Om fotballfruer, kiloer og iltre damer...

Jeg har sittet på sidelinjen og fulgt en type "cat-fight" som bare vi kvinner får til.
Bruduljene startet da "Fotballfruen" Caroline Berg Eriksen la ut et undertøysbilde på bloggen sin fire dager etter fødselen.
På bildet ser vi en lekker, men tynn kvinne iført nydelig undertøy, uten synlige tegn på at hun har vært gravid de siste månedene, og enda mindre at hun har ligget på fødestuen for bare fire dager siden.

Fotballfrue har hundretusenvis av følgere daglig, mange av dem unge jenter som selv er på vei ut i voksenlivet, og som skal bli gravid og mor de neste årene. Da er det naturlig at det er kritikere som reagerer på at fotballfruen i kraft av sin store innflytelse på disse jentene, velger å legge ut slike bilder, samt å fokusere så mye på kropp, utseende og et perfekt ytre. Noe som ikke er de aller fleste forunt, av helt naturlige årsaker.
Hun fremstår som et glansbilde, en illusjon av et liv og en verden mange av leserne skulle ønske de hadde vært i.

Men ingen lever bare i en rosa tyllverden, selv om det kan se slik ut. Alle har sitt, stort eller litt.
Fotballfrue har helt sikkert også sine mørke dager, og sine plager. Hun har så vidt jeg er kjent med slitt med spiseforstyrrelser tidligere, og har nok brukt mer tid og tanker på å holde seg i form og å være forsiktig med å holde vekten enn de fleste andre i svangerskapet. Kanskje mer enn det er nødvendig og ønskelig fra et helsemessig synspunkt. Det er generelt bra både for mor og foster at man legger på seg en del kilo i svangerskapet, noe som er både normalt og fint for de fleste.
Man skal verken kreve eller ønske at gravide generelt trener like mye eller legger på seg like lite som hun har gjort, selv om hun faktisk bør sees på som en god rollemodell i den forstand at hun fokuserer på viktigheten av å holde seg i god form og trene under svangerskapet.

Jeg er enig med min gode kollega Gro Nylander i at man skal slutte å mobbe Fotballfrue.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Gro-Nylander-Jeg-synes-ikke-man-skal-mobbe-Fotballfrue-7389672.html#.Uq2aU7Ucy71

Som lege, der  jeg daglig møter flere gravide, som jeg følger i svangerskapet, er utfordringen ofte at gravide legger på seg mer enn fysiologisk ønskelig i løpet av svangerskapet. Dette skyldes oftest at kvinnene beveger seg for lite, og er for passive i forhold til hva som er anbefalt. Det er IKKE farlig å trene i svangerskapet, så fremt man har noen klare årsaker til å la være. Det kan være fare for for tidlig fødsel, svangerskapsforgiftning eller kroniske sykdommer.

Normal vektøkning i svangerskapet er mellom 8-15 kilo. Både det å legge på seg for mye og for lite kan være uheldig for både mor og barn. Overvekt er et stort samfunnsproblem, og skyldes ofte et passivt stillesittende liv og for mye matinntak. Dette kan gi tyngre svangerskap, mer komplikasjoner under selv fødselen, problemer med ammingen og problemer med å komme i form  og ned i vekt etterpå.
På den andre siden kan for lite vektøkning være uheldig for barnet, ved at det blir født undervektig. Det er funnet uheldige konsekvenser for babyer som blir født med en vekt under 10-percentilen. Det vil si at det er bra for babyer å veie mellom 3 og 4  kilo når de er født til termin, med variasjoner i begge ender så klart. Forskning viser at lav fødselsvekt kan være forbundet med økte psykiske problemer når de blir store, samt økt risiko for hjertesykdom som voksen.
Tykke babyer har en økt risiko for kreft, og overvekt som voksne.
Den gylde middelvei er bra her, som ellers i livet.

Dette med fødselsvekt er delvis også noe man ikke kan regulere 100% bare via kosthold og trening under svangerskapet. Man er til dels programmert til å føde små eller store barn, og jeg ser alle varianter hos mine gravide, uavhengig av forutsetningene før de ble gravide og hvordan de lever underveis. Det er også andre medisinske faktorer i svangerskapet som kan ha betydning, som svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning og en redusert morkakefunksjon.
Disse tingene er det vi fastleger og jordmødre som skal passe på, og det er derfor man går til kontroller såpass ofte.

Når det gjelder det som vel er sakens kjerne i den saken jeg startet med, altså "Fotballfrue-debatten", så er det andre momenter og følelser som spiller inn her som gjør at debatten har blitt så ilter.
Fruen viser stolt frem en veltrimmet, men veldig tynn kropp, uten et strekkmerke. Flankert av nystelte lekre negler, vakkert glansfull hud og velstelt hår.
Og ja, jeg lurer også på hvor det ble av renselsen etter fødselen, med en slik liten truse; hvor er den løse huden på magen, og blå ringer under øyene?
Men jeg blir ikke så ful og sinna på henne at jeg må legge ut blogger og bilder for å latterliggjøre henne eller henge henne ut.
Det er flott at andre kvinner legger ut bilder av sin kropp, med løshud, strekkmerker og stor mage, for det er jo slik de fleste ser ut, både fire dager og fire måneder etter fødselen. Det er bra for dem som kommer etter og skal bli gravide og føde en gang, og garantert ikke kommer til å blir seende ut som Fotballfrue.

Men Fotballfrue hadde altså ikke den typiske nyfødtkroppen, og hun var stolt av det, og opptatt av å vise det frem.
Men det var ikke lov. Da var helvete løs. Man viser ikke frem "perfeksjon".
Skal man vise seg frem eller legge ut noe man er stolt av eller flink til, så er det best om det ispes et eller annet om noe man mislykkes med, eller ikke får til. Vi liker bedre å se bilder på Facebook av noe som gikk litt skeis, enn noe som ser perfekt og pyntelig ut. Vi lar oss lett trigge av såkalt vellykkede og pene mennesker. Da blir vi provosert, og det kan få oss til å få dårlig samvittighet og å føle oss mindreverdig.


De fleste av oss husker vel hvordan den ellers tynne og vakre prinsesse Kate viste seg med sin store "barselmage" da hun dro hjem fra føden med lille prins George. Hun ble hyllet for å vise frem at også prinsesser har en slik mage som de fleste av oss har i både dager og uker etter fødselen.
Og det var veldig bra og flott at Kate viste seg frem med den kroppen hun hadde da, det var tøft gjort av henne.
Nå er hun slank og veldreid igjen, og det skyldes helt sikkert en stor og iherdig innsats i treningshallen og bevissthet rundt kostholdet sitt. Ikke noe kommer av seg selv, ei heller for prinsesser.

Jeg har selv gått gravid og født seks barn. Det vises på kroppen det, men jeg ser hvordan jevn trening og bevissthet rundt kosthold og mosjon har hjulpet til å komme gjennom svangerskap, fødsler og tiden etterpå. Trening under svangerskapet gir både fysisk og mentalt påfyll, og det er vi selv som kan gjøre noe med det. En av de viktige jobbene jeg har ved å følge kvinner gjennom svangerskapet er å motivere dem til å finne sine begrensninger og muligheter, og å forsikre dem om at alle er ulike, og at vi må lære oss å akseptere oss selv som vi er. Samtidig som folk selv har et ansvar for å ta vare på kroppen sin.

Jeg har kikket litt gjennom blogger som Fotballfrue har skrevet etter fødselen. Til tross for at jeg i likhet med mange blir både forundret, provosert og "imponert" over hennes nyfødt-kropp, så skriver hun godt, og hun formidler fødselsopplevelsen på en flott måte, som kan virke som inspirasjon for andre. Hun har også et flott og naturlig forhold til ammingen, noe som også varmer et legehjerte som er opptatt av å fremme viktigheten av amming.
Hennes bilder av en tynn kropp og fokus på det, er noe jeg også er skeptisk til, og mener kan være uheldig i lys av hennes store innflytelseskraft, særlig på unge jenter og kvinner som fra før av er usikker på egen kropp.

Men jeg syns vi kvinner skal være snillere med hverandre, og tenke oss godt om før vi legger ut ting på nettet som en reaksjon på hvordan andre velger å fremstille seg. Vel kan vi syns det er provoserende og galt, men det er mange måter å vise sin uenighet på, uten at man må bruke kvinners verste sider.
Kanskje må Fotballfrue tenke over hva hun legger ut på sosiale medier. Men det er det jammen flere andre som må også.










 

Englesangens pris...

Mitt siste innlegg i Adressa sto i går, og handlet om den innsatsen som ligger bak den vakre sangen vi hører i Nidarosdomen og andre steder der det synges vakre julekonserter for tiden.
Min kronikk omhandler hovedsaklig Nidarosdomens Guttekor, der jeg selv har vært "kormor" i mange år, og kjenner til hvor mye slit og terping som kreves for at koret fremstår med sine vakre klanger og englestemmer.

http://www.adressa.no/meninger/article8790349.ece#.Uqom6lh3tIU.twitter

Uansett hva man driver med så ligger det mye øving, ofring og utholdenhet bak, enten det gjelder innen idretten, musikken eller på skolen.
Det jeg skriver om i innlegget mitt, er at skolen kanskje har litt å lære av musikken og idretten?
Jeg er enig med dem som snakker om at det liksom er mer akseptabelt å være "nerd" i hobbyer de driver med enn på skolebenken, og at det har vært en tendens til at man ikke skal kreves så mye av i skolen.
Alle skal inn i samme formen, og det er lite rom for dem som har evner og lyst til å yte det ekstra som trengs for å bli på et svært høyt nivå-

Det er betimelig å snakke om dette i lys av de ferske PISA-resultatene, som viser at skandinavisk skole er akterut i forhold til resultater i mange andre land.
Når det er sagt, så er det mye med den norske skolen som jeg foretrekker langt mer enn det jeg vet om kinesiske, japanske eller indiske skoler som sikkert gjør det bra på PISA. Tilgi meg hvis jeg er forutinntatt, men jeg regner med at de får med seg mindre av mange andre viktige egenskaper og verdier som norske barn får med seg; sosial kompetanse, evnen til å tenke og reflektere selv og å leke mer.

Men, jeg er glad for at mine unger som er med i slike aktiviteter som disse korene er. De får med seg verdier som jeg faktisk syns har gått litt tapt i både skolen og barneoppdragelsen generelt; høflighet, lære ting utenat/pugging, tålmodighet og disiplin.
Barn liker tydelighet, forutsigbarhet og autoritet, dersom denne er utøvd på en riktig og respektfull måte.

Nå skal både vi voksne, barna selv og mange andre nyte fruktene av høstens øving og terping, og snart få oppleve de vakre tonene og sangene fra disse utrolig flinke barna:-)

P-piller og lavterskeltilbudets dilemmaer...

For et par dager siden skrev jeg en blogg som ligger ute på Tidsskriftet for Legeforeningens nettsider.
Den omhandler dilemmaer knyttet til p-piller som lavterskeltilbud.
Det at jenter kan få tak i p-piller på helsestasjonen, uten legtime, og så og si gratis, er et flott tiltak.
På de aller fleste måter, vel og merke.

Det jeg stiller spørsmål omkring, og bekymrer meg over, er at vi som er fastleger for disse jentene, ikke får informasjon om at de faktisk har begynt på p-piller, og ikke får dette automatisk inn i journalen til disse unge kvinnene.
Det er veldig viktig for oss å vite at de faktisk står på p-piller, all den tid dette er medisiner som faktisk gir en økt risiko for blodpropp og andre plager hos noen.

Det er vel og bra med lavterskeltilbud, og de aller fleste helsesøstrene som skriver ut disse pillene gjør en utmerket jobb. Dette er også med og hindrer en del uønskede graviditeteri denne aldersgruppen.
MEN etter min mening så er det misforstått taushetsplikt og en svikt i informasjonsflyten når det ikke utveksling av slik viktig informasjon til legen.

Et annet moment er at vi ofte er fastlege til moren til disse tenåringene, og vi kjenner gjerne til viktige arvelige risikofaktorer, og det er lettere å få tilgang til disse hos fastlegen.

Så; lavterskeltilbud er vel og bra, og viktig, men ikke for enhver pris!

Les mer på bloggen min:


http://blogg.tidsskriftet.no/2013/12/02/p-piller-til-glede-og-bekymring

Mange milepæler...

I dag har jeg og minsten trent på å knyte sko.
Det sto på ukeplanen at de gjerne kunne øve på dette denne uken, så da var det bare å bestemme seg for det.

Som femtemann har han ikke blitt utsatt for overivrige foreldre som har vært opptatt av at han skulle tisse på potte som førstemann i barnehagen, gå på slaget 1 år, eller å lære seg klokka til han begynte på skolen. Stakkars gutten satt på gulvet til han var nesten halvannet år han, og kikket på oss andre, og vi hadde mer enn nok med å henge etter de fire større ungene, som var i hvert sitt univers i forhold til læring og nye kunster.

Men saken er vel at vi hadde fått såpass med erfaring etterhvert at vi raskt så og skjønte at ingenting feiler denne gutten, og at det ikke var noe å stresse med, verken det ene eller det andre. Man blir ganske erfaren som foreldre óg, etterhvert, og er mer trygg i rollen enn når man får den førstefødte. Og det er jo helt naturlig! Ingen kan jo være eksperter første gang de gjør noe, ei heller som foreldre.

I dag har altså lillebror på 7 lært seg å knytte skoene, endelig. Historien vil det jo slik at han takket være ivrige storesøsken lærte både å lese og skrive lenge før skolestart, og dette er jo en av de flotte tingene med å ha mange barn. De lærer av hverandre, og drar veksler på hverandre. Det er gjensidig glede og erfaringer.

Jeg tenkte litt på det, der jeg satt på stuegulvet og terpet på knuter og knyting; at det er litt rart at dette er siste gangen jeg skal lære barnet mitt akkurat dette. Fra jeg startet som småbarnsmor for 20 (!) år siden, har det vært utallige øyeblikk og episoder med milepæler. Det første smilet, den første grøttallerkenen, det første skrittet, barnebursdager, den siste bleien, første tannen, første skoledag og altså å lære seg å knyte skoen sin.
Med fem barn har det i årenes løp blitt utrolig mange av disse "historiske" øyeblikkene, og jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært spesielt og hver gang.
For å si det sånn, så er jeg en over gjennomsnittlig nostalgisk person, og jeg elsker å dvele ved milepæler og spesielle øyeblikk, både når det gjelder mine egne barn og i situasjoner ellers i livet.

Årene går fort, og man merker det ikke minst gjennom nettopp slike milepæler som barna når. Det er en slags bekreftelse på at de blir større og mer selvstendige. Nettopp slik det skal være. Men både fint, og litt rart og sårt for et mammahjerte.

Lillebror var svært fornøyd selv iallefall,  for det er stas å mestre stadig nye ting. Så i morgen har han planer å lære  bort knyting til kompisen som ikke kan å knyte skoene selv ennå...;-)

Fotballfruens fødestue-bag er lastet med...Lykkelig som liten!

Hundretusener følger den kjente "Fotballfruen" i oppløpet før fødsel nå.
Jeg har ikke selv lest så mange av bloggene hennes, og er kjent med at det er mange meninger og synspunkter på en blogg som hennes.

Men dama er tøff hun, og det er ikke som hviler på hennes skuldre, med en slik innflytelse som hun tross alt har.

Vi som driver firmaet Lykkelig som liten er selvsagt kjempeglade for å bli nevnt med navn og bilder i hennes blogg! I dag har hun skrevet om Ammesalven vår, og det er hyggelig.
Det som er ekstra fint med dette, er at hun faktisk fremmer det med amming på den måten, og viser at det å forberede seg på ammingen er en naturlig del av det å lage seg en "reisebag" til fødestuen.
Det har jeg som lege og ammeforkjemper sansen for:-)

http://fotballfrue.no/2013/11/19/utstyrsguide-del-v/

Små barn-store hjerter...

For et par-tre uker siden avviklet Nyborg Skole årets såkalte "Skole-jogg". Det går ut på at alle ungene skal løpe så mange runder som mulig ut fra sitt aldersnivå, og skaffe sponsorer blant familie og venner, som betaler en viss sum for hver runde. Kjempefint tiltak, både for mosjonens og innsamlingens del.
I år som i fjor, gikk pengene til organisasjonen Streetlight på Filippinene, og i år "løp" barna inn rundt 50000 kroner.

Lite visste vi for to uker siden, da barna jogget rundt, hvilken situasjon barna og de voksne som bor og jobber på barnehjemmet i Tacloban skulle bli utsatt for den siste uken. Fra å være et velfungerende og aktivt barnehjem, så er dette, i likhet med hele byen og mange andre steder på Filippinene, rasert av tyfon, og de står på bar bakke, og er heldige som kom fra uværet med livet i behold.
Mye takket være grunnleggeren av Streetlight, trondhjemmeren Erlend Johannesen på 30 år overlevde alle.
Han viste seg som en reell og uselvisk leder i krisen, og klarte å redde alle de 100 barna og voksne i sikkerhet da stormen raste som verst. Nå er de så heldige å være i sikkerhet, og han lover å bygge opp barnehjemmet, og er enda mer motivert til å gjøre en innsats for trengende barn på Filippinene.

Skolen til mine barn, Nyborg, har altså i en årrekke vært samarbeidsskole til Streetlight, og Erlend har selv deltatt på sommeravslutninger og fortalt oss om arbeidet sitt i Tacloban.
Dette har gjort at barna har fått et nært forhold til nettopp dette prosjektet. Det blir på den måten enklere for dem å se for seg og sette seg inn i barnas situasjon på barnehjemmet, og å få en bedre mulighet til å se at det er mange der ute i verden som ikke er like heldige og privilegerte som dem selv.

Dette har virkelig kommet til syne denne uken!
Jeg har en tiåring her hjemme som fra før av elsker å stelle i stand kakesalg, vaffelsteking og loppemarked til inntekt for ulike organisasjoner. Fra hun var 5-6 har hun trommet sammen venner og brødre, og stått ute i gata med plakater og bord, og servert forbipasserende på søndagstur. Deretter har hun stolt sendt penger til både Leger Uten Grenser, Redd Barna og Unicef.

Og denne uken har det vært full aktivitet i venninnegjengen. De har organsisert, planlagt og ordnet, og i dag arrangerte de loppemarked og kakesalg for Streetlight!
Noen hadde funnet leker og andre ting som var salgbart mens et par av jentene hadde bakt.
Ingen som var på Byåsen Butikksenter i dag unngikk å få med seg innsamlingen, for det ble tatt i bruk både sang, "tipsboks og store plakater for å skaffe kunder til standen deres.
Og jammen bar innsatsen frukter; de 6 tiåringene klarte å samle inn nesten 6000 kroner til dette gode formålet!!

Jeg blir så imponert over hvordan barn er så umiddelbare, og gjør ting så mye mer enkelt enn oss voksne. De handler i nuet, og bruker ikke tid på byråkrati, vurdering eller overslag. De bare gjør det!
For en dugnadsånd!
Vi voksne har jammen litt å lære av denne umiddelbarheten; å få ting gjort. Et sted på veien fra barn til voksen så forsvinner dette til dels, og vi blir oppslukt av det store "byråkrati-dyret" som hersker i samfunnet.

Nå er pengene allerede sendt direkte til Streetlight sin konto, uten fordyrende mellomledd, og vi stoler på at jentenes innsats blir tatt vel i mot på Filippinene.

Og her hjemme har vi en sliten og noe utladet jente, som har jobbet full dag og vel som det, og fortjener en pust i bakken nå:-)

Og jeg må innrømme det er en aldri så lite stolt mor også...




 

Kommunikasjon på timeplanen...

I går hadde jeg med tre av barna mine på jobb. De skulle være prøvekaniner for studenter som skulle øve på konsultasjon med barn.
Jeg har en ekstrajobb som universitetslektor der jeg underviser legestudenter ved NTNU i kommunikasjon. Her i Trondheim er legestudentene så heldige at dette med kommunikasjon prioritert på timeplanen, særlig de to første årene av studiet.

Vi leger blir gjerne kritisert for at vi er for dårlige til å kommunisere med pasientene våre. Det sies at noen av oss ikke har tid og mangler evne til å lytte til pasientene. Det er vel også et faktum at de aller fleste klagene mot leger faktisk går på kommunikasjon.

Dette skal vi ta innover oss, selv om jeg vel er av den mening at det er en vel utbredt svartmaling.
Det er mange som faktisk er godt fornøyd med legen sin, og den omsorg og behandling han eller hun får på legekontoret.
Det vil alltid være slik at menneskemøter er utfordrende, og særlig der en av partene er i en utsatt og sårbar posisjon. Det krever av oss leger at vi er lydhøre og váre på både verbal og nonverbal kommunikasjon. Dette er ikke alltid like lett, og noen vil bli skuffet, lei seg og sinte på oss, uansett om vi prøver etter beste evne også, i en travel hverdag.

Men det er nok en del leger som ikke er så gode på dette, og som ikke ser på dette ned kommunikasjon som noe man faktisk kan øve seg på og bli stadig bedre på om man øver. Dette gjelder vel for mange andre også.

Én ting er å snakke med voksne. En annen ting er å kommunisere med de minste pasientene; barna.

Det å snakke med barn er noe ganske annet enn å snakke med et voksent menneske. Dette er ikke minst aktuelt når vi har barn som pasienter. For å få til en god kommunikasjon med et barn er det mange ting som må fungere. Unger kan slå seg "vrange", og bli stille som en østers hvis de bestemmer seg for det, og det er viktig å få dem på lag fra første stund, slik at de føler seg trygge og komfortable hos oss.
Mange barn får jo skrekken bare de ser en hvit frakk eller hører snakk om en sprøyte eller et legekontor.

Jeg har mange barn som pasienter på legekontoret mitt. Det er en veldig hyggelig del av jobben, og gjør arbeidsdagen mer fargerik.
Det hjelper selvfølgelig å ha en ungeflokk hjemme, men det å kommunisere godt med barn trenger ikke bare ha med det å gjøre, og det er mange som har et medfødt talent til å snakke godt med barn uavhengig om de har egen erfaring hjemmefra.
Det går veldig mye på det å SE barnet fra første stund, og fokusere på barnet og ikke på foreldrene som gjerne er med.
Mange voksne har en tendens til å snakke over hodet på ungen, det vet vi fra alle mulige situasjoner, også på legekontoret.
Der har jeg blitt mer og mer tydelig; fra jeg roper inn barnet er det han eller hun som er i fokus, så får mor eller far bli med på sidelinjen.

Jeg ga dette rådet til studentene mine også, at de hilser på barnet først, og får barnet til å kjenne seg som hovedperson og den du er interessert i først og fremst.
Det er veldig aldersavhengig hvor man skal legge listen, og det kan være mange unger som er vanskelige å få så mye ut av, også rett og slett fordi de ikke har så mye info å komme med om hvorfor de er hos legen.
Men fra der er 3-4 år så spør jeg alltid ungene om de vet hvorfor de er hos meg i dag. Så får de forklare det på sitt barnlige vis.
Mange foreldre sitter og klør etter å ta over, og en del avbryter ungene og overtar praten. Det er veldig fort gjort, men jeg er nokså tydelig på at det er barnet som er min pasient, og når jeg skal snakke med mor så bruker jeg å si til barnet at "nå må jeg spørre mamma/pappa litt også". Det kan faktisk være en utfordring noen ganger å klare å holde fokuset på den lille når mor og far tar over praten.
Noen ganger, særlig hos større barn, må man vurdere om man kanskje skal få til en prat med barnet alene, og sende ut foreldrene. Evt avtale en time med bare barnet neste gang de kommer, for deretter kanskje å ta inn foreldrene. Dette må man prøve seg frem på.

Jeg tipset studentene også på at det er smart å nærme seg et barn ved å prøve å ta opp et ufarlig tema som de trolig kan være interessert i. F.eks. fotball hos en 8-årig gutt, hva de driver med på fritiden, litt om venner, og Kaptein Sabeltann eller Barne-TV hos et barnehagebarn eller One Direction hos en stor jente. Da kommer praten ofte igang, og der er lettere å komme inn på medisinske ting når isen er brutt.

Barn har en tendens til å hoppe hit og dit i en samtale. Det er veldig fort gjort å gå over til å snakke med mor for å få ut relevant informasjon fortere, men man må prøve å være litt tålmodig å la ungen bli ferdig. Det er en kunst å klare å komme inn på rett spor igjen, etter noen omveier hit og dit i et lite barnehode.

Har jeg en baby som jeg skal kikke i ørene eller lytte på brystet tar jeg gjerne den andre hånden og stryker barnet litt over hodet eller kinnet. Det kan også fungere fint og beroligende.

For å være helt ærlig så kan det være foreldrene som er den største utfordringen når man skal undersøke et barn. Jeg har i min tid sydd, undersøkt og behandlet mange barn, og det har gått best de gangene at foreldrene er med på at vi må være litt bestemte og tydelige overfor barna. Det er nesten håpløst å få dem på lag og kjenne seg trygg hvis foreldre begynner å si "stakkars deg", når foreldrene ikke klarer å holde barnet fast og bestemt under en undersøkelse, eller de signaliserer at de er usikre på hva det er legen egentlig skal igang med her. Skal jeg gjøre noe så enkelt som å kikke inn i ørene på en ettåring er jeg helt avhengig av at mor eller far holder barnet fast og konsist, ellers får jeg det ikke til , og det blir gjerne mye mer ubehagelig for ungen. Da gjelder det å telle til ti noen genger... Det er vondt å bli sydd eller stukket, og man kan være ærlige å si det, men at det går over fort. Man roter seg iallefall bort om man lyver og sier at det ikke er vondt eller motsatt, at det er helt forferdelig.

Og så er det "finalen" da. Barna som har vært på besøk noen ganger vet at det kanskje vanker en liten premie, særlig hvis vi har utført noen undersøkelser el.lign.

Men uansett så er det aller viktigste å se barnet og behandle det med samme respekt og oppmerksomhet som hvilken som helst annen pasient.