fredag 8. februar 2013

Heia helsesøstre...!

Endelig fikk helsesøstre litt spalteplass, og i går fikk vi høre at 7 av 10 helsesøstre mener de ikke har tid til å jobbe forebyggende med elever.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Helsesostre-mangler-tid-til-a-hjelpe-7114171.html

Jeg mener det er en veldig feilprioritering av samfunnet og myndighetene ikke å sette av mer penger til opprutning av helsestasjoner og skolehelsetjenesten. En ny rapport viser at jo mer forebyggende arbeid overfor barn i kommunehelsetjenesten, jo mindre behov for fosterhjem og mer drastiske tiltak.

Helsesøstre er i mine øyne ikke en gruppe som er så "flinke" til å si tydelig fra om sine utfordringer, og å vises, verken i media eller i ulike instanser i helsevesenet.
Jeg har nå vært engasjert innen barsels- og fødselsomsorgen både lokalt og nasjonalt i flere år, og sitter bla i nasjonalt Fagråd. Det som slår meg gang etter gang, er at mens det er mange jordmødre samlet (og det er bra det), så er det knapt en helsesøster å finne i slike råd og utvalg. Dette selv om det er temaer og saker som absolutt er relevante og viktige innen deres felt, og der helsesøstre sitter med viktig kunnskap og erfaring!

Jeg er nå fastlege, og det er egentlig ikke mitt bord å snakke så mye helsesøsters sak, men jeg ser faktisk nytten av gode helsesøstre og godt fungerende skole- og helsestasjonstjeneste gjennom jobben min som lege for mange barn også!
Jeg blir veldig glad hver gang en helsesøster ringer meg og ønsker et tett samarbeid omkring en familie eller et barn som hun er bekymret for. Det er vi i samarbeid som kjenner til disse barna, og klarer vi å jobbe mer sammen og kommunisere på et et lavterskelnivå, så blir det bra, ikke minst for våre små pasienter.




Det er et feil skritt å gå å redusere antall helsesøstre i skolene. Det betyr mye for en fjortis å kunne banke på døren til en helsesøster de kjenner til, og å kunne lufte tanker og bekymringer på et "ufarlig" nivå. Jeg er helt overbevist om at dette er med og forebygger både mobbing, spiseforstyrrelser og angst/depresjoner.
Myndighetene prater og prater om forebyggende helsearbeid, og om hvor viktig det er å komme til tidlig, for å hindre plager og sykdommer senere i livet.
Hvorfor iallverden klarer de ikke å se at dette er virkelig en arena å satse på??
Vi leger har også jobbet for å få utvidet gratis-tilbudet til å gå til lege frem til 20 år, og dette vil også legge listen lavere for en del ungdommer, selv om det er en større terskel enn å banke på døren til helsesøster.
Men forskning viser at ungdommer er storforbrukere av fastlegen, og det kan jeg skrive under når det gjelder vårt legekontor iallefall.

En illustrasjon på prioritering og hvor skjevt "tyngdeforholdet" er innen feltet svangerskap, barsel og barnefeltet, så er det at det nå er diskusjoner om å impementere både tidlig ultralyd som standard tilbud, samt såkalt tidligsamtale i begynnelsen av svangerskapet. Dette i tillegg til de 8 gratiskontrollene som allerede er rutine og tilbud i løpet av svangerskapet.
Jeg mener ærlig talt at man her må tenke litt, og vurdere hvor det nå trengs mest at man setter inn støtet, når det gjelder bevilgninger og ressursbruk av både penger og fagfolk.




Kanskje er samfunnet og folkehelsen mer tjent med at disse millionene brukes på barn som allerede er født, og deres mor og far?
Jeg mener at dagens svangerskapsomsorg er bra i Norge, selv om det alltids er noe å rette på. Men det er faktisk en god ivaretakelse av de aller aller fleste gravide, og som både fastleger og jordmødre, så evner vi ofte å prioritere enda mer dem som trenger ekstra oppfølging.

Nei, her må det ropes opp litt, og jeg håper flere helsesøstre står på barrikadene, og får frem hvor lite tid de har til å ta seg av barna og ungdommene våre!
De gjør en kjempeviktig jobb; ikke bare til å vaksinere, veie og måle, men å se ungene på skolene rundt omkring. Unger og ungdommer som har god nytte av en voksenperson som lytter til dem når de sliter med et eller annet i livene sine.

Dét er forebyggende helsearbeid det, og det er tross alt vår fremtid vi snakker om!
 







 

onsdag 6. februar 2013

70 år- og for ei dame!

I dag har jeg vært så heldig å få være med å feire en flott 70åring! Gro Nylander, fødselslege og forkjemper for mor og barns rettigheter og for amming gjennom generasjoner, fyller 70 i dag, og vi var sammen på møte i Helsedirektoratet.
Den spreke syttiåringen syntes det var et ypperlig sted å feire dagen sin, og særlig når det var nettopp barselomsorgen som var på timeplanen.




Gro har vært i media og en synlig lege i mange år, og har ikke vært redd for å stå i vinden for sine synspunkter og overbevisning.
Hun har jobbet iherdig for å bedre den nybakte mor og barnets kår ved barselavdelingene, slik at forholdene skulle ligge best mulig til rette for en god start for den viktige relasjonen mellom mor og barn.

Det Gro er mest kjent for, både i Norge i hele verden, er hennes utrettelige innsats for å øke forekomsten av amming. Det startet på den tiden at det var "ut" å amme, og hun har vært foregangskvinnen for å få Norge i verdenstoppen, og har enorme kunnskaper om amming som helsebringende faktor for det lille barnet og for mor.

Denne enorme innsatsen har også kostet Gro dyrt, og hun er blitt ganske vant til å få slengt etter seg de styggeste karakteristikker fra folk som mener at hun med sin innsats utøver et ammepress på kvinner.
Det å drive helseinformasjon, og å stå på for helsefremmende tiltak som griper inn i folks private sfære og følelse av selvbestemmelse, kan koste dyrt, det vet f.eks. Røykelovens far, Dagfinn Høybråten også...
Man vil alltid risikere å påføre noen dårlig samvittighet, for at de enten ikke klarer eller ønsker å følge råd som blir tydelig gitt.

Men det kan ikke bli slik at man som helsepersonell skal la være å gi råd man vet er bra, for å ta hensyn, så lenge rådene gis med respekt og varsomhet.
De som kjenner Gro, og som hører hva hun egentlig sier, forstår at  har hun stor respekt for dem som ikke kan eller vil amme, men det går ikke på bekostning av å få frem det viktige budskapet hun har å komme med.

Gro Nylander er et varmt og inspirerende menneske, som jeg har stor respekt for.
Blir man slik som henne når man blir 70 år, så har man ikke noe å frykte;-)

Hjertelig tillykke med dagen, kjære Gro!

http://www.aftenposten.no/nyheter/--Det-er-slitsomt-a-amme-7112414.html



tirsdag 5. februar 2013

Spis, tren og vær glad...!

Jeg skal ikke begynne å bevege meg inn i den store jungelen som dreier seg om trening, slanking eller kosthold, men har noen ord på hjertet allikevel!

Ingen kan unngå å komme over artikler, TV-programmer eller innlegg over nettet om kosthold, trening, og hva som er "riktig" måte å leve på, for å få en slankere, sprekere kropp, og lengre liv.

Vi tytes ørene fulle med hva som er det optimale kostholdet, og den riktige typen trening. Ekspertene er uenige, og vi sitter igjen forundret og forvirrede.

En ting de aller fleste kan si seg enige i er at det er smart å holde kroppen i form, og å spise forholdsvis sunt.
Det høres så fordømt enkelt ut, men er dessverre ikke det for alle. Overvekt og passive liv er blitt et stort samfunnsproblem også i Norge, og det kan virke som om det er stadig mer ytterpunkter; noen lever så innmari sunt og sprekt, mens mange lever nokså usunt.

Det er her jeg tror noe av problemet ligger. Nemlig at det er et voldsomt fokus på trening der man måler i oksygenopptak, avansert utstyr og andre urealistiske mål på hva som er "riktig" trening.
Selv om det ikke er så mange i antall i forhold til befolkningen totalt, skrives det og fokuseres det voldsomt i media på berømte og lange skirenn, sykkelritt, som Birken, Vasaloppet ect, og treningsmetoder, som gjør at mange tror det er slikt blodslit som må til for å få noen treningseffekt.

Det er viktig å få frem at en god spasertur i brukbart tempo er flott, og så mye bedre enn å ikke bevege seg i det hele tatt! For en person som har 100 kilo eller mer å bære rundt på, så er det viktig å få hjelp til å sette seg realistiske mål. Da kan man etterhvert få opp intensiteten og varigheten på mosjonen, og man ser gode resultater, både på vekten og på blodtrykket.





Det samme gjelder kostholdet, etter min mening.

Det er vel og bra med grønnsaker, mager mat og måtehold. Men det er  viktig at det ikke blir en "besettelse", om at alt må være sunt og meningsfullt hver gang man åpner munnen.
Jeg er nesten fascinert jeg, over å lese og se familier der de klarer å fore ungene med smoothies med grønnsaker, avocado, og bare sunne supper og gryter.
Vi har noe å lære der, men jeg tror at man skal kunne variere litt, og finne en god balanse mellom å fokusere hele tiden på at ting være sunt, og å rett og slett kose seg innimellom, uten å tenke noe som helst, egentlig.

Og ikke å snakke om alle piller, tilskudd og super-food som mange sverger til! Der er jeg også fascinert over hvordan folk greier å få i seg alle de pillene de skal hver dag...!

Alt med måte, og sunn fornuft; det kommer man egentlig ganske langt med.
Og så er det dette må å akseptere seg selv, og det man får til av fremskritt; da klarer man å motivere seg selv til stadig flere fremskritt etterhvert:-)




søndag 3. februar 2013

En skamfull plett i vår hverdag...

Denne uken hadde jeg et blogginnlegg i Tidsskriftet for den norske Legeforening.
Temaet er noe som har opptatt meg, berørt meg og rystet meg i mange år; vold og mishandling mot barn.

 http://blogg.tidsskriftet.no/2013/01/nar-virkeligheten-er-for-vond-a-se/

Dessverre så er dette dystre temaet en alt for aktuell og hyppig forekommende skamplett i samfunnet, og det angår oss alle, om vi vil eller ei.

Vold mot barn er ikke bare "vold" i den forstand at barn blir slått eller fysisk mishandlet av sine foreldre, foresatte eller nære omsorgspersoner. Mange barn blir også utsatt for vanskjøtsel og av psykisk mishandling i stor grad og forekomst, og det er dessverre så altfor "lett" å se bort og å overse alle små som utsettes for dette.





De aller fleste omgås barn og unge som har en traurig hverdag, og som trenger at vi "ser" deres situasjon, og hjelper dem ut av en oppvekst som er med og bryter dem ned i stedet for å bygge dem opp.
Vi "ser" dem i nabolaget, i barnehagen, på skolen. Eller så er det det vi nettopp ikke gjør; det er barn som kanskje aldri er med på aktiviteter, på bursdager, og hvis foreldre aldri møter opp på foreldremøter eller tilstelninger.
Det er dysfunksjonelle familier, der barna kanskje er mer omsorgspersoner for sine foreldre enn omvendt, der mor eller far ikke står opp om morgenen pga rus eller psykisk sykdom, og barnet aldri får hjelp til lekser eller å lage matpakke. Hvor mange lærere er det ikke som oppgjennom har sett elever som har kommet trøtte på skolen, med skitne klær, uten matpakke og uten at leksene var gjort, dag etter dag..., uten å spørre hvorfor?

Barn er så veldig lojale mot sine foreldre. Hva skal de ellers være...? En 4-5åring har ingen andre verdensanskuelser enn å stole på at foreldrene vil dem vel, og at det de opplever, skal være slik.

Vi har alle et ansvar for å se til at barn har det trygt og godt. Det kan være ubehagelig å mistenke noe annet, men dette ubehaget må vike for at flere barn skal få slippe å leve i en hverdag fylt av frykt og destruktiv påvirkning.