Barn+sukker+hyper=ikke sant...

I dag er jeg intervjuet i Babyverden om barn og den myten som råder om at barn blir hyper av sukker.
Det har i mange år versert teorier om at ungene blir helt propell av sukker, og vi foreldre har en tendens til å bruke den forklaringsmodellen når euforien, bråket og aktivitetsnivået når taket i en barnebursdag for eksempel.

Les intervjuet her:
http://www.familieverden.no/Helse/Mat-og-maltider/Blir-barn-hypre-av-sukker/

Med fem unger i huset har jeg vært gjennom ørten bursdager, Halloween og 17 mai-er der barna har spist snop og drukket brus ad libitum, og det er ikke tvil om at ungene har "tatt av" nokså kjapt. Men miun erfaring er at de har vært nokså "hyper" nesten før de har fått på seg Halloween-kostymet, like mye som når de har sittet i sofaen og puttet i seg alt griseriet de har fått i bøtta på runden i nabolaget.

Jeg er ikke noen ekspert på dette, men har søkt opp forskning på feltet, og så vidt jeg kan se så er det ikke noen overbevisende funn som sier at ungene blir hyper av sukker.

Den følelsen av "kick" og energi vi opplever når vi stopper bilen på tur, og gir ungene en is, eller sjokolade på skitur, er nok fordi sukkeret fungere raskt, og vi får en stund av energifølelse og glede pga den virkningen sukkeret har.

Mannen min, Nils, som også er lege, var med i et Newton-program, der dette temaet ble tatt opp, og han kom til samme konklusjon, sammen med flotte Selda fra Newton.
Se gjerne programmet her:

http://tv.nrk.no/serie/newton/dmpv74002511/16-10-2011#t=17m13s

Myte eller ikke myte; det er vel ikke tvil om vi foreldre kommer til å ha mange "hypre" og happy unger på 17 mai, når det flommer over av is, brus og kaker;-)

Barseltid og amming; fornuft, ufornuft og følelser...

Jeg har visst valgt å gå rett inn i et vepsebol...!
I går sto en kronikk forfattet av Gro Nylander og meg i Aftenposten.
Temaet var barselkvinner og nybakte mødres situasjon. Etter vår mening er det økt press på mor og barn i begge ender av fødsel og barseltid, noe som bl.a. går utover muligheten for amming og den nødvendige ro i starten av livet for et lite barn.

Dessverre har Aftenposten radbrekket både den egentlige overskriften vår og tatt bort ingressen, for å polarisere og lage saken vår enda mer svart/hvit, men forøvrig så står jeg fullt og helt for det som står i kronikken.


http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Pappaperm-kan-bli-en-stressfaktor-7192753.html#.UYaeO0pzva8

Kronikken har fått massevis av kommentarer, og det er bra, for man ønsker jo at folk engasjerer seg i det man skriver, når man velger å målbære synet sitt i en sak. Men at dette med amming, foreldrepermisjon, barseltid og tilknytning skal vekke så enorme, og ikke minst iltre og sinte følelser, det syns jeg er litt merkelig, og litt trist.
Det er nesten som noen velger å lese en slik kronikk som "Fanden leser bibelen", og man blir kalt både det ene og andre fordi man har en mening om disse temaene.

Jeg har engasjert meg mye innen barselomsorgen, og har i årevis målbært mitt syn om at mor og barn har blitt dårlig behandlet i tidlig barseltid, med tidlig hjemsendelse uten gode oppfølgingstilbud når de kommer hjem.
En av innleggene mine er her:

http://blogg.tidsskriftet.no/2012/11/ikke-spok-a-vaere-fodekvinne-i-travelhetens-tid/


Kronikken som sto på trykk i Aftenposten i går, var et forsøk på å ytre vår mening om at fordeling av fødselspermisjon/foreldrepermisjon har blitt likestillingspolitikk, og at gode og viktige opparbeidede rettigheter for kvinner står for fall. Det er ikke noen forsøk på å degradere far, som selvfølgelig er like viktig som mor i et barns liv. Vi mener forøvrig "alt til sin tid", og at verken tilknytning mellom far &barn eller mors karriere kan stå og falle på om mor og barn får ro den tiden det tar å amme etter anbefalte retningslinjer (dersom de ønsker  eller får til det), og at far kommer på banen som hjemmepappa etter hvert.

Har noen lyst til å velge annerledes, så veldig gjerne for meg! Norge har uansett et av verdens beste velferdssystem, også for nybakte familier.
Men det er etter min mening ikke tvil om at pendelen er i ferd med å vippe over mot den siden der far har kommet veldig mye i fokus,og det må være lov til å spørre seg om det skjer på bekostning av mor og barn?

Jeg har ikke fasitsvaret jeg, og syns det er spennende å høre andres meninger. Men jeg har ikke bruk for å lese eller høre andre kaste skitt og ufine karakteristikker, selv om dette er en betent sak; det går ikke verden fremover av;-)

Rom for stillhet...

Rom for stillhet. Det er navnet på en fin bok skrevet av forfatteren Kristin Flood.
Hun har i mange år søkt stillheten, både på det personlige plan, og som journalist og forfatter, og har klart å formidle spennende sider og aspekter av stillheten.

Dagbladet har i dag en artikkel der de tar for seg viktigheten av stillhet og avkobling også for barn, i den travle og støyende hverdagen de fleste lever i.

http://www.dagbladet.no/2013/05/02/tema/klikk/helse/foreldre/26962978/

Det er bra at det er blitt økt interesse og fokus rundt dette med stillhet og hvile i samfunnet vårt, også for de små blant oss.
Vi lever i en verden der vi er på fra første stund til siste slutt, både i løpet av en dag og i livet i sin helhet.
Det meste vi foretar oss filmes, skypes, meddeles på facebook og lignende steder; vi sitter på jobb i kontorlandskaper og det å være sosial og utadvendt er personlige egenskaper som verdsettes høyt.

Stadig flere barn rammes av stressrelaterte lidelser som stiv nakke, hodepine og mageplager. Det er fint at det blir økt fokus på at barn trenger ro og tid til hvile, også på skolen og i barnehagen. "Stilletid", der barna kan ligge på gulvet, eller sette seg ned med sine egne tanker eller refleksjoner, gjør godt for dem, og er helsebringende.
Det å ta seg tid til refleksjon og ettertanke har vi så godt av alle sammen. Vi har en tendens til å stille livene våre inn på autopilot, og fylle på med gjøremål og aktiviteter, uten å stoppe og tenke hvordan vi egentlig har det og hvorfor vi gjør de tingene vi gjør, eller hvordan de kjennes ut.

For noen kan stillhet oppleves som litt skremmende og skummelt. Man kan være usikker på hvordan det vil føles, og hva som kommer frem av tanker og følelser dersom man setter livet litt på "hold", og lar stillheten sige innover seg.

Jeg tok selv et valg for 1 1/2 år siden, og oppholdt meg  i stillhet i fem dager. Rammen var et nonnekloster i Italia, der vi var en gruppe som delte denne opplevelsen og erfaringen. Kristin Flood har i årevis arrangert stillhets-retreater, og det var en helt spesiell opplevelse å erfare disse dagene sammen med seg selv på en slik ny måte.
Det kjennes underlig å kommunisere med andre uten bruk av ordet, og å ikke formidle sine tanker og opplevelser gjennom bruk av språk.
Det gir imidlertid åpning for bruk av andre sanser, som får muligheten til å komme til sin rett på en helt annen måte enn når vi snakker, og har mye lydinntrykk rundt oss hele tiden.
Naturen oppleves sterkere, maten kjennes mye mer smakfull ut, man begynner automatisk å spise saktere, og nyte det man spiser, og man "ser" verden rundt seg på en ganske ny måte når man lever i stillheten over litt tid.

Stillhet er godt, og selv om det å være i stillhet over flere dager ikke er gjennomførbart eller ønskelig i en hverdag, så er det viktig å tenke over om man kanskje skal innføre stillhet litt mer som en integrert del av livet sitt.

Det er faktisk fint å være sammen i stillheten også, og man kan gjerne oppleve ting sammen med andre selv om man ikke snakker og formidler på den måten hele tiden.

 Stillhet betyr ikke bare hvile, eller at man kobler seg av alt; stillheten gir også rom for en slags våkenhet, og gir oss mulighet til å faktisk observere ting rundt oss på en helt ny måte.

Hverdagslykke...

I dag har vi endelig klart å samle hele familien rundt middagsbordet! Med fem unger i alle aldre og aktive foreldre, så kan det være en utfordring å ha felles måltider, selv om det er noe jeg som mor bestreber stadig.

Det er uvurderlig å sitte rundt bordet i fellesskap. Det gir tid og rom for den løse og ledige praten, og man får sett hverandre i øynene, og møtt hverandre på en annen måte enn man gjør i forbifarten,  på vei til hver sine gjøremål.

Jeg kjente meg rett og slett lykkelig og privilegert der jeg satt og skuet ut over min herlige og flotte ungeflokk i dag! Jeg kjenner meg så heldig som har fått fem friske barn, som virker trygge og klare til å møte livet som står foran dem.

Når jeg satt der, fikk jeg det vakre lille diktet "Lykke" av Einar Skjæråsen i tankene.
Så enkelt og flott skrevet,-og så godt jeg kjente at jeg hadde det, der jeg satt med ungeflokken min i dag.

Jeg er veldig takknemlig for det.

Lykke

Åtte øyne i hverandre.
Fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring en lykke:
Vesla, Påsan, far og mor.

Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått.
Herregud - om hele vide verden
hadde det så godt.

- Einar Skjæraasen -

Noen tips til høygravide...

For noen dager siden ble jeg intervjuet av klikk.no, som jobber med Foreldre og Barn.
De ville ha en "ekspertuttalelse" fra en fastlege, om råd for gravide, særlig høygravide.
Artikkelen tar for seg tips og råd om når man bør kontakte lege eller jordmor, og i linken under kan dere se hva vi har svart.

http://www.klikk.no/foreldre/gravid/article830596.ece

Generelt er jeg opptatt av å gjøre svangerskapet til en mest mulig naturlig greie, og er bevisst på å prøve å få mine gravide pasienter til å slappe av og nyte svangerskapet mest mulig.
Men noen ganger er det ting som skjer og tilstander som oppstår, og da er det gjerne viktig å oppsøke hjelp raskt.
En vordende mammas magefølelse skal man ALLTID ta på alvor, det er viktig å komme til oss dersom man kjenner på seg at noe er galt.

Heldigvis kan man ordne opp i det meste, og det går som regel bra!

Ingenting er så naturlig, men heller ingen ting kan være så akutt alvorlig, som graviditet og fødsel...!

Statoilkoppens forbannelse...

I mitt nabolag har vi en Staoilstasjon. Vi har også en ungdomsskole i samme nærområde.
Jeg har selv hatt barn på denne ungdomsskolen, og et av de vanligste spørsmålene det ble mast om i en periode, var at poden skulle få seg en "Statoilkopp". Et veldig vanlig syn er nemlig unger som stikker innom Statoil i langfri for å fylle koppen sin med varm drikke, helst kakao.

For 199,- i løpet av et helt år kan man fylle opp koppen sin så mye man vil dersom man stikker innom en Statoilstasjon. Flotte greier for folk som kjører mye, og liker en kopp kaffe.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver om noe så kuriøst som en "Statoilkopp", er at jeg faktisk lenge har tenkt på denne som en av mange "syndere" når det gjelder barn, unge og overvekt.
Det er et faktum at mange barn og tenåringer er overvektige, og har i seg alt for mye "crap", for å si det rett ut.

Det kan umulig være sunt å helle i seg minst en kopp søt kakao hver dag, og ha en slik lett tilgjengelighet som en slik kopp fører til.

Jeg hadde nylig en 14-åring på besøk på kontoret. Han var litt lei seg fordi han hadde lagt på seg en del kilo det siste året, og hadde lyst til å få hjelp til å gå ned igjen.
Han likte å være i aktivitet, og var mye ute med kompisene og spilte ball og andre ting.
Så gikk jeg litt innpå hva han brukte å spise i løpet av en dag, og da fortalte han om forsåvidt greit kosthold, men litt av det typiske innslaget av nudler, osteloff og annet "godt" innimellom.
Jeg er også opptatt av hva de drikker, og spør alltid om brusforbruket, og informerer om det negative ved  mye brusdrikking. For ham var ikke det noe problem, men da jeg spurte om det var noe annet han drakk mye av, så kunne han fortelle at han så og si daglig var innom Staoil med kompisene, og hentet seg en kopp kakao. De gikk rundt med koppene sine, og drakk dette, og han hadde ikke tenkt på at det var noe problem!

Det var en skikkelig vekker for ham da jeg informerte om alt sukkeret og de tomme kaloriene han fikk i seg ved å drikke kakao støtt og stadig, og han ble veldig motivert til å kutte det med en gang.

Så folkens, Statoilkopp er sikkert bra på mange vis det, men jeg syns ikke det bør være et fast innslag i hendene på skoleungene...!

Kraften av sårbarhet

I dag har jeg hatt et innlegg i Adresseavisen, der jeg filosoferte rundt temaet sårbarhet.

Dette begrepet har fascinert meg lenge, og jeg har i en del år bevisst kjent på sårbarheten, hva den gjør med meg og hvordan jeg klarer å håndtere den.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article7439209.ece

Alle har en sårbarhet de bærer med seg. Vi "liker" å tenke på dette som et svakt punkt hos oss og andre; tenkt bare på hvordan vi bruker bekrepet om mange ting. Det er gjerne forbundet med noe som er skjørt, kan ødelegges og må tas på med "silkehansker".
Det er også gjerne noe man kanskje må snakke lite om eller ihvertfall være varsom med å konfrontere.

Selv mener jeg å tro at jeg ikke har vært så redd for å kjenne på dette, og sterke livshendelser har vært med på å måtte møte sårbarheten virkelig ansikt til ansikt.
Når man kommer over terskelen for at det kjennes skummelt å bruke sårbarheten, og å studere den mer inngående ved å oppsøke den på ulike måter, da er det en berikelse å ha den med i livet.
Den får oss til å kjenne oss som mennesker på godt og vondt, og vi lærer oss  kanskje å akseptere oss selv som den vi er, med både gode og mindre gode sider.

Jeg tror iallefall selv at min nysgjerrrighet og åpenhet for sårbarheten gjør meg bedre i stand til å møte pasientene mine, når de kommer til meg med problemer, sykdommer og bekymringer de kanskje har grudd seg til å dele med andre.
Jeg håper det iallefall!


Som nevnt i kronikken min, anbefaler jeg å ta en nærmere titt på disse flotte kvinnene, og det de har skrevet og delt om temaet sårbarhet.

 Brené Brown:
http://www.ted.com/talks/brene_brown_on_vulnerability.html

Kristin Flood
Kathrine Aspaas