Om soving og skriking...

I dag skal jeg skrive noen ord om en debatt som raser, og som jeg egentlig ikke har fulgt med så grundig  som jeg kanskje burde.
Men det er vel allikevel lov til å komme med noen tanker, vel?

Det gjelder barn og søvn, skrikekurer, samsoving osv...

Det er ikke måte på hvor mange meninger det er om dette, og det har vært sterke krefter ute og gått på Facebook og i andre medier, særlig blant folk som mener at barn og babyer ikke må ligge og gråte seg i søvn.
Det ble skikkelig baluba da Nasjonalt Kompetansesenter for søvnsykdommer gikk ut og anbefalte en "skrikekur" på 2-3 netter, der man skulle la barnet gråte, og de mener det er en effektiv måte å endre barnets adferd på.
 http://www.aftenbladet.no/nytte/familieliv/-La-barnet-grate-to-tre-netter-3080735.html

Etter massive protester og innklaging til Helsetilsynet, har de i dag trukket disse , og har moderert rådene sine.

 http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/12/12/trekker-omstridt-soevnrad-smabarn


Jaja, sier nå jeg... Etter å ha oppdratt fem unger, alle med ulike personligheter og søvnbehov og vaner/uvaner, så har jeg vel erfart at det er mange veier til Rom, og at man ikke kan være bastant og bombastisk verken den ene eller den andre veien.

Noen ting jeg har erfart er iallefall at barn liker at man er KONSEKVENT!
Har man bestemt seg for å prøve seg på å endre noen "dårlige" vaner, så man man være konsekvent over noen dager. Orker man å være tydelig og konsekvent, så er det enklere for barna å endre adferd også, tror jeg, på en trygg måte og i forutsigbare omgivelser.

Jeg tror personlig ikke at barn tar skade av å gråte litt i forbindelse med innsovning, så sant det er i trygge rammer. Da snakker jeg IKKE om at de skal plasseres på et eget rom hele natten, for å ligge der alene og gråte.
Jeg tror ikke barn blilr utrygge eller ulykkelige, med fare for langvarige skader, av at vi prøver å "oppdra" demi forhold til soving heller. Men under forutsetning av at vi gjør det på en forutsigbar, vennlig og trygg måte.
Vi snakker ikke om små babyer under 6 måneder, og noen ganger mye lengre. Dette er som sagt individuelt, både for mor og barn, og for far og mor... Vi har jo amming også, som spiller inn, og en del barn trenger mat i løpet av nattet etter denne alderen, men dette er et eget kapittel...!

 En ting jeg har stusset over lenge, og som jeg mener er relevant i denne sammenhengen er folks tilsynelatende behov for å plassere små babyer og barn på EGET ROM fra der er bittesmå. Det må jeg si jeg ikke forstår poenget med, og personlig mener jeg det kan være med å gjøre dette problemet enda større enn det hadde behøvd å være!
Det må da være mye mer tungvint for foreldre å løpe frem og tilbake til barnerommet, enn å ha barna inne hos seg til de har blitt litt større??

Det er blitt så trendy å innrede søte og nusselige barnerom i rosa, blått og andre farger, og jeg syns denne trenden har gått for langt i å få barna inn på egne rom.
Jeg tror at våre små kjenner seg tryggere og kan sove bedre ved å være sammen med foreldrene sine til de er både 1, 2 og 3 år.
Ja, tenk, jeg mener det!
Jeg vet samtidig at dette er veldig individuelt, og noen påstår at de sover dårligere dersom barna er inne hos seg, og at barnet også blir mer urolig.
Jeg tror også, at selv om det er "pinlig" å snakke om, at en del foreldre syns det er litt problematisk å ha unger inne hos seg med tanke på det intime samlivet, og at det er "enklest" å sende barna inn på sine innredde rom tidligere enn de kanskje hadde trengt av den grunn?

I den motsatte enden har vi dem som sverger til at barna skal få ligge i samme seng som foreldrene, og syns dette er det riktige.
Uansett hvilke krefter og interesseorganisasjoner som popper opp, så er det kjent blant fagfolk at samsoving IKKE er så lurt, i allefall ikke med tanke på risiko for krybbedød og ulykker. I allefall er det viktig å definere et eget lite område i sengen som er  for barnet. Man kan ligge nær barnet sitt selv om man ikke ligger i samme seng.

Ja ja, dette er vel et vepsebol å blande seg inn i. Men vi må passe oss litt for at det blir en masse-reaksjon på råd som kanskje har noe fornuft i seg.

Ingen ytterligheter er særlig fornuftige, egentlig...!

Magisk julestemning...

I helgen fikk jeg for første gang opplevd den kjente julestemningen i Tivoli i København.
Dette har vært på ønskelisten i mange år, og endelig fikk jeg ta del i denne "godtebutikken" av julemagi og vakker stemning.

Det gir en ekstra glede å oppleve dette sammen med barn, og vi hadde en skikkelig "jentetur" til vakre København, der Tivoli var høydepunktet.

Og jeg må si at det sto helt til forventningene!

Det er så deilig å innimellom kjenne på den følelsen av pur forvetning og lykke, når man opplever noe nytt og spennende, som også er litt magisk. Sånn syns jeg det var i Tivoli når mørket kom, og hundretusenvis av lys i alle farger kom til sin rett, og hele parken var dekorert smakfullt og gjennomført. Man kjente seg litt hensatt til sin barndoms dal, og man så det på ungene også at det lyste i øynene av alle de fine inntrykkene og opplevelsene.
Jeg har vokst opp med faste sommerturer til København, med en mormor som bodde midt i byen, og da hørte det med minst en tur i Tivoli. Så denne unike og tradisjonsrike fornøyelsesparken har fulgt meg hele livet, og det er ikke den krok jeg ikke vet om tror jeg...!

Det var  deilig å få være litt "barn" igjen, og det var en ny opplevelse å se Nimb og de andre bygningene i vinterskrud for første gang.
Dette kan de!

En julekalender uten like...

Jeg har registrert at både Facebook og nettet forøvrig florerer av "Julekalendre" som vi vel helst skal følge, og ta del i.
I tillegg er det julekalendre i alle fasonger og prisklasser i alle hjem vil jeg tro.

Jeg har generelt litt vanskelig for å "følge" slike kalendre, og andre typer konkurranser og opplegg som krever at jeg skal følge med og holde tritt jevnlig, ja daglig i denne tiden.

Men så er jeg så heldig å ha en liten frøken som elsker å klippe, lime og ikke minst skrive og filosofere.
Og i år har hun bestemt seg for å lage kalender til mamma, og gjett om jeg blir glad for det!

Alle "lukene" består av papir, pakker og innpakkede "hemmeligheter", som er tapet rett på veggen...;-)
Det blir faktisk rent så dekorativt, og det er spennende å se hva hun har funnet på fra dag til dag!

I dag var det et fint dikt; og hvem vet hva hun har funnet på til mamma i morgen...?


Jul Jul snøen daler ned på bakken
å nå vil jeg åpne julepakken!
Jule Jul julegavene så fine!
Tenk at noen av dem er mine!
Jull Jul Juletre snøendaler stille ned

Når kulda setter inn...

Jeg ser at media kommer med den ene og den andre artikkelen med mer eller mindre gode råd om kulden og hva vi skal ha på ungene våre og oss selv, både av klær og på huden.

Dette har jeg faktisk satt meg en del inn i, både fordi jeg er lege, men også fordi firmaet vårt, Lykkelig som liten, selger Barnehagekrem, en allværskrem som er god i kulden.

Jeg skrev en blogg om dette sist vinter, og har vært intervjuet om dette før.
Så jeg linker simpelthen til  denne bloggen, så kan dere få litt tips!

Men hovedbudskapet er:

Det er IKKE farlig at en såkalt kuldekrem innholder litt vann!!
Dette er en myte som har fått arbeidet seg inn, og som det til  og med er mange leger som går ut med.
Det er gjort lite forskning på dette, men det som er gjort viser at de som fikk på seg vannfri salve, og gikk ut i kulden faktisk fikk MER frostskader enn dem som brukte krem med vann.
Dette fordi huden blir "lurt" til å tro at det er varmere enn det er, og at vannfri salve kan legge seg som en hinne og svetten under kan fryse.

Les bloggen min, og bli forhåpentligvis litt klokere;-)

Et annet budskap er at det viktigste er å KLE SEG GODT, og HA PÅ UNGENE BRA MED KLÆR, også på hodet og i ansiktet!

http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2011/11/klar-for-kulden.html


Og et tredje budskap er: Prøv allltid en liten flekk eller område på huden før du smør hele ungen eller deg selv med nye hudprodukter. Dette gjelder naturprodukter like mye som vanlige produkter.
Det er alltids noen som reagerer på nye ting, uansett hvor "naturlige" de er.

Klesberg med flau smak...

Som så mange ganger før, har skolen også denne uken laget et "hittegods-bord" utenfor klasserommet til barna.
Vanligvis går man forbi bokser og dunker med gjenglemte klær til daglig i garderoben til ungene når man henter og bringer, men som så mange andre foreldre, så er disse kleshaugene noe jeg bare registrerer i sidesynet, og går forbi.

Men denne uken har altså skolen tatt affære, og lagt alle klær, sko, luer og hansker utover noen bord, i håp om at noen gidder og ønsker å se etter om noe av dette faktisk tilhører SINE barn...! Det var flere bord, med varer av alle slag og størrelser.

Og jeg må innrømme at disse mengdene av fine og til dels dyre og nye klær og utstyr, som bare ligger der henslengt og tilsynelatende ikke savnet eller etterlyst,- gjør meg både betenkt og litt kvalm.
Det er helt utrolig at vi har så mye av alt og god råd at vi faktisk ikke etterspør boblejakker, vintersko og utebukser, som i enkelte tilfeller er av merker som koster mangfoldige hundrelapper...

Én ting er at ungene er tildels distré og rotete i både den ene og andre alderen. Men en viss oppdragelse er det mulig å gi dem på at man faktisk skal ta vare på tingene sine, og bli lært at alt koster penger.
Men at vi voksne er så utrolig sløve til å følge opp dette, er bare trist. Vi, inkludert meg selv, glemmer gjerne å merke tøyet til barna. Men det ligger ikke bare der. Vi kjøper og vi kjøper, og det tyter ut med ting og tang i hyller og skuffer hjemme også, og vi merker knapt at den svarte vinterbuksa eller lua er borte...

Tenk hvor store verdier og mye penger det er som ligger "saltet"på skoler, idrettshaller og andre steder, og som aldri blir etterlyst eller i det hele tatt savnet.

Jeg fant selv et vottepar til en av barna i klesdungen i går. Det ligger sikkert mer...
Jeg blir skikkelig irritert på barna for at de ikke tar bedre vare på utstyret sitt, og husker på å ta med hjem det de bringer til skolen eller treningshallen.

Men aller mest blir jeg ergelig på meg selv, og skamfull, fordi jeg er med på å bidra til denne vanvittige overfloden og forbruket.
Så jeg utfordrer herved meg selv, og alle som leser dette, til å skjerpe seg og ta en titt i "gjenglemt-dunken"
nå og da,-vanskeligere er det ikke;-)

Dyr kos å ha dyr...

Jeg har blitt katteeier! For et par måneder siden fikk familien en ny medlem, lille Bacchus. En ekte bygdekatt fra hjembygda Surnadal, uten stamtavle, og helt gratis.
Men du verden så verdifull han er blitt på alle mulig måter for alle her i familien, og nå kan ingen tenke oss et liv uten denne lille kattepusen, som selvsagt er verdens fiiineste katt...!

Jeg ler litt av meg selv, så tussete jeg har blitt, og går rundt og kaller meg selv "mamma" til denne katta. Har prøvd meg på "pss pss-kom til matmor", men det funker liksom ikke...
Som enhver annen baby, så er Bacchus det naturlige midtpunktet, og han blir slept og løftet rundt overalt, og godtar heldigvis det meste, også fra husets lillebror på seks, som løfter katten rundt på ymse måter.

Både jeg om min kjære har vokst opp med katt i huset, så vi har en viss peiling på kattehold.
Eller det vil si kattehold á la en mannsalder siden... For det har visst skjedd en revolusjon i denne bransjen, eller i hva det innebærer å ha et kjæledyr.
Vi tenkte at det liksom var å finne en egnet kasse eller "seng", en matskål og vannskål,dokasse, og that´s it. Og så opp på Rema og handle Friskis og Kitekat, og ellers gi katten litt middagsrester og en melkesvett i ny og ne.
Men NEI, det er ikke å ta verken kattens helse eller dyrevelferd på alvor, fikk vi høre av folk rundt oss, som var mer oppdatert på hvordan man skal behandle husdyrene sine nå til dags!

Så nå har vi fått et lite innblikk i en helt ny verden, nemlig kjæledyrverden, som har blitt BIG BUSINESS! Én ting er at folk bruker mange mange tusen på en katt, for ikke å snakke om en hund.
men så er det fór og mat, kattesand, og "krims-krams"...
Jeg vokste opp med en gammeldags dyrlegefar, som kjørte rundt fra gård til gård og behandlet dyr som var syke, og også tok i mot smådyr på kontoret hjemme. Men for ham var dyr dyr, selv om han og så viktigheten i å behandle både dyr og eiere på en "psykogisk" og forståelsesfull måte. Menman kan trygt si at det er langt mellom den "dyrlegen" jeg har vokst opp med og type Trude Mostue-dyrlege...;-)

Nå sier dagens dyrleger at dette yrket er i ferd med å bli et omsorgsyrke, og de merker en enorm økning i både antall og omsetning på alt som har med kjæledyr å gjøre. Dette har blitt en enorm milliardindustri.

Det er visstnok ikke bra nok å kjøpe mat på Prix eller Rema, for kattene trenger mat med mer riktig næring og riktige tilsetningsstoffer.
Så da er det å dra til dyrlegen eller dyrebutikken da, og det var jeg ikke alene om i dag!
Jeg ble helt fascinert jeg, av å gå rundt på en stor dyrebutikk her i byen i dag, og se på alt de selger på et slikt sted!!

Her var det hyller fulle av "godteri" og til og med Julesokk for kjæledyra. Og ikke nok med det; her var det klesstativer fulle av klær, som til forveeksling lignet på en barnetøysbutikk. For anledningen kunne man få kjøpt nisseutstyr til hunden sin også...

Jeg må innrømme at jeg får en flau smak i munnen, og kjenner på at vi vel har nådd et nivå av velstand og kjøpekraft som er usmakelig når man vet at disse sjappene selger så det hviner, og folk bruker tusener på tusener til kjæledyrene sine; ikke bare på godt og sunt fór og mat, men også på nips og naps som er ren og skjær tull og tøys!

Jeg er fryktelig glad i katten min, Bacchus, men noen nissedrakt eller julesokk med pusegodteri, det får han ikke. Og det tror jeg faktisk han gir blaffen i!
 Det viktigste han vil ha er vel litt kos og klapp, og mat i skålen sin. Det er vi andre tilfreds med også:-)

Å skrive seg innover...

Denne helgen har jeg tilbrakt i kloster.
Fredag pakket jeg bagen og dro til det vakre Birgitta-klosteret som ligger her i Trondheim. Dette stedet skulle danne ramme om skrivekurset jeg har vært med å arrangere. Og en finere ramme for to dager med skriving, tenking, refleksjon, ro og læring kunne vi ikke fått.

To helt spesielle kvinner kom til Trondheim for å øse litt av sin visdom og sine råd om hvordan vi kan bruke det å skrive som et redskap til å nå litt lenger inn i oss selv.
Både Kristin Flood og Merle Levin er forfattere, og bor henholdsvis i Italia og Sør-Afrika. De reiser rundt og holder kurs for mennesker som er nysgjerrige på det å bruke pennen, stillhet og refleksjon som virkemidler til å skrive oss innover, som de også kaller kurset sitt.


"Writing is refined thinking"

Dette sa Stephen King, og jeg syns dette er en fin måte å beskrive det å skrive på. Når man sitter i stille og rolige omgivelser og skal uttrykke noe på papiret så kjenner man hvordan man jobber i sitt indre, og hvordan det å uttrykke seg skriftlig "oppfordrer" hjernen til å fundere, reflektere, ja rett og slett å tenke.

Jeg har selv alltid vært et skrivende menneske, og opplever det å skrive som forløsende og godt. For meg er det å skrive en god form for avslapping og avkobling fra alle andre gjøremål.
Det er en slags uttrykksform, som jeg kjenner at jeg noen ganger må gjøre. Å sette av noen timer til skriving på en fridag, med huset for meg selv, det gir meg en slags lykkefølelse.

Noen ganger kan det gå trått, andre ganger kan man kjenne denne flyten, som Kristin og Merle også snakker om. Det er nesten som ordene bare strømmer ut av hånden, og det som kommer ut har mening og sammenheng.


Det er forsket på det som kalles "Expressive writing", der det å skrive er blitt brukt i terapisammenheng for mennesker som har opplevd traumatiske og vanskelige ting. Det er vist at det å skrive om disse tingene har redusert stress, psykiske vansker og symptomer.
Dette syns jeg er veldig spennende, og jeg syns det er bra hvis flere blir nysgjerrige på å utforske både seg selv og verden ved å sette seg ned å skrive.



Da er et skrivekurs med Kristin og Merle det perfekte sted å være, og det virket som de 35 deltakerene som var sammen på Birgittaklosteret i helgen hadde en fin opplevelse iallefall.

Takk til alle for en helt spesiell helg:-)