Verdens aktivitetsdag...

I dag markerer WHO og mange land "Verdens aktivitetsdag", eller "Move for health-day".
På denne dagen er det meningen at myndigheter, kommuner og lag og organisasjoner av ulike slag skal slå et slag for at befolkningen skal være fysisk aktivitet og bevegelse!

http://www.euro.who.int/en/what-we-do/health-topics/disease-prevention/physical-activity/activities/move-for-health-day

Vi tytes ørene og øynene fulle av helseråd, trimtips og den ene slankekuren mer fantastisk enn den andre,- i aviser og medier. Tabloidavisene har nesten daglig forsidene fulle med trimråd helsepropaganda.

Allikevel eser befolkningen ut, både her til lands og i verden forøvrig. I dag er faktisk hver femte barn i skolen overvektig, og overvekt og fedme er blitt et stort og alvorlig helseproblem.
Det er ikke lenge siden store overskrifter fortalte oss at dagens 15-åringer beveger seg mindre enn 70-åringer.
Dette er alvorlig og skremmende, og det er et samfunnsproblem vi bare er helt nødt til å ta tak i, for å unngå at vi blir en nasjon og en verden med mennesker som har mange ulike helseproblemer på grunn av fedme og passivitet.

Da er en markering som den i dag nødvendig og viktig. Men når den frem i all mediabombarderingen vi er utsatt for hele tiden?


Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av å være for passiv, og at barna mine helt sikkert sitter foran dataen og TV-en altfor mye.
Det er jammen lett å slenge seg i sofaen etter en travel arbeidsdag og middag, mens ungene setter seg foran en eller annen skjerm.
MEN- det er hos oss voksne det starter; det er vi som er forbildene, og det er vi som er nødt til å stå frem som forbilder og være gode eksempler for barna våre.

Bare i dag fikk jeg det i fleisen av minstemann, da han spurte om jeg ville være med ut og leke i hagen etter middag. "Jeg skal bare ordne noen på dataen først, så kan vi kanskje gå ut senere", svarte jeg til poden. Da kom det raskt i retur: "Du skal alltid bare...!"
Da fikk jeg faktisk noe å tenke på, og ble med ham ut og sparket fotball og disset.
Det er jo nettopp dette det er snakk om; å være i allminnelig aktivitet, mange ganger om dagen, Man trenger verken å melde seg på Birken eller marathon, det viktigste er å utnytte den "gratismosjonen" man kan få. Det være seg å gå i trapper i stedet for å ta heisen, å leke med ungene eller å ta seg tid til å gå til jobb i stedet for å starte bilen.

Ungene har egentlig forstått det de; det er vi voksne og samfunnet rundt dem som har gjort mange av dem late, inaktive og overvektige...!

Så herved er oppfordringen gitt, både til meg selv og dere andre; opp fra sofaen og vekk fra dataskjermen:-)

Vårens vakreste...

I dag har vi fått en liten vårhilsen fra minstemann, laget i barnehagen.
Et kort, med pressede blomster, med navnene skrevet under med hans barnlige nylærte skrift.

"Hvitveis" og "hestehov".

Kan det egentlig bli finere...? :-)

Forbrødring i englesangen...

Denne helgen har vært spesiell her i huset.
Vi har nemlig vært vertsfamilie for to søte og koselige "Sølvgutter" fra Oslo. Tiåringen vår synger i Nidarosdomens Guttekor, og for første gang i historien var det duket for at disse to fantastiske guttekorene skulle møtes og "forbrødres".

Sølvguttene er en en kjent institusjon i hele Norge, og for mange av oss blir det ikke jul før vi har fått med oss "Deilig er jorden" på NRK1 på juleaften.
Det har aldri vært noen konflikt mellom disse korene, men selvfølgelig blir det jo en del unevnelig "kniving" når to såpass like kor skal sammenlignes, og så mange gutter og menn er i samme bransje.
Kanskje derfor har det tatt så lang tid før de møttes også, men denne helgen ble det, og det ble en helt fantastisk opplevelse!

Det er to kor med lange tradisjoner. Sølvguttene ble stiftet av Torstein Grythe i 1940, og han ble jo selv en institusjon, med sine 60 år som dirigent.
Nidarosdomens Guttekor har faktisk en historie som er like lang som den store flotte katedralen, altså 8-900 år!
Det har vært noen opphold, men det koret som blomstrer i dag ble stiftet i 1927, og Bjørn Moe har holdt stand i snart 40 år som dirigent, det er bare imponerende!

I går kveld hadde begge korene en flott konsert sammen, og fikk vist seg frem både hver for seg selv, og gjennom noen nydelige fellesnummer. En kjempeopplevelse, også for guttene.
De har jo hatt litt vitsing og spøking om "rivalene" sine, og det var helt sikkert sunt for dem å møtes ansikt til ansikt, og høre og se at også Sølvgutter fra Oslo er trivelige og flinke gutter,- og ikke minst motsatt; at Osloguttene fikk oppleve hvor flinke gutter vi har her i Trøndelag!

Samlingen i helgen ga med neste assosiasjoner til jule-TV-serien om Blånissene og Rødnissene, der de møttes til fest på Månetoppen, etter mange år med skuling og fastgrodde holdninger om hverandre...;-)
Her i byen ble det iallefall full forbrødring og mange nye vennskap. Vi hadde to koselige gutter boende hos oss, og det ble full klaff med vår korgutt fra første stund!
Det blir nok ikke så lenge til det blir Oslotur og gjenvisitt, tenker jeg.

Og for en musikkopplevelse for oss som var til stede i Domkirken, både i går kveld, og på høymesse i dag!
Det er noe vi ikke kommer til å glemme, for det å høre en slik mengde med vakre klare guttestemmer setter seg i både kropp og sjel.

Rett og slett vakkert!

"Mammadag"....

I dag har jeg og min åtteårige datter hatt "mammadag". Dette er et begrep hun fant på for årevis siden, og det innebærer at da bestiller hun mamma og alenetid med mamma i en del timer:-)

I dag var det tidlig skoleslutt, og da ble det bytur, med kafébesøk, rusling i gatene og litt shopping. Og dette er veldig koselig-og viktig-for både liten og stor.
Med en stor søskenflokk og en til tider "Tårnfrid"-mamma, så gjelder det å kreve litt alenetid, fri fra søstre og brødre, PC-er, aviser og andre ting som fjerner den verdifulle kontakten man får når man er bare oss to.
Da blir det rom for både småprat og samtale om de litt større tingene, og dette er så utrolig viktig.

Etter fire timer var det tid for å dra hjem til de andre, men åttearingen syns det var altfor lite tid vi har hatt, og syns vi skulle ha mammadag mye lenger...
Men vi endte opp med å være enige om at det tross alt er flott av vi får til slike mamma-dager en gang i blant.
Dessuten så har flere av søskenene meldt seg på også, så nå skal det bli ny mammadag med storebror om ikke så lenge!

Spent på å se om han har lyst til å dra på denne veeeeldig rosa Cupcake-kafeen da, som var midt i blinken for lillesøster...;-)

Er du "Den ene"...?

I kveld har jeg vært på foreldremøte i 3. klasse. Der fikk vi en gjennomgang av et prosjekt som er så inderlig viktig; "DEN ENE".

http://www.denene.no/

Unicef har drevet dette prosjektet, rettet mot barn som er sårbare av en eller annen grunn, og det dreier seg i enkelhet om at vi som voksne skal bli mer bevisste på å bry oss om barna vi omgir oss med i nærmiljøet vårt.

Mange barn har det vondt av en eller annen grunn, og mangler noen nær seg som bryr seg eller av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi barnet den varme, nærhet og trygghet som det har krav på, og trenger.

I rike Norge er det mange barn som vokser opp i utrygghet av en eller annen art, det være seg dårlige økonomiske kår, skilsmisse-situasjon, vold, foreldre med psykiske problemer eller andre faktorer som gjør at foreldrene i kortere eller lengre perioder har nok med sine egne vansker, og lar barna gå for "lut og kaldt vann".
 Dette kan være vanskelig for et barn å målbære, og å sette ord på selv, og ofte har de ikke erfart noe annet, slik at de blir vante med å leve i et oppvekstmiljø uten kjærlighet og stimulans.

Slike barn kan bli "usynlige", og gjøre veldig lite ut av seg på skolen, eller de kan også være utagerende, og søke oppmerksomhet gjennom en negativ adferd.
Mange av oss har nok observert barn som alltid går for seg selv på skoleveien, gjerne et kvarter for sent. Lærere har sett at de samme barna dag etter dag kommer uten skolemat, med håret ustelt, og med skitne klær. Leksene er kanskje sjelden gjort, og gymbagen er aldri med. Det trenger ikke å være rystende ting eller synlige tegn på omsorgssvikt, men kan være disse små tegnene, som kan bli store når man tenker seg om og legger de sammen.
Kanskje er det et melankolsk barn, som sjelden smiler og er glad, og kanskje er det barnet hvis foreldre som aldri møter opp på foreldremøter eller andre tilstelninger.

Det er da vi som ansvarlige og omtenksomme voksne skal gå til dette barnet, og stryke det på hodet og se det inn i øynene, og SE det. Nettopp dette lille, bare å stoppe opp og si "hei", og gi barnet et positivt komlpment, kan være det som skal til for at dette barnet får en ganske annerledes og bedre hverdag. Og gjennom det, også en bedre mulighet for et brukbart liv.

Alle trenger vi anerkjennelse, ros og omsorg. Dette er unviverselt og gjelder enten vi er stgore eller små.
Uten bekreftelse på den vi er, og at vi er noe, så blir vi usikre og redde for å ikke være bra nok, og det kan skape mange negative tanker og følelser i utviklingen vår.

Det er bevist at det å bare ha ÉN voksen som ser deg som barn, kan være nok til å skille om det går bra eller dårlig i oppveksten din. Mange som har hatt en ellers svært belastende barndom, forteller om nettopp dén læreren eller naboen eller treneren som så dem, og var der for dem, slik at de klarte å få nok tro på seg selv, og kjenne på den menneskelige varmen som de manglet eller aldri fikk fra foreldrene sine.
De såkalte "Løvetannbarna" har heller ikke klart seg uten at det var i det minste en voksenperson som ga dem et klapp på kinnet, eller laget en brødskive til dem, eller ga dem anerkjennelse på en annen måte i en ellers traurig oppvekst.

Det kan derfor være en oppfordring til oss alle, at vi blir flinkere til å se "hei" til de andre barna klassen til ungen vår, eller slå av en liten prat med naboungene som man møter i gata. Det å bli sett på denne måten er utrolig viktig for barn, og bygger opp selvbildet deres.

Det skal kanskje ikke mere til for å gjøre hverdagen litt lysere for en liten krabat, som fortjener å se solen og drømme om stjernene, slik et ubekymret barn skal...!

På dopingkontroll...

I dag har jeg for første gang vært med på dopingkontroll!
Faktisk så er dopingkontroller et nokså vanlig innslag i toppidrettsutøveres hverdag, og særlig de aller beste av dem er vante til at kontrollørene kommer uanmeldt både tidlig og sent, sommer som vinter.

Grunnen til at jeg var med i dag, er at jeg forhåpentlig vis snart kan titulere meg som idrettslege også, fordi jeg har vært på mange kurs, og jobbet med mye idrettsrelatert arbeid før jeg ble fastlege.
Så da er kravet at man er med som observatør på en kontroll, og det var da artig det, å få et lite innblikk i hvordan det foregår.

I dag var det et par toppfotballag som ble plukket ut, og noen av spillerene ble "overrumplet" av oss da de var ferdige med kampen.
Hovedpoenget er at de skal levere en urinprøve på 90ml, og det kan jo høres enkelt ut det. Men bare prøv selv, og tiss på kommando, med en person som står og følger med på nært holdt på toalettet...!
Da blir det bom stopp hos en del, og det ble det i dag også. I tillegg til at hode og kropp sier stopp i en slik setting, så er de jo også ganske dehydrert etter to omganger med springing og slit, så det kan ta sin tid.

Men det gikk omsider bra, og alle fikk "kvittert", og alt gikk i sømmellige former. Og i strenge former! For selve testingen foregår i veldig strenge rammer, slik at alle parter skal være sikre på at ingen lurer noen, og at det virkelig er riktig person som leverer riktig prøve, uten juks på noe vis.

Jeg tviler vel på at det blir noen sensasjonelle funn etter dagens dopingkontroll. Heldigvis er det lite av doping i Norge, og bra er det. Og heldigvis er det et strengt og godt opplegg rundt testing av utøvere også.

Små barn med voksenplager...

Nylig skrev Dagbladet om at forekomsten av stressnakke, hodepine og skjelettplager blant barn har økt betraktelig de siste årene.
Plager som før var forbeholdt oss voksne og vår travle livsstil, har gradvis forplantet seg ned til helt små barn ned i 3-4-årsalderen.
Uansett om noe av disse dystre opplysningene kanskje kan tilskrives tabloidpressen, så er det verdt å grunne litt over dette, for jeg tror desverre det er en god del i det.

http://www.dagbladet.no/2012/04/14/tema/foreldre/smabarn/klikk/helse/21111193/


Inaktivitet, ensiding sitting foran datamaskiner og mindre fysisk aktivitet generelt er et stort problem for litt større barn, det er det veldig mye dokumentasjon på. Barna er blitt "latere" og tyngre, og dette forplanter seg selvsagt over til muskler og skjelett.
Når det gjelder mindre barn, så ser man også tendens til at de klager over vondt i hodet, nakke og skuldre.
Dette er en utvikling som er trist, og vi er nødt til å ta tak i det.

Mange unger er stresset, og blir det fra de er helt små. De har ofte lange "arbeidsdager", gjerne lengre enn foreldrene sine til og med. Selv om det er artig i barnehagen eller på skole/SFO, så er det ikke det samme som å komme hjem og slappe av og koble ut.
Det som er et visst problem, er jo også at de så må være kjapt klar til enda mer program utover ettermiddagen og kvelden, og det er mange som har svært lite FRI-tid, der de ikke skal gjøre noe spesielt som er lagt opp fra før.
Dette er det ikke alle barn som tåler og takler like godt, og det er oss foreldre som er nødt til å lytte til barnet, og se og kjenne på hva det signaliserer om tempoet, som er lagt opp i hverdagen.
Noen barn har større behov enn andre til bare rett og slett VÆRE, og har tid for seg selv, mens andre takler et stort tempo.

Jeg møter unger i min praksis også, som viser tegn til stress og en slags generell mistrivsel pga dette.
Det kan være vanskelig å ta opp dette med foreldrene, for det er jo lett å føle seg "skyldig", og å få dårlig samvittighet. Men jeg er like mye barnets advokat, og er mer og mer bevisst på at jeg noen ganger må legge foreldres samvittighet bort, og fokusere på hva som er den reelle utfordringen.
Dette gjelder også når jeg ser at barnet er overvektig på et vis som bør tas tak i.

Samfunnsutviklingen vår gir oss jammen nye utfordringer, og det er trist at man skaper en verden der småbarn skal måtte gå rundt med stresshodepine og stive skuldre, fordi hverdagen deres er lagt opp slik at de ikke får være det de er ment til å være; glade, bekymringsløse og aktive og frie i både tanker og kropp...!