mandag 8. oktober 2012

Når dårlig samvittighet tar overhånd...!

Jeg har lenge gått og ergret meg over hvor stor plass DÅRLIG SAMVITTIGHET utgjør både i mitt eget liv, og i mange andres liv.

Det jeg også har lenge har registrert, og også ergret meg over er hvordan dårlig samvittighet som argument har tatt et stadig sterkere grep i samfunnet vårt.
Man får stadig høre at man gir folk dårlig samvittighet dersom man gir råd om ditt eller datt, og i det siste er det de såkalte mammabloggerne som har fått unngjelde. Med sin "idylliserende" fremstilling av livet og hverdagen, skal de i følge kritikerene gi andre kvinner igjen dårlig samvittighet fordi disse kanskje ikke klarer å leve opptil det bildet som bloggerne gir av sine liv.

Jeg syns dette har tatt helt av. En slik knebling av det å kunne gi gode råd, eller å fremme gode råd som gjelder helsebringende tiltak, gjør at man faktisk blir redd for å gi slike råd eller skrive om slikt, i fare for at noen kan bli krenket eller kjenne på den dårlige samvittigheten. Eksempler er råd om amming, overvekt eller barneoppdragelse.
Hvis vi ikke tar litt fatt i dette, så er jeg redd for at vi blir en tannløs gjeng, både som medmennesker og fagfolk (som lege kjenner jeg på dettte), og vi hemmes i å gi råd som faktisk er viktig og nødvendig.



Jeg har iallefall satt litt ned på papiret, og det var på trykk i Adresseavisen i dag.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article6414231.ece



søndag 7. oktober 2012

Når mor er "ut" og far er "in"...

Det har tatt meg et par dager å summe meg, etter at Lysbakken atter er ute med sitt brede smil og forteller nasjonen at nå skal far få enda to uker med pappapermisjon. Fra å ha 12 uker som er forbeholdt far i den såkalte foreldrepermisjonen, så skal far fra neste sommer ha 14 uker, og den allerede fantastiske permisjonen, som andre land måper av, blir enda to uker lenger enn før.




Det er nesten for godt til å være sant, men det er jo fordi vi sitter på et oljeberg, og kan tillate oss å prioritere nye 600 millioner for at far skal heltidspappa enda to uker på statens bekostning.

Det som får meg til å kjenne på en besk smak er forsåvidt valget av prioriteringer som myndighetene foretar, når de tar slik en enorm sum til et luksusgode, som man må kunne kalle et knapt år hjemme med full lønn.
Jeg ser daglig andre grupper av "pasienter" som kunne ha brukt en slik slump penger godt, og de som jobber andre steder i helsevesenet ville tatt i mot en slik bevigning med åpne armer.

Det som imidlertid får meg til å få en skikkelig klump i magen, er den stadige marginaliseringen det er av mor og hennes rolle etter en fødsel, og hennes plass som den viktigste omsorgspersonen for et lilte barn som hun har båret til verden, og som barnet er veldig avhengig av for en sunn utvikling.
Det prates og skrives om far og hans plass, hans rettigheter og hans behov.
Dette har ikke noe med at jeg mener far er lite viktig; så klart er han det. Men alt til sin tid!
Det har i noen år nå, med SV og deres trosfeller i spissen, vært en intensiv kamp og politisk råkjør for å få far på banen som en likestilt forelder, på alle måter.
Det er jo flott, og kjempebra at stadig flere fedre er aktive og engasjerte i barnas liv, og at de tar stadig mer av det praktiske ansvaret hjemme.
Men nok om det, det er ikke det dette, eller far, dreier seg om.

Det er etter mitt syn helt hårreisende at far skal ha 14 uker som er øremerket ham i barselpermisjon, mens mor er avspist med 6 uker pluss 3 uker før fødselen!!! Dette syns jeg er helt absurd, og jeg kan ikke forstå hvordan oppegående politikere kan mene at dette er en grei politikk. De snakker om likestilling, men dette er da virkelig et eksempel på det motsatte. Og dessuten er ordet likestilling noe som ikke hører hjemme i denne sårbare første fasen av et lite barns liv! Men dette kjøret på at denne permisjonen er en arena for likestilling, så vil de resterende månedene av permisjonen også fort ende opp som en kamparena der mor og far slåss om frimånedene med barnet.




Jeg har stadig flere på kontoret mitt som kommer til svangserkapskontroll, som gruer seg til tiden etter fødselen, fordi de er redde for at de skal presset ut i jobb tidligere enn de og barnet er klare for. Dette gjelder også kvinner som har født tidligere, og som etter de nye reglene, kjenner seg mye mer skviset enn før. Noen er veldig i tvil om de orker å gå løs på et nytt svangerskap Slik skal det da ikke være!
Jeg har også hatt nybakte mødre som er blitt nektet av mannen sin å dra i tre-fire dager til foreldrene sine på besøk og avlastning, fordi de da som pappa kunne miste verdifull tid med barnet sitt. Det er vondt å være vitne til, men desverre stadig vanligere problemstilling...

Jeg så også i et mammaforum at det pågikk en diskusjon om også far skulle få sin egen barselpresang...Huff, dette blir bare helt trist og patetisk, men alvorlig nok, hvis man går litt dypere i det. Dette er en liten illustrasjon på hvor usikre mange unge mødre kjenner seg, i sin egen rolle og identitet som den som faktisk har gått med stor mage i ni måneder, og gjennomgått fødsel, barseltårer og ammeutfordringer.

Arbeiderpartiet skrøt nylig av at deres politikk kan ta æren for så mange barnefødsler i Norge, og at det var bare å gå hjem og lage barn med en slik permisjons- og barnehagepolitikk. Unnskyld meg, men dette er rent tøv og feilinformasjon! Faktum er at fødselstallene går NED, så mye som 1200 færre fødsler i 2011 som året før.

Når en så markant AP-figur som Martin Kolberg presterer å komme med at "Bare politisk styring kan ivareta familiens ve og vel", da vet jeg ikke helt hva jeg skal si-
Det gir meg en kreepy følelse av å tilhøre et totalitært samfunn som man hører eller hørte om i andre deler av verden. Det verste er at han og Lysbakken og en del andre mener dette på ramme alvor.

Her overlates snart den enkelte familie ikke til å velge selv hvordan de ser for seg at det er best for dem og for barnet å avvikle permisjonen. Det viktigste for disse politikerene er å fronte fars inntog som en like viktig omsorgsperson, og da er verken amming, mors helse eller spedbarns bonding og avhengighet til mor avgjørende eller interessant. Slike "myke" momenter spiller som regel ikke inn når ideologi får styre-
Tenk på hvor mange familier det er som faktisk ikke får til å avvikle permisjonen som Lysbakken og co ønsker det heller. Far kan simpelthen ikke ta seg fri alle ukene, men neida, da får ikke mor ta over disse ukene, det er faaarlig det, og de mistes.
Forstå det den som vil...!





Jeg er redd for at denne hissige pappafokuseringen i akkurat denne delen av et spedbarns liv er et usikkert prosjekt, og jeg lurer på hvordan ting ser ut om en del år.
At vi får mange mange usikre og rådville og triste nybakte mødre, det er det ingen tvil om. Hva det gjør for den psykososiale utviklingen til barnet er spennende og skremmende. Mor er mor i denne fasen, uansett hva man bestemmer politisk.

Nå er det på tide at noen tør å ta tilbake mor litt, selv om det sikkert medfører skjeve blikk fra dem som mener seg mer moderne, likestilt og fremsynt....!