftere…?

Gnistrende hvit snø, vakre fjell som var badet i sol, og knapt et menneske å se. Det er så fint! Dette er Trollheimen på sitt beste, med Snota i fanget, og en natur som ikke er overbefolket med hytter, biler, snøskutere, og så langt fra “after ski” som man kan komme. Dét er rekreasjon for meg; noe helt annet enn byens og hverdagens larm og kav.

Hytta er det nærmeste “Gerhardsen-hytte” man kan komme; en liten koie uten strøm (ikke engang solcellepanel), uten innlagt vann, der vi må gå i bekken og hente vann, eller om vinteren grave oss et dypt hull i snøen, og håpe på at vi treffer vannløpet i bekken.

Ungene elsker det, iallefall frem til de blir tenåringer- Da blir det tilbakemeldinger om at det hadde vært kulere å hatt en hytte på Oppdal eller Åre. Men de tar ikke skade av å kjenne litt på “kummerlighet”, det er nå mitt motto.

Surnadal store skald, Hans Hyldbakk, som har skrevet teksten til Norges “andre nasjonalsang” Vårsøg, har skrevet mange utrolig vakre dikt. Et av dem er diktet “Trollheimen”, som jeg syns det passer å dele med dere her!

TROLLHEIMEN

Elvar søgjer under bratte fjell,

grøne stølar lyser blidt mot kveld.

Gamle løer langs med stigen står,

gadden kvinar gjennom hundreår.

Aldri går det meg or minnet ut,

da eg gjætte her som liten gut.

Tinnfjell talar, Eitråa kved,

hausten gjømmer alt i stille fred.

Bringen gror kring gløymde tuft og vegg,

der det gnall i bryn mot ljå og egg.

Ingen kjem og sopar slett og slå.

Ingen haukar. Ingen høyrer på.

Tider skifter, livsens form og syn.

Evig ligg du under himmelbryn,

gamle Trollheim, med din Snotetopp.

Alt du løftar mot din himmel opp.

Dagen stilnar, kvelden går mot natt.

Kjære minne kjem med barndom att.

Enno syng eg som ein gamal mann:

Trollheim, Trollheim, du mitt bardoms land!

Posted in Uncategorized at March 6th, 2010.

To blog or not to blog…

For et par dager siden ble jeg intervjuet av Helene Eidsvik, som driver og tar en Bachelorgrad i sosiologi ved NTNU. Temaet hennes er mammablogging, og hun skal bl.a. se på hva som kjennetegner en blogg innen denne sjangeren. Virkelig et aktuelt og spennende tema!

Jeg stilte med åpent sinn, og det var litt av en rekke med spørsmål jeg ble stilt! For hva er nå egentlig en mammablogg, og hva er nå egentlig min blogg for noe da?? Jeg fant egentlig ut underveis i intervjuet at jeg med min blogg kanskje ikke hører helt hjemme i en fast sjanger, og det er egentlig like greit.

Det var også mange av spørsmålene hun stilte som jeg fant ut at jeg egentlig ikke hadde tenkt så bevisst gjennom; hvorfor blogger jeg, for hvem blogger jeg, og masse andre spørsmål som tvang meg til å tenke litt mer gjennom dette fenomenet, og til å se meg selv som en deltaker i denne “blogge-farsotten”.

Blogging er kommet for å bli, og blir nok en stadig større og viktigere måte å delta på i mediaverdenen og samfunnsdebatten. Her kan alle som vil, høy og lav, ung eller gammel, skrive hva de vil når de vil, og formidle det med hele verden.

Det er nettopp det som er så bra, men også så “farlig” med blogging; det er usensurert, og man kan fort glemme at det man sitter og skriver ned og sender ut fra sofakroken, plutselig kan bli lest av tusenvis av fremmede folk.

Nettopp derfor har det rast en debatt forleden, der det har kommet forslag fra flere hold, bl.a. fra Forbrukerombudet, om å lage en “Vær varsom-plakat” for bloggere. Dette er ment som gode råd til den som blogger, til leserne og til dem som annonserer på de mest populære bloggene. Bloggründeren Thomas Moen er en av dem som har kommet med et forslag til en slik “plakat”:  http://thomasmoen.com/oppdatert-versjon-av-bloggplakaten/

Dette er nok mest myntet på de yngste bloggerne, de såkalte “rosabloggerne”; tenåringer som har hærskarer i tusenvis som leser bloggene daglig, og som ser på disse blogge-jentene som sine forbilder. Disse bloggerne dynges ned av tilbud om reklameprodukter fra firmaer som  skjønner at her er det et stort marked av påvirkelige unge kunder! Rosabloggerne har en enorm påvirkningskraft på sine lesere, som føler at de kjenner bloggerne fordi de skriver detaljert om dagliglivet sitt, klærne og sminken de har på, og ting de har vært med på. Krydret med masse bilder av disse oftest vakre og trendy tenåringene.

Når det gjelder de såkalte mammabloggene, er det nok litt mer variasjon i stil og utforming av bloggene. Forøvrig syns jeg det virker som mange innen denne ”sjangeren” også velger å legge ut mange bilder av både seg selv og barna sine.

Bachelorstudenten som intervjuet meg fortalte at flere av dem hun har intervjuet hadde beskrevet bloggingen sin som en slags dagbokskriving, med innlagte bilder. Javel, tenkte jeg. Jeg håper barna syns det blir like greit å ha en slik dagbok når de blir større, som deles med hele verden…

Jeg for min del kommer til å fortsette å jobbe med å finne min stil på bloggen min. Med legebakgrunnen i bunnen, er nok jeg innpodet med forsiktighet på hva og hvem jeg skal skrive om. Men det skader vel sjelden å være litt personlig eller å gi litt av seg selv, uansett hvilken situasjon man er i, enten det gjelder på jobb, i en blogg eller ellers i livet?.. Men husk; det gjelder deg selv. Barna, ektefellen og andre du har tenkt å skrive om i bloggen kan ha et annet syn på saken!