tirsdag 18. mars 2014

Skammens tall...

Du tror det egentlig ikke når du ser det; tallene som forteller at hver 5 jente opplever seksuelle overgrep i dette landet vårt.
Aftenposten skriver dette denne uken, etter at en landsomfattende undersøkelse viser at en så betydelig mengde av jenter blir trakassert og utsatt for overgrep.

Andre dystre tall i rapporten er at 21% av alle norske kvinner opplevde seksuelle overgrep før de fylte 18 år.
7% av alle norske kvinner ble voldtatt før fylte 18 pr eller hadde samleie med en minst fem år eldre person før de fylte 13 år.
Også gutter er utsatt i et skremmende antall; 8% av alle menn har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år.

Disse tallene stemmer godt overens med tidligere undersøkelser som er gjort, så de er dessverre til å stole på.




Hva er det som skjer? Hva er det som er så riv ruskende galt med samfunnet vårt, med voksne mennesker som får seg til å ødelegge barn og unge på denne måten?

I de fleste tilfellene kjenner barnet overgriperen på en eller annen måte, og har et tillitsforhold til.
Det kan være foreldre, besteforeldre, onkler, naboer, trenere, lærere eller andre som har en rolle inn i hverdagen til disse barna.
Og man finner overgripere blant alle typer og lag av folket; det kan være hyggelige og sympatiske mennesker, og langt fra bare dem som "kjører" rundt og prøver å pukke opp barn ved hjelp av godteri.
Og det kan faktisk være kvinner som er overgripere også.

Det å bli utsatt for seksuelle overgrep, enten det er få eller mange, og uansett om det er voldtekt eller "mildere" typer overgrep, medfører en stor risiko for å få psykiske plager resten av livet.
Man mister muligheten til å bygge tillit til andre mennesker, man får et forvrengt og ødelagt selvbilde, og mange får store angst- og depresjonsplager. Det er en stor overhyppighet av både selvskading og selvmord i blant gruppen som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn og ungdom.

Jeg kjenner jeg blir sint og opprørt hver gang jeg får se disse tallene svart på hvitt. Jeg kjenner det samme hver gang jeg møter disse menneskene på legekontoret. Det er ikke få jeg møter som kommer med ulike vondter, plager, angst og depresjoner, hvor det viser seg at det kanskje stammer fra en barndom med vonde og sjelsettende vonde opplevelser.

Jeg blir på disse menneskenes vegne opprørt over hva de har måttet gå gjennom og tåle, kanskje uten at noen andre har visst noe. Kanskje har til og med andre familiemedlemmer, lærere, naboer og andre ant at de ble utsatt for overgrep eller vold, uten å foreta seg noe. Det er ikke lett for et barn å fortelle slike fæle ting dersom de har fått trusler fra overgriperen, og dersom de har opplevd at andre voksne rundt dem har lukket øynene.
Jeg har helt sikkert gått i baret selv, som både medmenneske og lege, og ikke klart å avdekke slike skjebner.

Det forundrer meg ikke at mennesker som har levd i et slikt helvete, eller har blitt merket for livet av ett eller flere overgrep, får problemer som voksne. Mange får spiseforstyrrelser, misbruksporblematikk, tvangslidelser, utmattethet, angst, depresjon, og mange faller rett og slett ut av både skole og jobb fordi de har en for stor bør å bære.

Det er ikke rart at det er en stor jobb, om den er mulig, å få mange av disse på beina igjen, og hjelpe dem å få et verdig og godt liv. Det krever mye ressurser, og det tar lang tid.

Det er bra at det å snakke om overgrep er blitt litt mindre tabubelagt i samfunnet. Det vil forhåpentligvis hjelpe for å forsøke å få et økt fokus og oppmerksomhet rundt dette, og at færre vil bli utsatt.
Men det er en lang vei frem, og alle de grusomme sakene i media er bare toppen av isfjellet, og viser at det ikke er grenser for hva voksne mennesker i stand til å gjøre mot barn.
Som lege blir jeg dessverre ikke overrasket, og man blir litt desillusjonert.



Men vi må ikke gi opp!

Eksperter anbefaler at vi er mer åpne omkring dette, og snakker mer om overgrep, også med barna våre. Vi må lære barna hvor grensene deres går, hva som er greit og ikke greit. Noen vegrer seg for å ta denne praten med barna sine, fordi de tror barna blir mer engstelige og redde av det. Men tallene viser at dette er virkeligheten, og da er det etter min mening nødvendig å ta slike samtaler med barn, og gjøre det på en tydelig måte i trygge omgivelser. Det står også i grunnskolens læreplan at barn skal få kunnskap og vold og seksuelle overgrep, men det varierer nok hvorvidt dette blir gjennomført.

Dette er etter min mening en av de viktigste samfunnssakene vi har, og det fortjener fullt fokus og innsats fra oss alle for at færrest mulig barn skal utsettes for noe så grovt og jævlig som overgrep, både seksuelle og andre typer overgrep.
Vi må slutte å være så feige at vi ikke tar dette på alvor, ved å prate om det, både vi voksne og til barna vi omgås.

Verden er dessverre ikke så rosarød, koselig og idyllisk som vi skulle ønske...