Hyper på sukker, eller...?

I går tok programmet Newton for seg myten om at unger blir hyper når de spiser sukker.
Og legen som var med var min kjære, Nils;-) Det ble et artig innslag, og myten ble behørig brutt ned!

Se innslaget her, og spøl litt bakover i programmet:

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/794169/

Forskning er nokså unison på at det med barn, sukker og at de blir hyper bare er tull, og en myte som nå altså står for fall...

Det er ganske ofte jeg hører at foreldre sier at ungene blir hyper hvis de drikker brus, spiser mye godteri eller gafler i seg snop på bursdager osv. Etter ørti førti barnebursdager her i heimen skal jeg skrive under på at stemningen og aktivitetsnivået har stått i taket, unger har hengt i taklampa, og det har tatt uker å rydde bort snop og ballongrester fra under sofaputene.
Men, det er nok like gjerne selve settingen som gjør at barn blir aktive, bråkete og litt propell. Bare det å samles, og få en skål godteri eller brusflasker, gele og kake rett foran seg, gjør jo ungene euforisk, og da eskaleres gjerne lydnivået automatisk.

Sukker er en type energi som går fort ut i blodet, og vi kjenner vel alle til at det føles godt å hive innpå litt, enten vi er slitne i kassen på Rema eller på en fjelltur. Rask og god energi! Men kroppen setter fort igang å produsere insulin, for å håndtere sukker, og for å beholde et ok blodsukker, så virkningen er nokså kortvarig.

Som Nils sier i Newton-programmet, så har eldre folk en redusert evne til å regulere blodsukkeret med insulin, så slik sett så burde det jo være "gamlingene" som ble hyper...:-) Men vi ser jo ikke så mye av det på diverse konditorier rundt omkring, der de koser seg med napoleonskaken sin-

Det er nok litt som i andre settinger, at det også ligger noen ubevisste forventninger hos oss foreldre, om  at ungene våre reagerer slik og slik på ulike ting...? Det er utrolig hvor vi påvirkes av hverandre, og kan det være slilk at vi noen ganger gir ubevisste signaler til hverandre, som fører til enkelte responser...? Jeg vet ikke, men jeg bare undres om det kan være noe der?

Jeg har sittet og lest forskning om dette, og det er faktisk ett svar ser det ut til; dukker gjør IKKE ungene hyper!

Det var den myten..!

På mormorbesøk...;-)

Det er høstferie her i Trondheim, og i dag sendte jeg de tre minste på bussen for å besøke mormor i Surnadal.
Der blir det nok både brettspill, lek i hagen og bollebaking, tenker jeg, og alle tre får masse kos og oppmerksomhet i noen dager!

Det er så flott og verdifullt å ha besteforeldre som er spreke og raske, og som er glade og interesserte i å tilbringe tid sammen med barnebarna;-) Tenk så mye de små lærer av å være sammen med de fra den generasjonen, og det er er stas for mormor å ha barn i huset, for noen dager iallefall...

Og så er det ikke så verst for mamma og pappa heller da, som får litt "høstferie" også;-) Jeg må jo innrømme at det er godt å ha hodet mer eller mindre for seg selv i noen dager og da... Det er ganske intenst med mange barn, som snakker over seg, og konkurrerer om oppmerksomheten, og om å være den som skal si noe til mamma først!

Så en høstferie hos mormor er en vinn-vinnsituasjon for alle parter:-)

Endelig på trykk...;-)

I vår ble vi kontaktet av bladet Dine Penger, som hadde hørt om oss og det lille firmaet vårt Lykkelig som liten. De hadde lyst til å lage en reportsasje om oss, og det kunne vi jo ikke si nei til;-)
Av tusenvis av firmaer i Norge så hadde de valgt ut oss; det var sært og artig, og selvfølgelig veldig flatterende for vårt lille familiefirma!

Vi har jo drevet på i 2 års tid nå, jeg og mannen min, og utvikler og lager økologiske og naturlige hudpleieprodukter for mor og barn. Og vi merker jo det at folk er veldig fornøyde, og vi har stadig flere kunder fra hele landet.

Så nå er håpet at enda flere får øynene opp for oss:-)

Bladet vi er i står i bladhyllene i butikkene nå, og jeg har scannet inn artikkelen, som dere kan se på linken nedenfor:-)



http://www.lykkeligsomliten.no/Presse/Dinepenger.html


Ha en fin ettermiddag!

Abort-en tabubelagt rettighet...?

I dag har jeg vært på seminar om abort, og holdt innlegg for 80 helsearbeidere. Tittelen på seminaret var "Abort-en tabubelagt rettighet". Jeg beskrev fastlegens møte med kvinner som kommer til oss med spørsmål om selvbestemt abort. De aller fleste kontakter fastlegen for å få hjelp og støtte, og for å bli henvist til å få utført inngrepet, dersom de bestemmer seg for det.

For det er nettopp det de må; når hun blir blir ufrivillig gravid, må kvinnen selv ta det vanskelige valget det kan være å bestemme om hun skal fullføre svangerskapet eller avbryte det.

Vi har selvbestemt abort frem til utgangen av uke 12, som betyr at kvinnen, og bare hun, tar valget.
Selv om dette er en lovbestemt rett, så sier tittelen på kurset i dag at det fortsatt hersker en del tabu og skam rundt dette å velge å avbryte et svangerskap. Dette er jo et så utrolig følsomt og sårbart tema, og det er vel ikke mange som ser på dette som et lettvint problem å løse, verken for den enkelte kvinne eller som samfunn. Derfor kjenner kanskje en del jenter og kvinner skam når de går gjennom en abort. Det er ikke noe man snakker høyt om, eller vil at særlig mange skal vite om, selv om man gjør det med loven i hånd.

Jeg har tidligere skrevet en blogg om abort, der jeg beskriver og er ærlig på at dette er et av de feltene som er mest utfordrende som fastlege. Man møter kvinner i en veldig sårbar fase, og man skal være profesjonell og mest mulig nøytral, midt oppe i at kvinnen spør oss om råd og hva de skal gjøre.

http://lykkelig-som-liten.blogspot.com/search?q=abort


Noe av det jeg snakket om i dag, var også det faktum at det er unge kvinner over 20 år som har klart høyest abortfrekvens, faktisk dobbelt så høyt som tenåringsjenter. Gratis p-piller til tenåringene har helt sikkert en positiv effekt, men det er ikke hele forklaringen på at de over tyve tar mye oftere abort. Med en pris på 100 kroner for 3 måneder med p-piller, så klarer de fleste det...
Det er alt for mange som har sex uten å beskytte seg mot både graviditet og kjønnssykdommer, det ser jeg på kontoret flere ganger ukentlig. Mange studenter er ikke i faste forhold, så da ser de ikke poenget med å ta p-piller "som er dumt for kroppen". Så blir de kanskje gravide i stedet, og/eller får kjønnsvorter og herpes.
Det er fint at unge er blitt mer seksuelt frigjorte og trygge på seg selv, men desverre så har ikke den seksuelle ansvarsfølelsen blitt med i utviklingen.
Norge ligger på bunn i Europa når det gjelder kondombruk, og det er pinlig, syns jeg.
Her har vi en stor jobb å gjøre, både fastleger og annet helsepersonell som har kontakt med ungdommer og unge mennesker!

Men, som flere også snakket om på seminaret i dag, så er abort ikke et typisk "ungjente-fenomen". Det er gjerne slik det blir beskrevet, og det inntrykket man får.
Nei, det er faktisk like vanlig å velge abort selv om man er i et fast forhold, har barn fra før, og ellers har et "stabilt" liv.
Abort angår alle, i alle aldre, og alle "lag" av folket.

Som leger skal vi møte en og enhver med respekt og støtte for de som trenger det. Det er viktig at vi ikke legger press på noen, og presser dem til noen avgjørelser.
Utfordringen er nå de ber oss å råd, og vil vite hva vi syns. Hvordan takler man det...?

Da gjelder det å holde hodet kaldt, og hjertet varmt:-)

Ublidt møte med asfalten...!

I morges skjedde det jeg har fryktet i hele høst; jeg tryna på sykkel på vei til jobb!
Plutselig sto fremhjulet nedi et hull i asfalten, sykkelen bråstoppet, og jeg veltet fremover med sykkelen over meg.
Her i Trondheim er veistandarden for tiden helt elendig og skandaløs, og det er skikkelig risikosport å være syklist eller annen tohjuling for tiden. Huller i asfalten  blir aldri reparert, og trikkeskinnene repareres uten at legges ny asfalt på sidene. Biler punkterer pga skarpe kanter, og det må som regel veldig alvorlige ulykker og tragedier til før det gjøres noe.

For meg var heldigvis  farten såpass moderat at jeg rakk å tenke litt på vei over sykkelen. Derfor "planla" jeg hvordan skulle lande, og klarte mer eller mindre å hindre de største skadene iallefalll. Ingen brudd, hjelmen var på plass, og bare overfladiske skrammer.
Men fy søren, for en ekkel opplevelse.
Etter å ha kommet meg opp fra asfalten klarte jeg å stable meg selv og sykkelen avgårde, hinkende, med hullete og blodig bukse. Litt fortumlet på jobb, men som fastlege, med venterommet fullt om et kvarter, kunne jeg ikke bare dra hjem og "call in sick", - så jeg fikk mannen min, som også er kollega-til å vaske og rense sårene og legge på plaster, så var jeg nokså klar til jobb...;-) Tror jeg har hatt dager der jeg har vært litt mer konsentrert kanskje, men det gikk greit.

Men, det som skremte, skuffet, eller kanskje provoserte meg med denne hendelsen, var at like ved der jeg kjørte overende, så sto det 5-6 seks mennesker i et busskur og kikket på meg. Ikke en eneste en av dem gjorde tegn til å komme å hjelpe meg, eller for å spørre om det gikk bra...! Det syns jeg er synd og tankevekkende. Har folk så nok med seg selv, er de redde for å blande seg, eller er de redd for å gjøre noe galt ved å komme bort for å tilby seg å hjelpe...?

Desto større var gleden da jeg ble oppringt en time etterpå , av en fremmed dame som hadde funnet lommeboken min midt i trikkesporet der jeg tryna! Hun hadde også funnet almanakken min inni en fillete pose. Da kom jeg på at jeg hadde jo hatt disse tingene bakpå bagasjebrettet på sykkelen; det hadde vært helt ute av hodet mitt etter ulykken. Til tross for at busser og biler hadde kjørt over tingene, så var de nokså hele, selv om bankkortene var trykt litt flate...
Så det finnes da heldigvis snille og hjelpsomme folk også:-)

Men det spørs om sykkelen snart skal gå i dvale nå, til høstløv og snø har gjort fra seg, og kommunen har rettet opp i humper og dumper langs veien...!

Fryktens grep...

"Mamma; hva skal jeg gjøre hvis det kommer en bombe, og du blir drept?"
Spørsmålet kom fra baksetet forleden dag da jeg og minstejenta var ute og kjørte. Hun satt tankefull og lurte på om hun skulle gå bort til noen å spørre om hjelp, eller bare bli stående, dersom vi ble truffet av en bombe, og jeg ble truffet.
Jeg spurte hvorfor hun tenkte på dette nå, og prøvde å berolige om at det er veldig veldig lite sannsynlig, og at det ikke finnes bomber her. Nesten iallefall.

"Jeg tenkte på det fordi jeg så en hvit varebil kjøre forbi, og det var vel en slik bil Anders Behring Breivik hadde da han bombet...?"

...

Joda, det var vel en hvit varebil som ble brukt ved regjeringskvartalet. Hun hadde rett i det.
Man blir litt tankefull selv når man hører hvor sterkt det sitter i ungene også ennå, denne nye frykten for at alt kan faktisk skje, over alt. Vi har mistet en trygghet og uskyld etter anslaget, og blir påmint på at dette sitter dypt i oss.

En hvit varebil, som ellers ville passert henne der hun satt i baksetet, uten at hun hadde enset den, men heller fortsatt og tenkt på lek og moro eller noe hun gledet seg til, på sitt barnlige vis.

Dette er vår nye virkelighet. Tiden leger alle sår, sies det. La oss håpe det...

Samværskranglingens nye arena...!

Jeg hørte i går på programmet Her og Nå i NRK, der de hadde et innslag som beskrev hvordan kranglingen om samvær og foreldreskap har tatt en ny form. Familieterapeuter opplever nå en stadig økning i saker der far krever å få ta del i svangerskap og fødsel, selv om de ikke er sammen med den gravide! Både i brutte samboerskap og i tilfeller der en "one night stand" hadde medført graviditet, så er det nå mer og mer vanlig at far mener han har rett til å delta fra første stund, for å oppnå et "likeverdig" foreldreskap.
Familieterapeutene som ble intervjuet var bekymret for utviklingen, da de tror det kan sette den gravide og dermed barnet under et stort press og mye stress, i en tid der hun trenger mest mulig ro og stabilitet for å ha et best mulig svangerskap og fødsel.

Jeg syns dette er en skremmende utvikling. Det er fint at fedre har kommet mer på banen i forhold til omsorg og interesse for barna sine, men disse signalene viser at pendelen har gått for langt.
 Hvem er det man tenker på og tar hensyn til når man skal invadere fødestuen, og delta på en fødsel hos en fødende kvinne som i seg selv gjennomgår en voldsom prosess bare ved å skulle føde? Tenk hvis hun da i tillegg blir presset eller tvunget til å ha til stede en mann hun enten har brutt opp med eller bare har hatt et flyktig forhold til? Dette syns jeg høres fælt ut, nesten som et overgrep i visse tilfeller. Under en fødsel er det utrolig viktig at den fødende er i omgivelser der hun kjenner seg trygg, og med folk rundt seg som hun kan stole på. En mann som hun ikke har et forhold til, eller som hun kanskje har hatt et opprivende brudd med, er ikke en slik person. Uansett om han er far til barnet som skal fødes.
En slik utvikling kan medføre at mor får problemer med både fødselprosessen, og med tilknytning og mestringsopplevelse i forhold til å bli mor. Man trenger ro og trygghet i denne fasen og i tiden etterpå. Ikke konflikter og kulde midt oppe i fødselen!

Jeg forstår at det også er viktig for en far å få en relasjon til barnet sitt. Men som terapeuten sa i reportasjen, så kan en god relasjon etableres selv om man venter litt. Det må ikke skje på fødestua.

Sorry, men innimellom så ligger ikke de ideelle forholdene til rette for at "mor, far, barn" lever i idyll, og sorry, men det er ikke alltid at far får med seg fødselen. Iallefall når han ikke er i et forhold til mor, slik som dette.
Det kan man ikke kreve av kvinner. Kanskje har disse kvinnene hatt et krevende valg bare ved det å velge å fullføre svangerskapet? Kanskje har de slitt seg gjennom måneder alene med kvalme, plager og bekymringer, og har nok med å bare komme seg gjennom dette, og videre i livet?

Det såkalte "likeverdige" foreldreskapet er blitt et mye brukt ord. Hva betyr det da? Er det målt i antall timer og dager man er sammen med barna sine? Er utvikling av gode relasjoner bare bygd på tid man bruker sammen med barna sine, eller finnes det andre faktorer som spiller inn?

Det har utviklet seg en sterk form for rettferdighetstankegang når det gjelder foreldreskap og samvær. Da er det gjerne foreldrenes rett til å være sammen med barnet, mer enn barnets rett til å ha en mest mulig stabil og trygg hverdag og liv.
Barnefordeling og foreldreskap er blitt et sterkt symbol innen likestillingen, og man kan noen ganger få inntrykk av at det er "likt" som gjelder, mer enn det innholdet man fyller det med.
Fra vi er små er vi jo opptatt av at brusglassene skal være like fylte, på millimeteren.

Familieterapeutene var opptatt av at vi foreldre er bevisste på å være kloke foreldre. Det kan man faktisk være, selv om man begynner å være det lenge etter at mor og barn har fått kommet seg ut av fødestua og ammetåka...!

Hør innslaget på nrk.no, "Her og Nå", 30/9-11