søndag 20. oktober 2013

Når man mister uten å miste...

Vi har i alle år vært velsignet med besteforeldre til barna våre, som gladelig har stilt opp som barnevakter.
Jeg vet ikke helt hvordan vi skulle klart oss uten dem, med travle jobber og et stort engasjement og program utenom også.

Og det er takket være god helse at foreldrene våre har orket og klart å være barnevakt og så mye sammen med barnebarna, enten det har dreid seg om noen timer en kveld, eller hele barnevakthelger.
Dette er samvær som betyr umåtelig mye for oss, men ikke minst så er det utrolig verdifullt for ungene, og for den eldre garde også.

I dag har det vært innsamlingsaksjon for demenssaken, og jeg har tenkt ekstra mye på hvor heldige vi er som har foreldre som er spreke, ikke bare i fysisk forstand, men også når det gjelder hukommelse og det å være sprek i hodet.

Jeg blir nesten glad jeg, når jeg en gang i blant ringer moren  min, og hun ikke har tid til å prate fordi hun har invitert venner på middag, eller skal ut på konsert. Eller svigerforeldrene mine, som en svært sjelden gang ikke kan stille som barnevakt fordi de har reiseplaner eller skal på dans.

Jeg har selv mistet faren min. Det er så usigelig trist å miste foreldrene sine, og en far som har stått der som en trygg påle i livet. Da han døde av kreft for noen år siden falt en vegg ut, og det vil alltid mangle noe viktig og trygt i livet.

Det å miste sine foreldre eller sine aller nærmeste gjennom demenssykdommen, må være forferdelig tungt og sorgfullt, på en annen måte. Det blir som å miste flere ganger. Først når minnet, hukommelsen og personligheten forsvinner inn i demensen. For så å miste dem endelig en annen gang.
Sorgen kjennes kanskje uforløst på en måte, og det kan kjennes veldig tungt og utmattende. Man må også leve gjennom faser der man må være vitne til at en person man har så nær ikke er der som før. Noen blir sinte og aggressive, noen redde og angstfylte og andre mer apatiske. Man vet kanskje ikke hva som er i ferd med å skje, og det skapes mange vanskelige situasjoner, fordi både den syke og pårørende er ukjent med at det er begynnende demens.




Jeg fikk noe å tenke på en kveld jeg satt og snakket med en av mine nære venninner, som har begge sine demente foreldrene på sykehjem.
 Mens jeg har flust med barnevakter rundt meg til å hjelpe til og til å bidra i hverdagen, er hun opptatt med å være "barnevakt" for sine egne foreldre-
Selv om det er trist og vondt å se sine egne foreldre slik, sier hun at den verste sorgen var da det gikk opp for henne at hun var i ferd med å miste dem inn i demensen.

La oss håpe at en dag som i dag har gitt oss mer åpenhet og mindre tabuer omkring demens.
Økt opplysning hjelper godt på fordommer som vi har lett for å omgi oss med, og det er til det gode for både dem som blir rammet direkte og indirekte av en slik sykdom og skjebne.