Samværskranglingens nye arena...!

Jeg hørte i går på programmet Her og Nå i NRK, der de hadde et innslag som beskrev hvordan kranglingen om samvær og foreldreskap har tatt en ny form. Familieterapeuter opplever nå en stadig økning i saker der far krever å få ta del i svangerskap og fødsel, selv om de ikke er sammen med den gravide! Både i brutte samboerskap og i tilfeller der en "one night stand" hadde medført graviditet, så er det nå mer og mer vanlig at far mener han har rett til å delta fra første stund, for å oppnå et "likeverdig" foreldreskap.
Familieterapeutene som ble intervjuet var bekymret for utviklingen, da de tror det kan sette den gravide og dermed barnet under et stort press og mye stress, i en tid der hun trenger mest mulig ro og stabilitet for å ha et best mulig svangerskap og fødsel.

Jeg syns dette er en skremmende utvikling. Det er fint at fedre har kommet mer på banen i forhold til omsorg og interesse for barna sine, men disse signalene viser at pendelen har gått for langt.
 Hvem er det man tenker på og tar hensyn til når man skal invadere fødestuen, og delta på en fødsel hos en fødende kvinne som i seg selv gjennomgår en voldsom prosess bare ved å skulle føde? Tenk hvis hun da i tillegg blir presset eller tvunget til å ha til stede en mann hun enten har brutt opp med eller bare har hatt et flyktig forhold til? Dette syns jeg høres fælt ut, nesten som et overgrep i visse tilfeller. Under en fødsel er det utrolig viktig at den fødende er i omgivelser der hun kjenner seg trygg, og med folk rundt seg som hun kan stole på. En mann som hun ikke har et forhold til, eller som hun kanskje har hatt et opprivende brudd med, er ikke en slik person. Uansett om han er far til barnet som skal fødes.
En slik utvikling kan medføre at mor får problemer med både fødselprosessen, og med tilknytning og mestringsopplevelse i forhold til å bli mor. Man trenger ro og trygghet i denne fasen og i tiden etterpå. Ikke konflikter og kulde midt oppe i fødselen!

Jeg forstår at det også er viktig for en far å få en relasjon til barnet sitt. Men som terapeuten sa i reportasjen, så kan en god relasjon etableres selv om man venter litt. Det må ikke skje på fødestua.

Sorry, men innimellom så ligger ikke de ideelle forholdene til rette for at "mor, far, barn" lever i idyll, og sorry, men det er ikke alltid at far får med seg fødselen. Iallefall når han ikke er i et forhold til mor, slik som dette.
Det kan man ikke kreve av kvinner. Kanskje har disse kvinnene hatt et krevende valg bare ved det å velge å fullføre svangerskapet? Kanskje har de slitt seg gjennom måneder alene med kvalme, plager og bekymringer, og har nok med å bare komme seg gjennom dette, og videre i livet?

Det såkalte "likeverdige" foreldreskapet er blitt et mye brukt ord. Hva betyr det da? Er det målt i antall timer og dager man er sammen med barna sine? Er utvikling av gode relasjoner bare bygd på tid man bruker sammen med barna sine, eller finnes det andre faktorer som spiller inn?

Det har utviklet seg en sterk form for rettferdighetstankegang når det gjelder foreldreskap og samvær. Da er det gjerne foreldrenes rett til å være sammen med barnet, mer enn barnets rett til å ha en mest mulig stabil og trygg hverdag og liv.
Barnefordeling og foreldreskap er blitt et sterkt symbol innen likestillingen, og man kan noen ganger få inntrykk av at det er "likt" som gjelder, mer enn det innholdet man fyller det med.
Fra vi er små er vi jo opptatt av at brusglassene skal være like fylte, på millimeteren.

Familieterapeutene var opptatt av at vi foreldre er bevisste på å være kloke foreldre. Det kan man faktisk være, selv om man begynner å være det lenge etter at mor og barn har fått kommet seg ut av fødestua og ammetåka...!

Hør innslaget på nrk.no, "Her og Nå", 30/9-11

Kampanjestart...;-)

Jeg har ankommet Oslo, og skal tidlig opp i morgen for å delta på kampanjestart;-)
Jeg er Legerepresentant for Helsedirektoratet, som i år igjen kjører på for å få færre gravide til å ta seg en dram i svangerskapet.
Mange av oss tror at dette kan da umulig være noe problem, som det er grunn til å bruke ressurser på...?
De fleste av oss drikker ikke i svangerskapet, men forskning viser at det desverre er store mørketall.

Det dreier seg ikke om stor-drikking, men det er desverre en tendens til at gravide tar seg et glass i ny og ne. Når man faktisk ikke vet hva som er nedre grense for hva som er skadelig for det enkelte foster, så syns jeg det burde være en grei sak å stå over de stakkars månedene det er snakk om?

Det er nok mye pres utenfra også, fra venner, koleger, sosialeforum der drikking forventes, og fra den eldre garde, med svigermødre og tanter som har stadige "bevis" på at det gikk bra den gangen de fikk barn!

I morgen er det frokostmøte på Hotel Bristol, der både fagpersoner og gravide komikere kommer for å ha innlegg for fremmøtende pressefolk.

En ting som er veeeldig urettferdig, er at jeg har blitt satt til å holde innlegget mitt rett etter Henriette Steenstrup, en av Norges morsomste personer for tiden... Snakk om å hoppe etter Wirkola!
Men, så er jeg heldigvis ikke innleid for å være morsom heller da, så det går vel bra ;-)

https://docs.google.com/viewer?a=v&pid=gmail&attid=0.1&thid=132a47218c06e5eb&mt=application/pdf&url=https://mail.google.com/mail/?ui%3D2%26ik%3D97fa244c13%26view%3Datt%26th%3D132a47218c06e5eb%26attid%3D0.1%26disp%3Dsafe%26zw&sig=AHIEtbQhNXpBwDEChISrTYt6NrqaqZz_kg

Mat-landeplagene...!

Har du planer om å bake en kake med ekte smør, eller ha fløte i desserten i helgen? Da er det ikke sikkert du finner det i butikkhyllene for tiden, for nå er det smør, fet melk og fløte som gjelder.
Aviser, internett og TV tuter oss ørene fulle med at det saliggjørende for helsa og vekta er å spise lavkarbo; fy fy med alt som heter karbohydrater, pasta, ris og brød!

Jeg er den første til å være enig i at vi spiser alt for mye sukker, snop, brus, og venner ungene våre til at alt som er godt er søtt. Men; jeg er livredd for slike voldommme motebølger når det gjelder mat og kosthold, og har ikke troen på at verken suppekurer fra Rikshospitalet, fastekurer,"raw-food", Atkins, Ingers rugbrød eller som nå Lavkarbo-kur.

Alle disse trendene, med kurer, piller eller drikker som lover langt liv, sunt legeme og slanke kropper har en fellesnevner ved at det er så og si umulig å følge dem over tid. Det går greit en måned eller tre, men så gir de fleste opp, både fordi maten blir for ensidig, det blir for dyrt, eller vi rett og slett ikke er skapt til å kjøre slike "regimer" på oss selv!

En ting er at vi voksne bestemmer oss for å prøvekjøre en Lavkarbo-diett i en periode. Det er helt sikkert mye fornuftig å bra ved det. Men hva gjør det med alle barna som stadig vekk opplever at foreldrene (mest mødrene...?) stresser rundt med kokebøker "oppskrifter" på dietter, og snakker om slanking, vekt og dietter? Jeg har også tidligere skrevet om dette, og tror et slikt fokus på vekt, kropp og mat gjør noe med barn og unges forhold til mat og til sin egen kropp, på en uheldig måte. Når de erfarer at vi voksne er misfornøyd med oss selv og utseende, så lærer de å fokusere på dette selv også. Dette er tankevekkende, syns jeg.
Det er også et stort spørsmålstegn hvor sunt det er for barn å leve etter en streng Lavkarbodiett over lengre tid, kan hende barn har godt av å spise mer variert enn som så...?!

Jeg har tro på gammeldags sunn fornuft, og prinsippet alt med måte! Vi trenger både karbohydrater, proteiner og fett, samt fiber, vitaminer og andre stoffer som man finner i ulike typer mat.
Men jeg tror at dette også kommer an på mengde mat! Vi har en tendens til å spise alt for mye, og for både vekten og formen så burde vi stoppe å spise når vi kjenner av vi begynner å bli mett, i stedet for å putte i oss den ekstra kjøttkaken, pastabiten eller osteskiven. Vi trenger heller ikke å spise opp restene på tallerkenen til ungene, eller ta to porsjoner av desserten.
Vi trenger heller ikke "kose" oss hele tiden, når vi ser TV, går på kino eller møtes på foreldremøter.

OG-inntak av energi må alltid kombineres med forbruk av energi! Vi må faktisk røre på oss for å holde oss rimelig slanke og for å holde oss i form og ta vare på helsa.

Jeg blir ofte spurt om kosthold, slanking og sunnhet på legekontoret. Folk spør om de kan ta seg litt vin, smør eller salt. Det er, også for en lege, helt umulig å holde seg oppdatert på alle rådene, skremslene og pekefingrene som fortelles i media, der "eksperter" krangler om hva som er Det sunne liv.
Jeg har stor tro på at man skal kunne unne seg noe godt innimellom, tror at de fleste vil sprekke og feile dersom de er altfor strenge i matveien. Det er forskjell på "ørk og helg", og det går jo an å leve mest mulig sunt i ukedagene, men kose seg med litt god mat og drikke i helgene.
Hva hjelper det å kanskje leve to år lenger, hvis man bruker mange år før det på å stresse rundt og "pine" seg for å nettopp leve lenger...?

Helse er jo så mange ting, og det å bli for overfokusert på kosthold, vekt og trening, kan hos enkelte føre til et stress som faktisk i seg selv reduserer helsen!

Slapp av litt mer, og ikke la dere lure ut på alle disse trendene, der "eksperter" tjener millioner på sine såkalte nye ideer. Mye av det er Keiserens nye klær, og ofte er det omskrivninger av gamle gode råd, som "spisses" litt for å få det til å se nytenkende ut.

Hva er det neste; det blir spennende å se. Jeg for min del ble veldig glad da jeg for et par dager siden leste i Dagbladet av vin er slankende; får skynde meg å drikke en del da, til det blir helt fy fy igjen;-)

Jeg har skrevet om temaet tidligere:-)

http://www.adressa.no/meninger/article1600347.ece

http://lykkelig-som-liten.blogspot.com/search?q=slanking

En hjerteskjærende historie fra en skolehverdag...

Det har gått tre dager siden jeg fikk A-magasinet, og jeg har lagt det fra meg to ganger. Det er ikke ofte at jeg blir sittende å gråte etter at jeg har lest avisen, men denne gangen gjorde jeg det.
Historien om Halvar som ble mobbet og utsatt for psykisk terror fra læreren sin, gikk faktisk så innpå meg at jeg ikke klarte å lese det først.
Jeg så for meg meg denne lille forventningsfulle gutten, som spent og ivrig, med badebukse på, sto i dusjen og var klar til å hoppe uti bassengen sammen med resten av klassen. Helt til en tyrann av en lærer kommer og tar tak i ham, og låser ham inn på et rom i to timer, fordi han får skylden og straff for at klassen har bråket tidligere på dagen. Der sitter denne forfrosne gutten helt alene, og hører at de andre barna koser seg i bassenget...
Slike historier treffer meg så inderlig sterkt, og jeg får vondt i kropp og sjel når jeg hører om unger som opplever slike ting. Det blir nok ekstra sterkt fordi jeg selv har en gutt i samme alder, og kan se for meg ham hvis han skulle ha opplevd noe slikt. Det gjør meg både sint og opprørt.

Halvar var så tøff at han fortalte sin historie om langvarig mobbing og trakassering fra læreren, helt til han og klarte å få skiftet skole. Han var heldig å ha foreldre som så dette, trodde på ham, og gjorde noe med det.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4228400.ece
Mobbing er et gammelt fenomen, og desverre så mobbes det nok minst like mye i dag som da jeg gikk på skolen, og mobbingen har tatt nye former, takket være dataalderen. Vi mennesker er nok desverre av en slik natur at noen av oss må plage andre i et forsøk på å hevde oss selv, og for en stakket stund kjenne oss litt "ovenpå" og bedre. Men det er jo noe veldig usselt over det å være mobber også, og det ligger mye trist trasig bak i mobberens historie også. Og det mobbes både blant barn og voksne, så dette er et stort samfunnsproblem generelt.

Artikkelen i A-magasinet tok for seg mobbing av elever, utført av lærere, og det var så mange som 15000 elever som i Elevundersøkelsen sa at de hadde blitt utsatt for læreres negative eller ondskapsfulle oppførsel.
Selv om lærere selvsagt må få lov til å komme med "korrigering" av oppførsel av barn uten å bli kalt mobbere, så er det vel ikke grunn til å tro at disse tallene lyver.

Problemet, som ellers med mobbing, er jo også at den ofte foregår på en intrikat måte, der det ikke nødvendigvis høres eller ses av andre enn den som blir utsatt for det. Noverbal mobbing, med utfrysing, ignorering og utestengelse er like vondt som det å bli ertet muntlig.
Jeg husker selv at jeg ble oppmerksom på medelever som ble trakassert av enkelte lærere. Det kunne gå på at elever som var svake til å lese, stadig ble bedt om å lese, og læreren så ut til å "nyte" at eleven strevde.
Det er ikke så enkelt å gripe fatt i for et barn som er tilskuer, og noen ganger kan det utvikles en masse-suggesjon, slik at flere blir med på den negative oppførselen mot den mobbete eleven.


Lærere har tradisjonelt vært alene som voksne i klasserommet, og har det har derfor ikke vært mange muligheter for observasjon eller korrigering fra andre voksne. Læreren har derfor hatt mye makt. Det er nå mer vanlig med sammenslåtte klasser og jobbing i team, og slik sett er det bra, og kan medføre mindre risiko for at enkeltelever blir hakkekyllinger fra en lærer.

Det er også mange kolleger og rektorer som er for feige, og nøler med å ta det opp, når de får varsler om lærere som ikke holder mål, eller oppfører seg krenkende. Det blir lett sånn når det er barn som er "motparten", og som i seg selv ikke har en sterk stemme eller makt.

De fleste lærere gjør en kjempejobb, og de må ha lov til å kjefte og være streng så klart. Jeg tror desverre at stadig flere elever har med seg lite folkeskikk hjemmefra, og lærere sier at arbeidshverdagen deres fylles stadig mer med oppdrager-funksjon i tillegg til vanlig faglig arbeid. Men det er langt fra litt kjeft og til regelrett psykisk tortur.
Det er det Halvar opplevde, og det er rørende å høre om hvordan han tross alt har klart seg bra, og klart å beholde troen på seg selv, til tross for at han hadde en lærer som prøvde å bryte en liten gutt ned...

Aftenposten skal fremover ha fokus på mobbing, det er bra, for vi må fortsette å få de frem i lyset for å få bukt med dette store samfunnsproblemet!

Hvilken lege vil folk ha...?

Det var spørsmålet jeg "drodlet" litt rundt i den faste spalten Signert i Adresseavisen i dag.
http://www.adressa.no/meninger/annenside/article1697099.ece

Som nevnt i innlegget mitt, så blir legestudenter nå til dags drillet i å møte pasienter ansikt til ansikt, for å øve på kommunikasjon i pasient-legesituasjoner.
Jeg tror det er en viktig del av legeutdannelsen, og er med på å bedre kommunikasjonen og forståelsen mellom lege og pasient.
Som jeg skrev i spalten, så går ca 80% av alle klager som rettes mot leger på at de kommuniserer for dårlig. Det kan være alt fra for lite informasjon, arroganse og lite empati, til misforståelser.
Selv om det nok ikke alltid er legens "feil" at det oppstår kommunikasjonssvikt mellom lege og pasient, så er det vår plikt som profesjonelle å gjøre det vi kan for å være "flinke" til å kommunisere og være tydelige og ha empati.
Men, noe av utfordringen ligger i at vi er medmennesker vi også, og mellom alle mennesker er det noen som kommuniserer naturlig veldiog godt sammen, mens andre har en dårligere "kjemi", hvor det letter oppstår misforståelser, mistenkeliggjøring og avstand. Det er desverre slik i lege-pasientforhold også, uansett hvor proffe man er...

Jeg syns nettopp dette feltet er noe av det mest spennende ved å jobbe som fastlege. Jeg møter nye og ulike mennesker mange ganger for dagen; folk fra allle samfunnslag, i alle aldre, kjønn og med helt ulike skjebner og bakgrunner.
 En av de store utfordringene er å klare å "skifte om" mellom hver pasient, og å være like mye til stede for den som kommer etter en annen pasient, som kanskje har sittet og grått og fortalt noe veldig tungt og trist.
Da er den store utfordringen å "nullstille" mellom konsultasjonene, og få også nestemann til å føle seg fokusert på og i sentrum.

Men, uansett hvor godt vi prøver, så vil det være noen som er misfornøyd, og syns vi er "dårlige" leger. Slik vil det være, og da er det kanskje like bra at det faktisk er lov til å skifte lege...! Det er faktisk en del ganger vi tenker at folk er alt for lojale, særlig hvis jeg hører at de stadig klager på fastlegen sin. Da syns jeg faktisk de skal gjøre noe med det, og bytte, der det lar seg gjøre. Vi blir ikke sure for det...;-)

Når blir sorg en sykdom...?

Vår nye president i Legeforeningen har gått ut og støttet forslag om at det må gå an å bli sykmeldt på grunn av sorg. Kjempebra, sier jeg! Både som lege, og som et medmenneske.

http://www.vl.no/samfunn/legepresident-ja-til-sorgmelding-/
Temaet sorg har blitt aktualisert etter 22 juli, og flere har nå fått bevissthet om at vi leger faktisk ikke kan sykmelde folk på grunn av sorg!  Hva så når folk mister noen av sine nærmeste, eller de av en annen grunn kommer i en sorgreaksjon som gjør at de ikke er arbeidsføre i en kort eller lengre periode? Vi møter selvfølgelig stadig mennensker som er i en slik tilstand, og vi kan faktisk ikke alltid si til dem at de må ta seg sammen, og komme seg på jobb i morgen. Når vi vurderer at de ikke kan eller bør på jobb, må vi slik det er i dag være "kreative", og sette en eller annen diagnose på dem som vi kan stå inne for. De blir gjerne type "akutt Psykisk krisereaksjon " eller "Reaktiv depresjon", eller "Stressreaksjon". Men det er ikke lett, for leger vil jo ikke sitte å gi folk feil diagnoser pga et urimelig system, det er ikke "Lege artis"!


Et annet problem med å gi folk en slik fiktiv diagnose, kan være at de blir "stemplet" av for eksempel forsikringsselskap, som er helt allergisk og livredd for å gi livsforsikring til deg dersom det står at du har hatt en depresjon eller en annen "P-diagnose", der P står for "psykiske" diagnoser. Derfor er det så utrolig viktig at vi leger ikke lager et ekstra problem til en person som simpelthen er i en akutt sorg og krise, men som ikke skal defineres som "psyk" for dét!
Det er fryktelig at det er sånn, men det er det, bare spør noen i forsikringsbransjen.

Dette har jeg selv opplevd på kroppen, etter at jeg mistet et barn. Jeg ble faktisk nektet full livsforsikring, og fikk "karantene" i 5 år, for å bevise at sykmeldingen og diagnosen som ble satt på meg, ikke ga meg varig nedsatt arbeidsuførhet. Det å miste barn er riktignok regnet som en ekstremt stressende påkjenning, og både sykeligheten og dødeligheten er klart økt hos foreldre som erfarer dette. Men det er jammen en påkjenning å møte "stengt dør" og avvisning hos forsikringsselskapet også, når man selv føler at man klarer å jobbe seg opp etter en slik sorg og tragedie.

Jeg håper virkelig at det blir lov til å sykmelde folk i sorg, en såkalt sorgmelding. Folk er ikke syke fordi om de er i sorg, men de kan iallefall bli syke dersom deres sorg ikke blir håndtert riktig i begynnelsen! Jeg tror at en time-out, kanskje bare 1-2 uker fra jobb, kan hjelpe mange til å få tid og ro til å bearbeide krisen, og komme seg raskere enn om de blir presset til å gå på jobb med en gang. Andre igjen har lyst på jobb, og finner trygghet og balanse i å ha de faste rammene. Dette må individuialiseres, men det må gis rom til begge deler. Det avhenger også mye av hva slags jobb man har; har man et yrke der man er mye eksponert for folk eller det settes høye krav til konsentrasjon og presisjon, så er det vanskelig å klare å utføre jobben bra og trygt hvis kropp og sjel er helt ute av balanse.

Vi anbefaler samtidig sørgende om å prøve å ha en mest mulig strukturert hverdag også, etter at en tragedie har rammet. Det er lurt med fast døgnrytme, komme seg opp om morgenen, spise regelmessig, og få seg litt mosjon og frisk luft. Alt kan virke som et ork, men denne regelmessigheten kan hjelpe til at sorgprossessen går lettere, og at man faktisk kommer seg inn i jobb og sosialt liv igjen raskere.

Så, jeg ser frem til at det blir lov å sorgemelde folk! Det blir et fremskritt, både for de personene som er i en slik vanskelig livssitusajon, og det gir mulighet for oss leger til å jobbe på en redelig og respektfull måte når det gjelder sorgarbeid.

Øvelse gjør mester...!

Å leke skole er veldig populært for minstemann for tiden. Det øves og skrives bokstaver, og storesøster på åtte er en ivrig lærer!

Så lenge de er ivrige selv, så er det vel bare å drive på:-)