Jeg hørte i går på programmet Her og Nå i NRK, der de hadde et innslag som beskrev hvordan kranglingen om samvær og foreldreskap har tatt en ny form. Familieterapeuter opplever nå en stadig økning i saker der far krever å få ta del i svangerskap og fødsel, selv om de ikke er sammen med den gravide! Både i brutte samboerskap og i tilfeller der en "one night stand" hadde medført graviditet, så er det nå mer og mer vanlig at far mener han har rett til å delta fra første stund, for å oppnå et "likeverdig" foreldreskap.
Familieterapeutene som ble intervjuet var bekymret for utviklingen, da de tror det kan sette den gravide og dermed barnet under et stort press og mye stress, i en tid der hun trenger mest mulig ro og stabilitet for å ha et best mulig svangerskap og fødsel.
Jeg syns dette er en skremmende utvikling. Det er fint at fedre har kommet mer på banen i forhold til omsorg og interesse for barna sine, men disse signalene viser at pendelen har gått for langt.
Hvem er det man tenker på og tar hensyn til når man skal invadere fødestuen, og delta på en fødsel hos en fødende kvinne som i seg selv gjennomgår en voldsom prosess bare ved å skulle føde? Tenk hvis hun da i tillegg blir presset eller tvunget til å ha til stede en mann hun enten har brutt opp med eller bare har hatt et flyktig forhold til? Dette syns jeg høres fælt ut, nesten som et overgrep i visse tilfeller. Under en fødsel er det utrolig viktig at den fødende er i omgivelser der hun kjenner seg trygg, og med folk rundt seg som hun kan stole på. En mann som hun ikke har et forhold til, eller som hun kanskje har hatt et opprivende brudd med, er
ikke en slik person. Uansett om han er far til barnet som skal fødes.
En slik utvikling kan medføre at mor får problemer med både fødselprosessen, og med tilknytning og mestringsopplevelse i forhold til å bli mor. Man trenger ro og trygghet i denne fasen og i tiden etterpå. Ikke konflikter og kulde midt oppe i fødselen!
Jeg forstår at det også er viktig for en far å få en relasjon til barnet sitt. Men som terapeuten sa i reportasjen, så kan en god relasjon etableres selv om man venter litt. Det må ikke skje på fødestua.
Sorry, men innimellom så ligger ikke de ideelle forholdene til rette for at "mor, far, barn" lever i idyll, og sorry, men det er ikke alltid at far får med seg fødselen. Iallefall når han ikke er i et forhold til mor, slik som dette.
Det kan man ikke kreve av kvinner. Kanskje har disse kvinnene hatt et krevende valg bare ved det å velge å fullføre svangerskapet? Kanskje har de slitt seg gjennom måneder alene med kvalme, plager og bekymringer, og har nok med å bare komme seg gjennom dette, og videre i livet?
Det såkalte "
likeverdige" foreldreskapet er blitt et mye brukt ord. Hva betyr det da? Er det målt i antall timer og dager man er sammen med barna sine? Er utvikling av gode relasjoner bare bygd på
tid man bruker sammen med barna sine, eller finnes det andre faktorer som spiller inn?
Det har utviklet seg en sterk form for
rettferdighetstankegang når det gjelder foreldreskap og samvær. Da er det gjerne foreldrenes
rett til å være sammen med barnet, mer enn barnets
rett til å ha en mest mulig stabil og trygg hverdag og liv.
Barnefordeling og foreldreskap er blitt et sterkt symbol innen likestillingen, og man kan noen ganger få inntrykk av at det er "likt" som gjelder, mer enn det innholdet man fyller det med.
Fra vi er små er vi jo opptatt av at brusglassene skal være like fylte, på millimeteren.
Familieterapeutene var opptatt av at vi foreldre er bevisste på å være
kloke foreldre. Det kan man faktisk være, selv om man begynner å være det lenge etter at mor og barn har fått kommet seg ut av fødestua og ammetåka...!
Hør innslaget på nrk.no, "Her og Nå", 30/9-11
