Januar 2010

Samleside med alle innlegg fra januar 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Gründer-jeg?

I dag har vi hatt besøk av en journalist i flere timer. Hun skal skrive en “hjemme hos”-reportasje om oss og firmaet vårt Lykkelig som liten i Foreldre og Barn! Skremmende men også spennende!

Det var for et par uker siden at de ringte og fortalte at de hadde hørt om firmaet vårt og andre ting jeg driver med i tillegg til lege- og mammatilværelsen.

Så da var det bare å strigle huset, og finkjemme barna da:-) Så får vi se hvordan resultatet blir utpå våren en gang.

Det føles jo som en anerkjennelse når et blad som Foreldre og Barn vil skrive om oss. De er jo kjent for en seriøs profil, og vi er takknemlige for at de bruker spalteplass på Lykkelig som liten.

Det er en stor jobb å være gründer, og det er mange timers arbeid som går med uten at det vises noe sted. Særlig tankearbeid. Så vet man ikke en gang om det bærer frukter, og om firmaet har livets rett. Men har man tro nok på det man driver med, så går ting som regel bra, og det gir resultater:-)

Vi har tiden med oss også, for det er ikke tvil om at norske småbarnsforeldre er blitt stadig mer bevisste forbrukere. Da er det nokså takknemlig å kunne selge produkter som er i pakt både med folks ønsker og med naturen rundt oss!

Se mer på : www.lykkeligsomliten.no

Posted in Uncategorized at January 29th, 2010.

Når fete barn er blitt et vanlig syn…

Hvert åttende barn er overvektig i Norge i dag. Helsemyndighetene frykter at hvert fjerde barn vil bli overvektig om noen år, og vi nærmer oss med andre ord USA, hvor opp mot annenhvert barn er for tykke. Vi ler ofte litt av dem “over there”, når vi snakker om alle fete folk og all den usunne maten og den “dårlige” livsstilen de har. Dessverre er vi på god vei til å bli akkurat like ille selv, og har tatt etter mange av de usunne livsvanene som amerikanerne er så kjente for.

Vi kjører stadig mer bil, vi ser stadig mer TV, vi spiser stadig mer fast-food og annen “søppelmat”. Stillesitting er blitt den nye folkesporten i Norge. Dagens 10-klassinger sitter opp mot 44 timer på baken i uka, og ser på TV eller spiller et eller annet dataspill. Det er rystende tall når man tenker over det!

Jeg syns alltid det er trist å se fete barn, og får vondt av disse ungene når jeg tenker på at det egentlig ikke er deres skyld at det har gått så langt at kroppen er et lite berg allerede i barndommen. Dessverre er det så og si umulig å komme seg ut av fedmen som voksen når man blir klart overvektig som barn. Det er oftest foreldrenes ansvar at det går så galt, og det er de voksne som må lære barna en sunn og god livsstil, og hva man skal og ikke skal ha i seg.

Ekstremtilfellene er det heldigvis langt mellom, men det er ikke uvanlig å se både barn og voksne med en del kilo for mange, som kort og godt kommer av for lite fysisk aktivitet og for mye usunt kosthold.

Jeg var nylig i Italia, og hver gang jeg har vært der har jeg forundret meg over hvor få overvektige folk man ser der. Man sitter på restaurant og spiser og spiser, og det gjør forsyne meg italienerne ved nabobordene også, og nyter god vin! Hva er det da som gjør at de klarer å holde seg så slanke? Ikke vet jeg. Det finnes sikkert mange faktorer.

En ting er den såkalte middelhavsdietten, med sunne oljer og grønnsaker bl.a. En annen ting er at de ofte sitter og har god tid når de spiser, de nyter maten. Jeg tror mange norske familier haster seg gjennom måltider, hvis de i det hele tatt har tid til å sitte sammen og spise…

Italienerne er også utrolig mye flinkere til å bruke ordentlige råvarer, enten det gjelder grønnsaker, kjøtt eller fisk. Vi har blitt “eksperter” på å bruke halvfabrikata, frossenvarer, posemat og annet usunt. Alt skal gå så fordømt fort, og vi skal helst være ferdig med å lage middagen på få minutter, og deretter spise den på få minutter.

Vi lager veldig dårlige måltidstradisjoner for barna våre, og da blir terskelen lav for å kjøpe seg boller, milkshake og osteloff i friminuttene eller etter skoletid…

En annen ting man legger merke til ved restaurantbordet i Italia, eller hjemme hos folk for den saks skyld, er at de drikker veldig lite brus. Her i Norge bikker mange i seg brus både titt og ofte, også barn.

Vi er nødt til å ta denne tendensen alvorlig, for en slik fedmeutvikling blant barn er veldig skremmende. I tillegg til at det fører til mye trasig for dette barnet både sosialt og fysisk, fører det på sikt til store helseproblemer som voksen.

Vi kan ikke fortsette å sitte på rumpa så mye som vi gjør, og vi gjør nok barna våre en bjørnetjeneste med all den “taxivirksomheten” vi foretar, enten det er kjøring til skole eller andre aktiviteter. Vi må vel også bli flinkere til å si stopp når det gjelder tidsbruk foran ulike skjermer, selv om det volder mye krangel og spetakkel…

Det er ikke lett, men det er vi voksne som må ta kampen, for barnas skyld!

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6964838

Posted in Uncategorized at January 28th, 2010.

Carpe diem…

I dag har jeg vært i begravelse, og hodet er egentlig tomt og kroppen tung og matt. Slik er det gjerne etter begravelser.

En nær gammel nabo og familievenn, og far til mine gode venner døde plutselig, bare måneder etter at pensjonisttilværelelsen begynte, og han i følge sine egne ord skulle få bedre tid til å nyte “livets dessert”, nemlig barnebarna sine.

Så slås bryteren av, kort og brutalt, og livet er over. Dette er dessverre så alt for vanlig; man planlegger rolige avslappende pensjonistår etter et hektisk liv, men så går det helt annerledes-

Livet kommer og livet går, det får man virkelig smakt på ved begravelser, der små barnebarn står og titter på kisten med bestefar, som heller skulle hatt dem på fanget og lest for dem…

Man får også kjent på det faktum at generasjonen over faller fra, og de trygge og gode voksenfigurene fra barndommen blir historie. Det er viktige vegger som faller ut fra sitt eget liv, og man forstår at en dag er det vi som er eldst… Da forstår jeg også hvor viktig voksenfigur jeg selv er i mine egne og andre nære barns liv, og det kjennes som et stort, men også veldig meningsfullt ansvar.

Nyt livet, og grip dagen!

Posted in Uncategorized at January 26th, 2010.

Kloke ord til helgen…

Med disse fine ordene fra Mor Teresa ønsker jeg dere alle en riktig god helg!

If you are kind, people may accuse you of selfish, ulterior motives;
Be kind anyway.
If you are successful, you will win some false friends and some true enemies;
Succeed anyway.

If you are honest and frank, people may cheat you;
Be honest and frank anyway.

What you spend years building, someone could destroy overnight;
Build anyway.

If you find serenity and happiness, they may be jealous;
Be happy anyway.

The good you do today, people will often forget tomorrow;
Do good anyway.

Give the world the best you have, and it may never be enough;
Give the world the best you’ve got anyway.�

Posted in Uncategorized at January 22nd, 2010.

Hvorfor vi tar Føllings prøve på nyfødte…

En del av fastlegehverdagen består av å gå på møter, for å følge opp pasienter med ulike problemer. I dag har jeg vært på møte med sammen foreldrene, barnenevrolog, ergoterapeuter og lærere til to brødre med Føllings sykdom, som jeg er fastlege for. Dette er en sykdom som er veldig sjelden, men som de fleste av nybakte foreldre har fått et forhold til gjennom den såkalte “Føllings prøve”, som tas av alle nyfødte etter ca 3 døgn etter fødsel.

Det er kanskje ikke alle som aner hvorfor man egentlig er så opptatt av å få tatt Føllings prøve?

Blodprøven, som tas i hælen på de nyfødte barna, kalles Føllings prøve, og er oppkalt etter Asbjørn Følling, en trønder som oppdaget dette fenomenet i 1934. Prøven avdekker om barnet har såkalt Føllings sykdom, eller Fenylketonuri, som det kalles på “fint”.

Sykdommen er heldigvis veldig sjelden, og det fødes i Norge bare 4-5 barn med dette hvert år. For å få sykdommen må begge foreldrene være bærere av et spesielt gen. Har man arvet denne genfeilen fører det til mangel på et såkalt enzym i leveren, som er nødvendig for å fjerne stoffet fenylalanin fra blodbanen. Har man ikke enzymet, vil mengden av fenylalanin øke i blodet, og dette har store skadelige virkninger på hjernen og nervesystemet.

Det er kjempeviktig å oppdage dette tidlig, ellers får barna symptomer allerede etter få måneder. De ser helt fine og friske ut ved fødselen. Ubehandlet vil disse barna få stadig verre tegn på hjerneskade, dårlig kontaktevne, hyperaktivitet, kramper og brekninger. Det blir også en spesiell lukt av barna pga opphopning av stoffet fenylalanin.

Det finnes dessverre ikke noen helbredende behandling av Føllings sykdom. De skadene som er oppstått ved evt sent diagnosetidspunkt kan heller ikke gjenopprettes.

Den eneste behandlingen som fungerer per i dag er kostregulering. Da er det viktigste å ha et strengt regime med spesialkost som er proteinfattig. Pasientene får spesiallaget mat, og det er krevende å følge opp, både for barnet og omgivelsene.

Disse barna og familiene følges tett opp av Rikshospitalet i Oslo, og det er viktig å gi dem mye støtte og hjelp, slik at de klarer å gjennomføre dette strenge opplegget.

Dersom man klarer å holde seg til riktig kost fra starten av, kan folk med Føllings sykdom leve et friskt og normalt liv forøvrig.

Dem vi ser mest av med denne diagnosen i Norge nå, er blant innvandrergruppene. Der er barna født i et helsevesen som gjerne ikke har like bra opplegg for å få tatt Føllings prøve rett etter fødsel som oss her i rike Norge. Da har skaden gjerne skjedd når de kommer hit, og de har store utviklingsforstyrrelser.

Det er trist, når man tenker på hvor enkelt det egentlig er med denne ene lille blodprøven…

Posted in Uncategorized at January 20th, 2010.

Årets mest velskrevne mammablogg?…

Wow! Jeg ble nesten flirfull da jeg i går kveld fikk mail om at jeg er nominert til “Årets mest velskrevne mammablogg” hos Foreldremanualen:-)

Jeg er en skikkelig fersking blant denne gjengen av råbarske bloggere, med min korte fartstid på 3-4 måneder, og med så maaange “konkurrenter”, så dette var ARTIG!

Takk til dem som har nominert meg, og takk til dere som har lyst til å stemme på meg:-)

Dere finner meg under kategorien “Årets mest velskrevne mammablogger”, på  http://foreldremanualen.blogspot.com/

Ha en strålende aften!

Posted in Uncategorized at January 18th, 2010.

Barneoppdragelse er et slit…

Sukk. Noen ganger føler man at man har gått rundt som en sur og grinete kjeftesmelle, i et forsøk på å lære barna forskjell på rett og vrangt, for etterpå å føle at man ikke har gjort annet enn å gjentatt de samme tingene gang etter gang - uten særlig positiv effekt. Da føler man seg ganske mislykket som barneoppdrager, og har egentlig lyst til å resignere, sette seg i en krok og grine og bare la barna styre på…

Noen som kjenner seg igjen?-

Det er ikke rart det er krig i verden, tenker jeg, når søsknene i huset krangler og sloss så busta fyker, og misunnelsen lyser ut av øynene på dem dersom lillesøster kanskje har fått ett drops mer i godteskåla, eller storebror får være oppe et kvarter lenger om kvelden. Det har også gått sport i å leke “0ppdrager”, som når den ene av barna supplerer mor eller far i huset som prøver å sette grenser til en av de andre. Da er det jo dømt til å bli krangel!

Det føles sikkert som en kamp på liv og død når man blant fem søsken ønsker å bli sett og hørt, og da lærer de seg gjerne noen triks underveis, både for å vinne foreldrenes gunst og å “seire” i barneflokken.

Barneoppdragelse er er overskuddsprosjekt, og man må virkelig være på hogget dersom man skal klare å være konsekvent og positiv hele tiden. Jeg har til og med gått til anskaffelse av boken “De utrolige årene” av Webster-Stratton, som er bibelen til mange helsesøstre. Det er mange gode tips og råd å få der, selv om ting høres veldig enkelt ut når det står på trykk-

Et lite hjertesukk dette, men det ser da ut som det blir folk av dem, så man er vel ikke så håpløs som oppdrager som man kjenner seg en gang i blant;-)

For dem som ønsker å lese litt om hva Webster-Stratton-teoriene dreier seg om, så kan dere gå på linken nedenfor, for det viser en fin oversikt over hovedpunktene:

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=102735

Posted in Uncategorized at January 17th, 2010.

Puppefiksering og fiksing…

Ja ja… puppene er noe vi er opptatt av; enten så er det rollen de har som matstasjon for barna våre, eller så er det som symbol på vår kvinnelighet og selvfølelse.

Denne uken skriver Byavisa i Trondheim om at privatklinikken Klinikk Stokkan fikser på puppene til stadig flere trønderske damer. Dette er en tendens i hele Norge, for ikke å si verden, og det er ikke lenger “harry” å gjøre dette for å få en finere kropp.  http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=4001&temaid=1

Avisen skriver at over 100 jenter opereres hvert år bare hos dem, og det blir stadig flere. I tillegg er det en tredjedel av dem som søker som blir avslått av ulike grunner, særlig alder og urealistiske forventninger til hva man kan gjøre.

Man tror at over 100 000 kvinner har fått satt inn silikon eller saltvannsproteser i Norge, dette er ganske høyt antall når det totalt sett bor omlag 1,3 millioner kvinner mellom 20 og 66 år!

Hvorfor i alle dager er det så mange som går til det skritt å fikse på kroppen på denne måten, og i tillegg velger å svi av nesten 30 000 kroner? Det er jo tross alt et nokså stort inngrep, som gjøres i narkose, og som man ikke vet utfallet av på sikt. Innimellom må man ta dem ut eller bytte óg, bl.a. pga kapseldannelse, og da kan det blir nye titusener av kroner.

Forskere ved Folkehelseinstituttet utførte sammen med bl.a. Colosseumklinikken i Oslo nokså nylig en undersøkelse, der de intervjuet kvinner som ville forstørre brystene, om hva motivet deres var.  http://www.dagbladet.no/2009/07/09/magasinet/plastisk_kirurgi/folkehelsa/helse/7108102/ Femininitet var nøkkelordet, mens det var fire hovedgrunner: å skape, forbedre, reparere og gjenopprette.

Man (meg inkludert… ) vil gjerne tro at denne farsotten har med det enorme trykket unge kvinner i dag har om den perfekte kropp. Ukeblader, TV-serier, nettsider og kjendisforbildene; over alt ser man forbilder med et perfekt ytre, der brystene er struttende og helt proporsjonal med resten av den vakre kroppen. Og det rare er at kroppen og puppene er like flotte og sexy uansett barnefødsler, narkotikamisbruk eller andre påkjenninger som vi vanlige dødelige blir naturlig preget av… Slike usunne og urealistiske forbilder er jo til å bli “syk” av, og det er lett å miste selvtilliten i forhold til sin kanskje helt normale kropp, når man til slutt tror at verden er slik som i ukebladene.

Mange tror at man blir lykkeligere og mer tilfreds av å få fine pupper, og dette  går nok like mye på å føle seg attraktiv for seg selv som for andre. Problemet er at mange blir skuffet, til tross for at brystene blir fine. Det er innimellom mer en puppestørrelsen som avgjør hvordan man har det, og det løser ikke alle problemer å fikse på dem. Undersøkelser fra både USA, Finland og Sverige viste en klart økende forekomst av selvmord hos kvinner som hadde forstørret brystene sine. Dette kan høres litt voldsomt ut, men man mente at en del av dem som valgte kosmetisk kirurgi hadde en del alvorligere problemer med selvbilde og depresjon bl.a.

Men; mange blir kjempefornøyde, og mange har også en god grunn til å operere brystene sine!

Jeg møter en del jenter og kvinner på mitt kontor som lurer på om de skal la seg operere. Noen ganger er det nydelige jenter i slutten av tenårene, som har fått for seg at de bare gjerne vil se bedre ut. Da tar vi oss en prat, og jeg forklarer at kroppen og puppene ikke er ferdig utviklet engang, og jeg håper at de klarer å komme seg bort fra tanken om at de ikke ser bra nok ut. Andre ganger er det ikke tvil om at de har stor nytte av hjelp. Det kan f.eks. være kvinner som har stor forskjell på størrelse og form av brystene. Det er også kvinner som får svært store endringer av brystene etter betydelig slanking, innimellom også etter fødsler. Og selvfølgelig er det en del kvinner som får rekonstruert brystene etter sykdommer, som bl.a. kreft. Men det blir noe helt annet enn et rent kosmetisk inngrep.

Det er trist og et stort problem at såpass mange faktisk er så misfornøyd med kroppen sin. Puppene er èn ting; plastikk-kirurgene er stadig mer opptatt med å fikse på neser, rumper og kjønnslepper òg. Jeg syns dette er en trist og skremmende utvikling, og det er søren meg ikke enkelt å være barn og ungdom som vokser opp i dette voksende “skjønnhetstyranniet”!

Skulle man velge å la seg operere, så er det iallefall viktig at vi leger og ikke minst dem som utfører inngrepene på ulike private klinikker informerer damene grundig om virkninger og ettervirkninger av en slik operasjon.

-Man bør absolutt ikke opereres før man en ferdig utviklet, og det er ofte en nedre aldersgrense på 20 år

-Man bør helst være ferdig med barnefødsler og amming før operasjon

-Man har risiko for at brystet blir hardt, såkalt kapseldannelse

-Man kan få nedsatt følelse i brystvortene

-Man kan få brede arr

- Man får ikke absolutt en bedre selvfølelse og kroppsbilde etter en slik operasjon

Det er en frivillig og personlig sak om man ønsker å fikse på utseendet sitt, og det er ofte flere faktorer som spiller inn enn man gjerne ser på overflaten. Allikevel så syns jeg utviklingen er på ville veier, og at man skal ta denne tendensen på alvor. Hvis ikke, så blir det gjerne flere og flere unge som får en opplevelse av at de ikke er “perfekte” nok…

Posted in Uncategorized at January 15th, 2010.

Ammediskusjonen ute på nye vidder og jorder…

Ammedebatten har nådd nye høyder den siste uken. Det startet med en professor ved NTNU her i Norge, og hans forskningsfunn og påstander har gått som ild i tørt gress rundt i hele verden.

Her i Norge har ammeforkjemper og overlege Gro Nylander gått i “clinch” med lege og forsker Sven Carlsen, som hevder at amming slett ikke er så sunt som folk tror. Han mener at det er i fosterlivet det meste blir bestemt om hvordan helsen vår blir, og at morkaken er veldig viktig faktor. Han sier også rett ut at amming har liten eller ingen effekt, og at det er bare tull og unødig press på nybakte mødre at de skal “presses” til å amme.

Som lege synes jeg forskningen hans om at kvinner som har et unormalt høyt nivå av det mannlige kjønnshormonet Testosteron, ser ut til å streve mye mer med amming enn andre, er spennende å høre om. Disse kvinnene ser bl.a. ut til å utvikle mindre melkekjertler i brystene, og får derfor ikke så godt til å produsere nok melk. Dette kan være med å lette situasjonen for de kvinnene det gjelder til å forstå hvorfor de kanskje strever så mye med å amme. Dette gjelder særlig kvinner med diagnosen PCOS, overvektige og røykende kvinner.

MEN; derfra til så bombastisk å komme med at amming er så unødvendig som han påstår i media, det reagerer jeg på!!

Som responsen både i Norge, og ikke minst ute i verden tyder på, så er dette et utrolig fengende tema, og også utrolig følsomt, derfor er det viktig at man tenker seg mange ganger om før man anbefaler folk å stå over ammingen. For det er slik han blir oppfattet. Han refereres til og med i land i den tredje verden, der til og med han mener at amming har en viktig funksjon. Vi får bare håpe kvinner i disse landene ikke slutter å amme pga den store ståheien som media har skapt…

Jeg har hørt mange krenkende uttalelser om Gro Nylander i det siste, noen nesten så ille at de ikke egner seg på trykk. Damen kan trygt kalles dedikert til sitt arbeid for å få norske kvinner til å amme, og hun er kjent langt utenfor landets grenser. Men det meste av det Gro Nylander prediker, er jo ikke noe bare hun har funnet på og tilråder. Det meste av det hun kommer med og anbefaler er jo det samme som både WHO, UNICEF, amerikanske, europeiske og australske myndigheter anbefaler!

Det må være en eller annen måte hun er på og fremtrer som provoserer noen noe helt utrolig, jeg forstår ikke helt hva. Det minner meg veldig om den gangen helseminister Dagfinn Høybråten drev og sto på for røykeloven. Han virket også veldig dedikert, og inderlig og personlig opptatt av å få denne loven gjennom. Men det var jo ikke noe unikt i Norge at røykeloven skulle komme, og hvem er ikke glad for at han sto på for loven nå i dag?- Det er noe med sterke personligheter som brenner veldig for en sak; de kan fort komme til å virke veldig provoserende og invaderende på andre, uansett hvor godt deres budskap og hensikt er.

Jeg har faktisk hatt en lang prat med både Gro Nylander og Sven Carlsen det siste døgnet, og det har vært interessant:-) Men om jeg ble så mye klokere, det vet jeg ikke, for når man ikke er forsker, så er det hardt å henge med når slike akademikere legger ut om ulike typer forskning, data og hva man skal stole på og ikke- At det var høy temperatur i diskusjonen er det ikke tvil om!

Jeg er uansett sikker i min sak; og det er at jeg kommer til å varmt anbefale amming til dem som kommer min vei! Så mye forskning som har vært gjort på morsmelkens fordeler gjennom flere tiår, så klarer jeg ikke å tro at alt kan kokes ned til at det bare er nonsens. Til og med Carlsen sier at de ser positive effekter det første året, særlig på forebygging av krybbedød, tarminfeksjoner og barnets IQ. Vi må absolutt heller ikke glemme de store fordelene det er for mor å amme, både med hensyn til raskere vektregulering etter fødsel, redusert risiko for brystkreft og for eggstokkreft!

HVA er det som gjør at det å amme barnet sitt skaper en slik utrolig debatt, og får frem så mye aggresjon og sinne???

Det skaper sterke følelser, og det er vel nettopp fordi amming er så tett, nært og intimt for oss. Fordi det er så sterkt forbudet med morsidentiteten, blir det også så sterke reaksjoner, særlig på vegne av dem som dessverre ikke får til ammingen. De kan komme til å føle seg mislykket og mindreverdige. Da er det viktig å trygge dem på at det finnes mange andre former for nærhet, som gir en like så god kontakt med og utvikling for barnet. Men man kan ikke la være å snakke om det positive for alle dem som får det til, det blir ikke riktig.

Noen oppfatter meg sikkert som gammeldags og reaksjonær når jeg bruker ordene morstilknytning og morsbinding, men det tar jeg sjansen på. Dette er slikt som det er umulig å forske på, og som heller ikke er helt politisk korrekt i likestillingens navn. Amming har også blitt brukt i en kjønnskamp, bla. i argumenter for og mot deling av foreldrepermisjonen. Dette er en litt annen diskusjon, som jeg ikke skal kommentere mer her nå.  Men jeg tror at ammingen gir en verdifull kontakt mellom mor og barn, som er sunn for begge. Selv om vi i den vestlige verden klarer oss godt i oppveksten uten morsmelk, så mener jeg ikke vi skal bare skal fnyse av at det kan være andre faktorer rundt amming som er sunt og bra for både morens og barnets helse.

Dette med ammepress blir stadig trukket frem. Hva er ammepress egentlig?

Jeg har ingen problemer med å forstå at noen rett og slett ikke får det til, noe som også Carlsens forskning viser. Disse må selvfølgelig slippe et utilbørlig press. Også andre som simpelt hen ikke ønsker å amme, det er ikke tvang, det skal det heller ikke være.

Men så kommer vi til kjernen av problemet tror jeg; det er nemlig det at de aller fleste av oss kvinner opplever det som hardt og vanskelig å komme igang med ammingen.

For det første er vi ofte for dårlig forberedt til denne jobben, vi aner ikke hva det går ut på, og at det faktisk koster litt for de fleste å komme igang og håndtere dette.

For det andre så er det noen som ikke er innstilt på å investere så mye som det faktisk koster å komme igang, selv om de aller fleste gjør en hedersinnsats! Noen har vanskeligere enn andre å takle at kroppen deres skal “brukes” på denne måten, og har vanskeligheter med å mobilisere det som kreves. Men for all del; de gjør ofte så godt de kan ut fra deres forutsetninger.

Og så det tredje og viktigste punktet tror jeg; nemlig at samfunnet og myndighetene har lagt opp til et “rævkjør” uten like for barselkvinner, slik at de aller fleste blir kastet ut fra barsel før ammingen har kommet ordentlig i gang! Det er nå vanlig med en liggetid etter fødsel på 60 timer for førstegangsfødende og 48 timer for flergangsfødende. Vi er ingen maskiner, selv om vi lever i 2010, og kroppen trenger flere dager enn som så for å få igang morsmelken.

Og hør bare her:

På disse skarve timene ved barselavdelingen skal en stakkars sliten nybakt mor:

bli kjent med barnet sitt,

hun er sår både nedentil og mørbanket i kroppen,

hun blør og har renselse nedentil

hodet er i kaos pga så mange nye inntrykk,

hun skal få kniperåd fra fysioterapeut,

hun skal ha samtale med jordmor og gå gjennom fødselen,

hun skal være med på legekontroll av barnet,

hun skal lære seg å stelle barnet,

hun får gjerne “barselstårer” i løpet av et par-tre dager

hun skal hvile seg-

men ha barnet inne hos seg hele døgnet-

OG

hun skal lære seg å amme barnet sitt!

Når brystene er som store ballonger og babyen kanskje har begynt å få taket ammingen, blir hun sendt hjem. Og der står det ingen klar og hjelper henne når brystsprenget setter inn for fullt, og brystvortene blir såre. Hun har nok nådd å få noen gode tips om hvordan hun legger til barnet, hvor ofte osv, men det er jammen ikke alltid lett når du sitter der i huset ditt og skal takle alt dette selv for første gang. Hverdagen innhenter en også raskt, med matlaging klesvasking og andre trivialiteter.

Det finnes heldigvis både ammepoliklinikk, helsesøstre og ammehjelpen bl.a., men det er ikke alltid at dette er nok for å hindre at en nybakt mor føler seg alt for uforberedt og hjelpesløs. Rike Norge burde ha råd til å legge forholdene mye bedre til rette for at kvinnene fikk en bedre start sammen med barna sine.

Det er ikke rart at det oppleves som ammepress for en del da, når jordmødre og barnepleiere ved barsel etter “beste” evne prøver å utføre jobben sin i et tempo som ikke stemmer med kvinnekroppens-

Ny forskning er spennende, og jeg kommer til å følge med hva Carlsen og co finner ut i sin videre forskning.

Men, jeg er fortsatt en ammeentusiast, og det er heldigvis veldig mange andre også.

Lykke til, uansett hvordan dere gjør det!

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/196275

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/196277

Gode tips for amming:

http://www.ammehjelpen.no/

http://www.rikshospitalet.no/ikbViewer/page/no/pages/klinikkene/enhet?p_doc_id=32682

Posted in Uncategorized at January 12th, 2010.

Øvelse gjør mester-også innen kommunikasjon

I helgen har jeg vært på kommunikasjonskurs. Eller nærmere sagt “Klinisk kurs i kommunikasjon”.

Jeg er så heldig å være lærer for nybakte legestudenter, i tillegg til å være fastlege. Og en av hovedoppgavene for en universitetslektor som meg er å lære de ferske dokterstudentene å snakke med pasientene;-)

Ved legestudiet her i Trondheim blir studentene kastet ut i det virkelige liv fra dag 1, og må være “lege” i møte med ekte pasienter på kontoret mitt. Da skal de sitte og spørre ut en ekte pasient om alt mulig, mens andre studenter sitter og hører på, og alt blir tatt opp på video, og evaluert etterpå. Det kan være en tøff ilddåp for en stakkars 19-åring, som kommer fra en beskyttet tilværelse hjemme og på gymnaset. Da jeg studerte så vi ikke en levende pasient før vi hadde studert i over tre år, og slike ting som kommunikasjon var ikke akkurat det som sto høyest på pensumlisten. Slik er det til dels ennå på legestudier rundt omkring, men Trondheim er en foregangsskole i så henseende, og er faktisk kjent i utlandet også for sin satsing på kommunikasjonslære.

For det er jo ikke til å komme i fra at det å kunne snakke ordentlig med en pasient er en svært grunnleggende egenskap for å få til et godt lege-pasientforhold. Selvfølgelig sammen med at man kan sitt faglige pensum, man kommer ikke så langt uten det heller-

Men hjelper det å lese seg til kommunikative evner, eller å ha undervisning i det da?? Ja, det gjør det! Det er absolutt mange ulike teknikker og tilnærminger man kan lære seg til å bruke i alle de ulike situasjonene vi kommer opp i. Og tenk på alle de forskjellige mennesketypene vi møter, i til dels svært “intime” og pressede situasjoner. Da er det greit å ha noen redskaper som kan være med og åpne opp samtalen.

Noen “håpløse leger” vil aldri kunne lære seg god kommunikasjon, uansett om de gikk på kurs heller kanskje… Folk som er dårlige på å kommunisere finner man over alt, men det er selvsagt trist og tungt å oppleve det når man går til legen og gjerne trenger noen som forstår hvordan man har det og som man kan snakke godt med.

I helgen jobbet vi bl.a. med hvordan man snakker om alkoholbruk med en pasient for første gang. Dette er ett eksempel på et tema det kan være vanskelig å bringe på bane, dersom man mistenker det. Man er redd for å støte eller fornærme pasienten, og at han eller hun skal bli sint på oss. Seksuelt misbruk, vold mot barn eller ektefelle er andre tema som kan være fryktelig vanskelig å ta opp, og det finnes selvfølgelig ikke ett fasitsvar på hvordan man gjør det. Da er det likevel viktig å øve på det, og få noen tips og råd om hvordan det kan gjøres.

Men, det det til slutt koker ned til, uansett hvor mye man øver eller hører på forelesning, om kommunikasjon, så er det noen som er mer naturtalent enn andre, og som klarer dette bra, selv om de aldri har lært det. Jeg blir innimellom veldig imponert av noen av disse unge studentene, som takler de mest delikate samtaler med pasienter på en utrolig fin måte. De bare kan dette, det bor i dem, og jeg føler meg trygg på at de kommer til å blir flotte leger.

Kjemien mellom lege og pasient har også mye og si, og dette er også en faktor som bare er der, uavhengig av hvor mye kommunikasjonskurs vi går.

Slik er det bare. Her, som i mange andre situasjoner i livet.

Desember 2009

Samleside med alle innlegg fra desember 2009, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Et durstemt hjerte, med èn streng i moll

Det er noen timer til et nytt år begynner, og til et nytt tiår tar til. Det gir en anledning til å tenke litt ekstra over året, og de siste ti årene en har lagt bak seg. På en kveld som nyttårsaften går tankene også gjerne litt ekstra til dem man savner, og som ikke er med en lenger.

Alle har sin historie, jeg har min. Noen er svært åpne om sine livserfaringer, noen velger å holde dem for seg selv. Alt er like rett, ingen har patent på den riktige måte.

For meg er nyttår en fin tid sammen med de flotte barna mine og en god mann, men det er samtidig en kveld da jeg kjenner ekstra på savnet av en liten gutt jeg aldri rakk å bli kjent med.

Det nye tusenåret var nokså nytt da lille Erik døde samme dag som han skulle bli født, plutselig og helt uventet. Den øredøvende stillheten som var da han kom til verden, er noe man aldri glemmer. Det setter seg i hjertet som en sår streng, og er med i alle livets opplevelser, som en liten molltone uansett hvor glad man føler seg.

Man får virkelig kjent på livets kontraster, ikke minst i møtet med et nytt lite barn som blir født. I den enorme gleden og lettelsen over det første skriket, kjennes også sorgen over det skriket som aldri kom. “Sorgen og gleden de vandrer til hope” er en treffende strofe i mange av livets sammenhenger…

Jeg kjenner ofte på dårlig samvittighet, bl.a. i situasjoner der folk spør hvor mange barn jeg har. Enten så føler jeg et stikk av dårlig samvittighet for dem som spør dersom jeg sier det riktige tallet seks; da føler jeg at jeg må forklare, og noen ganger oppleves det som at man gjør folk brydd når man snakker om en sønn som er død. Eller så har jeg dårlig samvittighet for Erik, dersom jeg velger den “enkle” varianten, og sier at jeg har fem. Da føler jeg at jeg gjemmer ham bort for å gjøre det enklere for meg selv og andre. Morsfølelsen og båndet til barnet sitt er der, uansett i hvilken form det er. Vi er tross alt heldige som kan leve det ut i langt større grad enn kvinner i generasjoner før oss.

I kveld skal jeg på minnegudstjeneste der han er begravd, og tenne et lys for ham i nyttårsnatten. Det er min måte å være sammen med ham, før vi starter festen, med god mat og fyrverkeri sammen med alle de andre jeg er glad i!

Godt nytt år til dere alle!

Posted in Uncategorized at December 31st, 2009.

Husk vannglasset-også i julen!

Mange av oss er altfor lite flinke til å huske å drikke vann, ikke minst nå i julen, da vi bikker innpå med øl, akevitt og vin innimellom ribbe, kalkun, pinnekjøtt og mye annen salt og fet mat. Da er det lett å glemme vannglasset.

Kroppen trenger en ganske stor mengde vann i løpet av et døgn, noe får vi gjennom maten, mens vi må innta resten via drikke. Da er brus, juice, saft, kaffe og andre typer drikker dårlige erstatninger for rent og godt vann. Flaskevannprodusentene har opplevd stort oppsving, og men ser stadig folk med vann på kjøpeflaske. Det er vel og bra det, for da får man i seg vann iallefall. Men med kanskje verdens beste og reneste vann rett fra springen, så har vi de beste muligheter til å få i oss så mye sunt og godt vi bare vil, uten å betale dyre dommer for det!

Undersøkelser viser at en av tre nordmenn drikker under 1 liter vann om dagen, og det er for lite. Vi bør få i oss en del mer, og særlig hvis vi driver med fysisk aktivitet.

Vann gjør sultfølelsen mindre hvis vi har i oss et glass før måltidet, det øker forbrenningen, og det regulerer fordøyelsen. Treg mage er et vanlig fenomen i svangerskapet, og gravide får mindre plager med dette dersom de er flinke til å drikke vann.

Gravide må også huske på å drikke mye vann. I svangerskapet øker væskebehovet, og vi svetter litt mer enn når vi ikke er gravide. Da er brus og juice dårlige alternativer, med mye unødige karbohydrater og syrer. En del flaskevann samt farris inneholder dessuten mye salter, som vi heller ikke trenger.

Jeg slår altså et slag for at det enkle er det beste, nemlig vann fra springen:)

Noen gode tips for økt vanndrikking:

Start dagen med en god slurk friskt vann fra springen

Skjær opp en skive sitron, lime eller litt sitronmelisse i glasset eller muggen, så blir vannet lekkert og fristende

Er du gravid og kvalm, så er det både godt og smart å rive litt fersk ingefær oppi vannet, det lindrer kvalmen

Ha alltid med deg et glass eller en flaske friskt vann, enten det er på jobben, i sofaen eller på trening

Drikk alltid vann sammen med vin

Husk å drikke før du blir for tørst; da unngår du plager som hodepine, irritabilitet og svimmelhet

Les ellers på

http://www.side2.no/helse/

Posted in Uncategorized at December 29th, 2009.

Julepynt med sjel

Også i år lå det sirlig innpakkede gaver “til mamma” og “til pappa”, som var blitt produsert av ivrige små hender i barnehagen eller på SFO. Utvalget av julepynt av ulike slag er blitt ganske stort etterhvert her i huset, som det sikkert er i mange hjem rundt omkring:) Man kan se forventingen i øynene til de små når vi pakker opp, og man må si fantasien er imponerende, for det er litt av en variasjon vi har fått i hus iallefall; nøkkelringer i tøvet ull, dorullnisser, kongleengler, ispinnenisser, julekortholdere i strie, og malte lyslykter av syltetøyglass.

Man må vel innrømme at noe av produksjonen ikke havner fremst på hyllen eller juletreet, sammen med de lekre juletrekulene man kjøpte i fjor, eller designlysestaken man fikk i julegave… Men likevel så kan ikke noen designjulepynt eller trendy lysestaker måle seg med stemningen jeg får av “utstillingen” min med selvmalte lykter som barna har kommet hjem med år etter år! Lyset av disse malte syltetøyglassene får et morshjerte til å smelte:) Utvalget blir større år for år, så nå lyser de fine lyktene i flere vinduskarmer i huset.

Det enkle er ofte det beste!

Posted in Uncategorized at December 28th, 2009.

Vannkopper i julegave…

Vi har flere ganger i høst vært nesten misunnelige når andre barn i barnehagen eller andre barn vi kjenner har fått vannkopper. Minstemann er den eneste som ikke har hatt vannkopper i huset, og “det har vært så greit å bli ferdig med det!”, har vært omkvedet for oss i det siste. Men nei, gang etter gang har han unnsluppet, og vi har vært like forundret.

SÃ…, under lutefiskmiddagen i kveld begynner han å klage over at han fryser og han er litt blek om nebbet. Og ja da; ryggen er allerede rikelig dekket med de umiskjennelige røde prikkene!.. Så dette blir julekvelden at lillebror fikk vannkopper. Og dèt akkurat samme juleaften som julenissen skal komme og få alle smokkene hans, og gi til nisseungene!

Jeg tenker med gru på hans reaksjon på denne kombinasjonen, og er inne i en diskusjon med pappaen om vi kanskje skal si til minsten at julenissen kommer tilbake på nyttårsaften og henter smokkene…

Vi vil jo alle ha en triveligst mulig jul, også han som har fått vannkopper i julegave…

GOD JUL TIL ALLE!

Gå ellers inn på denne lenken for mer info om barnesykdommer og når være hjemme fra barnehage eller skole:

http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?sokres=1&artid=3321

Posted in Uncategorized at December 24th, 2009.

Nå kan julefreden senke seg!

Da er årets juleavslutnings-maraton over. Fire klasseavslutninger, to konserter, julefrokost på skolen, adventsgudstjeneste med barnehagen, og i kveld utendørs julespill med alle barnehagebarna. Puh!

Man må eller kan kanskje ikke være med på alt, men det er veldig koselig og da! Og denne avslutningen med Juleevangeliet dramatisert under stjernehimmelen i 14 kuldegrader, med barn fra 3 til 5 år som skuespillere; det er helt ubetalelig og ubeskrivelig. Maria, Josef, gjetere og de tre vise menn, med småtasser i alle roller, kledt i nydelige kostymer. Det er mange våte øyekroker blant foreldre og besteforeldre som er publikum. For en barnehage, Cecilienborg fortjener en stor premie, for de er fantastisk:)

Så nå kan julefreden senke seg i heimen. Håper vi da; det blir vel høylydte innslag óg, er mor i huset redd. For med èn 3-åring med klare tegn på trassalder i ene enden og èn 13-åring med like klare tegn på “fjortis”-tendenser i andre enden, så er temperaturen høy til tider, og det å telle til minst 10 er en daglig øvelse. Mor får sitt pass påskrevet, og er liksom ikke det kuleste for tiden.

Jeg trøster meg med visdomsordet “Den man elsker tukter man”:)

Posted in Uncategorized at December 22nd, 2009.

Ikke i kveld, kjære…

Det å bli foreldre er en stor overgang på alle måter, også for parforholdet. Man forbereder seg på alle mulige måter; leser bøker, tråler nettet og handler inn alt mulig til barnet skal ankomme. Det er vel særlig oss damer som er mest opptatt av alt dette, naturlig nok, i og med at det er vi som bærer graviditeten.  En ting som man derimot ikke er så flinke til å bruke tid til å forberede seg på, er hvordan det blir å være par og kjærester etter fødselen.

Faktum er at livet som nybakte foreldre og småbarnsperioden er veldig krevende og intens, og det er lett å glemme hverandre og kjæresteforholdet oppe i alt annet som har kommet til. Man blir helt oppslukt av det lille underet som er blitt født, man har kronisk mangel på søvn, og for mange er det helt fjernt å tenke på å ha et sex-liv oppe i alt dette.

Det er dessverre ikke til å stikke under en stol at mange opplever samlivsproblemer i småbarnsperioden, og det er en ganske høy frekvens av skilsmisser og brudd når barnet er 1-2 år. En av grunnene kan da være at man rett og slett har glemt å være kjærester, og være god og nær hverandre. mange har det også så travelt med å få realisert “sine” ting.

Helsesøster Nina Misvær har vært med på en undersøkelse, som viser at foreldre med barn under 4 år har sex bare 1-2 ganger per måned. Dette er et ganske lavt tall når en tenker på at det dreier seg om unge og stort sett friske mennesker. Mange i undersøkelsen oppgir også at de føler seg stadig vekk trøtte, og at dette også går ut over sexlysten.

Man må selvfølgelig finne seg i at det er perioder i livet da det ikke er aktuelt å ha et aktivt og rikt sexliv. Imidlertid er seksualitet og intimitet en viktig bestanddel i et forhold, og det må gjødsles og næres hele tiden. Da er det viktig å finne ut av om det er noe man kan gjøre for at folk skal klare å ta vare på denne delen av forholdet. For mange er det slik at man har vanskeligere for å finne tilbake til et aktivt sexliv dersom man har kuttet det ut en stund. Man blir usikker på hverandre, og vet ikke hvordan man skal nærme seg den andre.

Dersom man føler at den andre har mer lyst enn seg selv, kan det også fort skje at man blir redd for annen type nærhet og intimitet, i tilfelle dette skal bli oppfattet som en invitt til samleie. Da er det mange som heller unngår å ta på den andre, og man kommer inn i en uheldig sirkel.

Det er mange som tror at “alle andre” har sex mye oftere enn en selv, og kvinnen føler gjerne at mannen har mye oftere lyst enn henne selv. Dette kan virke slik at hun får enda mer skyldfølelse og følelse av å ikke være en god partner. Store oppslag i media hele tiden om sex er  kanskje også med på å gi folk et press og mindreverdighetskompleks?.. Undersøkelsen til Misvær viste ellers at det faktisk ikke er så stor forskjell på kvinner og menn som man skulle tro når det gjelder lystproblematikk.

Sex og samliv under svangerskapet og i barsel- og småbarnsperioden er veldig viktige tema, og målet må være at det må bli mer naturlig å snakke om dette. Kommunikasjon er utrolig viktig når det gjelder slike ting, for å unngå at man kommer helt skjevt ut. Det må være lov til å si at man ikke har lyst, eller at man har lyst, uten å ha dårlig samvittighet for det. Kunsten er å si ting på en måte som likevel tillater nærhet.

Vi som har svangerskapskontroller må også bli flinkere til å ta opp dette som et tema, og forberede folk bedre på foreldrerollen og parrollen etter at man har fått barn. Dere skal også kunne ta det opp med fastlegen eller på helsestasjonen etter fødselen.

Det finnes også foreldreforberedende kurs og samlivskurs som er ment som forebyggende, ikke absolutt etter at man har begynt å få problemer. Det kan være en god investering på mange måter!

Sex hører naturlig til i et samliv, og det er ingen god løsning å sette det på “vent” til barna blir større. Da er faren stor for at man vokser fra hverandre, og at utroskap og andre dumme ting blir konsekvensen. Prøv å huske hvorfor dere ble kjærester, og finn frem det i en hektisk og slitsom hverdag:)

Og et par ting til slutt;

*Det er ikke farlig å ha sex under svangerskapet, så fremt man ikke blør eller har andre komplikasjoner. Babyen er godt polstret inni der.

*Det finnes ikke en nedre grense for når man kan begynne å ha sex etter fødselen. Mange har ikke akkurat lyst den første  uka, og mange venter 4-6 uker, slik at “renselsen” er over. Men dere bestemmer selv:)

*Enkelte prevensjonsmidler, bl.a. p-piller, kan redusere sexlysten. Ta dette opp med legen din dersom du tro det kan ha med saken å gjøre.

Lykke til!

Se ellers på;

http://www.klikk.no/foreldre/foreldrerollen/article524287.ece

http://www.tv2.no/gmn/nettprat/-begjaeret-kommer-ikke-av-seg-selv-3063834.html

Posted in Uncategorized at December 18th, 2009.

Kjøp inn julemat med måte!

Beklager altså, men denne bloggen skrev jeg for to dager siden, og den ble av en eller annen grunn slettet da jeg skulle publisere den. Men her er den!:

Radiokokk Inge Johnsen i NRK Norgesglasset slår et slag for at vi skal vise litt
måteholdenhet når vi handler inn mat til jul. Mange av oss har en
tendens til å fylle opp handlekurven til bristepunktet, og kjøpe inn
altfor mye av både ribbe, lutefisk og julepålegg, slik at mengder blir
stående i kjøleskapet og mugne. Drar dere kjensel på denne
situasjonen?..
Kokken mener det er viktig at vi lærer oss å handle litt mer etter
behovet, både pga at sløsingen, miljøhensyn og lommeboken. Inge Johnsen
driver selv restaurant i Trondheim, og har lang erfaring i å beregne
hvor mye folk reelt spiser. Han har utarbeidet forslag til
handlelister, som dere kan finne på: http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.6908885
Det er verdt å grunne litt over dette, hvor mye mat vi kaster; bare
her i Norge er det uante tonn med helt brukbar mat som blir hivd ut.
Jeg kjenner meg godt igjen i dette, og har mye å lære! Bare dette å
være flinkere til å bruke rester! Jeg husker med glede gode
restemiddager som moren min laget. Det kunne være en miks av
fiskegrateng av fisken fra dagen før, og oppstekte poteter og
pølsebiter fra forrige middag. Det var skikkelig godt, og vi syns det
var en helt fullverdig middag. Nå rynker ungene mine når jeg sier at vi
skal ha ”restefest”, og de vil ikke ha det. Hva er det som skjer?? Det
er pinlig hvor mye mat som havner stadig lenger bak i kjøleskapet fordi
vi lasser på med annen mat foran, som vi har lyst på.
Det må bli en av nyttårsforsettene det, å bli flinkere til å handle
mer fornuftig og ikke etter innfallsmetoden, samt å innføre
restemiddag minst èn gang per uke! Vi gjør iallefall barna våre en
bjørnetjeneste hvis vi ikke lærer dem å bli mer fornuftige forbrukere
enn mange av oss voksne er!!

Posted in Uncategorized at December 15th, 2009.

Sprøyteskrekk-vanlig for både store og små

I ukens utgave av Dagens Medisin, http://www.dagensmedisin.no//nyheter/2009/12/11/hver-tiende-har-sproytefob/index.xml, gir psykolog Atle Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi råd for dem som har sprøytefobi.

Og det er ikke få; det er faktisk over 10% av befolkningen som har fullt utviklet sprøyteskrekk, i tillegg til alle dem som syns det er mer eller mindre ubehagelig å få satt en sprøyte. Faktisk så er det hvert år folk som dør på grunn av at de unngår å ta kontakt med helsevesenet etter tidligere negative erfaringer, som f.eks. dårlig håndtering av sprøytestikk og andre smertefulle prosedyrer.

Jeg har lang erfaring med sprøytestikking, både som lege og som mor til mange barn, som jeg har fulgt til vaksinering ved helsestasjonen fra de var små babyer. Det er fascinerende hvor mange skeptiske blikk og reaksjoner som kommer når man tar frem sprøyten, og det er tydelig at det skal lite til før sprøytestikket setter dype spor i sjelen…

Det er mange råd og tips til oss voksne, både foreldre, leger og helsesøstre, hva vi kan gjøre for å prøve å unngå at barnet får varig sprøyteskrekk.

-Anerkjenn barnets følelser. Vis at vi forstår at de gruer seg.

-Ikke gi falsk beroligelse. Vi må ikke si at det ikke gjør vondt hvis vi vet at det vil bli det. Forklar heller at det vil gjøre vondt en liten stund, men at det vil gå over.

-Vær trygg og bestemt, ikke bli med på barnets “sutring”. Det kan gjøre barnet enda mer utrygt. Det hjelper som regel ikke å stå og “akkedere” i det vide og brede, det kan utvide angsten og den negative opplevelsen.

-Informerer hva vi har tenkt å gjøre, på en kort og grei måte. Det øker tryggheten og tilliten til situasjonen.

-Dersom du selv sliter med sprøyteskrekk eller har problemer med å takle at barnet ditt har det vondt, er det nok lurt at noen andre får være med å støtte barnet.

-Gi barnet lov til å gråte. Jeg har vært borti at barn blir helt rabiat, særlig dersom de har et sår jeg må sy. Da hjelper det veldig med foreldre som klarer å holde barnet trygt men bestemt. Mister de kontrollen, må vi innimellom ta en timeout, og prøve å roe situasjonen.

-Det er lurt å bruke et bedøvelsesplaster, såkalt Emla, dersom man skal ta blodprøve, evt dersom man skal ta vaksine på et barn som har stor sprøyteskrekk.

-Noen har prøvd å ha på klistremerker med koselige motiver på sprøyteutstyret. Dette rerduserte angsten drastisk, i følge en amerikansk undersøkselse.

-For litt større barn og voksne med sprøyteskrekk, kan et tips være å blåse såpebobler:) Dette er en måte å få kontroll med pusten på, og det er en fin avledningsmanøver.

-Gi ros til barnet, samme hva det klarer.

Vaksinering og blodprøvetaking er et fast innslag i alle barns liv oppgjennom oppveksten. Da håper jeg noen av rådene kan bidra til at det blir litt færre som gruer seg i lange tider før neste sprøytestikk. Det kan jo bli flere runder à la svineinfluensaepidemien også vet dere!..

Posted in Uncategorized at December 12th, 2009.

Drikkepress for gravide?..

Den søte juletid er snart over oss, og julebordsesongen er godt i gang. Julehøytiden er i tillegg til mye god mat også knyttet til stort inntak av alkohol. For de fleste betyr dette mye kos og moro, men for noen blir det en opplevelse av drikkepress, og ubehag knyttet til å delta i ulike sosiale sammenhenger.
Ganske mange gravide opplever det ubehagelig å delta på julebord, spesielt dersom de har kommet kort i graviditeten, og de ikke har lyst til å offentliggjøre svangerskapet ennå. I mange settinger er det ikke “akseptert” at man deltar på en fest uten å drikke alkohol, og man “må” enten være sjåfør eller gravid! Noen velger da å ta seg et glass, for å “skjule” hemmeligheten enda en stund, andre holder seg hjemme og mister det sosiale fellesskapet.

Helsedirektoratet har i det siste hatt en stor kampanje om alkohol i svangerskapet, fordi tallene fortsatt er urovekkende høye. I følge en undersøkelse som nylig ble utført så var det 1/3 av de spurte som synes det er greit å drikke alkohol under svangerskapet. Selv om denne undersøkelsen inkluderte både gravide og andre, så er det skremmende høye tall, og tydeligvis mye uvitenhet ute blant folk. Det er mange gravide som forteller om et visst drikkepress både fra venner og familie, som kanskje velmenende prediker at “ett glass må da være greit?”

Det urovekkende høye antallet som tar seg et glass vin eller mer i svangerskapet kan også ha med endringene som har skjedd med kvinners drikkemønster å gjøre. Kvinner har fått et mer maskulint og mer kontinentalt mønster, som innebærer at de drikker mer i hverdagen i tillegg til i helgen, og de drikker totalt sett mer. Når kvinnene i tillegg er blitt eldre når de får barn har de nådd å innarbeide seg et fast drikkemønster i mange år før de blir gravide. Da er det kanskje verre å kutte ut vinglasset med venninnene på en kafè når de er ny-gravide?..

Det er vanskelig å gjøre konkrete undersøkelser på gravide og bruk av alkohol, og derfor er det ikke lett å få tak i eksakte tall eller grad av komplikasjoner knyttet til dette. Men det er hevet over enhver tvil at jevnlig alkoholbruk under svangerskapet kan gi fosterskader, som forstyrret hjerneutvikling og utvikling av nervesystemet. Det er naturlig nok vanskelig å finne ut av hvor mye som er “for mye”, og her er det individuelle forskjeller, og det kommer an på når i fosterlivet alkoholpåvirkningen er.

Mange av oss har sikkert tatt et glass vin eller vært på fylla før vi visste at vi var gravid. Slik er det noen ganger, og det er det ikke noe å gjøre med. En del av mine pasienter får dårlig samvittighet når de forteller det, og lurer på om det har skadet barnet deres. Jeg kan selvfølgelig ikke garantere noe, men dersom det har dreid seg om en vanlig helgefest eller to, så må man bare prøve å ikke bli tynget av skyldfølelse, og det går som regel helt fint!

Men driver dere og planlegger å bli gravid, så anbefaler jeg å avstå mest mulig fra alkohol også i befruktingsfasen. Det er gjort forskning som kan tyde på at alkohol påvirker fruktbarheten hos både kvinner og menn.

Derfor er mitt råd; Null alkohol i svangerskapet! Når man ikke vet hvor grensen går, så er det ingen vits i å gamble med ditt foster. Det er vel for de fleste heller ikke så stort offer å stå over alkohol de ni månedene svangerskapet varer?!

Les ellers på:

http://www.aftenposten.no/helse/article3408755.ece

Posted in Uncategorized at December 10th, 2009.

Har dere hørt om Tics og Tourette?..

Jeg har vært i Oslo, og på møte om Tics og Tourette. Vi har vært en gruppe leger, psykologer og pedagoger samlet, for å lage informasjonsbrosjyrer om disse spesielle tilstandene som rammer både barn og voksne.

Kanskje noen av dere selv har erfaring med eller har sett noen som har opptrådt litt “pussig”, med plutselige rykninger i kroppen, grimaser eller rare lyder? Dette kan ha vært såkalte Tics. Så mange som 20% av alle barn kan ha forbigående tics, og det er gjerne vanligst i alderen fra 7-14 år.

Tourettes syndrom forekommer hos ca 1% av alle barn, og det er mye vanligere blant gutter enn hos jenter. Ved Tourette har man både ufrivillige bevegelser og lyder. Man har ofte også andre problemer i tillegg, såkalte ledsagersykdom, som feks tvangstanker eller –handlinger (patologisk opptatt av å vaske hendene, evt faste ritualer), ADHD, angst og lærevansker, for å nevne noen.

Man kan bare tenke seg hvor plagsomt og sosialt hemmende det er for et barn(og voksne), å ha slike plutselige rykninger i en arm eller fot, et plutselig hyl eller en rar grimase mens de står og prater med noen, f.eks. Det er heller ikke så uvanlig at de med Tourette kommer med plutselige banneord eller seksuelt ladete ord midt i eller på slutten av en setning, helt ut av det blå.

Mange med disse plagene isolerer seg sosialt, og de får problemer med skolegang. De risikerer også å bli ertet eller mobbet av medelever og venner, som i mangel av kunnskap syns dette er veldig snodig og rart. Barnet blir gjerne også misforstått av lærere og foreldre, og får på en måte ufortjent kjeft for noe de ikke klarer å styre.

Man mener at Tics og Tourette er såkalte nevrobiologiske sykdommer, og det er trolig forstyrrelser i overføringen av noen viktige stoffer i hjernen. Dette er arvelig, ved at det er noen familier som har større anlegg enn andre til å få det. Det er vanligst at plagene starter rundt 7-årsalderen, og ca 50% blir kvitt det i løpet av tenårene.

Det er vanskelig for oss fastleger å oppdage Tics også, fordi de som har det klarer å undertrykke symptomene en stund, og det er typisk at de klarer det i slike settinger som f.eks en legetime. Da bygger det seg gjerne opp til etterpå, og de får en skikkelig utløsning. Det samme skjer på skolen, der de gjerne gjemmer seg på do eller går ut på gangen og har anfallene sine. Men de klarer som regel ikke å skjule det på denne måten, og får anfall midt i skoletimen eller friminuttet. Tics forverres gjerne av stress, lite søvn og opphisselse, og man kan få bedring ved konsentrasjon eller distraksjon.

Det finnes ikke så mye behandling for dette, men men kan ta medikamenter ved alvorlig Tourettes syndrom.

Har man “bare” moderate tics, så er det veldig individuelt hvor plagsomt man syns det er. Det er viktig at omverdenen er klar over at dette er en reell sykdom og helt ufrivillig, og ikke bare tull eller noe de finner på. Det er viktig at både foreldre og lærere vet om dette, og dermed kan sette inn tiltak som kan hjelpe barnet. Det kan f.eks. være at dette barnet får sitte bakerst i klasserommet, slik at ikke alle ser når ticsene kommer. Mange trenger kanskje også noen pauser eller annen tilrettelegging. Hjemme hjelper det også med kunnskapen om lidelsen, så blir det kanskje mindre kjefting og kritikk av alle de “rare” tingene ungen gjør, for dette gjør bare plagene verre. Det kan også være greit at medelever er klar over tilstanden, men man må selvfølgelig ha barnet med på lag dersom det skal kringkastes i hele klassen.

Da vet iallefall dere som leser bloggen min litt mer om Tics og Tourette, og det er ikke så dumt bare det:)

Posted in Uncategorized at December 9th, 2009.